Kulturminister Åslaug Marie Haga

Fra reparasjon til forebygging - kultur er en god investering

Artikkel i Dagsavisen, 22. januar 2000

Vi fokuserer for mye på reparasjon av samfunnet og for lite på forebygging. Utgiftene til reparasjon over helse – og justisbudsjettene øker betydelig. Et budsjett med forebygging som utgangspunkt og ikke reparasjon, er et budsjett som vil redusere utgiftsveksten på sikt – men det er også et budsjett som bidrar til å hindre menneskelige lidelser, eller sagt med andre ord: Som gjør oss lykkeligere.

Kulturbudsjettet er ett av de budsjetter som representerer forebygging. Det er vanskelig å kvantifisere grad av forebygging pr. milliard, men sammenhengene er enkle, logiske og kjente. Vi vet at ungdom som er engasjert kulturaktiviteter, har mindre sjanse for å hoppe på en kriminell løpebane og dermed belaste justisbudsjettene. Vi vet at kulturell egenaktivitet virker positivt på den mentale helsa og kan bringe folk ut av pasient- og klientrollen. Vi vet at senile beboere på sykehjem spiser mer når man spiller musikk ved måltidene. Det er en opplagt sammenheng mellom befolkningens helsetilstand og belastningen på helsebudsjettene.

Vi må skape forståelse for den viktige sammenheng det er mellom kultur og forebygging. Dette er ikke bare en utfordring for oss som politikere – hele det norske folk må læres opp i disse sammenhengene og vi må utvikle mer konkret kunnskap om sammenhengene.

Kunsten og kulturen inneholder alle de uttrykksformer som skal til for å øke vår innlevelse i andre menneskers situasjon. Og dette, empatien, er en knapphetsfaktor i vårt individualistiske og velfødde samfunn. Et levende kulturliv og kultursatsing er viktig for å utvikle empatien og for at vi ved alle korsveier lettere skal velge solidariske løsninger.

Informasjonen strømmer over oss i et tempo som vi knapt kan absorbere. Kulturen er et botemiddel mot flyktigheten. Kulturen gir oss rotfeste – fordi den skaper trygghet og gir ballast som gjør at vi lettere kan mestre hverdagen. Samtidig er kulturen en god drivkraft til å hjelpe fram opprøret i oss, slik at vi får innsikt og kraft til å endre samfunnet der det er nødvendig.

Bruk av informasjons- og kommunikasjonsteknologien gir muligheter, men er også et paradoks. Jeg kan for eksempel når som helst ”snakke” med gamle kolleger i Guatemala, New York og India på nettet. Dette bringer verden nærmere. Men det kan også bli ensomt der ved PC-en når det kommer til stykke. Kulturen skaper møteplasser. Den bringer folk sammen. Det er kanskje viktigere enn noen gang.

Kulturell toleranse er avgjørende for harmoni og forebygging av konflikter både i og mellom nasjoner. All erfaring viser at det ikke er smeltedigelen, men respekten for den gode mosaikk som hindrer rasisme og hatutvikling. Det er mangelen på vilje til å akseptere kulturforskjeller som forårsaker mye av den vold og lidelse vi ser omkring oss. Vi har her et uutnyttet potensial til økt samhandling og reduserte konflikter også i vårt eget land. Jeg er videre overbevist om at kulturen er en uutnyttet ressurs i arbeidet med å øke forståelsen over landegrensene. Dette må vi bli mer bevisst på. Mens språk ofte oppleves som et hinder for mellommenneskelig samkvem over landegrensene, opphever kulturen slike barrierer og gir oss andre inntak til forståelse. Slik kan vi bygge broer og knytte bånd.

Internasjonalt utvikler det seg spennende erkjennelser av at kulturen er en stadig viktigere motor for nyskaping og bærekraftig økonomisk utvikling. Vi ser over hele verden at regioner og lokalsamfunn går på ryggen fordi tidligere tiders industri-produksjon faller bort. Fattigdommen utvikler seg og behovet for nyorientering og nyskapning er stort. Det vi ofte ser er at de områdene som satser på kultur er de som reiser seg raskest fordi folk gjenvinner selvtillit og blir kreative i det å finne løsninger for dagens og morgendagens produksjoner. Kravet til omstilling er også tilstede i vårt eget land. De fleste arbeidsplasser vi skal ha om noen år er ennå ikke skapt. Kravene til nyskaping og kreativitet er store – her kan kulturen hjelpe oss.

Kulturell forflatning gir en fargeløs verden . Vi ønsker oss ikke en verden hvor ingen ser forskjell på om en befinner seg i New York, New Dehli, Cairo eller Oslo. Hvis vi ønsker å opprettholde det kulturelle mangfoldet må vi hegne om det. Vi for vår del må ta vare på og dyrke våre kulturelle særpreg. Dette er krevende i en verden hvor standardiseringskreftene er sterke. Men med bevisst kulturpolitikk kan vi greie det.

Som senterpartist har jeg selvsagt ikke glemt distriktspolitikken. Hvis folk skal ønske å bo i distriktene, har de behov for mer enn hus og jobb. Bolysten skapes ikke minst gjennom et solid kulturtilbud.

Jeg har her valgt å bruke kulturen som eksempel på hvordan man kan tenke forebygging. Utfordringen ligger i å gjennomgå alle sektorer med dette for øyet. Vi må sikre oss at vi gjør det rette i dag for at åra framover skal bli best mulig for oss alle. Slik kan vi gi ett viktig bidrag til framtida.