Kulturminister Åslaug Marie Haga

Hilsningstale til Norsk språkråds rådsmøte – språklige utfordringer ved inngangen til et nytt tusentall

Norsk språkråds rådsmøte 2000, Oslo 4. februar 2000

Godtfolk !

Kjære medlemmer og ansatte i Norsk språkråd !

Det var hyggelig å bli invitert til rådsmøtet.

Nok en fireårsperiode i Norsk språkråd er i ferd med å gå over i historien, og et nytt råd skal ta fatt i de utfordringer som ligger foran oss.

Jeg vil benytte anledningen til å si takk for innsatsen til de medlemmer som nå går ut av rådet. Flere av dere har vært med lenge og har lagt ned mye arbeid og stort engasjement for norsk språk.

En ekstra takk også til sekretariatet og til dere som har deltatt i styre og fagnemnd, og som derved har trukket det tyngste lasset.

Når jeg sa ja til invitasjonen til rådsmøtet, var det fordi jeg ønsket å markere både betydningen av og forventningene til Norsk språkråds virksomhet. Mange av de utfordringene som det norske språksamfunnet står overfor ved inngangen til et nytt tusentall, er riktignok av en slik art at vi ikke kan overlate dem til et språkråd alene. Omsorgen for norsk språk må inngå som en integrert del av hele vår kulturpolitikk, og må også tas i betraktning ved utformingen av politiske tiltak over et vidt spekter. Det er likevel Språkrådet som er vårt viktigste redskap på det språkpolitiske området, og vi kommer i departementet til å rette ekstra oppmerksomhet mot Språkrådet i tida framover. Dette skal jeg komme litt tilbake til mot slutten av innlegget.

Det synes i dag å være en utbredt forestilling at språket vårt kan sammenliknes med en truet art som trenger et særskilt vern. Spørsmålet er blitt stilt om norsk språk vil overleve i nye tusen år? Eller vil stadig flere nordmenn gå over til å bruke engelsk, slik at norsk i løpet av de nærmeste generasjoner går helt i glemmeboka? Og i så fall, er ikke det bare utviklingens, internasjonaliseringens og framskrittets ubønnhørlige gang, som det kanskje ikke er noen grunn til å beklage i det hele tatt ?

La det være sagt med en gang: Jeg ser en rekke gode grunner til å motsette meg et angivelig framskritt av denne art, men jeg har på den annen siden ingen tro på at språket vårt virkelig står i alvorlig fare for å dø ut! Norsk vil nok bestå som kommunikasjonsmiddel mellom folk i Norge så langt fram som det i denne sammenheng gir noen mening å skue.

Språkdød er likevel et reelt og høyst aktuelt fenomen i verdensmålestokk. Av ca. 6 700 språk som ble registrert av det internasjonalt anerkjente språkleksikonet Ethnologue i 1996, var det nærmere 94 pst. som hadde mindre enn 1 million førstespråksbrukere. Hvor mange språk som vil forsvinne i løpet av de nærmeste år, kan vi vel bare gjette på, men jeg har forstått det slik at de som har greie på det, regner med at språkdøden vil akselerere i årene framover.

I vår sammenheng er det grunn til å nære bekymring over at samisk er med blant de språk som Unesco har ført opp på sin liste over truede språk. Norsk er derimot ikke med på denne listen. Vi kan nok trygt slå fast at norsk er liv laga.

Ikke desto mindre er det all grunn til å være på vakt. For selv om det er liten fare for at språket vårt skal forsvinne, ser vi likevel tendenser til at engelsk er i ferd med å trenge norsk til side i enkelte sentrale bruksfunksjoner. I deler av næringslivet, på noen høyteknologiske områder, i forskning og kanskje i deler av høyere utdanning ser det ut til at det er et ikke ubetydelig press i retning å bruke engelsk i stedet for norsk.

Å bruke engelsk er til en viss grad både naturlig og nødvendig i en del slike sammenhenger. Å beherske engelsk og andre fremmedspråk er bra og nødvendig. Nordmenn bør kunne mer språk. Det er bl.a. viktig for norsk næringsliv og en forutsetning for internasjonal kulturutveksling og mellomfolkelig samkvem på alle plan. Men bruk av engelsk behøver ikke og må ikke skje i et slikt omfang at norsk trenges helt ut fra viktige funksjonsområder. Det er selvsagt den overdrevne og unødvendige bruk av engelsk i norsk sammenheng som er problemet. Vi må ikke komme dithen at norsk blir forvist til hverdagslivet, til familie- og vennekretsen, mens engelsk blir språket i utdannings- og arbeidsliv, og i kulturformidling, administrasjon og politikk.

La meg derfor slå klart fast:

Vi skal ikke vike en tomme fra det som må være det overordnede målet for vår språkpolitikk, nemlig å opprettholde norsk som kulturspråk og fullverdig bruksspråk på alle områder av samfunnslivet.

I en kommentarartikkel i Nationen nyttårsaften skrev Gunnar Syverud blant annet følgende:

”Det er ikke noe galt med å beherske engelsk. Men uansett hvor internasjonalt orientert man er, kan man ikke fornekte språkets enorme betydning som kulturfaktor og identitetsmerke. En sivilisasjon uten eget språk kan knapt kalles sivilisasjon. Spør en franskmann i EU-kommisjonen i Brüssel om det er naturlig å innføre engelsk som unionsspråk, og du vil ikke få svar – bare et drepende blikk. Å ta vare på og dyrke sitt eget språk er ikke nasjonalisme i negativ betydning. Det er snarere å ta vare på sin identitet som nasjon – slik svært mange internasjonalt orienterte land er opptatt av (…).”

Dette kan jeg uten videre slutte meg til.

I forhold til flertallet av verdens språk er norsk et middels stort språk, men regnet fra toppen ligger vi visstnok bare på 142. plass. Noe verdensspråk er det så avgjort ikke tale om, og i forhold til den dominerende anglo-amerikanske kulturindustrien har Norge - sammen med mange andre - en kamp å føre på den internasjonale arena for å opprettholde vilkårene for de små og mellomstore språkenes levedyktighet og dermed for språklig og kulturelt mangfold i verdenssamfunnet.

Allerede i dag er det en overvekt av masseprodusert amerikansk materiale som fyller radio- og TV-kanalene i de fleste land. Dersom mindre språksamfunn ikke kan forsikre seg om at kanalene kan formidle programmer med materiale som gjenspeiler egen kultur og eget språk, er det på sikt en trussel mot små nasjoners kulturelle egenart.

Verdens handelsorganisasjon WTO har som utgangspunkt at en friere men regulert verdenshandel er et gode. På mange områder ja, men regjeringen mener at det finnes handelsområder der folks hverdagsliv faktisk er tjent med ordninger som gir et vern om sårbare verdier. De mindre landenes språk og kultur er et slikt område. Store land som Frankrike og Canada er enige med oss i dette. Også de legger vekt på at kulturelt mangfold er så viktig for utviklingen i verden at den må hegnes om. Derfor kan ikke kulturprodukter betraktes som vanlige handelsvarer.

Det er ellers særlig i Unesco at det arbeides med sikte på å utvikle en strategi for å fremme språklig og kulturelt mangfold, her særlig med tanke på de mange informasjonsnettverkene. Et utkast til erklæring om dette ventes behandlet på generalkonferansen i 2001. Norge støtter dette arbeidet. Vi har også trappet opp vårt internasjonale engasjement gjennom deltakelse i et uformelt kulturministerforum som ble etablert etter initiativ av Canadas kulturminister Sheila Copps i 1998, og som spesielt skal se på hvordan man tar vare på det kulturelle mangfoldet. Min statssekretær deltok på et viktig møte i dette forumet i Mexico i september, og i desember var Norge representert på et ekspertmøte i Ottawa i Canada. Arbeidet er forankret i FNs handlingsplan for kultur og utvikling.

Den teknologiske utviklingen gir oss mange muligheter vi skal være glad for, men samtidig er det ingen tvil om at ny teknologi og nye medier representerer en trussel for små språksamfunn. Også lokale kulturaktiviteter og tradisjoner står i fare for å bli mer og mer ensartede i kommersialiseringens og globaliseringens kjølvann. Mye vil gå tapt dersom amerikanske såpeoperaer og lettere underholdning blir den dominerende kulturelle påvirkningsfaktor som resultat av internasjonalt samkvem.

Forflatning og ensretting av kulturen skaper en fargeløs verden. Kulturell egentrygghet - det å kunne føle stolthet og glede seg over verdien av sitt eget kulturelle opphav - er avgjørende for at også møtet med andre kulturer skal bli positivt. Trygghet for egen identitet og kultur er med andre ord en viktig ballast i møte med andre kulturer. Men det forutsetter altså at vi opprettholder det kulturelle mangfoldet, og da må vi ikke stille oss slik at de største kapitalkreftene uhemmet får overkjøre den kulturelle identitet som er vokst fram gjennom en lang historisk utvikling.

Nettopp det å utvikle folks kulturelle egentrygghet er et hovedelement i regjeringens kulturpolitikk. Det dreier seg blant annet om å se verdien av sin egen dialekt, sitt lokalsamfunn – ja av hele det pulserende folkelivet en har omkring seg. Flerkulturell toleranse er avgjørende for harmoni og konfliktforebygging både i og mellom nasjoner. All erfaring viser at det ikke er smeltedigelen, men respekten for den gode mosaikk som hindrer rasisme og utvikling av hat mellom folk og nasjoner. Det er mangelen på vilje til å akseptere kulturforskjeller, også språkforskjeller, som forårsaker mye av den vold og de lidelser vi ser i verden omkring oss. Arbeidet for språklig toleranse er en del av den helhet av tiltak som må til for å motvirke slik konflikt og vold.

Mange har sterke meninger om språkspørsmål også her i landet - ikke minst her i landet skulle jeg kanskje si - selv om den språkstriden som har foregått gjennom store deler av 1900-tallet, aldri antok voldelige former – slikt har vi heldigvis ikke tradisjoner for. Og etter hvert er den norske språkstriden blitt avløst av en tilstand av relativ språkfred og dermed en større fordragelighet.

Vel, jeg sa med vilje relativ språkfred ! Jeg er jo klar over at rådsmøtet står midt oppe i behandlingen av ganske omfattende forslag til rettskrivningsendringer, både i bokmål og nynorsk. Det er for øvrig en sak som senere havner på departementets bord, og som jeg også av den grunn selvfølgelig skal avholde meg fra å uttale meg om ved denne anledning.

Likevel dette: Det er naturlig at det er uenighet om språkspørsmål, også rettskrivningsspørsmål. At all debatt skal forstumme, kan ikke være noe mål. Vi vil ikke at det skal senke seg en øredøvende stillhet over landet. Det vi kunne ønske oss er derfor ikke språkfred i den forstand, men kanskje noe større toleranse overfor andres språksyn og språkpolitiske vurderinger. Men framfor alt er språklig toleranse et spørsmål om respekt for den enkeltes språklige bakgrunn. Utviklingen av språklig sjøltillit er i så måte et sentralt stikkord.

Etter min mening går det ikke an å snakke om språklig toleranse, og heller ikke om språklig kvalitet og språket som kulturarv, uten å bygge videre på det faktum at vi i Norge har to levende skrifttradisjoner som begge er en integrert del av det som i dag må rommes i begrepet norsk språk. Vi har her en historisk arv å ta vare på; det gjør vi ikke ved f.eks. å tillate vår ungdom å velge bort den skriftlige sidemålsopplæringen i skolen, slik det av og til tas til orde for i visse politiske leirer. Å velge bort sidemålet – denne minste motstands vei – skulle liksom være et middel til å bedre elevenes skriveferdigheter, ved at de fikk lov til å konsentrere seg om hovedmålet. Vi kan ganske enkelt ikke være bekjent av et slikt amputert syn på den felles kulturarven som morsmålet vårt representer.

Her er faktisk avisen VG langt mer kulturbevisst enn mange andre innflytelsesrike deltakere i samfunnsdebatten.

VG har flere ganger gått ut til forsvar for nynorsk språk og kultur, blant annet i en lederartikkel 31. august i fjor, i anledning av at Oslo-byrådet ville søke Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet om rett til å frita elevene i grunnskolen og videregående skole for den obligatoriske sidemålsopplæringen. Ifølge byrådslederen var det en bred oppfatning i bystyret at sidemålet ikke hadde livets rett; det burde bli valgfritt.

- ”Stakkars Oslo bystyre”, repliserte VG – ”det må være overbefolket av representanter utens sans for tradisjoner og kulturelle verdier! (…) ”Språket er en vesentlig del av vårt kulturforsvar”, (…). [Det er] avgjørende å gi alle barn og unge som vokser opp i Norge solid opplæring i norsk språk – i begge norske målformer.”

Selvsagt har jeg også merket meg den uttalelse som Kongen kom med i intervjuet med Norsk Tidend i fjor: Så lenge vi har to skriftmål i landet, må vi lære å mestre begge. Derfor er det rimelig å opprettholde sidemålsundervisningen i skolen.

Jeg tror vi vil ha en situasjon med to skriftmål her i landet i all overskuelig framtid. Det er min mening at dette er noe vi bør se på som en rikdom, ikke som en byrde!

Men skal vi holde begge våre målformer i hevd, fordrer det også at vi følger opp reglene om måljamstilling i offentlig språkbruk. Her har Norsk språkråd de siste årene hatt en særskilt rolle å spille, etter at store deler av departementets arbeid med å føre tilsyn med målloven ble overført til Språkrådet i 1994. Vi har i departementet et svært godt inntrykk av den måten Språkrådet har drevet tilsynsarbeidet på, og jeg vil benytte anledningen til å berømme den innsats og arbeidskraft som her har vært nedlagt, dette desto mer som vi jo alle vet at slikt tilsynsarbeid ikke gjør at man blir like populær i alle kretser.

Uansett hvor godt tilsynsarbeidet drives, er det imidlertid hvert enkelt statsorgan selv som til sjuende og sist har ansvaret, og det er ikke Språkrådet å klandre at situasjonen fortsatt er lite tilfredsstillende. Det står fortsatt mye igjen før alle statsorganer har oppfylt det som burde være en selvfølge, nemlig at minstekravene i lov og forskrift skal etterleves. Noe mindre enn det går ganske enkelt ikke an.

Jeg er glad for at Språkrådet nå har funnet å kunne sette inn ytterligere ressurser på dette området og påbegynt en prosjektbasert ekstrainnsats som tar sikte på å få de fleste sentrale statsorganer til å oppfylle kravene i målloven innen utgangen av år 2001.

Et av problemene vi sliter med når det gjelder måljamstillingen, er at de store datavareprodusentene bare lager programmene sine på et fåtall språk, og følgelig at nynorsk programvare ofte mangler. Jeg har også notert meg at Språkrådet har tatt tak i dette, bl.a. ved å sette i gang en utredning med sikte på å fremme vanlige brukerprogram på nynorsk – dvs. program der grensesnitt, hjelpefiler og meldinger er på nynorsk.

Endelig har jeg merket meg Norsk språkråds engasjement for å styrke nynorskandelen i de offentlige informasjonstjenester på nettet.

Det er ellers all grunn til å regne med at teknologisbasert språkbruk blir en av de store utfordringene i årene framover, både for norsk språk generelt og for måljamstillingen spesielt. Det er antatt at koplingen mellom språk og informatikk vil prege den teknologiske utviklingen i årene framover. Teknikker som talegjenkjenning, syntetisk tale, diktering, maskinoversetting og avanserte søkesystemer vil være grunnleggende elementer i moderne informasjonsteknologi.

Såkalt språkteknologi ble allerede i Voksenåsen-erklæringen framhevet som et satsingsområde, og de kulturpolitiske utfordringene er nærmere beskrevet i den stortingsmeldingen om målbruk i offentlig tjeneste som regjeringen la fram ved årsskiftet 1997-1998. Jeg er glad for at vi i statsbudsjettet for inneværende år har funnet plass til midler som gjør det mulig å etablere et sekretariat for norsk språkteknikk, og at denne nye sekretariartsfunksjonen knyttes til Norsk språkråd.

Innledningsvis nevnte jeg at departementet vil ha ekstra oppmerksomhet rettet mot Norsk språkråd i tida framover. Bakgrunnen er det arbeid og de overveielser dere selv har vært beskjeftiget med den siste perioden, med tanke på mulige funksjonelle og organisatoriske endringer.

Departementet vil i løpet av våren påbegynne en bred gjennomgang av aktuelle problemstillinger, og vi tar i den forbindelse sikte på å kontakte en rekke interessegrupper og språkmiljøer. Det er for tidlig å si hvor raskt dette arbeidet vil gå. Den kommende rådsperioden vil utgjøre en ytre tidsramme for de vurderinger og mulige endringer departementet vil arbeide med, men det vil være et siktemål å komme fram til resultater betydelig tidligere enn dette. Det er heller ikke noe til hinder for at det kan gjennomføres visse endringer i løpet av rådsperioden. Den vedtatte etableringen av sekretariatet for språkteknikk er for så vidt et uttrykk for at vi allerede er i gang.

Hovedformålet med gjennomgangen vil være å se om det finnes alternative organisatoriske løsninger som kan gjøre Språkrådet til et enda mer slagkraftig språkpolitisk instrument, gitt de mange nye utfordringer vi står overfor. I og med at Språkrådet har bestått i tilnærmet uendret form helt siden 1972, er det helt naturlig og udramatisk at vi nå foretar en grundig gjennomgang.

I mellomtiden er det mer enn nok å gripe fatt i og arbeide videre med innenfor de organisatoriske og ressursmessige rammer som til enhver tid står til disposisjon.

Jeg ser bl.a. fram til et nært samarbeid med Språkrådet på bakgrunn av et nytt stort arbeid vi nå skal i gang med. I forbindelse med budsjettbehandlingen i høst gav nemlig Stortinget oss i oppdrag å starte arbeidet med en ny kulturmelding. Her vil trolig overordnede språkspørsmål utgjøre et sentralt tema. Det het nemlig i innstillingen fra kulturkomiteen at det ”bør legges særlig vekt på presset på norsk kultur og språk som følge av økt globalisering og teknologisk utvikling, men også de fordeler norsk kultur kan oppnå i et åpnere internasjonalt samfunn og de bidrag norsk kulturliv kan yte overfor kulturinstitusjoner og brukere av kulturgoder i andre land.”

Det er altså grunn til å tro at språkspørsmål vil stå høyt oppe på den kulturpolitiske dagsorden i tida framover. Det bør være en ekstra inspirasjonskilde for alle oss som er opptatt av framtida for norsk språk.

Med dette ønsker jeg lykke til med resten av rådsmøtet, og ikke minst med arbeidet i det nye rådet og i sekretariatet de neste fire år.