Kulturminister Åslaug M. Haga

Konferanse om St.meld. nr. 22 (1999-2000) Kjelder til kunnskap og oppleving

Oslo, 8. februar 2000

Godtfolk!

Kjære arkiv-, bibliotek- og museumsvenner!

Fantastisk å samle så mye godt folk. Hyggelig at ei stortingsmelding skaper engasjement. Da har vi allerede oppnådd mye.

La oss begynne med noen ord av Piet Hein:

Den, som har oppfunnet kulen,

Gjorde det ikke gradvis

Føyende del til de

Den, som har oppfunnet kulen,

Så den som syn i rommet

Avsluttet, endelig og hel.

Vi ble "oppfunnet" som helhetlige mennesker. Det ønsker vi å være. Hvis vi skal bli helhetlige mennesker, må vi se oss sjøl i et perspektiv som omfatter fortid, nåtid og framtid.

Derfor er feltet vi skal snakke om i dag viktig.

Identitet og tilhørighet er avgjørende i ei flyktig tid. Kulturen bidrar til dette. Trygghet for egen kultur er avgjørende i møtet med fremmede kulturer.

Det er en annen grunn til at ABM-feltet er viktig.

Jeg ønsker å ha fokus på den lokale kulturforankringen og sikre et godt kulturtilbud i hele landet.

ABM-feltet representerer nettopp et kulturtilbud som dekker hele landet.

La meg også legge til at det ikke er noen motsetning mellom å ha et lokalt fokus og å erkjenne behovet for sterke nasjonale institusjoner. Det lokale og det nasjonale nivå skal og må fungere godt sammen.

Med andre ord: vi skal snakke om et viktig kulturpolitisk område i dag.

Stortingsmeldingen om arkiv, bibliotek og museer er et dokument jeg er stolt over å ha lagt fram. Ikke fordi det er uttømmende og anviser løsninger på ethvert problem innenfor dette brede feltet, men fordi den for første gang prøver å se disse tre store dokumentasjonssektorene i sammenheng og trekker opp kulturpolitiske perspektiver som overskrider grensene for de forutsigbare problemstillinger som tradisjonelt preger den offentlige debatt.

Meldingen varsler dessuten en femårig opptrappingsplan av de statlige driftsbevilgningene til arkiv, bibliotek og museer, en opptrapping som vil innebære en økning på over 40 pst. i forhold til nåværende bevilgningsnivå. Meg bekjent er det aldri tidligere lagt fram en stortingsmelding som så klart tallfester en substansiell ekspansjon i det statlige engasjementet på kulturfeltet.

Og her er det ikke bare snakk om en midlertidig ekstrainnsats, men en permanent økning i de årlige bevilgningene. Mens f.eks. den såkalte REVITA-planen som museumsutvalget tok til orde for i sin utredning fra 1996, var ment som ekstraordinær innsats fordelt over fem år, innebærer opptrappingsplanen i ABM-meldingen altså et forslag om varige bevilgningsøkninger.

I tillegg til økningen i de statlige bevilgningene kommer de kommunale og fylkeskommunale midler. Hvorvidt det også derfra kan forventes substansielle økninger i åra framover, vil avhenge av dyktigheten til alle som arbeider i ABM-sektoren, og kulturpolitikere på alle nivåer, når det gjelder å skape større bevissthet om den samfunnsmessige betydning av den kunnskapsmessige infrastruktur som arkiv-, bibliotek- og museumsinstitusjonene utgjør. Og, det vil også avhenge av at kommuner og fylkeskommuner har økonomisk handlingsrom og tilstrekkelig frie midler til å være i stand til å prioritere kultur.

I tillegg til det som gjelder driftsbevilgninger til ABM-sektoren, varsler meldingen en detaljert investeringsplan for statens bidrag til nye kulturbygg for de neste ti åra. Også dette er noe helt nytt, både gjennom den helhetlige tenkning og prioritering som det dermed legges til rette for, og ved de forpliktelser til en vesentlig økning av den statlige innsatsen som regjeringen med dette har påtatt seg.

Et annet hovedelement i meldingen er at den tar til orde for en omfattende organisatorisk opprydding innenfor museumssektoren og anviser hvordan dette kan oppnås gjennom en femårig prosess med Norsk museumsutvikling og de enkelte fylkeskommuner som sentrale aktører, men samtidig slik at ingen museer skal tvinges med på noe de ikke ønsker, og heller ikke fratas offentlige tilskudd. Vi vil likevel tilgodese de museer som er villig til å delta i den regionale konsolideringen som er beskrevet i meldingen, og dermed også påta seg oppgaver direkte eller indirekte i et nasjonalt nettverk.

Jeg vet at spørsmål som knytter seg til organisering og finansiering av norsk museumsvesen har stått på dagsorden mer eller mindre kontinuerlig i alle fall i femten år, og at behovet for et samlet grep fra statlig hold er overmodent. For at opplegget i meldingen skal kunne gjennomføres, er vi selvsagt avhengig av grunnleggende oppslutning og et tillitsfullt samarbeid både med Museumsforbundet og en rekke andre aktører i museumssektoren. Det vil også kreve en viss selvdisiplin både fra enkeltmuseer og kommuner og fylkeskommuners side. Hvis for mange er mest opptatt av å fremme sin egen institusjons interesser isolert sett, vil det være store sjanser for at den foreslåtte oppryddingen mislykkes.

Den største statlige oppgaven på bibliotekfeltet i åra framover er den videre utbygging og organisering av Nasjonalbiblioteket. Meldingen beskriver de nærmere utfordringer vi her står overfor, og anviser flere ulike tiltak som skal bidra til å rotfeste Nasjonalbiblioteket som en samlet og enhetlig institusjon med operative avdelinger i Oslo og Rana. Grunnleggende i denne sammenheng er selvfølgelig byggingen av nytt magasin og rehabilitering av den eksisterende bibliotekbygningen på Drammensveien. Meldingen slår fast at dette prosjektet har aller høyest prioritet når det gjelder nye statlige byggeprosjekter på kulturfeltet. Løsning av byggesaken er en forutsetning for å gi publikumsfunksjonene ved Oslo-avdelingen en funksjonell ramme. Det er satt av prosjekteringsmidler til dette allerede i inneværende år, og Kulturdepartementet vil komme tilbake til saken i budsjettforslaget for 2001.

Vi ønsker også å utvikle publikumstjenestene ved Nasjonalbiblioteket, både for å gjøre tradisjonelle tjenester knyttet til Oslo-avdelingen mer tidsmessige for brukerne, og for å videreutvikle digitale informasjonstjenester, blant annet slike som bygger på samarbeid og samordning innenfor hele biblioteksektoren, f.eks. nasjonale lisenser og utvikling av rasjonelle metoder for produksjon av nasjonalbibliografiske tjenester. Det er også tale om å digitalisere de delene av Nasjonalbibliotekets samlinger som egner seg til digital formidling.

I det hele tatt vil Nasjonalbiblioteket være gjenstand for løpende oppmerksomhet i åra framover. Vi vil her komme til å se en stadig utvikling og forbedring, både i arbeidsforholdene og de faglige utfoldelsesmuligheter for de ansatte, og ikke minst når det gjelder floraen av gamle og nye tilbud til det alminnelige publikum og til mer profesjonelle brukere.

Det er en spennende og interessant utvikling vi står foran ved Nasjonalbiblioteket. Jeg håper at alle som er direkte involvert, vil se det som en utfordrende oppgave å få være med på å bygge opp denne institusjonen, om ikke fra grunnen, så i alle fall for Oslo-avdelingens vedkommende fra en ganske utilfredsstillende situasjon som dessverre har vart i altfor mange år. Om alle gode krefter trekker i lag i fortsettelsen, skal vi her skape en moderne og slagkraftig institusjon som kan bli både et verdig monument over den norske skriftkulturen og et levende aktivitetssenter for alle som søker seg til dette vårt fremste litterære skattkammer.

Jeg kommer tilbake til bibliotekfeltet, men la meg si litt om arkivfeltet. Her mener jeg meldingen i høy grad brøyter nytt land. Det er aller første gang at det i et offentlig dokument gis en såpass bred og prinsipiell presentasjon og drøfting av status og utfordringer på dette feltet. Det nærmeste man kommer er en offentlig utredning fra 1987 og proposisjonen om arkivloven fra 1992.

Det som er mest slående når en sammenlikner med bibliotek og museer, er at bevisstheten om og innsikten i arkivsektoren synes å være så lite utviklet, både blant oss politikere på alle plan og i den alminnelige offentlige debatt.

La meg ta et talende eksempel som visstnok utspant seg i Stortinget ved behandlingen av arkivloven i 1992: Ingen fant det bryet verdt å ta ordet i Odelstinget. Til gjengjeld gikk loven glatt igjennom. Men det ble et kort stortingsbesøk for landets riksarkivar, som full av forventning hadde tatt plass i diplomatlosjen.

Arkivloven har fanget større interesse senere; så stor ble faktisk interessen for arbeidet med de tilhørende forskrifter at det gikk seks år før loven kunne iverksettes, noe som altså skjedde fra 1. januar i fjor.

Hovedperspektivet i meldingens behandling av arkivområdet dreier seg om hvordan samfunnet skal bli i stand til å dokumentere sin virksomhet etter hvert som mer og mer av dokumentasjonen går over fra papirbasert til elektronisk form. Her reiser det seg virkelig fundamentale demokratiske kulturpolitiske.

Hvordan skal det kunne bli mulig å dokumentere den offentlige forvaltnings virksomhet for ettertiden dersom all arkivering skal foregå utelukkende elektronisk ? Det kan sies mye om de nye muligheter som den nye teknologien åpner for, både for samfunnet i stort og for ABM-sektoren spesielt, og det har vi da også gjort i meldingen. Men når det dreier seg om å bevare lesbar informasjon i autentisk og uforfalsket form for en ubegrenset ettertid, bringer den nye teknologien med seg nye og omfattende problemer. Spørsmålet er hvordan vi i det hele tatt skal kunne unngå at sporene etter virksomheten i offentlig forvaltning blir utvisket i takt med de hyppige endringer som erfaringsmessig vil skje innenfor programvare og datamaskinelt utstyr.

Dette er ikke noe man er synderlig opptatt av i den offentlige debatt. Jeg skal innrømme at det heller ikke er så lett å forstå de tekniske forutsetningene, men de prinsipielle spørsmål som ligger under, burde de fleste kunne få tak i. Vi har i alle fall prøvd i meldingen, bl.a. i håp om å vekke til bevissthet om de utfordringene som ligger i dette. Det er nemlig den første forutsetning for at vi skal kunne hamle opp med utfordringer.

Vi skal selvsagt ta i bruk ny teknologi, og forvaltningen står nå på terskelen til en epokegjørende omlegging til fullelektronisk saksbehandling og arkivering.

Det vi står ovenfor arkivområdet er at unik informasjon er i ferd med å gå ugjenkallelig tapt. Arkivverdig dokumentasjon ligger inaktiv på gamle datasystemer og maskiner, og kan ikke senere fanges opp og gjenopplives når nytt utstyr og nye datasystemer er tatt i bruk. Vi får bare opp kryptiske tegn og tabeller som ikke kan brukes til noe som helst. Det er første gang at man i et offentlig dokument tar disse utfordringene på alvor. Meldingen varsler en omfattende kapasitetsoppbygging i Arkivverket, slik at etaten skal bli i stand å ta hånd om de nye og arbeidskrevende utfordringene som knytter seg til bevaring og senere tilgjengeliggjøring av eksisterende og framtidig elektronisk arkivmateriale.

Det er også meningen at en del av den varslede kapasitetsoppbyggingen i Arkivverket skal brukes til økt innsats i arbeidet med å legge til rette for formidling av eldre papirbasert arkivmateriale i elektronisk form, dvs. som gratis søketjeneste over Internett. Det såkalte Digitalarkivet, som ble åpnet for vel to år siden, tyder nemlig på at det her ligger et stort uutnyttet potensial med tanke på å spre viktig arkivinformasjon langt mer effektiv og ikke minst til langt bredere lag av befolkningen enn de som har hatt for vane å besøke en av Arkivverkets lesesaler. Vi kan på denne måten få aktivisert og tatt i bruk arkivenes kunnskapsreservoarer i et helt annet omfang og til delvis nye formål i forhold til det har vært tilfelle til nå.

Kort sagt: Arkivene ut til folket!

Det er en rekke andre forhold som kunne vært trukket fram når det gjelder meldingens behandling av arkivområdet, la meg nevne et fåtall; bl.a. spørsmål som gjelder bevaring og formidling av kommunale og private arkiver. Meldingen varsler etableringen av en statlig støtteordning for vern og formidling av privatarkiver. Jeg vil også nevne at departementet tar sikte på å få utarbeidet en situasjonsrapport om hva som foregår av lokalhistorisk og annen kulturvernbasert aktivitet i norske lokalsamfunn med utgangspunkt i institusjoner, foreninger og lag av ulike slag. Her håper jeg på et fruktbart samarbeid med bl.a. Landslaget for lokal- og privatarkiv.

Meldinga trekker også fram et annet tema som har vært lite påaktet i den offentlige debatt, og det er meldingens behandling av forholdet mellom arkivvern og personvern. Det hele dreier seg om hvordan samfunnet skal håndtere personømfintlige arkivopplysninger over tid. I hvilken utstrekning det er nødvendig eller ønskelig å slette slike opplysninger av hensyn til den enkeltes personvern, og i hvilken grad bør opplysningene bevares for ettertiden ?

Både på dette punktet og i spørsmålet om forutsetningen for å kunne bevare elektronisk arkivinformasjon for ettertiden, trekker meldingen opp perspektiver som er av prinsipiell betydning for demokratiets og rettsstatens vilkår og for framtidsutsiktene når det gjelder samfunnets kollektive hukommelse. De har også relevans i forhold til aktuelle saker på den offentlige dagsorden.

Jeg har ikke sett særlig prinsipiell interesse for de kulturpolitiske perspektiver – og jeg vil si visjoner – som vi har forsøkt å tegne i det overordnede felleskapitlet i meldingen, kap. 3. Det har vi prøvd å sette de tre institusjonstypene inn i en større samfunnsmessig sammenheng, og vi peker på sentrale utviklingstrekk og utfordringer for framtida. Jeg ønsker mer debatt om dette.

Meldingen er blitt kritisert for å mangle visjoner fra folkebibliotekhold. Jeg kan imidlertid ikke helt fri meg fra det inntrykk at de visjoner man etterlyser, ikke er mer visjonære enn at det først og fremst synes å dreie seg om to ting: mer penger og videreutvikling av tradisjonelle løsninger! Det sies at vi har gitt for lite penger til folkebibliotekene, vi har glemt at bibliotekets primære oppgave er å formidle litteratur, leseglede og kunnskap, og vi har vært for opptatt av å knytte bibliotekene sammen med arkiv- og museumssektoren framfor å legge vekt på samordningen innenfor bibliotekverdenen selv.

Det må være lov å si at noe av kritikken er uberettiget. Vi er selvfølgelig beredt til å ta kritikk, og vi skal være de første til å innrømme at det her fins mange uløste oppgaver, at vi gjerne skulle ha gjort mye mer, at ting skulle gått raskere, at administrative skillelinjer gjerne kunne vært annerledes osv. Men vi får det aldri til helt slik som vi ideelt sett kunne ønske oss. Derfor må vi anstrenge oss for å se de muligheter som ligger der, framfor å bruke opp mesteparten av energien på elendighetsbeskrivelse og pessimisme.

Jeg er redd for at en del av de oppslag vi har sett fra bibliotekhold i det siste, slår tilbake og er mest til skade for bibliotekene selv. I alle de avisoppslag jeg har sett, fins det riktignok en rekke positive reaksjoner på meldingen, men enkelte har hatt en tendens til å nedtone de positive elementene og i stedet framheve det man oppfatter som negativt og skuffende.

Med andre ord: Jeg ser en rekke konstruktive bidrag i det jeg har lest om meldingen også fra bibliotekhold, og jeg vil invitere dere til å gå sammen med oss på dette grunnlag, slik at vi kan lykkes mest mulig når vi nå går i gang med å følge opp alle de initiativ og forslag som fins i meldingen.

Det er ingen tvil om at folkebibliotekene våre er nøkkelinstitusjoner i lokalsamfunnet, både som kulturformidlingsinstitusjoner og som en nødvendig del av infrastrukturen i et fungerende demokrati. De har også et klart potensial for å utvikle denne rollen og for å påta seg utvidede oppgaver. Dette kan gjelde på mange plan. I meldingen har vi bl.a. pekt på de muligheter til samarbeid og samordning mellom folkebibliotekene og ulike oppgaver som i utgangspunktet knytter seg til arkiv- eller museumssektoren.

Det er heller ingen tvil om at folkebibliotekene gjennomgående trenger større ressurser, og at de bør få større ressurser i åra framover. Men like opplagt er det at dette ikke kan skje ved at staten overtar ansvaret for drift og finansiering av folkebibliotekene. Det må være en kommunal oppgave også i framtida. Ingen politiske partier har meg bekjent gått inn for noe annet.

Dette betyr likevel ikke at ikke staten kan bidra på forskjellig vis. Men det er viktig at slike tiltak har en utforming og et omfang som ikke bidrar til å svekke kommunenes egne prioriteringer. Meldingen lanserer en rekke statlige tiltak for å styrke folkebibliotekene:

Det varsles et forslag om å endre bibliotekloven med sikte på å gi fylkeskommunene større fleksibilitet når det gjelder å organisere de oppgavene og funksjonene som man i dag er pålagt å legge til et eget fylkesbibliotek. Meldingen oppfordrer til mer bruk av interkommunale samarbeidsløsninger i organiseringen av folkebibliotektjenester. Men vi nøyer oss ikke med en oppfordring. Det er også lagt opp til at det skal ytes ekstra midler til utviklingsprosjekter for å stimulere folkebibliotekene til å finne fram til nye og alternative samarbeids- og samordningsmodeller for organisering av bibliotektjenester, spesielt samarbeid over kommunegrensene mellom de mange små bibliotekenhetene på kommunenivå. I forbindelse med dette vil vi også revurdere bruken av de prosjektmidler som i dag disponeres av Statens bibliotektilsyn. Det vil også bli avsatt midler til å utvikle og tilby etter- og videreutdanningstilbud for ansatte i folkebibliotekene, særlig med tanke på bedre å kunne utnytte IKT som hjelpemiddel i bibliotekarbeidet.

Som en del av den varslede opptrappingsplanen vil det bli avsatt midler til ulike typer fellestiltak mellom arkiv-, bibliotek- og museumssektoren. Her vil det være rom for utviklingsprosjekter og kompetanseutviklingstiltak av ulike slag som også vil komme folkebibliotekene til gode. For øvrig vil departementet ta initiativ overfor Kommunenes Sentralforbund for å vurdere tiltak som kan vitalisere folkebibliotekenes rolle innenfor det kommunale systemet.

Ellers er det egentlig et av de mer perifere forslagene i meldingen som har vakt særlig stor oppmerksomhet - for så vidt ikke helt uventet, fordi det knytter seg så sterk symbolkraft til det såkalte gratisprinsippet i folkebibliotekloven. Det står imidlertid ingenting i meldingen som gir noe saklig grunnlag for en del av de reaksjonene dette forslaget har gitt opphav til. Verst i så måte var innslaget på tv om den lille gutten som satt på biblioteket og koste seg med en kjent og kjær barnebok med fargerike illustrasjoner, akkompagnert av et intervju som ga et klart inntrykk av at regjeringen foreslo at gutten heretter måtte betale for seg på biblioteket.

I sannhet en lite sannhetssøkende reportasje!

Det som står i meldingen er følgende:

"Departementet meiner at det på ny bør vurderast å justera lova slik at den einskilde kommunen etter eige ynske kan ta betalt for datatenester og informasjonsanalysar når folkebiblioteka skreddarsyr informasjonstenester som ikkje har interesse for andre enn den som tingar tenesta. Strukturen på det norske næringslivet med eit stort tal små verksemder i distrikta kan i mange tilfelle innebera at eit slikt tilbod frå folkebiblioteka vil vera interessant. Ei endring av lova på dette punktet vil òg vera i takt med kva som gjeld for folkebiblioteka i andre nordiske land."

Det er helt urimelig å framstille dette som noe anslag mot gratisprinsippet. Poenget er at de helt spesielle informasjonstjenester som forslaget tar sikte på å åpne opp for, i praksis tjenester som ikke vil kunne ytes i det hele tatt dersom folkebiblioteket ikke skulle kunne få dekket de kostnader som knytter seg til tjenesten. Alternativet ville være at vedkommende bedrift, organisasjon eller forening måtte henvende seg helt andre steder, antakelig langt utenfor sitt eget lokalsamfunn for å få oppfylt den aktuelle tjenesten. Den er både skadelig og helt unødvendig og for øvrig i svært dårlig samsvar med regjeringens bestrebelser for å skape et enklere Norge.

Dessuten dette: Ikke noe folkebibliotek vil bli pålagt å yte slike tjenester, og det er heller ikke aktuelt å utforme lovverket slik at folkebibliotekene vil bli motivert til å prioritere slik virksomhet til fortrengsel for sine ordinære oppgaver. Det vil kun være snakk om kostnadsdekkende betalingstjenester. Forslaget er slik sett perifert i forhold til det som fortsatt vil være folkebibliotekenes virksomhet slik vi kjenner den.

Det er likevel viktig nok at vi får til denne åpningen på lovgivningssiden, bl.a. av hensyn til lokalt næringsliv og annen aktivitet i lokalsamfunnene. I flertallet av landets kommuner fins det ikke noe fagbibliotek, og ofte er veien lang til nærmeste høyskole. Da er det viktig at vi ikke forbyr folkebiblioteket å påta seg oppgaven med å skaffe lokale næringsdrivende f.eks. kopier av artikler fra spesielle fagtidskrifter, utskrifter fra lisensbelagte databaser og lignende. Vi vil at folkebibliotekene skal ha mulighet til å følge med på den kompetanseutviklingen som framtida krever.

Så tilbake til museene:

Hvorfor er vi så opptatt av organiseringen av museumssektoren? Først og fremst bygger dette på en erkjennelse av at det å drive museum på et faglig kvalifisert nivå er en meget vanskelig og krevende oppgave. Så krevende at det nesten uten unntak ikke er mulig å tenke seg den nødvendige kompetanse samlet hos noen få personer.

Dersom vi som et tankeeksperiment tilfeldig velger oss ut en region ett eller annet sted i landet, vil vi sannsynligvis støte på et museum med et mer eller mindre klart definert regionalt ansvar og med noen få ansatte. Videre vil vi finne en håndfull lokale museer som i liten grad er tilgjengelige og som drives med minimal lønnet innsats, men i mange tilfeller med beundringsverdig innsats fra lokale ildsjeler. I tillegg vil vi gjerne støte på spesialmuseer av ulike slag, gjerne med navnet "Norsk ….." ett eller annet.

Museene i den tenkte regionen vil til sammen ha ansvar for noen dusin verneverdige bygninger og i mange tilfeller betydelige gjenstandssamlinger, som bare unntaksvis blir oppbevart under gode forhold. Arkivmateriale vil også være et vanlig innslag.

Videre vil vi i den samme regionen finne et betydelig antall verna og verneverdige bygninger som ikke er knyttet til museene i regionen, men som har et stort behov for kvalifisert antikvarisk vedlikehold på linje med musealt verna bygninger.

I tillegg vil vi finne teknisk-industrielle kulturminner med eller uten tilknytning til museene; forhistoriske kulturminner som i liten grad blir formidlet; og i mange tilfeller også viktige naturhistoriske fenomen eller forekomster.

En stor del av de aktuelle samlingene og kulturminnene vil først og fremst ha regional og lokal interesse, men i mange tilfeller vil det også finnes historiske element som peker langt utover regionen og som kan fortjene å bli formidlet i en nasjonal sammenheng.

Når vi anlegger et slikt fugleperspektiv på det samla spekteret av kulturvernoppgaver i en region, vil vi for det første innse at det kreves bred og sammensatt kompetanse for å løse disse oppgavene. For det andre framstår det som åpenbart at den rette måten å sikre nødvendig kompetanse på, vil være å utvikle en handlingsmodell som har til hensikt å gripe fatt i flest mulig av disse arbeidsoppgavene.

Når vi så lander på bakken, vil vi oppdage en del historiske og organisatoriske barrierer som ikke uten videre kan avvises, men som heller ikke uten videre kan aksepteres som gitt en gang for alle. Det må være tillatt å stille en del utfordrende spørsmål, som i neste runde kan lede til mer tjenlige samhandlingsmønstre og organisatoriske løsninger enn det man hittil har hatt.

Det aller beste vil være om involverte aktører i de enkelte regioner selv reiser spørsmålene og drar i gang lokale vurderinger på grunnlag av de prinsipielle signal som nå gis fra statlig hold.

Den desentraliserte strukturen på museumsfeltet er i meldinga omtalt som både en styrke og en svakhet. Meldinga sikter mot å bygge videre på de verdfulle sidene ved den lokale forankringen, men samtidig å motvirke de uheldige utslagene av fragmentering og oppsplitting.

Jeg vil gjerne understreke at det i dette ikke ligger noe ønske om å sentralisere samlinger og utstillinger. Lokale museer bør tvert om styrkes som formidlingsarenaer, men gjennom samordning på regionalt nivå er målet å oppnå faglig kvalitetsheving.

Meldinga formulerer således tre retningsgivende prinsipp for framtidig organisering av museumssektoren og bruken av statlige virkemidler. For det første å bevare og styrke lokalt engasjement og deltakelse i kulturvernet, for det andre å sikre faglig kompetanse på regionalt nivå, og for det tredje å samordne museene i ett nasjonalt nettverk.

Meldinga tar altså til orde for en restrukturering av det mangslungne museumslandskapet gjennom å utvikle en mindre antall konsoliderte museer i hvert fylke. Men jeg understreker at dette er et tilbud som skal fremmes gjennom økonomiske insentiver. Dersom de lokale eller regionale forholdene ikke ligger til rette for en slik nyordning, vil nåværende situasjon kunne videreføres.

Det skisseres også en modell for driftsfinansiering som innebærer en ansvarsdeling mellom statlig og lokalt/regionalt nivå, og det føres en argumentasjon for hvorfor dette vil være en riktig hovedregel.

Unntaksvis vil et museum ha dimensjoner ved seg som kan gi grunnlag for å vurdere et statlig tilskudd til en nærmere angitt funksjon uten at det stilles krav om lokal/regional delfinansiering. Dette vil i så fall måtte bygge på en museumsfaglig vurdering av substansen i den angjeldende dokumentasjonsoppgaven. Hvorvidt museet kaller seg "Norsk …." ett eller annet, kan i denne sammenhengen ikke tillegges betydning.

Meldinga vil fremme museer med et bredt anlagt dokumentasjons- og formidlingsansvar – museer som kan gjøre rede for viktige sammenhenger i tid og rom, mellom næringsveier, kultur og samfunn. Jeg har begrenset tro på for eksempel et eget museum for båtmotorer (som det for øvrig finnes flere av), men jeg tror mye på kystkulturmuseer der båtmotorer gjerne kan være en viktig del av gjenstandsmaterialet.

Ettersom dette er en konferanse som dreier seg om hele ABM-feltet sett i landsdekkende perspektiv, skal jeg ikke bruke særlig mye tid på den museumssaken som har fått størst medieoppmerksomhet etter at meldingen ble lagt fram, nemlig forslaget om å opprette et samlet kunstmuseum i Oslo.

Jeg finner det likevel betimelig å understreke at dette skal være et prosjekt for hele nasjonen. Det dreier seg om en ny institusjon som må legge betydelig vekt på samarbeid med kunst- og kulturinstitusjoner i resten av landet, som skal øke tilgjengeligheten til nasjonale kunstskatter for alle som besøker hovedstaden fra inn- og utland, og det skal bli en likeverdig samarbeidspartner for utenlandske kunstinstitusjoner som det er både tjenlig og nødvendig å samarbeide med.

Jeg er glad for den støtte vi her har fått fra de som er direkte involvert, ikke minst fra de nåværende seks institusjoner som etter planen skal delta i den framtidige samorganiseringen.

En tettere samordning mellom arkiv-, bibliotek- og museumssektoren utgjør noe av det sentrale idegrunnlaget for meldingen. For at en slik ide skal kunne videreutvikles, er det antakelig en forutsetning at den kan gis et organisatorisk uttrykk. Det er grunnen til at meldingen varsler at Kulturdepartementet i nært samarbeid med de involverte fagmiljøer og delsektorer vil sette i gang en utredningsprosess med sikte på å etablere et statlig samordningsorgan for arkiv, bibliotek og museer.

Et hovedspørsmål i det videre arbeid blir å vurdere hva man kan oppnå ved å integrere det nåværende Statens bibliotektilsyn og Norsk museumsutvikling i det nye organet. Utgangspunktet vil være at disse skal ivareta de samme oppgavene som de har i dag, men i tillegg arbeide med samordningsspørsmål der dette er naturlig og nødvendig. Vidare vil det være aktuelt å se nærmere på samhandlingen mellom et eventuelt nytt fellesorgan og Nasjonalbiblioteket. Det kan bl.a. tenkes at det innholdsmessige ansvaret for Kulturnett Norge bør legges til det nye fellesorganet.

Et nytt organ bør også kunne ivareta samarbeidet med bl.a. Norgesnettrådet, Riksbibliotektenesten og i spørsmål som har å gjøre med de mange berøringspunktene som fins mellom ABM-sektoren og utdannings- og forskningssektoren. Vidare bør samordningsorganet samarbeide med Norges forskningsråd om overgripende spørsmål som gjelder forskning og utvikling med relevans for arkiv, bibliotek og museer. Et slik organ vil dessuten kunne ivareta ulike samordningsoppgaver i tilknytning til Riksantikvaren og de delene av kulturminnevernet som i første rekke angår museene, men som også delvis arkiv og bibliotek.

Det knytter seg naturlig nok en del usikkerhet til organisatoriske omlegginger som direkte involverer eksisterende organer. Jeg er derfor svært glad for den konstruktive og offensive holdning som både Norsk museumsutvikling og Statens bibliotektilsyn har inntatt i forhold til det forslaget vi har lansert i meldingen. Dette har bl.a. kommer til uttrykk ved at de i et felles brev til departementet av 13. januar har uttrykt ønske om å få gjennomført en evaluering av egen organisasjon og virksomhet. Det framheves at dette vil være nyttig også som grunnlag for utredningen av et mulig fellesorgan, og de ber departementet ta initiativ til en slik evaluering. Dette arbeider vi nå med å følge opp.

Jeg finner ellers grunn til å understreke at bakgrunnen for forslaget om et fellesorgan ikke er misnøye med nåværende organer og ordninger, men et uttrykk for et ønske om å ligge i såkalt forkant av utviklingen.

Under forutsetning av at utredningsfasen viser at det er et faglig grunnlag for å sette i verk en statlig nyorganisering på ABM-området, vil Kulturdepartementet etablere en arbeidsgruppe som skal forberede saken og forestå selve gjennomføringen.

Arbeidsgruppa vil bl.a. få i oppgave å vurdere om andre statlige organer enn Norsk museumsutvikling og Statens bibliotektilsyn, eventuelt funksjoner i andre organer, naturlig bør finne sin plass i det nye organet.

Det er en spennende utvikling vi står foran. Mye er ennå uklart, men dette er en del av prosessen, og det ligger i stor grad i en stortingsmeldings karakter og funksjon at den ikke kan gi svar på alle spørsmål, enn si gi detaljerte anvisninger for veien videre.

Jeg har derfor forståelse for at det er en viss skepsis i etablerte fagmiljøer og institusjoner overfor en slik samordning som vi har tatt til orde for, både gjennom den fellesmeldingen vi nå har lagt fram, og gjennom forslaget om en organisatorisk samordning som nevnt ovenfor. Det er imidlertid grunn til å understreke at dette ikke er en ny tanke, og det er heller ikke noe særnorsk fenomen at denne ideen er blitt ytterligere aktualisert med de nye utfordringer vi står overfor i vår tid.

De faglige slektskap mellom arkiv, bibliotek og museer og den forvaltningsmessige tilknytning dette tilsa, ble her i landet erkjent allerede i forbindelse med en omfattende departementsreform i 1846. En kuriositet kanskje, men følgende lille utdrag fra foredraget til den kongelige resolusjonen kan likevel være verdt å nevne:

"Endelig antage vi, at Rigsarchivet, som nu henhører under Finants-Departementet, bør henlægges til Kirke-Departementet, under hvis Bestyrelse nu henhører Musæer og Bibliotheker, med hvilke Rigsarchivet i en vis Henseende synes at staae i nær Forbindelse, (...)"

Og når det gjelder aktualiseringen er det først og fremst grunn til å vise til Storbritannia. Der tok man i 1998 initiativet til å opprette nettopp et nytt statlig organ for arkiv, bibliotek og museer, kalt Museums, Libraries and Archives Council (MLAC). Etter planen skal denne nydanningen være i funksjon i april i år. Arbeidsoppgavene i Library and Information Council (LIC) og i Museums and Galleries Commission skal overføres til det nye organet. I tillegg skal visse arkivspørsmål integreres i organet.

Er det noen som kjenner seg igjen?!

Med dette inviterer jeg dere alle til å ta del i debatten om meldingen, gjerne også om temaer som til nå ikke har vært så mye i skuddet. Jeg oppfordrer også til konstruktiv kritikk, noe vi vil ha nytte av når mange av enkelthetene i meldingen skal konkretiseres og gjennomføres, og selvfølgelig med tanke på mulige kursjusteringer eller tillempninger i den utstrekning vi skulle bli overbevist om at det vil være fornuftig.

Men først og fremst vil jeg utfordre alle til nytenkning og samarbeidsvilje, slik at vi får realisert mest mulig av meldingens forslag og intensjoner.

Takk for oppmerksomheten!