Anne Enger Lahnstein, Sp-leder og kulturminister.

Politisk reklame som berikelse for samfunnsdebatten?

Dagsavisen 20.02.1999

Norge har fram til nå hatt forbud mot å sende reklame for politiske partier og livssynsorganisasjoner i etermediene. Bestemmelsen ble første gang nedfelt i forskrift i 1988 i forbindelse med innføring av en forsøksordning med reklamefinansiert nærradio. Bestemmelsen er senere utvidet til å omfatte kringkasting generelt. Dagens forskriftsbestemmelse fastsatt i 1997 lyder: "Det kan ikke reklameres for livssyn eller politisk budskap”. Sivilombudsmannen og Markedsrådet har uttalt at denne forskriften ikke har nødvendig lovhjemmel. Et flertall i Stortinget har deretter henstilt til regjeringen å fremme et lovforbud mot livssyns- og politisk reklame i etermediene.

Kulturdepartementet har således ikke selv foreslått å innføre noe nytt forbud mot ytringer i vårt lovverk. Tvert imot arbeides det med et forslag som i lovs form fastslår det ulike regjeringer og stortingsflertallet har fastlagt som norsk politikk.

Forbud mot livssyns- og politisk reklame er ikke noen særnorsk konstruksjon. Tilsvarende forbud finnes i en rekke land vi ofte elles velger å sammenligne oss med, for eksempel Sverige, Storbritannia, Irland, Danmark (TV).

Forbudet mot reklame for livssyn og politiske budskap i radio og fjernsyn innebærer en begrensning i ytringsfriheten. Begrensningen gjelder sentrale deler av ytringsfriheten; livssyn og politiske meninger, men forbudet har på den annen side begrenset rekkevidde. Det begrenser hva slags ytringer som kan sendes, men forbudet er ikke generelt. Det gjelder kun retten til å markedsføre slike synspunkter på en bestemt måte (i reklameinnslag) og i et bestemt medium (kringkasting). Dette skiller forbudet mot reklame for livssyn og politiske budskap fra – og gjør det vesentlig mindre inngripende enn – f.eks. forbudet mot tobakks- og alkoholreklame, som er et forbud mot all slik reklame.

Kulturdepartementet legger til grunn at et forbud mot reklame for livssyn og politiske budskap altså ikke har vesentlig negative konsekvenser for den reelle ytringsfriheten. I stedet for å begrense ytringsfriheten, kan det hevdes at et begrenset forbud bidrar til å fremme faktisk ytringsfrihet bl.a. ved at ressurssterke grupper ikke får et fortrinn når det gjelder mulighetene til å fremme synspunkter i kringkastingen.

Kringkastingsmediet ansees generelt for å ha større påvirkningseffekt overfor publikum enn andre medier. Samtidig er det dyrt å produsere innslag og å kjøpe sendetid for reklameinnslagene, særlig i TV. Ett 30 sekunders reklameinnslag med 200 000 seere i beste sendetid koster nå opp mot 40 000 kroner. I tillegg kommer produksjonskostnader. Selvsagt vil det være slik at pengesterke grupper vil ha større muligheter for å markedsføre sine synspunkter enn andre vil ha.

Erfaringen tilsier heller ikke at denne form for reklame har en opplysningsverdi som gjør den til en berikelse for samfunnsdebatten. Snarere tvert om.

Andre vil selvsagt kunne ta standpunkt for reklame for livssyn og politisk budskap. Jeg har et avslappet forhold til at det er ulike vurderinger av dette spørsmålet. Det er en naturlig sak. Det kan argumenteres for reklame uten å ty til den type høyverdige prinsipper og moralske grunner for å tillate politisk reklame m.v. i etermediene som enkelte nå gjør. De reklamefinansierte kanalene ser selvsagt dette som en mulighet til både å tjene penger og å få oppmerksomhet om seg selv. De er selvsagt i sin fulle rett til å ivareta sine kommersielle interesser. Men det er ikke troverdig når kommersielle interesser avvises som motiv, og en påberoper seg juridisk interesse, redaktørrettigheter og omsyn til svake grupper som sine fremste motiver. Det må være noe bortimot en fallitterklæring i forhold til mange av pressens fremste oppgaver når redaktører sier at mange svake grupper ikke kommer til orde i deres medier og i samfunnsdebatten, og det viktigste som kan gjøres for å rette på dette forholdet er å tilby dem betalt reklameplass i etermediene. Det er ikke svake grupper som fyller annonsesidene i avisene, og jeg kan ikke tro at grunnen til det er at de sparer på sine midler i påvente av muligheter for kringkastingsreklame. Dersom mediene selv sitter med stor kunnskap om grupper og synspunkter som ikke kommer fram i den offentlig debatt og som burde få anledning til det, ser jeg fram til en bred debatt om det innad i pressen. Jeg skal love å følge den med stor interesse.

Jeg kan ikke se at en fortsettelse av vår lovgivning på dette området innebærer at vi opptrer i strid med ytringsfriheten slik den er nedfelt i Grunnloven eller i strid med menneskerettighetene. På begge områder står både vårt land og det internasjonale samfunn overfor store utfordringer; rett til å kjøpe seg reklameplass for livssyn og politisk reklame i etermediene er ikke av dem.