Kulturminister Anne Enger Lahnstein

Tusenårsskiftet med et kulturelt løft

Aftenposten 18.09.1999

Nyttårsaften klokken 17.00 på ettermiddagen, starter Tusenårshelgen.
Da vil Tusenårsilden spre seg over hele Norge, fra vardested til vardested. Vårt første landsdekkende signalsystem kommer igjen i bruk. Ikke for å varsle om krig denne gangen. Vardene skal brenne for fred og ettertenksomhet. De skal brenne for optimisme og forventning.

For Tusenårsilden inviterer til mye. Den innebærer langt mer enn dugnaden

ved byggingen og brenningen av de over 800 trevardene. Ilden fra dem er det første synlige tegnet på alle de kulturmarkeringer som venter når vi runder årsskiftet, inn i det nye tusenåret.

Jeg tror selve øyeblikket - overgangen til 1. januar 2000 vil bety noe særskilt for alle som opplever det. Men det er viktig at tanker og følelser ikke stopper der. Øyeblikkets fest og opplevelse er over kort etter at ilden har ebbet ut. I nasjonal sammenheng skal markeringen foregå mye lenger.

Helt fram til 2005 vil vi knytte de historiske og kulturelle minnene våre til tidsalderen som kommer. Hvorfor? Fordi tusenårsmarkeringen gir oss en enestående anledning til å si noe om hvem vi er, har vært og å drømme om hvordan det vi allerede kan og vet vil forme framtida.

Et lite riss: Menneskenes historie som en kamp for tilværelsen, det uendelige slitet for det daglige brød, er i det 19. århundret blitt tilført fruktene fra den industrielle revolusjonen. Det som gjør oss til mennesker er vår evne til å reflektere over matstrevet. Vi må sørge for at det offentlige rom ikke kun blir marked slik at refleksjonen underkastes kjøp og salg. Da visner samfunnet bort som fellesskap. Kunsten og kulturen inneholder alle de ytringsformer som skal til for å øke vår innlevelsesevne. Kunsten og kulturen utgjør derfor en viktig kraft i samfunnsutviklingen. Vi må huske på at samfunnet, med individ, stat og kommune, er avhengig av kulturinstitusjonene for i det hele tatt å kunne være et samfunn. Ved å se verdien i det allmenne søker vi å kunne kjenne igjen vårt eget og å bli del av sammenhenger ut over en selv.

Men da må vi gjøre mer enn å se på hverdagens og politikkens utpregede kortsiktighet.

Det er den langsiktige tenkningen Regjeringen nå vil stimulere; tidsskiftets mulighet til økt refleksjon og ettertanke gjennom tusenårshelga, tusenårsprosjektene og tusenårsstedene i norske kommuner og fylker.

Kommunenes tusenårssteder

Ved nyttårstider legger Regjeringen fram en handlingsplan som skal stimulere til god design, arkitektur, byggeskikk og stedsutforming. Kvaliteten på omgivelsene våre betyr mye for oss. Livskvaliteten, trivselen, identiteten på stedet former også menneskene som bor der. Men det er ikke noen selvfølge at alle rom i byen, alle bygninger og alle produkter produseres med høy kvalitet for øyet.

I august i år mottok hver kommune derfor 119 500 kroner som bidrag fra Kulturdepartementet til å etablere sitt eget tusenårssted. Hva er et tusenårssted? Vår tanke er at det er et trivelig rom som er åpent for alle, et offentlig sted som gir en møteplass for alle i kommunen. Tilskuddet fra staten er ment som et direkte håndslag. Vi vil hjelpe kommunene å markere verdien av estetisk og miljømessig kvalitet i det offentlige rommet. Det spennende med det statlige tilskuddet er at det ikke har de sentrale bindingene som følger nesten alle andre bevilgninger Jeg har full tillit til at kommunene selv vet hvordan pengene best kan nyttes.

Over 350 kommuner har allerede valgt, eller er i ferd med å velge sitt eget tusenårssted. Muligheten og ideen har fenget dem. Gjennom lokalaviser, kulturkontorer og de enkelte kommunenes tusenårskomiteer er det utpekt plasser som speiler både lokale tradisjoner og lokale behov. Et eksempel er Askøy i Hordaland. Kommunen har valgt den tidligere hermetikkfabrikken på Hetlevik som sitt sted. Bygningen er totalrenovert. 3300 kvadratmeter skal i framtida brukes til forskjellige kulturaktiviteter i kommunen.
Skien har derimot valgt hele byen som sitt tusenårssted og sin møteplass i samband med byens tusenårsjubileum. Naboen Porsgrunn har valgt byens festplass og vakre oase, Rådhusplassen. I Sør-Aurdal kommune i Oppland er eksersisplassen Vangen/Bangsmoen plukket ut. Plassen har vært mer enn det: Kjøpmannssted, utstillingsplass. Et sted med slike fellesskapsverdier har historisk betydning. Voss i Hordaland har valgt Vangskyrkja som kommunens tusenårssted. Og i Stryn i Sogn og Fjordane vil kommunen nå bygge seg en ny kirke til tusenårsskiftet; en liten stavkirke for bønn, ro, meditasjon og ettertanke.

Fylkenes tusenårssteder

Også fylkene får sine tusenårssteder. Kulturdepartementet har samarbeidet med fylkeskommunene om å virkeliggjøre slike steder. Stedene skal bidra til at anlegg, institusjoner, kulturmiljøer, naturområder og annet skal bli tatt vare på og markert på en særskilt måte - enten fordi de har stor historisk, kulturell eller miljømessig betydning. Og den betydningen skal gjerne peke utover fylkesgrensene.

I Aust-Agder er Nes Verk utpekt. Jernverkene spilte en vesentlig rollen for både teknisk, økonomisk og kulturell utvikling. Nes Verk er dessuten det best bevarte jernverket i landet. Det representerer et unikt miljø. Derfor vekker det så bred interesse.

Møre og Romsdal har valgt Jugendsenteret i Ålesund som sitt tusenårssted; i seg selv et barn av det forrige århundreskiftet. Unge arkitekter tegnet byens nye ansikt i denne moderne stilarten, etter den katastrofale bybrannen i 1904.

I Oppland har de valgt et minne fra en langt tidligere hendelse:

Dalegudbrands gård på Hundorp. Innføringen av kristendommen i Norge skapte store forandringer, noen ganger drama. Dette danner rammen om mange framtidsrettede kulturaktiviteter på Hundorp.

I Nord-Trøndelag er prosjektet Norveg valgt som fylkets tusenårssted. Norveg skal formidle og gjør synlig kystkulturen, og gjennom det kyststaten Norges betydning som sjøfartsnasjon - iblandet de rike og mangfoldige sporene etter eldre tiders kystkultur.

Tusenårshelga

De tre dagene fra nyttårsaften 1999 til 2. nyttårsdag 2000 har fått navnet "Tusenårshelga". Selve festen er viet nasjonen og innbyggerne, med parolen: "Ingen skal være alene - dersom de ikke selv vil det". Det lyder kanskje utopisk, men jeg er glad for kunne slå fast at det ikke er det: Kommunene og tusenårskomiteene har tatt oppgaven alvorlig. Tusenårskomiteen i Lyngdal i Vest-Agder arrangerer et gigantisk koldtbord. 200 mennesker møtes i dugnadens tegn. Lag og foreninger er medspillere i måltidet, på tvers av alle kulturelle og religiøse interesser.

I Vågan kommune i Nordland har de gått enda lengre. Der har Frivillighetssentralen klar en plan for hvordan "Ingen skal være alene"-parolen skal gjennomsyre tankegangen for alle etatene, organisasjonene og menneskene i hele kommunen. Og ikke bare på nyttårsaften, men for hver dag året rundt i årene som kommer.

Kirkesamfunnene har satt i gang en felles markering for tusenårsskiftet. "Jubileum 2000" inviterer til dialog og møte med andres livssyn. Slik blir den enkle parolen en visjon for hele samfunnet. Slik kan tusenårsskiftet brukes: Vi kan - hvis vi vil.

Tusenårsprosjektene

Regjeringens arrangørselskap heter Tusenårsskiftet - Norge 2000 AS. Selskapet har det overordnede ansvaret, og for å samordne markeringen av Tusenårshelga. Oppslutningen har vært imponerende i alle landets 435 kommuner. Interessen for prosjekter knyttet til tusenårsskifet like ens. Til Tusenårsilden, til det store og landsomfattende prosjektet Tusenårsvisjonen. Titusenvis av norske skolebarn er med på det. I "Din tusenårsbok" blir vi invitert til å velge, og begrunne valget av "boka i vårt hjerte".

Tusenårsselskapet har mottatt mye over 3000 søknader om støtte til lokale tusenårsprosjekter. Søknadene fra grasrota viser imponerende variasjon, stor innsikt, sterkt engasjement, mye overskudd og et tydelig ønske om å bidra til fellesskapet. Hver med sine krefter og sine forutsetninger. Dette vitner om at kulturlivet blomstrer i landet vårt.

Det er satt av om lag 200 millioner i tusenårsprosjekter fram til 2005. Prosjektene har et mål: De skal gi Norge et kulturelt løft. De skal gjøre landet bedre rustet til å møte de forandringene vi vet kommer. Midlene til tusenårsprosjektene kommer i tillegg til de ordinære, offentlige tilskuddene til kultur. Midlene er spredt over mange tiltak på ulike områder over hele landet. Slik løfter vi aktiviteten overalt.

150 prosjekter har så langt fått godkjenning og tilskudd. Bredden er stor også her. Et prosjekt handler om å utarbeide en veileder om den gamle ferdselsveien og pilegrimsleden mellom Tønsberg og Asker. På Maihaugen i Lillehammer åpnet tusenårsutstillingen "Skatter på jorden" i sommer, en arkeologisk utstilling om vår egen tid. I Lom er tusenårsprosjektet å bli et senter for norsk matkultur, mens kloke oldinger reflekterer over dagens Norge i prosjektet "Møt 100-åringene ved tusenårsskiftet". Disse hundreåringene står nå ved terskelen til sitt tredje århundre!

I Ålesund kan vi neste år oppleve gateteater, konserter og kabareter. Det skjer blant klippfisk, tønner og tran i Moloveien - den ene gata som ble spart under bybrannen. I Flekkefjord kan alle oppleve Hollenderfestivalen. Impulser fra denne handelen har påvirket historien og levesettet i Flekkefjord i fire århundrer. Da fortjener den å bli synliggjort.

De mange tusenårsmarkeringene er en nasjonal dugnad. Jeg har gitt noen konkrete eksempler på hvordan vi har rustet oss til møtet med det store, blanke arket som er det neste årtusenet. Jeg er imponert over hva tusenvis av lokale ildsjeler alt har fått i stand. Jeg er ikke i tvil om at dette vil gi et varig kulturløft for landet.