Tale ved åpningen av Norsk filminstitutts filmmuseum
Historisk arkiv
Publisert under: Regjeringen Bondevik I
Utgiver: Kulturdepartementet
Tale/innlegg | Dato: 04.03.1999
Statssekretær Per Kristian Skulberg
Tale ved åpningen av Norsk filminstitutts filmmuseum
Norsk filminstitutt, Filmens Hus 4. mars 1999
Et norsk filmmuseum ser dagens lys. Dette er en begivenhet ikke bare i norsk, men også i skandinavisk sammenheng.
Filmen er fremfor alt dette århundrets kunstart og må i dagens mediesituasjon regnes blant de viktigste kulturformidlerne. Det levende bildet har gitt oss en styrket visuell hukommelse.
Filmuttrykket har dokumentert 1900-tallet; mennesker, sed og skikk, samfunnsendringene - de store gjennomgripende, så vel som de små. Det har utviklet og dokumentert drømmene våre.
Filmen er både lokal og universell. Den viser det nære og kjente, og er en døråpner til fremmede kulturer og det som er nytt og annerledes. Filmen tar opp i seg andre kunstarter, som malerkunst, litteratur, musikk - og er på sitt beste et uhyre sterkt opplevelsesmedium. Så sterkt at jeg nøler ikke med å si at når en går fullstendig utmattet fra en film og er øm i hele magemuskeltavla i flere timer etterpå, da har en opplevd en god film. Og det gjør vi fra tid til annen. At filmen kan være et uhyre sterkt opplevelsesmedium, det vet vi i dag. Men i filmens barndom var det flere som spådde filmen en snarlig død. Når den første nyhetens interesse hadde lagt seg, ville publikum vende seg mot andre attraksjoner, mente man.
Slik ble det ikke. Filmen var kommet for å bli. Kinoen som møtested har til og med overlevd, tross dystre spådommer, og utviklingen av nye teknologier og visningsmedier har gjort at det levende bilde i dag står sterkere enn noen gang.
Etter hvert som det ble klart hvilke kulturelle verdier filmen representerte, vokste det frem en forståelse for at nasjonen her hadde en arv å ta vare på.
De første tankene om et filmmuseum kom allerede i 1929, da disponent Fossberg i Kommunenes filmcentral tok opp tanken om et filmmuseum. Det skulle imidlertid gå 25 år før det ble tatt konkrete skritt for å opprette et museum. I 1954 la et utvalg under Kirke- og undervisningsdepartementet, ledet av Olav Dalgard, frem en innstilling med forslag om et norsk filminstitutt. I innstillingen ble det bl a uttalt at:
"den grunnleggende avdelingen i filminstituttet er det egentlige filmmuseum. I museets samlinger innlemmes alt som kan ha interesse for filmproduksjonenes og kinovirksomhetens historie".
I 1956 ble Norsk filminstitutt en realitet og kunne flytte inn i beskjedne lokaler i Kingos gate i Oslo. 20 år senere ble det mer plass og mer tidsmessige lokaler på Røa. Instituttet fikk også nye retningslinjer for driften. Det skulle ikke bare samle og oppbevare norske filmer og filmrelatert materiale, men også:
· bevare kinomateriell og filmteknisk utstyr av interesse
· gjøre materialet tilgjengelig for undervisning, studier og forskning
· drive opplysningsarbeid om film gjennom utstillinger og framvisning av film.
Cinemateket og visningene av historiske filmer var en realitet allerede i 1984, og i dag er altså turen kommet til en fast organisert utstillingsvirksomhet. Sjansen bød seg da Filmens hus skulle realiseres. Kulturdepartementet fulgte opp det initiativ direktør Erling Dale tok med styrets velsignelse da arealene skulle disponeres.
Når Filmmuseet nå åpnes, er jeg glad for å kunne konstatere at norsk kulturliv også har fått et sted hvor filmhistorien står i fokus og blir synliggjort: jeg håper at Filmmuseet med sin sentrale plass her i Kvadraturen, kan være en synlig og tilgjengelig del av kulturtilbudet i Oslo.
Jeg er glad for å kunne konstatere at ledelsen for det nye museet, ved avdelingsdirektør Vigdis Lian, har lagt opp til en bred presentasjon med aktiviteter for barn og unge, så vel som for det voksne interesserte publikum. Jeg tror dette kan bidra til å styrke forståelsen for film som kunstnerisk medium og som en viktig del av vår samlede kulturarv. Jeg håper også museet vil være en kilde til forståelse og inspirasjon for dagens filmskapere, og dermed være et grunnlag for å videreutvikle det levende bildet.
Museet har fått en form som inviterer til å ta på, se på og røre ved. Museet bør derfor kunne være en spennende opplevelse for alle.
Det er en glede for meg å åpne det norske filmmuseet!
Lagt inn 5. mars 1999 av linkdoc099005-992460#docStatens forvaltningstjeneste, ODIN-redaksjonen