Kulturminister Åslaug Marie Haga

Skal kultur bli en handelvare?

Kulturelt mangfold og verdenshandelen

Dagsavisen, 20.11.1999

Forflatning og ensretting av kulturen skaper en fargeløs verden. Kulturell egentrygghet – det vil si å kunne glede seg over verdien av sin egen kultur og bakgrunn - er avgjørende for at også møtet med andre kulturer skal bli positivt. Da øker vår nysgjerrighet og ønsket om å bli mer globale i vår tankegang. Men det forutsetter at vi opprettholder det kulturelle mangfoldet.

Musikkfestivalen ”Verden i Norden” som jeg hadde gleden av å åpne for noen uker siden, illustrerte til fulle hvordan vi kan glede oss over det kulturelle mangfoldet i verden og det globale fellesskapet vi er en viktig del av.

Omfattende utveksling av alle slags kulturprodukter er en forutsetning for å skape et tolerant samfunn. Jeg våger den påstanden at kunsten og kulturen er en uutnyttet ressurs i arbeidet med å øke forståelsen over landegrensene. Kanskje er kulturutveksling i hele sin bredde den viktigste kraften til fred i verden, sammen med utjamning av levekår nasjonalt og globalt.

Det betyr ikke at verden blir bedre om vi stiller oss slik at de største kapitalkreftene uhemmet får overkjøre den kulturelle identiteten som folk har utviklet gjennom en lang historie. Verdens handelsorganisasjon WTO har som utgangspunkt at verden blir bedre dersom verdenshandelen får færre hindringer. Dette kan være rett i noen tilfeller, men det innebærer desverre også muligheten for den sterke til å kunne knuse den svake – uten hindringer.

Regjeringen mener at det finnes handelsområder der folks hverdagsliv faktisk er tjent med ordninger som gir et vern om verdier som kan være sårbare. De mindre landenes språk og kultur er et slikt område. Store land som Frankrike og Canada er enige med oss i dette. Som oss går de inn for at kulturelt mangfold er så viktig for utviklingen i verden at den må hegnes om ved ikke å betraktes som en vanlig handelsvare når regler for verdenshandelen nå skal opp til endring ved oppstart av ny runde i WTO i Seattle om kort tid.

Fjernsyns- og filmproduksjon er en av USAs aller største eksportartikler. De ønsker derfor å selge enda mer verden over av denne produksjonen og kjemper sterkt for å fjerne alt som hindrer økt amerikansk eksport.

Ett slikt hinder finnes i EUs TV-direktiv, som er en del av EØS-avtalen, der det stilles krav om at minst 50% av programmene i gitte kategorier skal være europeiske produksjoner. Dette oppfatter amerikanerne som en handelshindring, som i praksis er med på i noen grad å utelukke dem fra det europeiske markedet.

Den teknologiske utviklingen gir oss mange nye muligheter vi skal være glad for, men den vil i lang tid framover også gi økte forskjeller som nettopp truer de mindre landenes språk og kultur. Allerede i dag er det en overvekt av masseprodusert amerikansk materiale som fyller radio- og TV- kanalene. Dersom kulturer i små språksamfunn ikke kan forsikre seg om at kanalene formidler programmer med materiale som gjenspeiler egen kultur og eget språk, er det på sikt en fare for at små nasjoners kulturelle egenart forsvinner. Det er også et viktig poeng at de mindre nasjoners markeder gjennomgående er for små til at kultur og film- og TV-produksjon kan finansieres uten offentlig støtte.

I denne sammenheng mener jeg det er grunn til sterk bekymring over at EFTAs overvåkingsorgan for EØS-avtalen nå stiller krav om at statsstøtte til film ikke skal kunne overstige 50 prosent av en films produksjonsbudsjett. Dersom dette må gjennomføres i Norge, vil det få betydelige negative konsekvenser for produksjonen av norsk film.

Jeg ser det slik at det er inkonsekvent å fremme slike krav i EØS-området, når EU på verdensbasis i WTO vil hevde Frankrikes og andre lands rett og mulighet til å treffe særtiltak som beskytter de mindre nasjonenes språk og kultur. Jeg vil arbeide for at den økte erkjennelsen om betydningen av opprettholdelse og utvikling av kulturelt mangfold også må praktiseres av ESA selv i innenfor eget europeisk område.

Offentlig støtte er avgjørende for å opprettholde norsk filmproduksjon. Norge er et lite filmmarked med begrenset inntjeningspotensial og tilsvarende muligheter for å hente inn risikovillig kapital. Et krav om maksimum 50 prosent offentlig støtte vil kunne føre til at det bare vil bli produsert svært enkle filmer. Kravet vil også måtte få konsekvenser for kunstnerisk eksperimentell film, som uansett har problemer med å skaffe nødvendig egenkapital.

Det er gledelig å merke seg at EU i sine konklusjoner fra Rådets behandling av WTO-forhandlingene klart tar til orde for at kultur og audiovisuelle tjenester behandles spesielt, dvs. ikke som ordinær handelsvare. EU går inn for at EU-landene fortsatt skal kunne gjennomføre og definere sin egen politikk på kulturområdet og på det audiovisuelle området. Begrunnelsen er entydig: Hensynet til kulturelt mangfold.

I Rådets konklusjoner sies det at ”som under Uruguay-runden” vil man søke å sikre dette hensynet. Her er det viktig å være oppmerksom på at man under Uruguay-runden i realiteten ikke løste disse spørsmålene – tvert i mot ble de to hovedblokkene EU og USA enige om å være uenige. Dermed ble resultatet at kultur og audiovisuelle spørsmål i prinsippet er med i avtalen, men i realiteten ikke er det.

Dette understreker viktigheten av å holde et våkent øye med kulturspørsmålene i WTO-sammenheng. Her har vi og andre små land felles interesser å forsvare. Kultur er ingen vare i tradisjonell forstand. Kultur er for viktig til å bli underkastet ensidige økonomiske målsetninger.

Norge har derfor bl.a. i UNESCO, støttet Frankrike og Canada som deler våre synspunkter.

Et mangfoldig kunst- og kulturliv er en rikdom for ethvert samfunn, og bidrar til å skape større toleranse nasjonalt og internasjonalt. Mye vil være tapt gjennom forflatning og global standardisering. Forståelse og kunnskap om vår egen og andres kulturuttrykk er et mektig våpen i kampen mot fremmedfrykt. Det skal vi bruke og sørge for å ta vare på gjennom vår kulturpolitikk både hjemme og ute.