Statssekretær Per Kristian Skulberg

Kultur og samhandling

Utenriksdepartementets årlige møte for presse- og kulturmedarbeidere ved norske ambassader

Holmenkollen Park Hotell 25. mars 1999

Den 8. juni år 793 stormet en hær av nordiske vikinger i land på øya Lindisfarne på Englands østkyst og gikk til angrep på klosteret der. En av munkene som opplevde overfallet, har beskrevet det slik: Blonde menn med dragne sverd og høyt løftede økser sprang i land. De kastet seg over de redselsslagne munkene og nonnene, flådde tøyet av dem og slo om seg så mange døde. De viste ingen respekt for hellige gjenstander, veltet korset på en bispegrav, plyndret kirken for alle dens kostbarheter, og satte deretter ild på bygningene. Kveget drev de sammen på stranden, slaktet det og hev dyreskrottene om bord i skipene. Så seilte de igjen vekk mens en røyksøyle steg til værs fra det skjendede klosteret og drev bort med vinden.

Hvorfor forteller jeg dette? Hvorfor begynne med en skjendsels-historie av verste sort?

Fordi den handler om å presentere seg selv og landet en kommer fra overfor omverdenen. Denne historien handler om å etterlate et bilde av én kultur overfor en annen. Og det greide de, disse brynjekledde Odindyrkere fra nord, og på en så ettertrykkelig måte at det gikk et skrik av forferdelse over hele det kristne Europa, og så høyt at det i årtier senere med den største frykt ble snakket om at ”havet spydde opp floder av fremmede”. Godt hjulpet av nye herjingstokter i årene som fulgte, ble det dannet et bilde av nordboerne, et bilde som holdt seg i århundreder. Dessverre var det et lite fordelaktig bilde, et bilde fullt av aggressivitet, men like fullt et bilde. Og bildet henger på en måte fortsatt ved oss. Forteller du en utlending at du er nordmann, er ofte hans reaksjon: Nordmann! Viking! Og da kan en selv tenke seg hvilket bilde som dukker fram i hans indre. Det er et bilde som har mye av barbariet i seg.

I februar i år var det verdensmesterskap på ski, alpine grener, i USA. De norske utøverne gjorde det fremragende. Fjorten dager senere var det også verdensmesterskap på ski, denne gang nordiske grener, i Ramsau. Den norske innsatsen var på nytt av første klasse. Norge ble beste nasjon. Tusener på tusener kunne iaktta begivenhetene gjennom direkte TV-overføringer.

Altså en ski-måned av de helt store. Norge gjorde seg bemerket som idrettsnasjon. Og fra vårt ståsted sett var det en kulturpresentasjon. Det ble tegnet et bilde av Norge som vi ønsker å vedkjenne oss. Blant dem som så mesterskapene og festet seg ved det som skjedde, ble det skapt et positivt inntrykk av vårt land. Ski og idrett ble stående som et bilde på et folk glade i friluftsliv og dyktige i det de setter seg fore å utrette.

Altså: presentasjon av norsk kultur overfor omverdenen.

Og hva skrev ikke Dagbladet dagen etter at det hele er over:

”Sportsreportere fra NRK og TV2 skjelte hverandre ut i Ramsau. Så fikk vi i det minste eksportert litt norsk kultur for lisenspengene”.

Hva forteller dette oss? Jo, at der vi opptrer utenfor landets grenser, etterlater vi et bilde av oss selv og vårt land, som andre tar med seg og senere vil bruke. På godt og på ondt forteller vi andre hvem vi er. Da er det viktig at vi vet hva vi gjør, slik at bildet vi presenterer, ikke blir tilfeldig, men er et bilde vi kjenner oss igjen i, et bilde som vi selv kontrollerer og former.

Kulturdepartementets og Utenriksdepartementets presentasjon av norsk kultur i utlandet er uttrykk nettopp for en slik vilje. Vilje til å skape et bilde som vi kjenner oss igjen i. Regjeringen ser det som en del av sitt ansvar at norsk kultur blir presentert utenfor landets grenser på en for Norge fordelaktig måte slik at det internasjonalt dannes et positivt bilde av landet.

Hvorfor er dette et regjeringsansvar? Hvorfor er dette et ansvar for den norske stat? Er det et offentlig ansvar å ”selge Norge” utenlands, for å bruke et slikt uttrykk?

Begrunnelsen for statens ansvar i denne sammenhengen har klart definerte siktemål, og vi lister dem gjerne opp i fire punkter:

1. Norges-profilering.
2. Formidling av norsk kunst og kultur i utlandet.
3. Formidling av utenlandske impulser og kontakter til norsk kulturliv.
4. Mellomfolkelig forståelse.

Før vi ser på dette vil jeg komme inn på kulturforskeren, Per Mangsets rapport. Etter oppdrag fra Kulturdepartementet og Utenriksdepartementet gjorde han i 1997 en interessant analyse av kulturskiller i kulturlivet.

Per Mangset tok utgangspunkt i de særtrekk som etter hans mening kjennetegner norsk kulturpolitikk: et egalitært verdisyn, et desentralisert system, et institusjonalisert kulturliv og frivillige organisasjoner som spiller en sentral rolle. I tillegg kommer at det offentlige støttenivået er høyt. I kultursamarbeidet med omverdenen må denne egalitære, korporative kulturpolitiske modellen tilpasse seg mer elitære og individualistiske kulturpolitiske strømninger som gjør seg gjeldende internasjonalt.

Med dette utgangspunktet og på bakgrunn av den utredningen han i 1997 la fram om norsk kultursamarbeid med utlandet, fant Mangset, i tråd med den franske kulturanalytiker Pierre Bourdieu, å ville betrakte kulturlivet som et felt der ulike interesser og idèologier står mot hverandre. Med en slik bakgrunn kan internasjonalt kultursamarbeid deles i tre gjensidig mer eller mindre motstridende hovedidòlogier, fastslo han: en elitær, en egalitær-korporativ og en instrumentell. Den første og den siste er nært knyttet til internasjonale ideologiske strømninger, den andre er klart forankret i norske idologiske og politiske tradisjoner.

Etter Mangsets mening hadde Kulturdepartementet i sitt internasjonale engasjement en forankring i den egalitær-korporative modellen. Departementet legger vekt på et nært samarbeid med kunstnerorganisasjonene og kunstnerstyrte institusjoner og er lydhørt overfor kulturlivets interesser.

Utenriksdepartementet hadde på sin side en tydelig elitær-instrumentell holdning til det internasjonale kultursamarbeidet. I tillegg til de kunstneriske og kulturelle argumenter for å presentere norsk kunst og kultur overfor omverdenen, var det i stor grad motivene for å nå andre mål som var toneangivende. Disse kunne være utenrikspolitiske motiver, handelspolitiske eller rene økonomiske motiver. Uten at dette var ment som en kritikk, avstedkom det ofte kritiske innvendinger fra kunstnermiljøene, spesielt fordi det ofte var de veletablerte og kjente navn som gikk igjen. Nye og uprøvde kunstnere fikk i mindre grad anledning til å presentere seg gjennom Utenriksdepartementets internasjonale markeringer.

Det nordiske samarbeidet skiller seg, etter Mangsets mening, delvis ut fra dette mønsteret. Den nordiske modellen er at vi hygger oss sammen i et utvidet ildsjel-kretsløp. Nordisk samarbeid er viktig for et samlet Norden kontra Europa og verden for øvrig.

Jeg foredrog dette i et møte nylig som samlet alle mine statssekretær-kolleger. De fikk en klar a-ha-opplevelse og følte at det er slik at disse tre dimensjonene lever side om side i vår kultur - og bør få lov til å gjøre det.

Jeg nevnte fire begrunnelser for internasjonalt kultursamarbeid.

Disse punktene er det stort sett bred enighet om. Likevel ligger det i de to første punktene en todelingen i forståelsen som ofte blir gjenstand for diskusjon. (Punktene 1 og 2 gjentas). Grovt sagt kan de to oppfatningene oppsummeres som følger:

a) Presentasjonen av norsk kultur internasjonalt skal skje ut fra norsk kulturlivs egne premisser, og er sitt eget mål. b) Presentasjonen er et middel for å nå ikke-kulturelle mål, f.eks. handelspolitiske eller utenrikspolitiske.

La oss ta det første først: Presentasjonen skal skje ut fra norsk kulturlivs egne premisser, og har sitt mål i seg selv. Det vil si: Når vi presenterer norsk kultur overfor omverdenen, har vi ingen andre hensikter enn nettopp det å presentere vår kultur, vise omverdenen hvordan vårt kunst- og kulturliv er i dag, og hvordan det har vært opp gjennom tidene. I tillegg er vår hensikt at norske kunstnere skal få anledning til å presentere seg utenfor landets grenser for i samspill med andre å hente hjem impulser til videre selvutvikling. Vi har ingen andre underliggende, eller bakenforliggende mål som vi vil nå. Bare dette ene: Å presentere Norge som en levende kulturnasjon i samspill med andre.

Jeg har stor forståelse for dette synet. Kunst og kultur skal ikke begrunnes ut fra andre motiver enn de som ligger i kunsten og kulturen selv. Likevel er jeg i tvil om dette holder som begrunnelse for et statlig engasjement når det gjelder å presentere norsk kultur i utlandet.

Staten har et ansvar når det gjelder å tilrettelegge for et bredt kulturtilbud internt i Norge, overfor landets egen befolkning. Men den har ikke det samme ansvar overfor den øvrige verden. Kulturformidling til utlandet er ikke i seg selv en forpliktelse staten har.

Det forhindrer selvfølgelig ikke at staten kan ta på seg en slik forpliktelse, og også faktisk gjør det, men jeg mener å kunne hevde at når staten gjør det, er det i første rekke andre motiver som ligger til grunn. Og med andre motiver mener jeg da motiver som ikke er kulturelt begrunnet. Vi har andre, mer pragmatiske nyttemotiver for å presentere vår kultur utenfor landets grenser. Og da er vi over på det andre punktet jeg nevnte:

Presentasjon av norsk kultur i utlandet er et middel for å nå utenforliggende mål, eller sagt litt mer direkte, det er et middel for å nå ikke-kulturelle mål.

Dette lyder vel nærmest utilbørlig når det sies av en statssekretær i Kulturdepartementet. Ikke desto mindre har jeg valgt å formulere det slik for dermed å få anledning til å gå nærmere inn på problemstillingen.

Utsagnet er jo kjent for dere som er knyttet til utenrikstjenesten og er involvert i det arbeidet som gjøres i Ud på kulturområdet. Presentasjon av norsk kultur internasjonalt skjer i Utenriks-departementets regi i stor grad med en motivasjon som ligger utenfor det vi vanligvis definerer som kulturområdet. Målet er å skape et positivt bilde av Norge som kan være fordelaktig å ha som bakgrunn for å nå f.eks. utenrikspolitiske mål. Dette bildet av landet skal bidra til å gi en potensiell samarbeidspartner et inntrykk av Norge som en nasjon med høye idealer, en nasjon som er pålitelig og med et folk det er trygt å inngå samarbeid med. Kort sagt, en kulturnasjon.

Jeg ser ikke noe galt i det. Det er på ingen måte en mindreverdig begrunnelse. Vi, i Kulturdepartementet, snakker ofte om kulturen som grenseoverskridende, at kulturen må prege alle deler av vårt samfunnsliv. Slik sett er denne begrunnelsen nettopp en oppfølging av en slik målsetning. Derfor tror jeg ikke mange, om i det hele tatt noen, vil være uenige i at dette skjer.

Vi har i dag en deling av ansvarsforholdet. Utenriksdepartementet er ansvarlig for å presentere norsk kultur internasjonalt, utenfor Norden. Kulturdepartementet har det samme ansvar i de nordiske land. Samtidig har Kulturdepartementet ansvar for å hente hjem impulser fra utenverden til norsk kultur. Og tro meg, vi har et stort behov for mye import fra denne verdens samlede kultur og kunnskap.

I sitt internasjonale arbeid bygger Utenriksdepartementet på et stort nettverk av ambassader. Her finnes det et personell som kjenner forholdene på stedet, som kjenner landets kultur og dermed vet hvordan en norsk kulturpresentasjon skal legges opp for å nå de mål man har satt seg, og det finnes et hjemmeapparat som kjenner forholdene i hjemlandet. Og dette er viktig. Man kan ha det beste program, sett med norske øyne, likevel kan det være fullstendig misforstått å presentere det dersom publikum ikke er mottagelig.

La meg ta et eksempel: Vi kan tenke oss at aktstudier er det som teller i norsk billedkunst, som er dagens strømning her hjemme og som dermed er representativt for norske billedkunstnere i dag. Det ville likevel være fullstendig misforstått å sende en utstilling med norske aktstudier til et muslimsk land. Virkningen ville sannsynligvis bli den stikk motsatte av det vi ønsket å oppnå.

Dette var et banalt og ganske åpenbart eksempel, men likevel illustrerende. I forholdet til andre kulturer er nemlig fallgruvene utallige. Det skal ikke mye til for å trå feil. I denne sammenheng er ambassadene uerstattelige. Det er der kunnskapen om hvordan man skal opptre, skal finnes. I tillegg kommer alle de praktiske gjøremål knyttet til det å gjennomføre en norsk kulturmanifestasjon i et annet land. Disse må tas hånd om av folk på stedet. Jeg har derfor ingen problemer med å akseptere at denne form for kulturpresentasjon er forankret i Utenriksdepartementet.

I de nordiske land er ikke faren for å trå feil kulturelt sett så overhengende, selv om den også der finnes. Men nettverket av ambassader er like påkrevet. Derfor har Kulturdepartementet et nært samarbeid med ambassadene når det gjelder å presentere norsk kultur i Norden. Vi yter dem et økonomisk bidrag og vi har regelmessige møter der det blir rapportert om hva som er gjennomført, nye planer og hvilke muligheter som finnes. Det er en nær kontakt mellom Kulturdepartementet og ambassadene, og det skjer mye.

Når ansvaret for presentasjon av norsk kultur i Norden er lagt til Kulturdepartementet, er nok grunnene til dette i første rekke historiske. Det er nære bånd mellom de nordiske land, våre kulturer står hverandre nær, det er lange tradisjoner for samarbeid institusjoner imellom, institusjoner som på norsk side sorterer under Kulturdepartementet.

Det vises ofte til den uenighet som sies å eksistere mellom Utenriksdepartementet og Kulturdepartementet når det gjelder internasjonalt kultursamarbeid. Senest kom dette fram i en større artikkel for noen uker siden i ”Dagens Næringsliv”. Jeg må si at jeg ikke kjenner til en slik uenighet, eller at det skulle finnes vanskeligheter i samarbeidet mellom de to departementer. Dette kom også fram i Stortingets spørretime i går.

Den forskjell i oppfatning som måtte eksistere, går vel mer på hvordan presentasjonen skal skje, og jeg forstår godt at en kunstner reagerer når han ved et kulturarrangement i utlandet føler seg brukt, eller ikke verdsatt som kunstner. Han, eller hun, er der for å presentere sin kunst, uansett hvilket motiv som ligger bak. Jeg forstår også at det vekker reaksjon i kunstnermiljøer når kretsen av aktører blir for snever, når repertoarvalget blir for stereotypt, når de unge og uetablerte ikke får slippe til, når det uprøvde og ekseperimentelle blir oversett. Jeg sier ikke at det er slik situasjonen er i dag, men det er slike reaksjoner som lett følger dersom det kulturelle innholdet blir ensidig elitepreget.

Det som opptar meg mest på dette feltet for tida, er hvor godt våre finans- og næringslivsfolk kjenner til sin kultur, sitt land og sitt folk.

Jeg oppfatter det som et problem både for effekten av vår handelspolitikk og for våre utenrikskontakter at næringslivsfolk og andre alt for ofte synes å være for kulturelt smalsporet. Hvis det inntrykket er riktig, vil slike forhold føre til det en ofte kan se: nemlig kulturelle mindreverdighetskomplekser, både blant finans-, næringslivsfolk, politikerne og folk i utenrikstjenesten. Vi hører ofte at næringslivsfolk klager over at de føler seg små i europeisk og global sammenheng. Er det alltid bedriftens objektive størrelse målt i verdi og omsetning som oppleves som vanskelig? Neppe. Det skulle i såfall spore til kreativ innsats og forbedring.

Jeg synes mer å fornemme en mindreverdsfølelse på egen nasjonal og lokal kulturbakgrunn. Det kan være farlig, fordi det kan bidra til gale beslutninger, tapte kontrakter og manglende interesse fra våre samarbeidspartnere.

En vanlig forestilling synes å være: vi er for det meste en flokk bygdetullinger (med noen får unntak) som bor i ei karrig steinrøys, langs en gold og kald kyst i en utkant av verden.

Ja, en kunne jo få mindreverdighetskomplekser av mindre…

Videre er det nesten ikke råd å dyrke mat her, men noen dyktige verdiskapere i sentrale strøk har heldigvis så langt klart å holde liv i hele nasjonen.

Videre skal vi visstnok være en ”ung kulturnasjon” – hva det måtte være? Noe bra er det i hvert fall ikke.

Og for noen år siden kom det ei bok som het: ”Da kulturen kom til Norge”. Den omhandlet Kristiania i forrige århundre. Den tittelen har provosert meg. Særlig fordi en slik tittel får folk til å glemme at det har bodd høytstående eksemplarer av arten homo sapiens her sammenhengende de siste 10 000 år da isen siste gang trakk seg tilbake fra våre områder.

De var ikke primitive, ville innfødte som tegneseriene vil ha oss til å tro. Det var selvfølgelig dypt tenkende, følende og kultiverende individer som oss selv. Sannsynligvis hadde de høyere tanker om seg selv og de sammenhenger de stod i, enn det mange kanskje har i dag.

Med smalsporethet mener jeg at en kultur som for eksempel ensidig består av fin urban kultur – ispedd en del tradisjonelle tømmerhus – det blir for smalt. Hvis en ikke har noe bredere basis i rom og tid, ender det enten med mindreverdighets-komplekser, eller likeså ille, i en overkompensering av kompleksene med hovmod som pinibelt resultat.

Selvsagt har vi i Norge mange ”syskjenborn på Gjøvik” både i Rafael, Rembrant, Le Corbusier osv. Men det skulle ikke være noe problem, så lenge vi alle har en like stor del i denne verdensarven. I tillegg kan vi med stolthet glede oss over at de alle hører med til vår nære kontintale fellesarv. Vi i Norge har også våre store verdensnavn. Så er det heldigvis slik, at mindreverdighets-kompleksene våre blir borte de, når vi ser oss alle som priviligerte aktører i den store globale sammenhengen.

Det er viktig at vi ser på oss selv – ikke som passive objekter, men som handlende subjekter som skaper vår egen historie.

Det som skiller denne regjeringens kulturpolitikk fra andres, er den klare satsingen på å utvikle kulturell egentrygghet. Det er først når vi er trygge på egen kultur at vi kan ta i mot andre kulturer.

Vi er, etter min oppfatning, ikke godt nok skodde før vi ser vår egen spennende plass i naturhistorien.

Det er en pirrende tanke at ikke noe sted på jorda langs vår breddegrad er det så varmt og fruktbart som nettopp langs norvegr – veien mot nord.

Når dere ser et infrarødt satellittfoto over Nordsjøen og Norskehavet, da bytter du ut ordet steinrøys med spiskammer.

Vi er ikke godt nok skodde før vi kan litt om Europas kulturgeografi og ser hvordan landskapet ble tatt i bruk.

Det er fasinerende å se hvordan kompetansen om korndyrkingen spredte seg fra Jeriko-området både gjennom et indre løp oppover Donau og nedover de tyske flodene – og i et ytre løp mot vest og fra Den iberiske halvøy, langs Atlanterhavskysten oppover til oss – der det ytre og indre løp møttes. Det var faktisk bare noen få tusenår som skulle til. Sammenhengen ser vi i redskapenes form, kornsortene og keramikkens dekor. Det er spennende å se sammenhengene når en står i Anatolia i Tyrkia – i Stillfried i Østerrike, ved storsteinsmonumentene i Bretagne, Stonehenge, dyssene i Danmark og ved megalittgraven på Skjeltorp i Skjeberg.

Når vi ser hvordan myter og sagn har vandret, når vi ser hvordan kunst, kultur og skriftspråk vandret gjennom kirkens middelalder- nettverk – da opplever vi også sammenhengene.

Når vi ser hvordan fremtredende vitenskapsmenn som Gunnerus, Strøm og Wilse uttrykte tanker og kunnskap i et tett europeisk nettverk allerede på 1700-tallet – da behøver vi ikke å gå over bekken etter vann, verken for kunnskap eller selvrespekt.

Opplysningstiden slo tidlig inn hos oss, fikk godt rotfeste og gav oss Europas eldste sammenhengende konstitusjon bygd på opplysningstidens idealer i 1814.

Når vi ser at kampen for tilværelsen er grunnleggende lik hos kulturfolkene både i Polynesia, i Afrika, i Asia og Europa og alle andre leveområder på jord; ja, da blir dette med mindreverdighetskomplekser, eller kompensatorisk hovmod litt for dumt. Da ser vi at det er ikke land eller landsdelen det er noe galt med; men eventuelt oss selv gjennom våre manglende perspektiver.

I det øyeblikk vi kan mer av verdens naturhistorie, kulturgeografi, arkeologi, kunst- og kulturhistorie – ja, da kan vi med fordel reise ut og skape virkelig utvikling, handel og forbedret samkvem mellom folkene. Det er da vi virkelig tar et tak for moderniseringen av landet, det europeiske kontinent og videre globalt. De som har den utvidede kulturforståelsen jeg beskriver, de er også bedre forvaltere og beslutningstakere her hjemme. Det er da jeg våger spørsmålet om en for stor del av de som i dag har arenaen ute og hjemme har en for snever bakgrunn til å skyte blink.

Jeg er fornøyd om jeg har bidradd til litt refleksjon omkring dette.

Når vi ser alt dette, da ser vi hvor viktig det er å ta i mot kulturimpulser utenfra. Når vi har fått økt kulturell egentrygghet, da øker vår lyst og vår evne til å ta i mot alle verdifulle kulturimpulser verden gir oss. På den måten ser vi verdien av vårt eget – og ser oss selv i en sammenheng.

Tilbake til kulturimporten:

Kulturdepartementet har som nevnt et ansvar for å hente hjem impulser til norsk kultur. Dette kan skje på ulike måter, f. eks. ved at utenlandske kunstnere inviteres til Norge, at det holdes utstillinger av utenlandske billedkunstnere her hjemme, at det arrangeres konserter med utenlandske orkestre, osv. Men like viktig er det at norske kunstnere kommer ut, at de får anledning til å vise seg fram overfor et utenlandsk publikum, etablere kontakter og hente hjem impulser. Norske kunstnere må få anledning til å utvikle seg i takt med internasjonale strømninger og i kontakt med utenlandske miljøer. Spesielt er det viktig at unge, uetablerte kunstnere i denne sammenhengen ikke blir glemt.

Enda et berøringspunkt som bør nevnes: Utenriksdepartementets Norges-profilering, uansett hvordan den finner sted, er som regel enkeltframstøt, og dermed avgrenset i tid. Det kan være enkeltstående arrangement, eller stort anlagte satsinger som varer i lengre tid. Det er arrangement som en avgrenset tid skaper stor oppmerksomhet, og så er det hele over. Effekten av slike profileringsframstøt kan sikkert forsterkes betydelig dersom de blir fulgt opp med etterfølgende tiltak. Der har vi en felles utfordring.

Jeg vet at Utenriksdepartementet selv diskuterer dette, og det er bra. Når jeg tar det opp, er det for å si at i slike oppfølgingsrunder, som burde avvikles både hjemme og ute, skulle det være mulig å legge til grunn et bredere kulturpolitisk perspektiv der også yngre kunstnere og mer eksperimentelle presentasjonsformer kunne få sin plass. Også her er det duket for et nært samarbeid mellom våre to departementer, og i fellesskap er jeg overbevist om at vi kan finne fram til interessante og spennende former for å presentere norsk kultur i utlandet.

La meg bare som avslutning på mitt foredrag stille det helt fundamentale spørsmålet:

Hva er kunst?

Og la meg også få svare:

Kunst er et svar på hva menneskene er.

Ordene er ikke mine. De er lånt fra den danske kritiker og litteraturhistoriker George Brandes. Svaret er kort, men det rommer mye.

Kunst er et svar på hva menneskene er.

Og på samme måte kan vi si om kultur: Kultur er et svar på hva menneskene er.

Derfor er presentasjon av norsk kunst og kultur i utlandet et svar på spørsmålet om hvem vi nordmenn er. Og de som stiller spørsmålet, gjør det fordi de er interessert i å få vite hvem vi er, fordi de ønsker å opprette en eller annen form for kontakt, kanskje for å handle med oss, kanskje for å foreta etableringer og investeringer i landet vårt, kanskje fordi de vil besøke oss, eller rett og slett fordi de ønsker å lære oss å kjenne. Derfor er det så viktig at vi presenterer oss på den rette måten. Ikke for å fremstille oss så fordelaktig som mulig. Men for at bildet skal være så sant som mulig. Og så dypt som mulig med vid kjennskap til kultur, til land og folk.

Når vi gjennom vår kunst og kultur løfter fram hvem vi mener vi mennesker er; da bidrar vi til en felles global erkjennelse om at vi er individer i samme båt. Da har vi lagt grunnen til virkelig mellommenneskelig forståelse.

Norsk kunst og kultur er et svar på hvem vi nordmenn er. Vi har en rik kultur, og vi har et blomstrende kulturliv. Vi har noe å meddele omverdenen. Dere som har som arbeidsoppgave å gjøre dette, å foreta denne meddelelsen, har derfor en overmåte viktig oppgave. Det er på Norges vegne dere handler. Fra Kulturdepartementet har dere derfor den fulle og hele støtte i arbeidet.

Takk for oppmerksomheten.

Lagt inn 30. mars 1999 av linkdoc099005-992460#docStatens forvaltningstjeneste, ODIN-redaksjonen