Tale av kulturminister Anne Enger Lahnstein

Idretten: tradisjonsbærer og samtidsbarometer

Åpning av Idrettstinget, Rica Parken Hotell, Ålesund 7. mai 1999

Kjære tingdelegater,

Det er med glede, og en viss spenning, jeg hilser Idrettstinget 1999.

Idrettstinget er et uttrykk for en grunnfestet demokratisk tradisjon i vårt samfunn. Denne tradisjonen må videreføres og fornyes, slik at det indre samhold og en nødvendig, gjensidig forståelse mellom bygd og by, mellom ubetalt og betalt, mellom amatør og profesjonell holdes ved like.

Idretten har dype røtter i norsk folkeliv og folkekultur. Vår historisk forankrede respekt og beundring for styrke, utholdenhet og smidighet har utvilsomt sammenheng med det nære forhold vi har hatt til naturen, og den utfordring overlevelse har bydd på her i nord – helt fram til vår tid. Etter hvert som samfunnsutviklingen har gjort fysisk innsats for å overleve unødvendig, har idretten blitt den fremste arena for videreføring av den intense opptatthet av kropp, konkurranse og prestasjoner.

I dag gjenspeiler idretten en tidsånd som på mange måter bærer i seg en urovekkende sprengkraft. Fellesskap og enhetspreg utfordres av sterke allianser og krefter utenfor idretten, men også interesser innenfor – som ser seg tjent med en utvikling i retning av mer underholdning og kommers.

Kampen om idrettens sjel og selvforståelse har vært tydelig i de siste par tiår. Hva skal utgjøre den felles kjerne når idrett i stadig sterkere grad får preg av å være yrke, forretning, og underholdningsindustri, samtidig som dugnad, frivillighet og lokalt samhold nok lever videre, men i relativt sett trangere kår?

Stortingsmeldingen om idrett fra 1992 bar tittelen ”Om idretten. Folkebevegelse og folkeforlystelse”. Det er verdt å merke seg at begrepene ble bundet sammen av et ”og”, ikke et ”eller”. Går idretten over til i hovedsak å bli en ”forlystelse”, dvs. underholdning, mister idretten sin funksjon som folkeoppdrager med stor vekt på folkehelse og nærhet til naturen.

Gleden ved selvutfoldelse og kroppsbeherskelse i idrett er viktig og inneholder noe helt annen enn ”forlystelse” foran TV-skjermen. Det er deltakelsen og engasjementet i egen og andres idrettsaktivitet, med flest mulig deltakere som mål, som bærer oppe den offentlige støtten til idrettsorganisasjonene. Tapes denne orienteringen av syne i kampen for oppmerksomhet fra annet hold, vil det offentlige måtte revurdere sitt forhold til idretts bevegelsens samfunnsmessige bidrag.

Dette er ikke et angrep på topp eller eliteidrett, eller kommersiell og fortjenestebasert idrett. Det er kun en påpeking av en selvfølgelighet: Hvis det skjer en gradvis målforskyvning innenfor idretts bevegelsen, med den følge at vedtatte målsetninger svekkes eller faller bort, er det naturlig at den offentlige støtte revurderes. Det bør være samsvar mellom grunnlaget for offentlig støtte og den virksomhet støttemottakeren driver. Vanskeligere er det ikke.

Som tingdelegatene kjenner til arbeider departementet for tiden med en ny idrettsmelding. En ny stortingsmelding om idrett er i første rekke begrunnet i behovet for å definere og videreutvikle statlige idrettspolitiske målsetninger som følge av den utvikling som har funnet sted på 90-tallet. Etter departementets oppfatning er det etablert god kontakt med Norges Idrettsforbund. NIF er følgelig orientert om arbeidet, og har åpen kanal for å kunne bidra med opplysninger og synspunkter.

Mitt arbeidsmål er å kunne legge meldingen fram for Stortinget i løpet av november d.å.

På Regjeringens vegne vil jeg avslutningsvis uttrykke et ønske om at Idrettstinget 1999 finner løsninger som befester idrettsorganisasjonenes store og verdifulle bidrag til fellesskapet. Det norske samfunn trenger, kanskje mer enn noen gang, frivillige organisasjoner som inkluderer mennesker i byggende virksomhet, ut fra overbevisning om den grunnleggende betydning av likeverd og medansvar.

Idrettsorganisasjonene har en god tradisjon å bygge på. Inn i et nytt århundre er det en verdifull historisk arv, og en tilsvarende forpliktelse.

Hjertelig til lykke med Idrettstinget 1999!