Kontaktutvalget for anti-dopingarbeid, oktober 1999

Kulturdepartementet tok sommeren 1994 initiativ til å avholde et møte mellom Sosial- og helsedepartementet, Forsvarsdepartementet, Forsvarets overkommando, Statens helsetilsyn, Norges Idrettsforbund og Kulturdepartementet om den økende bruk av dopingmidler utenfor organisert idrett. Møtet resulterte i at det ble opprettet et uformelt Kontaktutvalg mellom den organiserte idretten og berørte myndigheter. Hensikten med utvalget var å samordne anti-dopingarbeidet mellom de berørte parter. Foruten ovennevnte institusjoner besto det uformelle kontaktutvalget av Barne- og familiedepartementet, Toll- og avgiftsdirektoratet, Justisdeparte-mentet, Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet, Norges idrettshøg-skole og Aker universitetssykehus.

I Stortingets spørretime 10. januar 1996 fikk helseministeren spørsmål om hva han ønsket å gjøre for å utnytte kunnskapene som den organiserte idretten hadde opparbeidet, til anti-dopingarbeid utenfor den organiserte idretten. I svaret sa helseministeren at han i samarbeid med kulturministeren ville formalisere det uformelle Kontaktutvalget, og be Kontaktutvalget legge frem en handlingsplan over tiltak som kunne iverksettes overfor miljøer utenfor den organiserte idretten.

Helseministeren bad kulturministeren om å forankre utvalget i eget departement og ta de nødvendige initiativ til videre framdrift. Kulturministeren oppnevnte det formelle Kontaktutvalget 24. november 1997.

Kontaktutvalget er sammensatt med én representant fra hver av følgende institusjoner: Aker universitetssykehus, Barne- og familiedepartementet, Forsvarsdepartementet, Forsvarets overkommando, Justisdepartementet, Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet, Norges Idrettsforbund og Olympiske Komité, Norges idrettshøgskole, Oslo politidistrikt, Toll- og avgiftsdirektoratet, Sosial- og helsedepartementet, Statens helsetilsyn og Kulturdepartementet. Kontaktutvalget ledes av Kulturdepartementet, som også har hatt sekretariatet.

I dokument nr. 8:104 (1997 - 98) foreslo stortingsrepresentantene Grethe Fossli, Vidar Bjørnstad og Jon Olav Alstad å utvide straffelovens § 162 b til også å omfatte bruk av dopingmidler. I Justiskomiteens merknader (Innst. S. nr. 220 (1997 - 98)) heter det at Kontaktutvalget bør se nærmere på hvilke spørsmål som må utredes for å ta stilling til om bruk av dopingmidler bør kriminaliseres. Videre uttalte Justiskomiteen at det burde vurderes å kriminalisere erverv og besittelse av dopingmidler. I Stortingets vedtak av 15. juni 1998 bes Regjeringen om å foreta en utredning og eventuelt fremme forslag om å utvide straffeloven § 162 b om doping til også å omfatte erverv, besittelse og bruk av dopingmidler, jfr. Dokument nr 8:104 (1997 - 98). Utredningen av spørsmålet om lovendring er blitt utsatt i påvente av arbeidet til Kontaktutvalget for anti-doping-arbeid i Norge.

Handlingsplanen inneholder en beskrivelse av bakgrunnen for anti-dopingarbeidet og tiltak på områder hvor Kontaktutvalget ser at det er særlig nødvendig å gjøre en innsats for å redusere bruk av dopingmidler.

Bakgrunnen for anti-dopingarbeidet.
Doping er et gammelt fenomen. Egnede midler har vært benyttet for å påvirke kroppens prestasjonsevne i ulike sammenhenger enten det var krig, arbeid, idrettskonkurranser, sexliv eller fester.

Slik vi kjenner fenomenet, er doping primært blitt ansett for å forekomme innenfor den organiserte konkurranseidretten. De senere år har man imidlertid erfart at dopingbruk er et økende problem, også utenfor den organiserte idretten. Bruk av dopingmidler kan forklares med henvisning til visse former for kroppskultur og identitetsdanning. De bakenforliggende argumentene for dopingbruk har vært et ønske om en "attraktiv" kropp og bedre selvtillit.

Dopingmidlene er nesten uten unntak lege-midler.

Forskning som anslår omfanget av dopingbruk, bygger i hovedsak på spørreskjemaundersøkelser og gjennomgang av foretatte dopingkontroller. I Norge viser undersøkelser blant et utvalg særforbund innen organisert idrett at ca. 1,3 % av utøverne har benyttet dopingmidler. Tilsvarende undersøkelser i norske helsestudioer viser at ca. 2 % av "helsestudiomedlemmene" har benyttet dopingmidler. En undersøkelse i Forsvaret har angitt bruk hos ca. 1,4 % av soldatene. Omfangsundersøkelser blant barn og ungdom har vist at 1 - 2 % har brukt dopingmidler. Tilsvarende undersøkelser i Sverige og Nord-Amerika angir høyere prosentandel i tilsvarende aldersgrupper.

Kontroller foretatt på bakgrunn av mistanke om dopingbruk, viser at andelen positive prøver innen organisert idrett er ca. 1 %. Tilsvarende kontroller i et utvalg helsestudioer har vesentlig større andel positive prøver.

Dopingmidlene kan i hovedsak deles inn i androgen-anabole steroider, sentralstimulerende midler og andre dopingmidler.

De androgen-anabole steroidene har en muskeloppbyggende effekt, samtidig som de fører til maskulinisering. Bivirkninger blant menn er bl.a. hårtap, kviser, vekst av brystkjertler og barnløshet. Kvinner kan miste menstruasjonen med muligheter for barnløshet, og få en økning av maskuline trekk. De androgen-anabole steroidene øker risikoen for åreforkalkning, hjerte-infarkt og leverskader. I tillegg er det dokumentert at misbruk av androgen- anabole steroider fører til økt aggressivitet, særlig når midlene brukes i kombinasjon med alkohol. Det er også rapportert psykiske forstyrrelser som depresjoner og forvirringstilstander. Mye tyder på at voldshandlinger og enkelte selvmord kan knyttes til misbruk av anabole steroider.

De sentralstimulerende midlene reduserer tretthetsfølelsen, øker utholdenheten og fremmer aggressive handlinger hos brukerne. De mest kjente sentralstimulerende midlene er amfetamin, kokain og efedrin. Misbruk over lengre tid medfører risiko for utvikling av avhengighet. Avbrudd av langtidsbruk gir abstinens. Misbruket kan føre til personlighets-forstyrrelser - som forstyrret virkelighetsoppfatning, forfølgelsestanker, hallusinasjoner, uforutsigelig, iblant voldelig atferd, ufrivillige bevegelser, krampeanfall, uro, angst, søvnproblemer og vekttap. I verste fall kan misbruket føre til hjerterytmeforstyrrelser og i blant hjertestans og plutselig død.

Av andre stoffer er de viktigste veksthormon og erythropoietin (epo). Misbruket av veksthormon gir muskel- og leddsmerter og store væske-ansamlinger i kroppen. Misbruk over tid kan føre til sukkersyke og unormal vekst av hjerte, lunger, benvev og andre organer. Misbruk av erythropoietin øker farene for blodpropp og plutselig død.

Straffebestemmelsen om doping i straffelovens § 162 b innebærer at myndighetene kan straffe den som ulovlig tilvirker, innfører, utfører, opp-bevarer, sender eller overdrar stoff som etter regler gitt av Kongen er ansett som doping-midler. Besittelse, erverv og bruk av doping-midler er ikke straffbart. Grensen mellom straffbar oppbevaring og tillatt besittelse er ikke klar og skaper problemer for håndhevingen av dopingbestemmelsen.

Politi- og tollmyndighetene beslagla 69.293 en-heter dopingmidler i 1998. Det ble totalt foretatt 443 beslag.

I Sverige er det nylig innført forbud mot bruk av dopingmidler. Den svenske loven markerer at samfunnet tar avstand fra all bruk av dopingmidler som ikke skjer i medisinsk eller vitenskapelig hensikt. En hovedhensikt bak loven er å mot-virke at unge mennesker utsetter seg for helse-risiko i form av bieffekter av dopingmidler.

Myndighetene driver i dag forebyggende og holdningsskapende arbeid blant barn og ungdom av både generell og spesifikk karakter. Arbeidet kan imidlertid koordineres bedre og dermed forsterkes. Kontaktutvalget legger fram en handlingsplan som representerer et forsøk på å ta et samlet ansvar for å redusere omfanget av bruk av dopingmidler i Norge.

Tiltak for å redusere dopingbruk i Norge.
Kontaktutvalget foreslår at det iverksettes tiltak for å redusere bruk av dopingmidler. Tiltakene foreslås iverksatt av en hovedansvarlig institusjon og en eller flere medvirkende institusjoner. Handlingsplanen tar utgangspunkt i at det enkelte tiltak følges opp av hovedansvarlig institusjon, som tar initiativ til å gjennomføre de aktuelle tiltak, innenfor den økonomi som hovedansvarlig institusjon kan framskaffe. Medvirkende insti-tusjoner bør, etter initiativ fra hovedansvarlig institusjon, bidra til at tiltakene blir iverksatt. Tiltak foreslås iverksatt innenfor følgende områder:

1. Bedret faktagrunnlag.
Kontaktutvalget foreslår at det iverksettes tiltak for å bedre myndighetenes faktagrunnlag når det gjelder dopingbruk. Det bør etableres en database om dopingmidler med faginformasjon for myndigheter, helsepersonell, idretts-organisasjoner o.l.

2. Forskning.
Det foreslås opprettelse av et forskningsprogram om doping. Programmet bør rettes mot ytterligere kartlegging av dopingbruk, distribusjon og omsetning av dopingmidler, koplinger til annen rusmiddelproblematikk, vurdering og analyse av utvikling av avhengighet, voldelig adferd og psykiske problemer ved dopingbruk. Videre bør medikamenttilbudet utredes med henblikk på dopingeffekt og å utvikle analysemetoder som med sikkerhet kan påvise bruk av dopingmidler.

3. Informasjon.
Myndighetene bør sikre at de individer, som kan komme i befatning med doping, mottar nødvendig informasjon om konsekvensene av dopingbruk. Kontaktutvalget foreslår at det utarbeides en informasjonsbrosjyre om helsemessige konsekvenser ved dopingbruk. Brosjyren bør tilrettelegges for bruk i undervisning.

Kontaktutvalget foreslår å opprette en informasjonsdatabase og informasjonstelefon som kan besvare spørsmål om doping fra publikum.

Doping bør inngå som et temaområde i politi- og tolltjenestemenns utdanning. Personellet bør også gis årlig informasjon om utviklingen av dopingkriminalitet.

Medienes omtale av dopingspørsmål har betydning for den enkeltes holdning til dopingbruk. Kontaktutvalget foreslår derfor at det arrangeres årlige seminarer for journalister hvor det informeres om ulike aspekter knyttet til dopingbruk.

Innenfor den organiserte idretten bør Norges Idrettsforbund og Olympiske Komité (NIF) bidra til å styrke unge utøveres moralske verdier gjennom økt kunnskap om behovet for en dopingfri idrett.

4. Forebygging og holdningsendring.
I myndighetenes arbeid med forebygging og holdningsendring bør doping inkluderes i "Utviklingsprogrammet for styrking av oppvekstmiljøet".

Myndighetene bør også arbeide for å styrke kunnskapen om helsemessige konsekvenser av dopingbruk blant dem som allerede er engasjert i arbeidet mot vold, rus og kriminalitet. Doping bør likeledes på dagsorden i myndighetenes samarbeid med frivillige barne- og ungdoms-organisasjoner.

For bruk i skoleverket bør det utarbeides en metodisk veiledning som presenterer praktiske undervisningsopplegg om doping.

I politiets forebyggende arbeid rettet mot skoler og fritidsklubber bør det gis informasjon om uheldige sider ved dopingbruk. I tillegg bør politiet drive oppsøkende virksomhet og informasjon ovenfor private, kommersielle treningssentre som er utsatt for dopingbruk.

Myndighetene og NIF bør arbeide internasjonalt for å harmonisere og effektivisere anti-dopingarbeidet innenfor organisert idrett.

5. Dopingkontroller og analyser.
Myndighetene bør tilrettelegge for felles nordiske kontrollaksjoner som rettes mot smugling av dopingmidler til Norge/Norden. I tillegg bør det arbeides for å videreutvikle politi- og tollsam-arbeidet i Norden (PTN-samarbeidet) om doping. Samarbeidet kan bl.a. bidra til å formidle relevant informasjon og avsløre smuglerruter.

Dopingkontroller innen organisert idrett bør foretas utenfor konkurranse og uten forvarsel til idrettsutøvere.

Det bør arbeides for ytterligere å kvalitetssikre dopingkontrollene. Dette vil øke oppslutningen om arbeidet, og øke rettssikkerheten for utøverne.

Ved å inngå avtaler om dopingkontroll, bør NIF arbeide for å øke antall dopingtester i private, kommersielle treningssentre.

6. Regulering og lovgivning.
Kontaktutvalget anbefaler at erverv og besittelse av dopingmidler forbys. Videre foreslår Kontaktutvalget at det iverksettes en utredning som overveier lovforbud også mot bruk av dopingmidler. Dersom ikke lovforbud mot bruk kan anbefales, bør det vurderes å innføre hjemmel for forbud mot bruk av doping og hjemmel for dopingkontroller ved bestemte samfunns-institusjoner, som for eksempel angitte utdanningsinstitusjoner.

Fengselsloven bør endres slik at det kan foretas urinprøve eller andre undersøkelser av innsatte i fengsler i den hensikt å avsløre bruk av dopingmidler.

Når det gjelder reklame for og markedsføring av dopingmidler, er det et problem at disse annonseres og anskaffes via Internett. Kontaktutvalget foreslår derfor at myndighetene, i samarbeid med internasjonale organ, utreder alternative løsninger for å forhindre denne type reklame og import.

7. Oppfølging og revidering av handlingsplanen.
Kontaktutvalgets videre arbeid rettes mot opp-følging av handlingsplanen. Kontaktutvalget foreslår at handlingsplanen revideres annet hvert år.

1 Innledning

1.1 Bakgrunnen for handlingsplanen

Problemene knyttet til doping har tradisjonelt blitt ansett for å tilhøre det organiserte idretts-livet. Dopingmidler og –metoder benyttes av idrettsutøvere for å oppnå en prestasjonsfremmende effekt i higen etter idrettslig og økonomisk suksess. Dette har naturligvis også preget anti-dopingarbeidet. Arbeidet som så langt er gjort i forhold til anti-doping området i Norge, er i hovedsak utført innen Norges Idrettsforbund og Olympiske Komité (NIF). Dopingarbeidet innenfor den organiserte idretten har vært høyt prioritert i NIF og Kulturdepartementet. Store deler av finansieringen har de senere årene kommet fra Kulturdepartementets øremerking av spillemidler til anti-dopingarbeid. Norge, representert ved Kulturdepartementet og NIF, har likeledes vært aktive bidragsytere i det internasjonale anti-dopingarbeidet. Regjeringen tiltrådte Europarådets anti-doping konvensjon i 1989. I tillegg har Norge tatt del i en internasjonal anti-doping avtale under navnet International Anti-Doping Arrangement (IADA). Avtalen er undertegnet av regjeringene i Australia, Canada, New Zealand, Nederland, Norge, Storbritannia og Sverige. NIF har etablert avtaler med enkeltstående land, f. eks. Kina.

De senere år har man imidlertid erfart at dopingbruk er et økende problem, også utenfor den organiserte idretten. Bruk av dopingmidler utenfor det organiserte idrettsliv kan først og fremst forklares utfra ønsket om en metode for å "forbedre" kroppens utseende.

I forbindelse med den økende bekymringen, både fra myndighetene og den organiserte idrettens side, over et økende bruk også utenfor den organiserte idretten, innkalte Kulturdeparte-mentet sommeren 1994 til et møte om dette tema mellom berørte departement og NIF. På møtet ble det enighet om å opprette et uformelt kontaktutvalg mellom myndighetene og den organiserte idretten for å sikre gjensidig informasjon, og så langt som mulig samordne anti-doping-arbeidet mellom de berørte parter. Det uformelle kontaktutvalget fungerte fram til etableringen av det formelle Kontaktutvalget.

I Stortingets spørretime 10. januar 1996 ble helseministeren spurt om hva han ønsket å gjøre for å utnytte kunnskapene som den organiserte idretten hadde opparbeidet, til anti-dopingarbeid utenfor den organiserte idretten.

I svaret viste helseministeren blant annet til det uformelle kontaktutvalget som var etablert og den sentrale rolle det burde ha. Helseministeren uttalte videre at han i samarbeid med kultur-ministeren ville ta initiativ til å formalisere kontaktutvalget, og videre be utvalget om å framlegge en handlingsplan over tiltak som kan iverksettes overfor miljøer, særlig utenfor den organiserte idretten.

I brev av 19. februar 1997 fra Sosial- og helse-departementet ble Kulturdepartementet forespurt om å forankre utvalget i eget departementet, og ta de nødvendige initiativ, til videre framdrift. Utvalget ble oppnevnt av kultur-ministeren 24. november 1997.

1.2 Dopingbruk og anti-doping-arbeid i et historisk perspektiv

Ordet dop kommer opprinnelig fra Sør-Afrika. Dop var en sterk drikk som ble brukt for å øke den fysiske og psykiske utholdenhet. Doping er et gammelt fenomen som har hatt en sterk forankring i de fleste kulturer. Folk i ulike tidsepoker har kjent til og lett etter stoff som kunne påvirke kroppens prestasjonsevne i ulike sammenhenger enten det var krig, arbeid, sexliv eller fester.

Det finnes få gode definisjoner av hva som menes med begrepet doping. Mange har forsøkt, men uten helt å lykkes. I Norge har NIF følgende definisjon av doping:

" Det er forbudt rettsstridig å bruke midler og metoder som fremgår av dopingliste vedtatt av Idrettsstyret og IOCs (Den internasjonale olympiske komité) forbudsliste."

(NIF 1996).

En definisjon ut over dette er det vanskelig å gi. Det finnes per i dag ingen enhetlig definisjon. De aller fleste internasjonale særforbund, nasjonale idrettsorganisasjoner og -myndigheter gjør bruk av lister over ulovlige midler og metoder.

I den moderne idrettsverden har dopingpro-blemet vært kjent lenge. Mer systematisk bruk av stimulerende midler oppsto i enkelte idretter først på midten av 50-tallet. Den første viten-skapelige rapporten som argumenterte for at anabole steroider kunne anvendes for å øke en idrettsmanns prestasjonsevne, ble publisert av en russer i 1954 (Tjørnhom 1997). En mer allmenn spredning av legemidler til doping-formål innenfor organisert idrett skjøt for alvor fart på 60-tallet. Mye tyder på at bruken av dopingmidler har økt fra 1960-tallet og fram til i dag. Spesielt gjelder dette misbruk av testosteron og andre anabole steroider. Doping har spredd seg til nye idretter, og nye stoffer blir tatt i bruk. Ett av dem er erythropoietin (epo). Stoffet øker kroppens produksjon av røde blodlegemer, og virker prestasjonsfremmende på samme måte som bloddoping. Ett annet nytt stoff som ennå ikke kan påvises med dagens analyser, er vekst-hormon. Stoffet fører til økt muskelmasse og muskelstyrke.

Anti-doping- virksomhetens historie er betydelig kortere enn dopingens historie. I perioden fram til midten av 1960-tallet forekom det flere tragiske dopingdødsfall. På 1950-tallet ble de første dopingtester av mennesker utført. Det inter-nasjonale sykkelforbundet begynte å teste utøvere på begynnelsen av 60-tallet, og var det første internasjonale særforbund som forbød doping (Tjørnhom 1997). Som følge av en rekke dopingdødsfall og utbredt dopingbruk i enkelte idretter ble det i januar 1963 avholdt et møte i Europarådet. Dette resulterte i at den første dopingdefinisjonen ble utarbeidet. Den inter-nasjonale olympiske komité (IOC) vedtok året etter å bruke Europarådets definisjon under sommerlekene i 1964. I 1966 besluttet IOC å nedsette en medisinsk kommisjon som fikk det overordnede ansvaret for å bekjempe doping innenfor de olympiske leker. Kommisjonen la fram IOCs første liste over forbudte doping-midler i 1968. Listen har hittil blitt revidert av den medisinske kommisjon når forholdene har tilsagt at gjennomgang var nødvendig. Normalt har slik revisjon funnet sted annet hvert år (Tjørnhom 1997).

I Norge startet anti-dopingarbeidet i begynnelsen av 70-tallet. I en uttalelse fra NIFs høyeste organ, Idrettstinget, tok man i 1971 avstand fra bruk av stimulerende midler for å øke prestasjonene. På Idrettstinget i 1973 ble disse uttalelsene vedtatt som en del av "Idrettens program for 70-årene". I perioden fra 1973-76 ble temaet utredet og forslag framlagt for Idrettstinget i 1976. I mai 1976 fattet Idrettstinget vedtak om å iverksette kontrolltiltak for anabole steroider på norske idrettsutøvere. NIF begynte med dopingkontroller i et utvalg særforbund. I 1978 ble dette utvidet til å gjelde alle særforbund tilknyttet NIF. I 1980 ble kontrollene utvidet til å gjelde de midler og metoder som til enhver tid stod oppført på IOCs dopingliste. For at kontrollene skulle være mest mulig effektive, ble det viktig at disse skulle tas uanmeldt og utenfor konkurranse. Arbeidet med å etablere et norsk dopinglaboratorium startet i 1985. Seksjonen for dopinganalyser, Hormonlaboratoriet, Aker universitetssykehus, ble akkreditert av IOC i 1988 som Norges dopinglaboratorium.

1.3 Utfordringer på feltet

Innen den organiserte idretten er det blitt lagt vekt på de etiske aspektene ved bruk av dopingmidler. En har fordømt og tatt sikte på å forhindre bruk av kunstige midler og metoder som kan gi utøvere et uberettiget fortrinn i konkurransen. Det er imidlertid også, både nasjonalt og internasjonalt, blitt lagt stor vekt på de medisinske skadevirkninger som dopingmidler og metoder kan påføre den enkelte, og på de uheldige samfunnsmessige helseaspekter ved dopingbruk blant aktive idrettsutøvere. IOC tar i stor grad hensyn til helseaspektet når de regelmessig gjennomgår og reviderer sin dopingliste. Dopinglisten tjener også til å beskytte utøvere mot ambisiøse, uansvarlige trenere og ledere, samt idrettsleger og andre som fristes til medisinsk uansvarlighet.

Tradisjonelt har dopingproblematikken vært knyttet til et nasjonalt behov for selvhevdelse og idrettsutøveres behov for prestasjoner og rekordforbedringer. Etter Murens fall er det avslørt at det i det tidligere Øst-Tyskland foregikk statskontrollert doping for å øke landets internasjonale omdømme. Idrettens prestisjejag og kommersialisering har gjort at utøvere i større grad enn tidligere har valgt å gå en "litt enklere vei" for å oppnå sine mål.

Den organiserte idretten er en del av storsamfunnet. De holdninger som ligger til grunn for dopingbruk, så vel utenfor som innenfor organisert idrett, er et resultat av samfunnets normer og verdier, og bør således være et anliggende for samfunnet i sin helhet.

Vi har i dag undersøkelser som tyder på at bruken av dopingmidler i økende grad også benyttes utenfor den organiserte idretten. Det kan bety at de største utfordringene på feltet er bruk av dopingmidler utenfor den organiserte idretten. Stortingsmeldingen "Om Narkotikapolitikken" (1996 - 97 nr. 16) (Sosial- og helsedepartementet 1997)viser til at politiet rapporterer at brukerne blir stadig yngre, og at blandingsbruk med narkotika er blitt vanlig i enkelte ungdoms-miljøer. Den organiserte idretten, med finansiell støtte fra staten, tar selv ansvar innenfor egen organisasjon. Utenfor den organiserte idretten er det i dag ingen som tar et konkret ansvar.

Utenfor den organiserte idretten er motivet for dopingbruk ikke først og fremst å oppnå bedret prestasjonsevne. De fleste brukerne driver ikke konkurranseidrett. Her er kropp og kroppskultur viktige elementer. Det å dyrke kroppen for å se attraktiv ut, er målet. Dopingmidler er et hjelpemiddel for å oppnå et kosmetisk mål. I andre sammenhenger benyttes dopingmidler for å utvikle fysisk styrke og aggressiv atferd.

Bruk av dopingmidler utenfor organisert idrett har ofte en sterk kobling til styrketrening, kroppsbygging og kroppsfiksering. Påvirkning fra rådende mannsidealer, bristende selvrespekt og behov for tilhørighet og identitet, er motiver for å bruke dopingmidler. Problemene et slikt bruk innebærer må defineres innenfor både et helse- og et kriminalitetsperspektiv.

Dopingmidler er så å si uten unntak virksomme legemidler som er utviklet for bruk i behandling av sykdom. Alle virksomme legemidler kan også gi bivirkninger. Faren for bivirkninger øker i dopingsammenheng, fordi dosene som brukes er langt større enn det som er vanlig i medisinsk bruk. Et slikt bruk vil derfor kunne få store konsekvenser både fysisk og psykisk. Bruk av anabole steroider kan føre til alvorlige psykiske forstyrrelser, som bl.a. har resultert i ulike former for utøvelse av vold. En har flere tilfeller hvor sammenhengen mellom bruk av dopingmidler og voldelig adferd har vært påpekt.

Problemene omkring bruk, spesielt utenfor den organiserte idretten, er blitt viet stor oppmerksomhet de siste årene. Bl.a. av den grunn fremmet tre stortingsrepresentanter forslag for Stortinget om kriminalisering av bruk (Dokument nr. 8:104 (1997-98)). I Stortingets vedtak av 15. juni 1998 bes Regjeringen om å foreta en utredning, og eventuelt fremme forslag om å utvide straffelovens § 162 b til også å omfatte erverv, besittelse og bruk av doping-midler. Utredningen av spørsmålet om lov-endring er blitt utsatt i påvente av arbeidet til Kontaktutvalget for anti-dopingarbeid i Norge.

I Sverige har Riksdagen besluttet å kriminalisere bruk av dopingmidler. Loven ble iverksatt 1. april 1999. Ordlyden "grovt dopingbrott" innføres, og straffen vil bli fengsel i inntil fire år.

Det finnes ingen entydige grenser mellom den organiserte idretten og de øvrige aktivitets- og treningstilbudene. Den enkelte driver ofte treningsaktivitet på arenaer både utenfor og innenfor organisert idrett. Det finnes begrenset forskningsbasert kunnskap om dopingmiljøet har sitt fotfeste hovedsakelig utenfor eller innenfor organisert idrett, og om idrettsutøvere søker miljøer utenfor organisert idrett for å skaffe til veie dopingmidler, eller om personer utenfor organisert idrett søker kontakt med det organiserte idrettsmiljøet for å framskaffe dopingmidler.

Med indikasjoner på tiltagende dopingbruk utenfor den organiserte idretten som utgangspunkt, er det behov for å kartlegge omfanget og konsekvensene av dopingbruk, og hvilke tiltak som per i dag er iverksatt for å bekjempe problemet. I tillegg er det behov for å koordinere virksomheten og iverksette nye tiltak for å bekjempe dopingbruk i samfunnet.

1.4 Begrepsdefinisjoner og forkortelser

Anabole steroider:
Anabole steroider er en gruppe syntetiske stoffer med samme virkning som testosteron.

Andre dopingmidler:
Med andre dopingmidler menes stoffer som ikke tilhører gruppen androgen-anabole steroider eller sentralstimulerende midler. De viktigste i dag er erytropietin og veksthormon.

Androgen-anabole steroider:
Det mannlige kjønnshormonet testosteron og anabole steroider, som har de samme virk-ningene som testosteron.

Erythropoietin:
Erythropoietin er et hormon som produseres i nyrene og stimulerer benmargen til å danne flere røde blodlegemer. Resultatet blir økt hemoglobinkonsentrasjon i blodet og økt transport-kapasitet av oksygen fra lungene til musklene.

Idrettsstyret:
Idrettsstyret er Norges Idrettsforbund og Olympiske Komités (NIF) valgte og ledende organ mellom hver generalforsamling (Idrettsting).

IOC:
Den internasjonale olympiske komité.

IOCs dopingliste:
Liste over forbudte midler og metoder fastsatt av IOC.

NIF:
Norges Idrettsforbund og Olympiske Komité.

NIFs dopingliste:
Midler og metoder som framgår av NIFs dopingliste.

Organisert idrett:
I denne sammenheng idrett organisert i regi av særforbund, kretser og lag tilsluttet Norges Idrettsforbund og Olympiske Komité (NIF).

Sentralstimulerende midler:
Stoffer som reduserer tretthetsfølelsen og øker utholdenheten. Eksempler på slike stoffer er amfetamin, kokain og efedrin.

Straffelovens dopingliste:
Dopingliste med hjemmel i straffelovens forskrift av 30. april 1993 nr. 318 "Forskrift om hva som skal ansees som dopingmidler".

Testosteron:
Testosteron er et mannlig kjønnshormon. Det er ansvarlig for de maskuline forandringene (skjeggvekst, stemmeskifte, kroppsbehåring , kjønnsdrift og lignende) som normalt skjer i puberteten hos menn. Hormonet har også en kroppsbyggende og muskeloppbyggende effekt (anabol virkning).

Veksthormon:
Hormon som stimulerer kroppens lengdevekst i årene før puberteten. Veksthormonbehandling av voksne fører til økt muskelmasse og muskelstyrke.

2 Dopingbruk som samfunnsproblem

2.1 Omfang av dopingbruk

Doping utenfor organisert idrett defineres av stortingsmeldingen "Om narkotikapolitikken" som et problem (St.meld.nr. 16 (1996-97)). Denne oppfatningen deles av organisert idrett nasjonalt og internasjonalt (St.meld. nr. 41 (1991-92) Om idretten) (Kulturdepartementet 1996-97). Idrettsutøvere bruker doping for å fremme prestasjonene. Utenfor den organiserte idretten er dopingproblemene spesielt knyttet til helsestudio- og kroppsbyggermiljøer. Innenfor disse miljøene er kroppsformingen mer sentral enn prestasjoner.

Bruk og omsetning av dopingmidler foregår i det skjulte, noe som gjør at det er vanskelig å tallfeste omfanget av dopingbruk. Det er grunn til å tro at resultatene fra dopingundersøkelser, foretatt ved hjelp av spørreskjemaer, gir et lavt estimat av det reelle forbruk. Det innebærer at omfanget av dopingbruk sannsynligvis er større enn det som fremgår av tradisjonelle omfangs-undersøkelser (Laure 1997).

Informasjon om brukets omfang fås i første rekke fra spørreundersøkelser og kontroll-virksomhet. Forskningsresultater fra omfangsundersøkelser må sees i lys av ulike tilnærminger til problemområdet og feilmarginer knyttet til anvendt metode i de respektive undersøkelser. Hovedvekten av undersøkelsene har en metodisk tilnærming som er basert på rapportering av eget bruk. Resultatene i undersøkelsene kan variere som følge av at spørsmålsstillingen har vært forskjellig i undersøkelsene. Særlig tids-aspektet kan forårsake ulike differensierte svar - f.eks. om en spør om respondenten bruker doping for tiden, har brukt de siste 12 månedene eller har brukt noen gang.

Resultater fra kontrollvirksomhet kan likeledes være basert på forskjellige tilnærminger til ut-valget. Kontrollene kan f. eks. foretas blant et tilfeldig utvalg eller på bakgrunn av mistanke. NIF foretar kontroller, både utenfor og innenfor organisert idrett, med utgangspunkt i mistanke.

En gjennomgang av 29 tilgjengelige internasjonale omfangsundersøkelser med tilfredsstillende vitenskapelig kvalitet, viser en utbredelse av dopingbruk på mellom 3 % og 5 % blant barn og ungdom. Tilsvarende vises en utbredelse på mellom 5 % og 15 % blant voksne (Laure 1997). De fleste av disse undersøkelsene dreier seg kun om bruk av anabole steroider. I alle undersøkelser er utbredelsen høyere blant gutter/menn enn blant jenter/kvinner. At det forekommer en viss underrapportering, antydes ved at de samme undersøkelsene viser en utbredelse blant voksne på mellom 15 % og 25 % for såkalt "projected use", dvs. hvor informantene er spurt om de kjenner til brukere i sitt nærmiljø. Undersøkelsene blant voksne er derimot stort sett gjennomført blant idrettsutøvere og brukere av helsestudioer, og følgelig ikke egnet til å få oversikt over totalutbredelsen av dopingbruk blant voksne.

Undersøkelsene blant barn og ungdom er for det meste tverrsnittundersøkelser av skolebarn/ungdom, og gir derfor et bilde av totalutbredelsen i denne gruppen.

2.1.1 Omfang av dopingbruk blant barn og ungdom

I en rapport (Wichstrøm 1995) hvor om lag 10.000 norske ungdommer fra 7. klasse t.o.m. 3. klasse i videregående skole ble spurt om eget dopingbruk, svarte 1,2 % av guttene og 0,7 % av jentene at de hadde brukt anabole steroider, mens 1,2 % av guttene og 2,1 % av jentene hadde brukt andre former for dopingmidler. Langt flere hadde blitt tilbudt doping, 9,2 % av guttene og 2,4 % av jentene. Misbruk av anabole steroider var lik i alle aldersgrupper, i alle strøk av landet og i alle sosiale klasser. Ungdom som drev aktivt med idrett, var ikke hyppigere brukere enn annen ungdom. De oppgitte grunnene til bruk av doping var mangfoldige, og dekket vel så ofte bedret utseende som det å prestere i idretts-sammenheng.

I Canada har Melia et. al. (1996) gjennomført en spørreskjemaundersøkelse blant 16.119 skole-elever i alderen 11 - 18 år. De fant at 2,8 % hadde brukt anabole steroider i løpet av det siste året. Enkelte av brukerne var bare 11 år. I aldersgruppen 11 år hadde 2,5 % av guttene forsøkt dopingmidler. Undersøkelsen viste at andelen brukere økte betydelig fra 14 - 15 års alder. Av brukerne rapporterte 29,4 % at de brukte sprøyter. Av disse rapporterte 29,2 % at de delte sprøyter, en andel som var høyere i de yngste aldersgruppene. Når det gjelder andre dopingmidler, rapporterte 9 % at de hadde brukt sterke smertestillende, 3 % hadde brukt stimulerende midler og 1 % hadde brukt betablokkere.

I Denver-området i USA har Tanner et. al. (1995) gjennomført en undersøkelse blant 6930 skole-elever i alderen 15 - 18 år. De fant at 4,0 % av guttene og 1,3 % av jentene hadde brukt anabole steroider. Gjennomsnittlig debutalder for anabole steroider var 14 år.

Svenske undersøkelser tyder på at dopingbruket i første rekke er knyttet til anabole steroider. I tillegg finnes et marginalt bruk av veksthormon. Blant menn hadde 1 - 2 % kjennskap til bruk av anabole steroider. I aldersgruppen 16 - 18 år er det mye som tyder på at 2 - 3 % av ungdommene har brukt anabole steroider. De svenske undersøkelsene viser store regionale forskjeller. En undersøkelse fra 1993, foretatt blant 16-års gutter fra Falkenberg, viste at 11 % hadde brukt anabole steroider (SOU 1996). Dopingbruk blant kvinner synes imidlertid å være minimalt. Motivet for bruk av dopingmidler blant gutter var i hovedsak ønsket om en penere kropp (Guttormsson et. al. 1994).

Forekomsten av dopingbruk blant barn og ungdom synes å være lavere i Norge enn i Nord-Amerika. I Norge tyder omfangsundersøkelsene på at 1 - 2 % av barn og ungdom bruker dopingmidler. I Sverige viser undersøkelsene at 2 - 3 % av unge gutter bruker dopingmidler. Tilsvarende undersøkelser i Nord-Amerika viser at dopingbruk forekommer blant 3 - 5 % av barn og ungdom.

2.1.2 Omfang av dopingbruk blant idrettsutøvere i NIF

Spørreskjemaundersøkelsene som er gjort blant idrettsutøvere, tyder på at 1,3 – 1,4 % av idretts-utøvere i Norge bruker eller har brukt doping (Bergsgard og Tangen 1995, Bersgard og Tangen 1998), mot over 5 % i Canada og USA (Clement 1983, Yesalis et. al. 1988, Schneider og Morris 1993). Omfanget av doping er klart høyest i kraftidretter som styrkeløft og kastøvelser i friidrett. Ljungqvist (1975) kunne rapportere at hele 75 % av de beste kasterne i friidrett i Sverige hadde brukt anabole steroider, mens ingen av mellom- eller langdistanseløpere hadde benyttet anabole steroider. I deler av den organiserte idretten ansees det ikke som sosialt akseptert å dope seg. Faren for lav rapportering om eget dopingbruk er derfor stor i disse undersøkelsene, selv ved anonyme undersøkelser.

Omfanget av dopingbruk kan også vurderes ut fra resultater fra dopingkontroller. En fersk undersøkelse fra Norges idrettshøgskole viser at 1,2 % av alle urinprøver tatt av utøvere innen NIF i perioden 1977 - 1995, var positive (Tjørnhom 1997, Bahr & Tjørnhom 1998). Andelen positive prøver blant idrettsutøvere er falt fra 2,4 % i perioden 1984 - 89 til 1,0 % i 1990-95, trolig som følge av en intensivert kontrollaktivitet fra om lag 300 prøver per år i 1985, til nesten 2000 prøver per år i 1995. Tallene representerer sannsynligvis et underestimat av utbredelsen av dopingbruk ettersom det finnes dopingmidler som ikke kan påvises ved en dopingkontroll, f. eks. erythropoietin (epo) og veksthormon. Et annet moment av betydning er at dopingbruk foregår i perioder.

Spørreskjemaundersøkelse blant et utvalg idrettsutøvere tyder på at ca. 1,3 - 1,4 % har brukt dopingmidler, mens kontrollvirksomheten viser at ca. 1 % av det totale antall avlagte doping-prøver er positive.

2.1.3 Omfang av dopingbruk i helse- studioer

Helsestudioene er en del av den private, kommersielle treningsbransjen. Bransjen er variert og består av alt fra mindre helsestudioer til store landsdekkende treningskjeder. Det totale antall medlemmer i den private, kommersielle treningsbransjen er vanskelig å angi, men det anslås av Norges Treningssenterforbund at bransjen har cirka 350.000 medlemsskap.

Den forskningen som har forsøkt å kartlegge dopingbruk i bransjen, er i hovedsak foretatt i registrerte helsestudioer eller et utvalg studioer. Studiene er i hovedsak gjennomført på midten av 90-tallet. Dette er imidlertid en bransje som har vært i stor vekst de siste 3-4 årene, noe som gjør det vanskelig å beskrive dagens omfang av dopingbruk i bransjen. Det foreligger heller ikke resultater som gjør det mulig å trekke ut seg-menter av dagens bransje, for deretter å gi en beskrivelse av dopingbruk i bestemte deler av næringen.

Den videre forskning som presenteres, tar utgangspunkt i helsestudioer uten å avgrense begrepet i forhold til den private, kommersielle treningsbransjen. Problemet synes å være hyppigst forekommende i helsestudioene, selv om forskning på området trolig ikke er uttømmende (Okstad et. al 1995a, Barland 1997 og Wichstrøm 1995). Det er imidlertid grunn til å anta at dopingproblemene er størst i de studioene/sentrene som ønsker å tiltrekke seg personer som vil trene "tungt".

Når det gjelder bruk av anabole steroider blant voksne, finnes det som nevnt ingen tilfreds-stillende befolkningsundersøkelser.

Omfangsstudier utenfor Skandinavia har av-dekket brukerandeler fra 7,7 % til 22 % blant brukere av helsestudioer (Okstad et. al. 1995a). Tilsvarende studier fra Skandinavia viser også høyere brukerandeler blant kunder på helse-studio enn i tilfeldige utvalg av ungdommer. En undersøkelse avdekket dopingbruk i 47 av 232 registrerte helsestudioer på landsbasis. Det ble anslått et minimumsestimat på 837 trolige og 522 sikre brukere av anabole steroider. Dette anslaget er betydelig lavere enn antatt, noe som dels kan forklares med metodiske begrensninger, og med at dopingproblemet er i ferd med å for-skyves fra registrerte helsestudio og over til uregistrerte "kjellerstudio" (ibid: 1995).

Omkring 2% av de som trener på helsestudio i Norge, oppgir dopingbruk. Den høye andelen av dopingbrukere i de utenlandske undersøkelsene skyldes delvis at disse undersøkelsene har fokusert på kroppsbyggere, med unntak av Korkia og Stimson (1993). En annen forklaring på de høyst forskjellige resultatene på andelen av doping-brukere i de ulike studiene kan være at enkelte miljøer er mer belastet enn andre, da brukere av doping har en tendens til å samle seg på ett sted (Okstad et al. 1993, 1995a).

NIF har hatt et samarbeid med Norges Treningssenterforbund (før 1998 Norges Helsestudioforbund) om dopingkontroller. Kontrollvirksomheten viser at hele 20,4 % av prøver tatt av helsestudiobrukere og kropps-byggere, som ikke var medlemmer av Norges Idrettsforbund, var positive (Tjørnhom 1997, Bahr og Tjørnhom 1998). I Arendal har NIF, tre treningssentre, Arendal kommune og Aust-Agder idrettskrets inngått en avtale om informasjon og kontrollvirksomhet rettet mot dopingbruk. Antall positive prøver er i perioden redusert fra ca. 12 - 13 % i 1996 til ca. 4 % i 1998.

Resultatene fra dopingkontroller gir klare indi-kasjoner på at dopingbruk representerer et betydelig større problem i kroppsbygger- og helsestudiomiljøet enn innenfor organisert idrett. Kontroll-virksomhet i "helsestudioene" viser at i underkant av 20 % av det totale antall prøver er positive, mens det tilsvarende tallet innen organisert idrett er 1 %.

Spørreskjemaundersøkelser som omhandler dopingbruk i norske "helsestudioer", viser at ca. 2 % av medlemmene bruker doping, mens kontrollvirksomhet foretatt på bakgrunn av mistanke i helsestudioer antyder en forekomst på opptil 20 % positive prøver. Tilsvarende tall fra spørreskjemaundersøkelser og kontroller innen organisert idrett antyder at 1 - 2 % av det totale antall utøvere innenfor et utvalg idretter har benyttet dopingmidler. Med andre ord syntes forekomsten av dopingbruk å være høyere i helsestudioer enn blant utøvere i organisert idrett.

2.1.4 Omfang av dopingbruk i norske fengsler

Det er ingen undersøkelser som viser omfanget av dopingbruk i norske fengsler, men dopingmidler beslaglegges ofte i norske fengsler. Justisdepartementet ser dopingbruk som en del av narkotikaproblematikken i fengslene.

Bruk av dopingmidler er i stor grad knyttet til aktiviteter som styrketrening og kroppsbygging. Inntak av anabole steroider og sentralstimulerende midler kan føre til aggressiv og atypisk atferd i fengslene, og innebærer således en sikkerhetsrisiko.

Det er ikke mulig å vite nøyaktig hvilken mengde dopingmidler som finnes i fengslene. Inn-beretninger som Justisdepartementet mottar fra institusjonene, tyder på at dopingproblemet er økende. Det er i løpet av de senere år gjort beslag av både sentralstimulerende og muskeloppbyggende midler (anabole steroider).

Det er i henhold til fengselsreglementet § 61.61forbud mot bruk av legemidler som ikke er rekvirert av fengselslegen. Dette gjelder også for androgen-anabole midler.

Etter dagens lovgivning er det ikke hjemmel etter fengselsloven § 30 a til å ta urinprøver for å avdekke brudd på fengselsreglementet, uten etter eget samtykke. Justisdepartementet mener det er behov for en hjemmel for å avkreve dopingprøver – herunder om urinprøver kan settes som vilkår for deltagelse i særskilte treningsaktiviteter i institusjonene. Justisdeparte-mentet tar derfor sikte på å fremme en proposisjon med forslag til endring av fengselsloven § 30 a slik at dopingkontroller kan foretas.

2.1.5 Omfang av dopingbruk i Forsvaret

I perioden fra 80-tallet og til utgangen av 1993 registrerte Forsvaret tilfeller av bruk av dopingmidler. I 1995 ble det, på bakgrunn av et samarbeid mellom NIF og Forsvaret, gjennomført en undersøkelse om dopingbruk i Forsvaret (Okstad et. al. 1995b). Undersøkelsen anga at 1,4 % av soldatene brukte dopingmidler. Soldatene i undersøkelsen hadde en gjennomsnittlig alder på 20,9 år.

Undersøkelsen tok utgangspunkt i at Forsvaret sannsynligvis ville gjenspeile mange av de generelle samfunnsproblemene - også i forhold til bruk av prestasjonsfremmende midler. Det er minst fire faktorer som teoretisk kan tilsi at dopingbruk har en høyere utbredelse i Forsvaret, sammenliknet med befolkningen for øvrig. Unge menn utgjør hovedtyngden av personellet, og idrett og fysisk aktivitet er vektlagt både i den alminnelige verneplikt, i befalsutdanningen og blant yrkesbefal. Dessuten ansees de tradisjonelle maskuline egenskaper som styrke, selvtillit, og innenfor akseptable rammer også aggressivitet, som viktig for en soldat. En kan heller ikke se bort fra at Forsvaret oppleves som et forholdsvis "trygt brukersted".

Undersøkelsen tyder på at utbredelsen av bruk av dopingmidler i Forsvaret ligger på samme nivå som sammenliknbare grupper ellers i samfunnet. Det var ingen signifikant forskjell mellom tjenesteformene (soldat/befal/befalsskoleelev) eller forsvarsgrener. I førstegangstjeneste var prosentandelen brukere 1,9 %, blant befal 1,1 % og på Forsvarets skoler 0,7 %. Sjøforsvaret hadde en noe forhøyet andel i forhold til de andre forsvarsgrenene (Okstad et. al. 1995b).

2.1.6 Oppsummering av omfang av dopingbruk

På bakgrunn av tilgjengelige undersøkelser (tabell 1), kan vi anslå at 1 - 2 % av norske ungdommer bruker doping. Svenske undersøkelser viser at 2 - 3 % blant unge gutter bruker doping. Øvrige utenlandske studier viser at dopingbruk forekommer blant 2 - 6 % av ungdommene.

Tabell 1 viser en oversikt over de undersøkelsene som er rettet mot ungdoms-, idretts- og treningsmiljøer i forskjellige land. For lettere å kunne sammenlikne resultatene fra de ulike undersøkelsene, er de systematisert i katego-riene ungdom, helsestudio og idrettsutøvere. Selv om disse kategoriene til tider kan være overlappende, for eksempel idrettsungdom som både er idrettsutøvere og ungdom eller ungdom som trener i helsestudio, så har en valgt å bruke denne inn-delingen. I tillegg er alle norske undersøkelser presentert som egen kategori.

Spørreskjemaundersøkelser i norske helse-studioer viser at ca. 2 % bruker doping, et tall som er lavere enn resultater i de internasjonale undersøkelsene. Kontroller foretatt på bakgrunn av mistanke i helsestudioer har gitt 20 % positive prøver. Tilsvarende kontroller blant organiserte idrettsutøvere har gitt 1 % positive prøver. Under-søkelser blant organiserte idrettsutøvere gir utrykk for at dopingbruk kan forekomme blant 1,3 - 1,4 % av utøverne. Også her viser internasjonale undersøkelser vesentlig høyere verdier. En undersøkelse foretatt i Forsvaret viser at 1,4 % av personellet bruker doping.

Som oppsummering på situasjonen i Norge viser kontroller og spørreskjemaundersøkelser innenfor organisert idrett at ca. 1 % har brukt dopingmidler. Tilsvarende tall fra spørreskjemaundersøkelser i helsestudioer viser at bruk forekommer blant 2 %. Kontroller har gitt opptil 20 % positive dopingprøver. Tallene fra Forsvaret er sammenlignbare med tall fra omfangsunder-søkelser om bruk blant ungdom. Omfanget av dopingbruk i fengslene er ukjent.

2.2 Trekk ved utviklingen som kan føre til økt bruk av dopingmidler

I hovedsak angir to forklaringsmodeller årsaken til bruk av doping: Innen organisert idrett er dopingbruk primært knyttet til ønsket om å oppnå bedre resultater. Utenfor organisert idrett kan mye tyde på at doping betraktes som et hjelpemiddel til bedre kroppslig utseende.

2.2.1 Prestasjonskultur

Den tradisjonelle forklaringen på dopingbruk har sammenheng med den organiserte idrettens fokus på prestasjonsforbedring og seier, eller "citius - altius – fortius". Doping innen organisert idrett har røtter tilbake til forrige århundre. Metodene er utviklet i takt med framskritt innen medisinsk forskning til å omfatte anabole steroider, veksthormon, erythropoietin, m. fl. Gjennom positive prøver er det dokumentert dopingbruk blant enkeltutøvere innen en rekke idretter. I tillegg har utøvere stått fram og fortalt om systematisk dopingbruk over tid, i den hensikt å fremme prestasjonene, for eksempel diskoskasteren Ricky Bruch og sprinteren Ben Johnson(Dubin 1990, Francis 1990). Etter hvert foreligger det dessuten dokumentasjon for at doping er benyttet systematisk i tilsvarende hensikt innen annen idrett, f.eks. USAs sykkellag under OL i Los Angeles 1984 og Tour de France skandalen i 1998, og sågar innen en hel nasjons idrettsliv, jfr. tidligere Øst-Tyskland (Franke & Berendonk 1997). Det er en vanlig oppfatning at fristelsen til å benytte ulovlige midler og metoder henger nøye sammen med utviklingen av internasjonal toppidrett som underholdningsindustri. Vinnerne kan oppnå høy status og store inntekter.

Ser man på norske forhold har det inntil det siste ikke vært tradisjon for å innrømme bruk, selv ikke etter at det foreligger positive prøver. Vi vet derfor lite om hva som har ført til at norske utøvere har valgt å dope seg. En kan se endrings-trekk ved at to utøvere, som nylig avleverte positive prøver, både innrømmet og beklaget bruk, og dessuten lot seg intervjue om sine valg. Som nevnt ser det dessuten ut til at den økende kontrollvirksomheten har hatt en viss forebyggende effekt. En fersk undersøkelse fra Norges idrettshøgskole viser at de beste norske utøverne (687 menn og 565 kvinner) synes å være klart avvisende til dopingbruk, både ut fra et fair play- og helseperspektiv (Barland et. al. 1998). Bare 7 av utøverne oppgav at de opplever et sterkt eller moderat press til å benytte doping, mens flertallet oppgir et effektivt kontrollopplegg, strenge straffer og redsel for de sterke konsekvensene av en positiv test, som viktige grunner til å hindre dopingbruk i organisert norsk idrett. Det viktigste forhold som kunne forventes å fremme dopingbruk blant norske utøvere, er at mange ser på utenlandske konkurrenter som mulige dopingbrukere, og at de ikke har tiltro til det internasjonale kontrollsystemet.

Dette betyr på ingen måte at kampen mot doping innenfor organisert norsk idrett er vunnet. Det synes imidlertid som om kombinasjonen av intensiverte dopingkontroller og en fordømmende holdning til doping fra idrettsbevegelsen, media og befolkningen for øvrig, har bidratt til en gjennomgående sunn holdning blant norske eliteutøvere.

2.2.2 Kroppskultur

Mye tyder imidlertid på at omfanget av dopingbruk i dag er større utenfor organisert idrett, særlig innenfor enkelte helsestudio- og kroppsbyggermiljøer. Dette gjelder personer som ikke deltar i organisert idrett i det hele tatt, eller kroppsbyggere som er organisert utenfor NIF. Sider ved den moderne kroppskulturen blir ofte trukket fram som forklaring på dopingproblemet i disse miljøene. Med kroppskultur menes samfunnets bruk og forståelse av kroppen som uttrykk for kulturelle og samfunnsmessige fenomen. Doping er i denne sammenhengen knyttet til identitetsdanning. I dopingbelastede miljøer blir kroppens form og størrelse viktig som markør i en identitetskonstruksjon. Dopingbruk i disse miljøene handler ikke bare om å konstruere eller bygge en kropp, men også om å bygge en identitet (Klein 1993, Johansson 1995 og Barland 1997).

Dopingproblemet i en slik sammenheng er knyttet til miljøer og subkulturer som tar opp i seg dopingbruk og omgjør dette til noe verdifullt og rasjonelt (Barland 1997). Bruken av doping er derfor viktig som en inkluderende og ekskluderende prosess i forhold til status og tilhørighet. Identiteten må uttrykkes og vises til andre gjennom tegn og symboler, kort sagt gjennom en livsstil. Subkulturene som organiserer dopingbruk, bruker også bevisst symboler og ritualer i sin oppbygning og i en grensesetting mot omverdenen. En "anabol" og voluminøs kropp forteller i disse subkulturene om evnen til å sette seg mål, om at individet metodisk kan under-kaste seg strenge regimer knyttet til "dop", trening og mat. I tillegg til symbolverdien av kroppen som vokser utover alle grenser, er subkulturene kjennetegnet av hemmelig esoterisk kunnskap om "dop", trening og mat . Miljøene blir lukkede og vanskelige å trenge inn i fordi kunnskap om dopingbruk blir en viktig del av miljøets beskyttende ideologi (Barland 1997).

Doping kan også forstås som et uheldig utslag av samfunnsutviklingen. Denne utviklingen handler om å konstruere en kropp som skal tilfredsstille imaginære kroppsidealer, idealer som forsterkes gjennom reklame, film og media (Warner 1992). Muskuløse menn og slanke, veltrente kvinner dominerer internasjonal filmindustri og den såkalte "fitnesskulturen". Den enkeltes vel-lykkethet knyttes i større grad til kroppens utseende, idealer som etableres og forsterkes som en del av forbrukersamfunnet (Featherstone 1982 og 1987, Wachter 1985 og Dutton 1995). I kroppsbyggermiljøene kan dette gi ekstreme utslag i form av kropper som aldri kan bli store nok. Begrepet megareksi er lansert for å beskrive et forstyrret kroppsideal i denne retning, i kontrast til anoreksi, som uttrykk for et forstyrret kropps-ideal hvor kroppen aldri kan bli slank nok.

2.3 Helsemessige konsekvenser ved bruk av dopingmidler

Det er stort sett de samme midlene som brukes innenfor og utenfor organisert idrett. Dopingmidlene er nesten uten unntak lege-midler, og utviklet til bruk i behandlingen av sykdommer. De er kjemisk og virkningsmessig svært forskjellige. For å kunne si noe om de helsemessige konsekvensene ved bruk av disse stoffene, er det nødvendig å omtale doping-midlene i grupper etter de virkningene de har. Risikoen for bivirkninger øker generelt med brukslengde og størrelsen på dosene.

Androgen-anabole steroider
Med androgen-anabole steroider mener vi det mannlige kjønnshormonet testosteron og en gruppe syntetiske stoffer, anabole steroider, som har de samme virkningene som testosteron. Testosteron er ansvarlig for de maskuline forandringene (skjeggvekst, stemmeskifte, kroppsbehåring, kjønnsdrift o.l) som skjer i puberteten hos gutter (androgen virkning). Hormonet har også muskelbyggende effekt (anabol virkning). I medisinen brukes anabole steroider i behandlingen av menn med nedsatt testosteronproduksjon. Innen organisert idrett har androgen-anabole steroider vært misbrukt siden tidlig på 1950-tallet, og i doser som er 10-50 ganger høyere enn de som anvendes i medi-sinen.

Når de anabole steroidene brukes i slike doser (dopingdoser), kan de føre til en rekke bivirkninger for misbrukerne. Vi har i dag relativt gode kunnskaper om de bivirkningene dette misbruket kan gi. Det skyldes ikke minst den informasjonen som ble tilgjengelig fra Øst-Tyskland etter Berlinmurens fall i 1989. Det er hensiktsmessig å dele bivirkningene i fysiske, psykiske og sosiale bivirkninger.

Fysiske bivirkninger.
De androgen-anabole steroidene brukes først og fremst for sin muskelbyggende virkning, og sammen med trening fører det til økt muskelstyrke alt i løpet av fire ukers tid. Musklenes sener og senefestene til benvevet styrkes ikke like raskt som musklene, og derfor forekommer hyppig belastningsskader på sener og senefester. Når steroider brukes i dopingdoser, fører det regelmessig til væskeansamling i kroppen. Resultatet kan bli en vektøkning på flere kilo i løpet av få dager, og det oppfattes i blant feilaktig av misbrukerne som uttrykk for økning i muskelmengden.

Androgen-anabole steroider i misbruksdoser undertrykker testiklenes produksjon av testosteron og spermier. Det fører til at testiklene skrumper og blir på størrelse med testiklene hos gutter før puberteten. Den reduserte spermieproduksjonen fører til infertilitet, som regelmessig varer i flere måneder etter at misbruket har opphørt. Blant menn som søker medisinsk hjelp for barnløshet, rapporteres det nå om et økende antall misbrukere av steroider.

En mindre alvorlig bivirkning er at disse stoffene framskynder mannens hårtap. Det viser seg først som økende viker i pannen, men etterhvert blir håret tynt over hele hodet. Økt forekomst av akner (kviser) i ansiktet og på overkroppen er vanlig, likeså "sprekker eller strekkmerker i huden", slik kvinner kan få under graviditeten. En annen bivirkning hos mannlige brukere er vekst av brystkjertlene. Det skyldes at de androgen-anabole steroidene i kroppen omdannes til kvinnelige kjønnshormoner (østrogener) som stimulerer brystkjertlenes vekst. Når misbruket opphører skrumper brystkjertlene, men som regel vil de ikke bli helt normale igjen. Kirurgisk behandling kan bli nødvendig i slike tilfeller.

Hos kvinner fører misbruk av androgen-anabole steroider til at menstruasjonen stopper. Når misbruket opphører, tar det gjerne flere måneder før menstruasjonen kommer tilbake. Hos noen få vil den aldri komme tilbake. Resultatet av misbruket hos kvinner kan derfor bli barnløshet. De kvinnelige misbrukerne blir "maskulinisert". De vil oppleve at stemmen blir dypere og mer mandig, samtidig som de får skjeggvekst, akner, håravfall og klitorisvekst. Den dype stemmen vedblir oftest etter at misbruket er stanset.

Androgen-anabole steroider har effekter på kroppens stoffomsetning. Det alvorligste er endringer i sammensetningen av fettstoffer i blodet. Det er vist at konsentrasjonen av det såkalte "gode blodfettet" (HDL-kolesterol) reduseres, og man vet at slike forandringer øker risikoen for "åreforkalkning" og hjerteinfarkt. Det er fra vårt og andre land rapportert om hjerneslag og hjerteinfarkt hos relativt unge menn som har misbrukt androgen-anabole steroider i et par tiår. Risikoen for hjerte- og karsykdommer økes ytterligere fordi disse stoffene også fører til høyt blodtrykk.

Misbruk av anabole steroider kan også gi leverskader. Det er rapportert at så mange som 80 % av misbrukerne har tegn til levercelleskade. Disse forandringene går vanligvis tilbake når misbruket opphører, men det er rapportert tilfeller av så stor levercelledød at det har ført til leversvikt. Enkelte misbrukere har fått gulsott, fordi de androgen-anabole steroidene har medført dårlig tømming av galle fra leveren. Det er også beskrevet tilfeller av godartede og ond-artede leversvulster hos misbrukere. Det er kjent at veksten av blærehalskjertelen (prostata) stimuleres av testosteron, og det er grunn til å frykte at steroider i dopingdoser vil øke risikoen for prostataforstørrelse og vannlatnings-problemer.

Psykiske bivirkninger.
Det er dokumentert at misbruk av androgen-anabole steroider fører til økt aggressivitet. Risikoen for aggressiv framferd øker når stoffene brukes i kombinasjon med alkohol. Det kan føre til plutselige og ukontrollerbare raseri-utbrudd med vold mot personer. Det hevdes at de som doper seg, også opplever psykisk stimulering. Bedre dokumentert er det at blant dem som slutter å misbruke androgenanabole steroider, er det mange som får abstinenssymptomer slik narkomane opplever. Det er også rapportert alvorlige psykiske forstyrrelser (depresjoner og forvirringstilstander) av måneders varighet, som har krevet langvarig behandling i psykiatrisk institusjon.

Androgen-anabole steroider fører til økt kjønnsdrift. Fra Øst-Tyskland ble dette rapportert å være et problem både for kvinnelige og mann-lige utøvere. I flere voldtektssaker har det kommet frem at bruk av androgen-anabole steroider i dopingdoser kan ha vært med-virkende til voldtektsforbrytelsen.

Sosiale bivirkninger
Det er flere grunner til at misbrukere av androgen-anabole steroider kan komme i konflikt med samfunnets lover og regler. Det ene er at dopingmidlene må kjøpes illegalt, og at en del av misbrukerne skaffer midler til dette ved kriminelle handlinger. Den andre hovedårsaken er at den økte aggressiviteten representerer en risiko for at misbrukerne blir innblandet i voldshandlinger. En norsk undersøkelse viser at problematferd som vold mot annen person, narkotikabruk og vinningsforbrytelser forekommer langt hyppigere hos misbrukere av androgen-anabole steroider enn blant jevnaldrende ungdom som ikke er misbrukere (Wickstrøm 1995).

Sentralstimulerende midler
Sentralstimulerende midler er stoffer som reduserer tretthetsfølelsen og øker utholdenheten. Mange av disse stoffene øker også brukernes aggressivitet. Disse virkningene kan til sammen gjøre brukerne bedre i stand til å mestre en konkurransesituasjon. Men disse stoffene gir også brukeren en falsk følelse av økt prestasjonsevne, samtidig med at dømmekraften reduseres.

Amfetamin og kokain er to sentralstimulerende midler som har vært mye brukt i idrettssammenheng. Disse stoffene hadde sin største utbredelse på 1960 og 70-tallet, hvor de ble brukt i en del lagidretter med mye kroppskontakt og kjemping, f.eks. amerikansk fotball. De ble også brukt i sykling, friidrett og svømming. Sentralstimulerende midler brukes mye blant kroppsbyggere. Den sentralstimulerende effekten gjør det lettere å holde ut lange og tunge treningsøkter. Sentralstimulerende midler øker kroppens forbrenning og brukes også av utøvere som konkurrerer i vektklasser, for lettere å gå ned i vekt. Kroppsbyggere benytter seg også av denne effekten før konkurranser for å "forbrenne kroppsfett" slik at musklene presenteres best mulig.

Efedrin og efedrinlignende stoffer klassifiseres også som sentralstimulerende stoffer og har blitt misbrukt i idretten. Disse stoffene passerer dårligere fra blodet over til hjernen enn amfetamin, men de synes å ha omtrent tilsvarende virkninger hvis dosene er høye nok. I tillegg virker de utvidende på luftveiene og brukes i behandlingen av astma og forkjølelse. Her oppstår det i blant konflikt mellom behovet for medisinsk behandling og idrettens dopingliste. Enkelte av disse stoffene har muskelbyggende virkning og regnes også som anabole stoffer (best kjent er clenbuterol).

Bivirkninger
Kronisk bruk av sentralstimulerende midler er uforenlig med idrettsutøvelse på høyt nivå. Det skyldes de alvorlige bivirkningene disse stoffene har. Bruk over lengre tid medfører risiko for utvikling av avhengighet. Ved avbrudd av langtidsbruk vil brukerne alltid føle seg psykisk og fysisk dårlige (abstinens). Lang tids bruk kan føre til personlighetsendringer med forstyrret virkelighetsoppfatning, forfølgelsestanker, hallusinasjoner og uforutsigelig, iblant voldelig atferd. Andre bivirkninger er ufrivillige bevegelser, krampeanfall, uro og angst, søvnproblemer og vekttap. Disse stoffene kan også føre til hjerterytmeforstyrrelser og i blant hjertestans og plutselig død.

Andre dopingmidler
I tillegg til de midlene som alt er nevnt, er det flere andre stoffer som også er brukt som dopingmidler. De viktigste i dag er veksthormon (GH, growth hormon) og erythropoietin (epo). Begge disse proteinhormonene er i dag til-gjengelige som legemidler produsert ved molekylærbiologiske metoder. De omsettes også på " det svarte markedet", og misbrukes i organisert idrett og blant kroppsbyggere.

Veksthormon produseres i hypofysen og stimulerer kroppens lengdevekst i årene før puber-teten og har viktige metabolske virkninger hos voksne personer. Veksthormon brukes i dag i behandlingen av barn som mangler egen vekst-hormonproduksjon, og som ubehandlet ville blitt dverger. Veksthormonbehandling av voksne med veksthormonmangel fører til økt muskelmasse og muskelstyrke. Dette er bakgrunnen for misbruket, og man antar at det først og fremst er innen kraftidrettene og blant kroppsbyggere misbruket skjer. Tilførsel av store doser gir ofte muskel- og leddsmerter og væskeansamling i kroppen. Brukt over lengre tid kan vekst-hormon framkalle sukkersyke og unormal vekst av hjerte, lunger, benvev og andre organer. I verste fall kan dette bli livstruende.

Erythropoietin produseres i nyrene og stimulerer benmargen til å danne flere røde blodlegemer. Resultatet blir økt hemoglobinkonsentrasjon i blodet ("økt blodprosent") og økt transportkapasitet av oksygen fra lungene til musklene. Erythropoietin brukes i behandlingen av anemi som skyldes nyresvikt og derav følgende mangel på erythropoietin. Det er dokumentert at erythropoietinbehandling av topptrente idrettsutøvere øker deres maksimale oksygenopptak, og erythropoietin er i dag et betydelig problem i utholdenhetsidrett, spesielt synes problemet å være stort innen profesjonell sykling. Tilførsel av erythropoietin fører til økning i hemoglobinkonsentrasjonen. Risikoen ved misbruk av erythropoietin er at økningen i antall røde blodlegemer øker blodets viskositet ("seighet"). Det medfører risiko for dannelsen av blodpropper og fare for plutselig død. Denne risikoen øker fordi misbruket er knyttet til utholdenhetsidretter med stort væsketap og fare for inntørking. Det er mye som tyder på at flere syklister i Europa har mistet livet på denne måten.

2.4 Forholdet mellom vold og bruk av dopingmidler

Det finnes resultater som tyder på at det er en positiv korrelasjon mellom testosteronkonsentrasjonen i blodet og aggressivitet målt som innsatsvilje, lederskap og pågåenhet. Dette er egenskaper som i mange idrettsgrener anses som meget gunstige. En av grunnene for å bruke androgen-anabole steroider innen organisert idrett er å oppnå disse virkningene for derigjennom å tåle hard trening og yte bedre i konkurranse.

Det er rapportert at brukere av androgen-anabole steroider blir mer irritable, utålmodige og hurtigere tyr til vold i konfliktsituasjoner (Griffiths and Bacchus 1998). Problemene oppstår når individene ikke kontrollerer sin aggresjon. Det er mange rapporter om brukere av steroider som har utført voldshandlinger i perioder hvor de benytter dopingmidler. Dette er bekreftet av utspørring av brukernes familie og venner.

Blant brukerne synes det å være en vanlig oppfatning at man bør være forsiktig med alkohol så lenge man benytter androgen-anabole steroider. Det kan føre til plutselige raseriutbrudd med berserkliknende atferd som kan bli svært voldelig ("steroidraseri").

Det er mangel på gode vitenskapelige studier som viser sammenheng mellom vold og misbruk av anabole steroider. I Skandinavia er det tvilsomt om man av etiske grunner overhodet får lov til å gjennomføre studier av psykiske bivirkninger av bruk av anabole steroider i doping-doser. Det betyr at man hovedsakelig har enkelt-rapporter og svært få kontrollerte studier. Et ubesvart spørsmål gjenstår: Er de som doper seg med anabole steroider i utgangspunktet mer voldelige, eller blir man mer voldelig av å bruke slike midler?

Rainold Gustavsson (1994) beskriver sammenhengen mellom vold og doping i sin bok "Doping gjorde mig galen". Her fortelles det om alt fra hvordan han var innstilt på å slå i hjel sin beste kompis, hvordan han brakk fingeren til en annen, og hvordan han var en livsfarlig person som ikke kontrollerte sine egne handlinger på et normalt vis. Han beskriver et mønster med doping, trening, fester, og som sluttresultat slagsmål, og ved en rekke anledninger ren mishandling.

Studier som er utført på bruk av anabole steroider og eventuell økning av aggressiv atferd, har gitt noe forskjellig resultat. Bahrke et. al. (1990) sammenlignet 20 (mannlige) anabole steroid- brukere, 23(mannlige)tidligere brukere og 40 (mannlige) ikke brukere. Bahrke fant ingen signifikant forskjell mellom de tre gruppene med hensyn til aggresjon. Choi et. al. (1990) sammenlignet tre brukere av anabole steroider med tre ikke-brukere over en periode på noen måneder. Undersøkelsen inkluderte to perioder med steroidbruk. Brukerne viste et høyere nivå av aggresjon enn kontrollgruppen, spesielt i periodene hvor midlet ble inntatt. I en tredje studie av Yates et al. (1992) ble det brukt psykologiske tester hvor det ble funnet en høyere grad av aggresjon hos 12 vektløftere som enten brukte eller hadde brukt anabole steroider i løpet av siste året, sammenlignet med 25 vektløftere som ikke hadde brukt anabole steroider. En amerikansk undersøkelse av friske, veltilpassede personer viste at ti ukers behandling med moderat forhøyede doser av testosteron ikke økte deres aggresivitet (Tricker et. al. 1996). Dette var lavere doser enn det som ofte benyttes i dopingsammenheng, og undersøkelsen gir ikke svar på om "dopingdoser" fører til økt voldsbruk.

I Europarådets "Literature review and key information survey", utarbeidet av Griffith og Baccus (1998), blir det også pekt på en rekke andre studier som viser en sammenheng mellom steroidbruk og aggressiv atferd. Det er imidlertid vanskelig å påvise en direkte årsakssammenheng.

Ingmar Thiblin hevder i sin rettsmedisinske doktorgradsavhandling (1999) at det eksisterer en sammenheng mellom bruk av androgen-anabole steroider og vold. Han finner at de forskjellige voldstypene i en viss grad henger sammen med misbruksmønsteret. Langtids-brukere har ofte raske og kraftige svingninger i stemningsleiet. Stemningssvingningene kan være ledsaget av impulsiv aggresjon med per-sonangrep og destruktiv atferd som i noen tilfelle resulterer i drap. I perioder hvor dosene trappes ned blir misbrukerne gjerne depressive, og i noen tilfelle har det ført til selvmord. I perioder hvor dosene økes føler misbrukerne gjerne oppstemthet sammen med en følelse av uovervinnelighet og usårbarhet. Hos de fleste, men slett ikke alle misbrukerne i undersøkelsen, var det tegn til avvikende atferd og misbruk av ulike typer stimulerende midler før de startet med androgen-anabole steroider. Alkoholforbruket i misbrukergruppen var også høyere enn vanlig. Det virker derfor som om en del misbrukere er psykisk avvikende på forhånd, og at misbruket av androgen-anabole steroider forsterker dette. Blant kriminelle brukes disse medikamentene også for å redusere angst og øke aggresjon (Thiblin 1999).

En samlet vurdering av de resultater som foreligger synes å bekrefte at det er en sammenheng mellom doping med steroider og risiko for økt aggresjon og voldelig atferd. Det er sannsynlig at individer med tendens til voldsbruk trekkes til miljøer hvor det misbrukes steroider fordi de ønsker å bli større, sterkere og mer aggressive. Hos personer som ferdes i voldsmiljøer og har en tendens til voldsbruk, vil man forvente at misbruk av steroider er farligere enn hos andre, fordi det vil kunne forsterke tendensen til vold.

2.5 Dopingbruk innenfor organisert idrett – NIFs eget ansvar?

NIF er den største barne- og ungdomsorganisasjonen i Norge. Over en halv million barn og ungdom under 16 år er aktive innen idretten. NIF har gjennom en verdidebatt og verdiavklaring sagt at organisasjonen ønsker å bidra positivt til barn og unges oppvekstvilkår. Den organiserte idretten ønsker å være en positiv verdi-skaper for individ og samfunn. Dette innebærer at NIF tar mål av seg til å skape holdninger hos barn og unge som bygger på de grunnverdier NIF har nedfelt i sin lov: glede, fellesskap, helse og ærlighet.

NIF ønsker å ta ansvar for barn og unge og deres holdninger så lenge de driver organisert idrett. Den organiserte idretten fører dessverre også med seg en del tilleggseffekter det er viktig å være klar over. Spesielt gjelder dette problemer den organiserte idretten selv genererer, f.eks. spiseforstyrrelser, tribunevold/fyll og doping.

Den organiserte idretten i Norge (NIF) vil med stor sannsynlighet kunne hanskes med dopingproblemet innen organisert idrett i tiden fram-over. De ressurser Kulturdepartementet i dag øremerker til området, og den innsats NIF selv står for, gir tilstrekkelig effektive tiltak for å forhindre spredning i forhold til de midler som kan analyseres. Den dopingkontroll som foretas, og den holdningsbearbeiding som kontinuerlig foregår, må fortsette og gjerne forsterkes. Storsamfunnets verdier og holdninger knyttet til dopingbruk er ikke en oppgave for den organiserte idretten alene, men et felles ansvar for en rekke institusjoner.

Internasjonalt er situasjonen bekymringsfull. I store trekk kan en si at både vilje og ressurser mangler. Europarådet har en egen anti-doping konvensjon (Europarådet 1989), men komitéen som har ansvar for å se til at anti-doping konvensjonen etterleves (Monitoring Group), har på bakgrunn av opplysninger fra egen database, kunnet se at anti-dopingarbeidet i enkeltland i Europa ikke følger artiklene i konvensjonen. Europarådets komité har imidlertid også sett den økende fare dopingbruk utenfor organisert idrett representerer, og har satt søkelyset på dette feltet gjennom samarbeid med andre internasjonale organer.

2.6 Dopingbruk utenfor organisert idrett – hvem har ansvar?

Så lenge dopingbruk har vært sett på som et problem innen organisert idrett, har Kultur-departementet hatt ansvaret fra myndighetenes side. Kulturdepartementet har siden 1992 øremerket midler til NIF til bekjempelse av doping. Kulturdepartementet har siden 1994 også støttet driften ved seksjon for doping-analyser ved Hormonlaboratoriet, Aker universitetssykehus.

Når det gjelder bruk av doping utenfor den organiserte idretten, er det fra myndighetenes side ingen som så langt har tatt et konkret ansvar. Gjennom opprettelsen av Kontakt-utvalget for antidopingarbeid, er det startet et formalisert arbeid mellom de instanser som man har sett på som relevante i denne sammenheng. Kontaktutvalget skal sikre en best mulig samordning av anti-dopingarbeidet i Norge. Informasjon mellom ulike instanser står sentralt i arbeidet.

Det er så langt uklart hvem som bør ha et ko-ordinerende ansvar for arbeidet utenfor organisert idrett. Doping kan betraktes som helse-problem, og følgelig anses for å være et anliggende for Sosial- og helsedepartementet. Forhåpentlig vil tiltakene i handlingsplanens punkt 7, og oppfølgingen av disse, bidra til mer koordinert handling fra myndighetenes side overfor dopingproblemene utenfor det organiserte idrettsliv.

3 Lovgivning

3.1 Straffebestemmelser om doping

Norge har en egen straffebestemmelse om doping i straffelovens § 162 b. Bestemmelsen retter seg mot

"…den som ulovlig tilvirker, innfører, utfører, oppbevarer, sender eller overdrar stoff som etter regler gitt av Kongen er ansett som dopingmiddel".

Inntil den nye straffelovens § 162 b ble tilføyd ved en lovendring av 19. juni 1992, hadde ikke norsk lovgivning regler som uttrykkelig rettet seg mot doping. Formålet med bestemmelsen var mer effektivt å kunne ramme apparatet som framskaffer og omsetter dopingmidler, ved å idømme strengere straffer enn det den tidligere rettstilstanden åpnet for. Det var også et formål å ramme befatning med dopingmidler, som tidligere ikke var omfattet av noe straffebud. Erverv, bruk og besittelse av dopingmidler ble ikke gjort straffbart.

Hvilke stoffer som er å regne for dopingmidler, er fastsatt i forskrift, gitt ved kongelig resolusjon av 30. april 1993. De stoffene som er oppført på en egen liste, dopinglisten, er dopingmidler.

Stortinget har bedt Regjeringen om å foreta en utredning og eventuelt fremme forslag om å utvide straffelovens § 162 b om doping til også å omfatte erverv, besittelse og bruk av doping-midler, jfr. Dokument nr 8:104 (1997-98) og Stortingets vedtak 15. juni 1998. Utredningen av spørsmålet om lovendring er blitt utsatt i påvente av arbeidet til Kontaktutvalget for anti-dopingarbeid i Norge.

3.2 Problemer med dagens straffe- lovgivning

Justisdepartementet har foretatt en etterkontroll av dopingbestemmelsen i straffelovens § 162 b. Riksadvokaten, alle statsadvokatembetene, herunder Økokrim, og politidistriktene har fått henvendelse med spørsmål om deres syn på hvordan bestemmelsen har virket. Justisdepartementet har også innhentet kopi av dommer hvor det har vært domfellelse etter dopingbestemmelsen.

Av nevnte høringsuttalelser framgår det bl.a. at bestemmelsen i liten grad er nyttet mot apparatet som gir tilgang til og omsetter dopingmidler. Riksadvokaten har i brev til Justisdepartementet av 6. januar 1997 uttalt at dette neppe skyldes uheldig utforming av bestemmelsen, men at slike lovbrudd - som narkotikasaker generelt - er vanskelig å avdekke og etterforske.

Flere av nevnte høringsinstanser har reist spørsmål om § 162 b bør utvides til også å omfatte erverv, besittelse og bruk av dopingmidler. Det omtales av enkelte som vanskelig å håndheve bestemmelsen slik som den er formulert i dag. Grensen mellom tillatt besittelse og straffbar oppbevaring er ikke klar og skaper en del problemer i praksis. At overdragelse er straffbart, men ikke erverv, skaper også problemer for håndhevingen av dopingbestemmelsen. Kontakt-utvalget anbefaler at straffelovens § 162 b utvides til å omfatte erverv og besittelse av dopingmidler.

3.3 Reklame og markedsføring av dopingmidler – er det tillatt?

Dopingmidler er nesten uten unntak legemidler i henhold til legemiddellovens § 2. Reklame og markedsføring av legemidler, herunder også de fleste dopingmidler, vil dermed reguleres av legemiddelloven og tilhørende forskrift.

Dersom et produkt kan klassifiseres som legemiddel, også utfra påstander om dets bruk eller egenskaper, må det være godkjent av Statens legemiddelkontroll for å kunne omsettes lovlig i Norge, og det kan bare omsettes gjennom apotek. Reklame er bare tillatt for legemidler som er godkjent, og som er gitt markedsføringstillatelse. Det er egne regler for reklame for resept-belagte legemidler. Slik reklame kan bare rettes mot helsepersonell.

Bestemmelsene om markedsføring og reklame av produkter, herunder dopingmidler, er derfor forholdsvis uproblematiske når det gjelder grensedragning mellom legemidler og nærings-midler. Verre er det med omsetning og reklame for dopingmidler og andre legemidler over Internett. Internett kompliseres av at det er "grenseløst" og at det derfor er uklart hvordan og hvorvidt nasjonal lovgivning gjelder. Grensene mellom ulovlig reklame og markeds-føring og lovlig informasjon, er ofte meget utydelige i den "produktinformasjonen" en finner på nettet. Det kommer heller ikke fram at bestilling og innførsel av dopingmidler til Norge ved post er ulovlig.

Myndighetene står overfor en enorm utfordring når det gjelder å avdekke og hindre ulovlig markedsføring og ulovlig omsetning av legemidler via Internett, og ulovlig innførsel som følge av markedsføring på Internett. Overfor denne virksomheten har myndighetene få reaksjons-måter. Statens helsetilsyn har de siste årene anmeldt en rekke "Internett-saker" til politiet, for å få vurdert lovligheten ved markedsføring og salg av legemidler, også dopingmidler, gjennom dette mediet.

3.4 Lovforbud mot bruk av doping?

Med hjemmel i straffelovens § 162 b, er hva som skal anses som dopingmidler fastsatt i forskrift. Kontaktutvalget har vurdert om det bør innføres et lovforbud mot bruk av dopingmidler som er oppført på særskilt liste i forskriften, doping-listen. Justisdepartementet har tidligere vurdert spørsmålet om lovforbud mot bruk, men har foreløpig ikke besluttet å fremme forslag om å kriminalisere bruk av dopingmidler.

Dette er delvis begrunnet i at forholdet synes mangelfullt utredet. Generelt bør man være til-bakeholden med å kriminalisere for mange forhold. Det er videre påpekt at håndhevingen av et lovforbud mot bruk av doping vil kreve relativt store ressurser som kan gå på bekostning av andre viktige oppgaver politiet og påtalemyndigheten har, og at det er lite ønskelig å utvide området for straffbarhet på et felt med få ressurser til effektivt å håndheve bestemmelsen. Disse synspunktet er støttet av riksadvokaten, som tidligere har gått mot et lovforbud av denne begrunnelse (Justisdepartementet 1998). Dersom det skal innføres et lovforbud, har Justisdepartementet påpekt at det må foreligge analysemetoder som gir tilstrekkelig sikre resultater.

I norsk lovgivning finnes det hjemmel, under gitte betingelser, for å foreta kroppslige under-søkelser, herunder blodprøver. Et eksempel er Veitrafikklovens § 22 a hvor det finnes hjemmel for politiet til å foreta blodprøve for å påvise alkoholkonsentrasjon i blod. Videre kan påtalemyndigheten med hjemmel i Straffeprosess-lovens § 157 i særskilte tilfeller pålegge blod-prøve i forbindelse med bl.a. narkotikaovertredelser. En slik blodprøve vil ventelig også kunne gi tilfredsstillende rettssikkerhet for påvisning av eventuelle dopingmidler.

For dopingmidler som best påvises ved urin-prøver, herunder anabole steroider, er retts-sikkerheten grunnlag for diskusjon. De testprosedyrer og analysemetoder som er utviklet innen den organiserte idretten (NIF), herunder prøver av urin, har av NIFs domsutvalg, appellutvalg og idrettens voldgiftsrett blitt ansett for å gi tilfredsstillende rettssikkerhet. Den organiserte idrettens (NIFs) prosedyrer for dopingkontroll og analyser bør også vurderes benyttet av politi og påtalemyndighet. Offentlige myndigheter er allerede i ferd med å innføre urinprøve for å påvise ulovlig bruk av bestemte typer dopingmidler. Bl.a. tar Justisdepartementet sikte på å endre fengselsloven slik at urinprøve kan foretas med tanke på å påvise misbruk av hormonpreparater.

Norge har tiltrådt Europarådets anti-doping konvensjon av 1989. I artikkel 4 heter det bl.a. at "partene (Norge) skal, når det er hensiktsmessig, vedta lovgivning, forskrifter eller administrative tiltak for å begrense tilgjengeligheten på, så vel som bruken av forbudte dopingmidler, i særdeleshet anabole steroider, innen idretten".

Riksdagen i Sverige har, som tidligere nevnt, besluttet å kriminalisere bruk av dopingmidler. Loven ble iverksatt fra 1. april 1999.

Kontaktutvalget mener at et lovforbud mot bruk av doping også bør overveies innført i Norge. Gjennom handlingsplanen har Kontaktutvalget søkt å belyse de forhold som Justisdeparte-mentet har påpekt. Det faktum at bruk ikke er gjort straffbart, mens medvirkning til bruk er straffbart etter straffelovens § 162 b, 4. ledd, medfører problemer for håndhevingen av doping-bestemmelsen. Med tanke på hovedhensikten bak loven – å motvirke at unge mennesker utsetter seg for helserisiko i form av bieffekter ved bruk av dopingmidler, bør også de handlinger som i praksis medfører at ungdom straffritt kan nytte dopingmidler, gjøres straffbare. Tiden synes følgelig moden for å foreta en ny vurdering av spørsmålet om innføring av et lovforbud mot bruk av dopingmidler. I et eventuelt arbeid med et lovforbud er det imidlertid behov for å se nærmere på forholdet mellom idrettens egne dømmende organ og de alminnelige domstoler. Kriminalisering av erverv, besittelse og bruk av dopingmidler bør ikke resultere i en begrensning i NIFs muligheter for å drive effektiv dopingkontroll virksomhet.

3.4.1 Forbud mot bruk av doping i Forsvaret

Forsvaret anser bruk av dopingmidler som helseskadelig og ødeleggende for personellet. I tillegg representerer dopingbruk en sikkerhets-risiko, som antas særlig å kunne bli følgen av kombinert bruk av rus- og dopingmidler. Bruk av dopingmidler er ikke forenlig med Forsvarets virksomhet. Med denne begrunnelse satte For-svaret forbud mot bruk, besittelse og erverv av dopingmidler på militært område fra 1. februar 1994. Termen "oppbevaring" dekkes i tillegg av straffelovens § 162b.

3.5 Norges Idrettsforbund og Olympiske Komitées lovverk

Gjennom medlemsskapet i Norges Idretts-forbund og Olympiske Komité (NIF) aksepterer det enkelte medlem NIFs lover som til enhver tid gjelder. Det er imidlertid en forutsetning at lover og retningslinjer er vedtatt på en forsvarlig og demokratisk måte.

NIFs lover inneholder strafferegler som rammer særskilte forhold, deriblant doping. Overtredelse av dopingbestemmelsene i NIFs lov, kapittel 12, forutsetter at utøver rettsstridig har brukt midler eller metoder som framkommer av dopingliste2 vedtatt av Idrettsstyret og IOC.

NIF har utarbeidet utførlige bestemmelser omkring prosedyren for dopingkontroll. NIFs lov inneholder videre prosessuelle regler for gjennomføring av en dopingsak. I tillegg til prosedyrer inntatt i NIFs lov, er det lagt til grunn at alminnelige prosessuelle regler inntatt i norsk lov, vil bli lagt til grunn. Noe annet ville kunne medføre påstand om uforsvarlige saksbehandlingsregler.

NIFs lov angir entydig hvilke straffer en utøver kan idømmes. Tilgjengelige straffer er irettesettelse, bot, tap av rett til å ha tillitsverv, tap av rett til å delta i konkurranser og organisert trening (diskvalifikasjon), tap av medlemsskap (eksklusjon), arrangementsmessige reaksjoner, samt tap av hedersbevisning.

Brudd på dopingbestemmelsene i NIFs lov, kapittel 12, straffes normalt med to års tap av rett til å ha valgte eller oppnevnte tillitsverv, samt deltakelse i konkurranser og organisert trening. For andre gangs overtredelse er straffen normalt utestengelse på livstid.

Straffens lengde er veiledende, og NIFs Domsutvalg vil normalt ta hensyn til formildende omstendigheter, samt redusert skyldgrad ved utmålingen. Domsutvalget er første instans og består av tre dommere. Domsutvalget er sammensatt av personer med juridisk embets-eksamen og lekmenn.

Både utøver og NIF har anledning til å anke Domsutvalgets avgjørelse til NIFs Appellutvalg. Appellutvalget består av fem dommere, og har kompetanse til å prøve alle sakens sider på nytt.

Når en straffesak har vært prøvd i både Doms- og Appellutvalget kan saken bringes inn for Idrettens voldgiftsrett. Idrettens voldgiftsrett er en selvstendig voldgiftsrett uten bånd til NIF eller NIFs organer. Voldgiftsretten er satt sammen av tre dommere med juridisk embets-eksamen, og hvor partene oppnevner en voldgiftsmann hver. De to valgte dommere oppnevner i fellesskap voldgiftsrettens leder.

NIFs straffebestemmelser og håndhevingen av disse er uttrykk for det foreningsrettslige selvdømme som gjelder i NIF. Dette innebærer at de alminnelige domstoler normalt ikke vil behandle saker som hører inn under foreningens regelverk.

3.6 Internasjonale avtaler på dopingområdet

Norge har sett det som svært viktig å arbeide for et effektivt anti-doping system innenfor hvert enkelt land. Dette krever internasjonal medvirkning og koordinering. I Norge er det et nært samarbeid mellom idrettsorganisasjonen og myndighetene. Dette har stor betydning for mulighetene til å nå fram også internasjonalt.

Norge tiltrådte i 1989 Europarådets anti-doping konvensjon.

Konvensjonen har i hovedsak rettet oppmerksomheten mot dopingbruk innen organisert idrett. Norges implementering av konvensjonen er evaluert. I konklusjonen heter det bl.a. at det norske anti-dopingarbeidet er en modell for land med tilsvarende tradisjon og struktur, og kan således være en inspirasjonskilde for andre land. Europarådet har imidlertid også begynt å rette fokus mot dopingbruk utenfor organisert idrett, og vurderer for tiden om konvensjonen bør ut-vides til å omfatte bruk utenfor organisert idrett.

I 1992 undertegnet daværende kulturminister en avtale med regjeringskolleger i Australia, Canada og Storbritannia om et tett samarbeid på området. Avtalen omfatter i dag i tillegg New Zealand, Sverige og Nederland. Samarbeids-avtalen kalles International Anti-Doping Arrangement (IADA). Europarådet og IADA er viktige fora for utforming av strategier for harmonisering på anti-doping området.

Nordisk Råd anbefalte i 1993 Nordisk Ministerråd å bidra til en nordisk innsats mot misbruk av hormoner gjennom enhetlig lov-givning, informasjon, utdanning og internasjonalt arbeid. Bakgrunnen for initiativet var bl.a. misbruket av anabole steroider utenfor organisert idrett.

I 1984 ble det inngått en avtale om samarbeid om tiltak mot doping mellom NIF og de øvrige nordiske lands idrettsforbund. Den nordiske avtalen sikrer gjensidig informasjon og bilateral utveksling av forskningsresultater og ideer for utvikling av arbeidet. Avtalen omfatter også gjensidig rett til å teste øvrige lands utøvere når de oppholder seg i et vertsland. NIF har også siden 1996 en samarbeidsavtale med Kinas Olympiske Komité om anti-doping.

I regi av IADA er det utviklet et kvalitetssystem (IADA Quality Concept). Hensikten er å sikre rutinene for dopingkontroll i de tilsluttede land gjennom et internasjonalt kontroll- og standardiseringssystem (ISO 9002).

3.7 Lovgivning mot bruk av doping- midler i andre land

I Sverige vedtok Riksdagen i 1999 en lovendring som innebærer at bruk av dopingmidler er lovstridig. Grove dopingbrudd kan føre til fengsel i inntil 4 år. Lovendringen innebærer endringer også i andre lover, bl.a. "sosialtjänstlagen", for å tydeliggjøre ansvaret for å forebygge og motvirke bruk av dopingmidler blant barn og ungdom.

I Danmark har en siden 1994 hatt en lov om forbud mot visse dopingmidler. Den danske loven forbyr at dopingmidler "fremstilles, indføres, udføres, forhandles, udleveres, fordeles eller besiddes", såfremt det ikke er snakk om forebygging eller behandling av sykdom eller bruk til vitenskapelige formål. Den danske loven ble erstattet 1. juli 1999 av lov nr. 232 av 21. april 1999 om forbud mot visse dopingmidler. Den nye loven har videreført den hittil gjeldende regulering med ajourføring på enkelte områder. Endringene inne-bærer bl.a. at Sundhetsbestyrelsen bemyndiges til å fastsette hvilke stoffer loven skal gjelde for, og at privatpersoners anvendelse av midler til sykdomsforebyggelse- eller behandling skal være rekvirert av lege. Det danske Kultur-ministeriet avga i august 1999 en hvitbok om doping (Kulturministeriet, Danmark 1999).

I Frankrike er det i lov av 28. juni 1989 forbud mot bruk av dopingmidler i forbindelse med idrettskonkurranser. Den franske nasjonalforsamlingen har vedtatt en ny lov av 23. mars 1999 som omhandler doping. Loven tar i første rekke sikte på å ivareta idrettsutøvernes helse gjennom medisinsk oppfølging og opplæring av leger og trenere. For å få delta i idrettskonkurranser forutsettes det at utøverne kan forevise et medisinsk sertifikat utstedt av lege. Loven innebærer at leger som oppdager dopingbruk plikter å gi opplysninger til en medisinsk enhet under Ungdoms- og idrettsdepartementet (anonym oversendelse). Dersom dette ikke gjøres, kan legen bli utsatt for sanksjoner. Særforbundene skal sørge for medisinsk oppfølging av topp-idrettsutøverne. Franske myndigheter har i tillegg etablert et eget uavhengig råd for forebygging og bekjemping av doping. Rådet har en egen vitenskapelig enhet for å samordne forskning innen anti-doping området. I tillegg har rådet en rådgivende rolle i anti-dopingarbeidet overfor særforbund og myndigheter. Det er forbudt å bruke dopingmidler fastsatt på egen liste av Ungdoms- og idrettsdepartementet.

Den svenske regjeringens proposisjon "Åtgärder mot dopning" (Regjeringens proposisjon, Sverige 1998) redegjør for at bruk av doping er gjort lovstridig i et fåtall land. I enkelte territo-rier av Australia, samt unntaksvis i USAs del-stater, har man valgt å kriminalisere bruk av anabole steroider.

4 Produksjons- og distribusjonssystemet

4.1 Tilførsel til dopingmarkedet

Det finnes liten faktisk oversikt over hva som produseres og omsettes av dopingmidler på det illegale markedet i Norge. Vurderinger av til-førsel til dopingmarkedet må derfor baseres på antagelser og analyser utfra de beslag politi og tollvesenet gjør av dopingmidler, og de opplysninger som ulike aktører til enhver tid har av trender og tendenser i dopingmarkedet. Det er imidlertid på dette grunnlag vanskelig å si noe om det totale omfanget av markedet.

Politi- og tollmyndighetene beslagla 69.293 enheter dopingmidler i 1998, fordelt på 443 beslag (Toll- og avgiftsdirektoratet 1998).

Det er vanskelig å si noe entydig og klart om hvem som omsetter dopingmidler i Norge. Dopingmarkedet består av både illegale og legale midler med ulike produksjons- og distribusjonssystem. De legale midlene er grovt sagt legemidler med markedsføringstillatelse i Norge (registrerte spesialpreparat). Dette er midler med medisinsk berettigelse og legal bruk, som også kan være interessante i dopingsammenheng, f.eks. veksthormon, kjønnshormoner og stimulerende stoffer som for eksempel efedrin. Hvordan det illegale markedet ser ut og hvordan produksjons- og distribusjonssystem er oppbygd, kan man vanskelig si noe sikkert om.

Generelt kan en si at storparten av dopingmidlene innføres til Norge enten via forsendelse eller ved personlig innførsel ved reiser. Det er ikke noe som tyder på at det forekommer produksjon av dopingmidler i Norge i noe særlig omfang. Det er videre liten grunn til å tro at det forekommer lekkasjer eller svinn fra den ordinære distribusjonen av legemidler i Norge (produsent, grossist og apotek/detaljist), eller fra det ordinære legemiddelmarkedet for øvrig.

4.1.1 Smugling

Gjennomsnittlig 80 % av dem som er avslørt som smuglere av dopingmidler til Norge er menn i alderen fra 20 til 30 år. Gjennomsnittsalderen for personer med tilknytning til dopingbeslag var 27,2 år i 1997. Det er imidlertid også enkelte tilfeller av menn over 45 år som medbringer dopingmidler fra utlandet. Antallet kvinnelige kurerer er høyere i dopingsammenheng enn i narkotikasmugling for øvrig. 20 % av dem som smugler dopingmidler til Norge er kvinner med en gjennomsnittsalder på 24 år (Toll- og avgiftsdirektoratet 1997).

I 95 % av tilfellene hvor dopingmidler blir beslag-lagt, står norske statsborgere for innførselen. Det er svært få tilfeller hvor det blir funnet dopingmidler i forbindelse med kontroll av utenlandske turister som er på midlertidig besøk i Norge (Toll- og avgiftsdirektoratet 1997).

Tollvesenet har mottatt flere tips fra anonyme kilder om at det på helsestudioer tas opp bestilling av dopingmidler. Framgangsmåten oppgis å være at den som mottar bestillingen, reiser til utlandet for å kjøpe tabletter og ampuller, smugler dette inn til Norge, og fordeler det i henhold til bestillingslisten. Det foreligger også informasjon om at såkalte grossister bestiller dopingmidler fra Sverige. Dersom man bestiller preparater for 30. - 40.000 kroner, kjører selger i Sverige til den norske grensen. Her møtes selger og grossist, og dopingmidlene blir overlevert. Det varierer om selger eller grossist krysser grensen.

Sverige er, p.g.a. sin geografiske beliggenhet, blitt et stort transittland for dopingmidler fra Polen og Baltikum.

Tabell 2 viser oversikt over beslaglagte tabletter og ampuller fordelt på anabole midler, stimulerende midler og andre midler. Beslagene er foretatt av Toll- og avgiftsdirektoratet i 1997. Under anabole midler finner vi androgen-anabole steroider. Under stimulerende midler finner vi sentralstimulerende midler av ulike typer. Under andre midler inngår veksthormon.

I 1997 økte antallet beslaglagte enheter betydelig i forhold til i 1996, særlig på grunn av at det ble beslaglagt store mengder sentralstimulerende midler.

I første halvår i 1997 ble det gjort mange store beslag av dopingmidler i Norge. Denne trenden holdt ikke året ut. Årsaken til dette kan man kun spekulere i. En av årsakene kan være at Toll- og avgiftsdirektoratet i starten av 1997 sendte ut billedkataloger over dopingmidler, og at dette kan ha innvirket på beslagstallet i første halvår (Kripos 1998).

Politiet og Tollvesenet i de nordiske landene (PTN) har gått sammen om et prosjekt som bl.a. skal se på sammenfall av framgangsmåter ved smugling av dopingmidler. Prosjektet ledes av norske tollmyndigheter ved Kontrollavdelingen i Toll- og avgiftsdirektoratet.

I forbindelse med PTNs dopingprosjekt er det utarbeidet rutiner for innrapportering i forbindelse med beslag av dopingmidler. På grunnlag av disse innrapporteringene er det utarbeidet en analyse som viser de viktigste smuglingsveiene og de vanligste trendene ved smugling av doping til Norge (se tabell 3). Det har kun skjedd små endringer i smuglingsbildet fra tidligere år.

De fleste beslag foretatt av Tollvesenet blir gjort i postforsendelser fra Spania, USA, Thailand og Tyrkia. Antallet postbeslag utgjør 49 % av det totale antallet dopingbeslag. Mengdemessig utgjør postbeslag 27,5 % av det totale antallet beslaglagte enheter. I 13 % av antallet postbeslag har kvinner stått som mottaker av brev/pakker. I postforsendelser fra USA ble det, fordelt på 11 tilfeller, beslaglagt 10.944 ampuller og tabletter klassifisert som dopingmidler. Det er også be-slaglagt store mengder dopingmidler i post-forsendelser fra Tyrkia og Spania. Dette skyldes trolig at norske turister på ferie kjøper dopingmidler i disse landene, og at de, i stedet for å medbringe dopingmidlene i bagasjen, sender dopingmidler i postpakker hjem til seg selv (Toll- og avgiftsdirektoratet 1997).

Hos charterturister som ankommer fra Spania, Hellas og Tyrkia, er det foretatt en del store beslag. Dopingmidlene blir fortrinnsvis funnet i bagasjen. Antallet beslag på charterturister utgjør 31 % av det totale antallet beslag. Mengde-messig utgjør det 71 % av det totale antallet beslag-lagte enheter (Toll- og avgiftsdirektoratet 1997).

Når det gjelder dopingbeslag for øvrig, er enkelte beslag foretatt ved kontroll av bil på grensen, bil på ferge og ved kontroll av fergepassasjerer. I 1997 hadde Tollvesenet to beslag av dopingmidler på trailere fra Kontinentet. I begge tilfellene ble det funnet små mengder Dymetadrine-tabletter (stimulerende midler).

4.1.2 Sammenfall mellom smugling av dopingmidler og narkotika

I 1996 ble det gjort beslag av doping i 44 tilfeller, hvorav ett av beslagene også omfattet narkotika i små mengder.

Av 67 beslag av dopingmidler foretatt av Toll-vesenet i 1997, er det gjort beslag av narkotika og narkotiske tabletter i 10 tilfeller. Mengdene av narkotika er små, for eksempel 0,5 g kokain og 1 g hasj.

4.2 Omsetning av dopingmidler

Det foreligger ingen sikre opplysninger om hvem som omsetter dopingmidler i Norge. Opplysninger fra anonyme kilder sier at nesten all doping omsettes gjennom helsestudioer. Med helsestudioer menes de "gymmene" som ønsker å tiltrekke seg personer som vil trene "tungt". Her finner man dem som driver med kroppsbygging som konkurranseform. Det er i disse "gymmene" man finner dopingmiljøene.

Selgerne kan deles i to grupper. Den ene kategorien er de som selv importerer dopingmidler, og som videreselger for å dekke eget forbruk. Den andre kategorien er grossister som bestiller dopingmidler fra Sverige, og som selger videre for økonomisk vinning.

Fortjenesten hos begge disse gruppene ligger på det samme nivået. Når man kjøper fra Sverige er det et ekstra mellomledd, men dette oppveies av at dopingmidlene er billigere i innkjøp i Polen og Baltikum enn i Syden.

Det er vanlig at selgeren ganger sin pris med tre eller fire dvs. at dersom man kjøper tabletter for kr. 1,- per stk., selges disse i "gymmene" for 3 eller 4 kroner. Ampuller, som i innkjøp koster kr. 20,-, selges for 60 - 80 kroner.

4.3 Salg via Internett

Utvikling og bruk av Internett har på mange måter åpnet en ny "verden" - også for omsetning og distribusjon av dopingmidler. Ved noen enkle tastetrykk kan oppskrifter og tilbud på all verdens vidundermiddel bestilles rett hjem i postkassa til den interesserte. Grensene mellom ulovlig reklame/markedsføring og lovlig informasjon er som omtalt tidligere (s. 31) utydelige.

Antagelsen om at hovedomsetningen av dopingmidler skjer via innførsel/import fra utlandet (ved forsendelse eller reise), gjør at det får store konsekvenser at bestillingssystemer for dopingmidler over Internett blir så enkle og tilgjenge-lige. Informasjonsnettet er meget effektivt i sin ukritiske markedsføring av illegal bruk av stoffer til doping. Myndighetene står overfor en enorm utfordring når det gjelder å avsløre og hindre ulovlig markedsføring, ulovlig innførsel og ulovlig omsetning av legemidler via Internett. Statens helsetilsyn har de siste årene sendt en rekke "Internett-saker" til politiet, og bedt dem vurdere lovligheten ved salg av legemidler (også dopingmidler) på Internett, eventuelt også inn-lede etterforskning for å kartlegge omfanget av slik omsetning. Myndighetene samarbeider også internasjonalt for i fellesskap å se på hvordan Internett-utfordringene kan møtes. Verdens helseorganisasjon (WHO) satte i 1997 søkelys på nettopp omsetning av legemidler via Internett, og vedtok en resolusjon om temaet "Cross-border advertising, promotion and sales of medicinal products through the Internet".

Det forebyggende og holdningsskapende anti-dopingarbeidet rettet mot barn og ungdom kan utføres gjennom ulike kanaler. Kapitlet tar utgangspunkt i offentlig finansiering gjennom departementene, og private organisasjoners arbeid på bakgrunn av statlig støtte.

5 Forebyggende og holdningsskapende arbeid blant barn og ungdom

5.1 Barne- og familiedepartementet

Barne- og familiedepartementet ser det som viktig å legge til rette for at barn og ungdom blir sikret gode og trygge oppvekst- og levekår. Innsats mot vold, kriminalitet og rus står sentralt i dette arbeidet. Trygge og positive ungdoms-miljøer som kan fungere som en motvekt til miljøer hvor f. eks. bruk av dopingmidler er "in".

De siste årene er det blitt vist til sammenhengen mellom bruk av dopingmidler og økt vold. På denne bakgrunn er Barne- og familiedepartementets forebyggende arbeid mot rus, vold og kriminalitet indirekte også et arbeid for å forebygge bruk av dopingmidler i enkelte ungdomsmiljøer. Barne- og familiedepartementet har imidlertid ikke noe arbeid i gang som er spesifikt rettet mot dopingmidler. Barne- og familie-departementet vil i sitt arbeid legge særlig vekt på å støtte opp om de unges egen innsats på området.

5.1.1 Utviklingsprogram for styrking av oppvekstmiljøet

Barne- og familiedepartementet har ansvar for "Utviklingsprogram for styrking av oppvekst-miljøet", som er utarbeidet i samarbeid mellom en rekke departementer. Arbeidet blir fulgt opp av statssekretærutvalget for barne- og ungdomsspørsmål.

Målet med programmet er å styrke og videre-utvikle de lokale oppvekstmiljøene gjennom et bredt samarbeid mellom offentlige og frivillige krefter. Utviklingsprogrammet skal bl.a. styrke innsatsen mot vold, mobbing, rus (inkludert dopingmidler), kriminalitet og rasisme i barne- og ungdomsmiljøene. Lokal mobilisering er et viktig stikkord for satsingen, og det er de lokale ideene og initiativene som skal være grunnlag og utgangspunkt for det arbeidet som skal gjøres.

5.1.2 Samarbeid med barne- og ungdoms organisasjoner og ungdomsgrupper

Frivillige barne- og ungdomsorganisasjoner
Barne- og familiedepartementet har ansvar for den statlige tilskuddsordningen til de frivillige barne- og ungdomsorganisasjonene som driver en variert virksomhet av politisk, kulturell og sosial karakter. Flere av disse organisasjonene arbeider for bekjempelse av vold og rusmiddelmisbruk, inklusive dopingmidler.

Satsingen på ungdomstiltak i større bysamfunn
Barne- og familiedepartementet forvalter den statlige tilskuddsordningen til ungdomstiltak i større bysamfunn, noe som utgjør ca. 20 mill. kroner i 1999. Målgruppen er ungdom fra 12 til 25 år. Det er de senere årene gitt støtte til en rekke tiltak og prosjekter mot rus og vold, blant annet prosjektet "alliert ungdom" – idrett mot kriminalitet. Barne- og familiedepartementets erfaring er at "ungdom - til - ungdom påvirkning" er en metode som gir gode resultater i det forebyggende arbeidet. Enkeltungdom, ungdomsgrupper som de unge har tillit til og signaliserte ungdomsmiljøer kan i større grad benyttes i det rusforebyggende arbeidet, også anti-dopingarbeidet.

5.1.3 Øvrige tiltak ovenfor barn og ungdom

Barnevernet
Barne- og familiedepartementet har det over-ordnete ansvaret for barneverntjenesten, som er av stor betydning for den samlete forebyggende innsatsen mot bl.a. rusmiddelmisbruk. Den kommunale barneverntjenesten er involvert langt utover individrettede tiltak med hjemmel i barneverntjenesteloven. Dette gjelder både generelle tiltak for barn og unge og tiltak for risikogrupper. Ulike former for aktivitetstilbud, veiledning og opplysningsvirksomhet er sentralt. Dersom det kommunale barnevernet får melding om ett eller flere tilfeller av dopingbruk blant ungdom, vil de kunne iverksette tiltak innenfor rammene av barnevernsloven, dvs. hjelpetiltak eller egnet behandlingstiltak.

Magasinet "Ung"
Barne- og familiedepartementet har gjennom magasinet "Ung" utviklet en felles statlig informasjonskanal til elever på ungdomsskolen. Et interdepartementalt redaksjonsråd gir forslag til Magasinets innhold. Formålet er å nå en spesiell aldersgruppe med tilrettelagt informasjon. Doping har vært et sentralt tema i magasinet og vil fortsette å være det i framtiden.

5.2 Forsvarsdepartementet

Forsvarsdepartementet legger vekt på at det skapes trivsel, trygghet, tilhørighet og tillit blant og mellom personellgruppene i Forsvaret. Dette gjøres mellom annet gjennom målrettet fore-byggende og holdningsskapende arbeid for å bygge opp sunne holdninger blant Forsvarets personell, særlig viktig blant vernepliktige mannskaper. Det at soldatene bor og lever tett sammen under førstegangstjenesten kan føre til situasjoner med uønskede konsekvenser, sam-tidig som det vil være lettere å oppdage dopingbruk. Bruk av enkelte typer dopingmidler, som kan fremme aggressivitet og vold må forbys for å forhindre ulykker og dødsfall. Å rapportere en medsoldat for misbruk er ikke det samme som angiveri, men å ta ansvar og vise omsorg for medsoldatene.

Fra mai 1994 ble Forsvarets avdelinger pålagt å legge forebyggende informasjon om doping-midler inn i idrettsoffiserenes undervisning i forbindelse med fysisk trening. Fra januar samme år har Forsvarets narkotikagrupper hatt påbud om et slikt informasjonsarbeid. Samtidig har emnet fått fast plass på alle kurs som gjennomføres for idrettsoffiserer og troppsbefal ved Norges idrettshøgskole, Forsvarets institutt.

5.3 Justisdepartementet

Justisdepartementet har gjennom sin overordnede styring av politiet ikke oppfordret til å konsentrere forebyggende arbeid om dopingproblematikken spesielt. Den forebyggende tjeneste i politiet har i all vesentlig grad vært innrettet mot andre forhold. I Justisdepartementets strategiplan for forebyggende polititjeneste 1998-2001, er en hovedmålsetting at det drives kriminalitetsforebygging for å hindre rekruttering av kriminelle, det vil også si i forhold til straffbare dopinglovbrudd.

Målgruppen barn og ungdom er og har vært satsingsområde, både organisert i skolemiljøer og ungdomsmiljøer/klubber, men også i forhold til hjemsituasjoner hvor dette har vært nødvendig.

Arbeidet med kriminalitetsforebygging i skoleverket skal etter planen fortsette, men på gitte betingelser. Politiet må forutsette at skolen selv har hovedansvaret for undervisning om emner som politiet tar opp. Dette gjelder også dopingproblematikken.

Etter strategiplanen skal politiet kartlegge og analysere problemsteder eller situasjoner når det gjelder kriminalitet for å vise områder hvor det er særlig risiko for lovbrudd, for igjen å kunne konsentrere seg om hva som kan være nødvendige tiltak for å endre situasjonen. Politiet skal ha all kriminalitet for øyet. Et voksende dopingproblem vil kunne bli gjenstand for en slik problemorientert forebyggende virksomhet. Dette vil ofte måtte skje tverretatlig, særlig i forhold til barnevern, helsevesen og skole.

Politiet har de siste 20 årene, gjennom Justisdepartementet, avholdt regelmessige og årlige kontaktmøter for narkotikasambands-tjenesten i Norge. Også dopingsituasjonen har vært tema på møtene. Gjennom opplysning og kunnskapsformidling har den enkelte "kontaktmann" fått muligheter til oppdatering og kunnskapsheving.

Det er imidlertid en oppfatning i polititet at det forebyggende arbeidet vedrørende doping-problemet har vært personavhengig. I stor grad har det vært den enkelte tjenestemanns egen interesse og hans syn på problemet som har vært avgjørende for det arbeid som er gjennomført.

5.4 Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet

Helse og livsstil har sammenheng med samfunnsmessige forhold. Kvaliteter i oppvekstmiljøet påvirker barn og ungdoms muligheter for livsutfoldelse, vekst og utvikling gjennom lek og andre bevegelsesaktiviteter. Kunnskaper om og forståelse for sammenhenger mellom trening, helse, livsstil og samfunnsmessige forhold er nødvendige forutsetninger for arbeidet med å stimulere og legge til rette for allsidige aktiviteter i skole og utdanning.

Læreplaner gir hjemmel til på ulike måter å fokusere på konsekvensene ved bruk av stimulerende midler. Arbeidet med temaet vil være vektlagt forskjellig i ulike læreplaner og på ulike nivåer i opplæringen.

En rekke læreplaner - ikke minst læreplaner for samfunnsfag og kroppsøving - tar opp spørs-målet omkring bruk av stimulerende midler, og spesielt spørsmål knyttet til rusmidler og for-holdet mellom rusmidler og livsstil. Det gjelder læreplaner for alle nivå i utdanningssystemet, også allmennlærerutdanningen, der det bl.a. legges vekt på å kunne samtale om og veilede i tema som for eksempel rus og kroppskultur og rusmidler og livsstil.

I kroppsøving, et fag som alle elever skal ha i grunnskolen og videregående opplæring, er det en spesiell fokusering på sider ved dopingproblematikken, f.eks. at elevene skal "… få innblikk i den psykiske og fysiske verknaden av doping og lære om forhold som fører til dopingbruk, og vurdere den etiske sida ved dette" (Kirke,- utdannings- og forskningsdepartementet 1996). I tillegg skal elevene "… kunne vurdere ulike sider ved en treningskultur som kan resultere i negative konsekvenser for helsen, f.eks. spiseforstyrrelser og bruk av doping" (Kirke,- utdannings- og forskningsdepartementet 1994).

I videregående opplæring er det naturlig nok sterkest fokusering på dopingproblematikken i studieretning for idrettsfag. Elevene i denne studieretningen blir bl.a. invitert til å drøfte aktuelle tema som:

Når det gjelder lærerutdanning, er det foreløpig bare fastsatt (midletidig) ny rammeplan for fire-årig allmennlærerutdanning. Læreplaner for faglærerutdanning i ulike fag, også idrettsfag, er under utarbeiding. På nåværende tidspunkt er det uklart hvordan dopingproblematikken vil bli vektlagt i disse planene.

Skolens viktigste oppgave i forhold til anti-dopingarbeid vil være å formidle kunnskaper og på ulike måter drive forebyggende virksomhet. Skolen må i denne sammenheng legge opp til å engasjere, aktivisere og motivere elevene til å arbeide alvorlig med dopingproblematikken. Ikke minst for dette temaet er det viktig å arbeide tverrfaglig og ikke bare sette fokus på temaet i kroppsøving og idrettsfag. Gjennom drøftinger og diskusjoner der elevene oppfordres til å ta stilling til problemene, legges grunnlag også for en aktiv, personlig holdning til arbeidet mot doping. Dette gjelder både grunnskole, videregående opplæring og høgskoler med ansvar for lærerutdanning.

Fritiden spiller en stadig større rolle i vårt samfunn. I skolen og i idrettsfag spesielt er det viktig at elevene blir seg bevisst den rolle idretten kan spille både med hensyn til forebyggende og helsefremmende aktiviteter.

5.5 Kulturdepartementet

For å sikre anti-dopingarbeidet en stabil basis-økonomi har Kulturdepartementet siden 1992 øremerket midler til dette arbeidet. Det er imidlertid NIF som gjennomfører de konkrete tiltak overfor den organiserte idretten. For 1999 utgjør de øremerkede midlene til NIFs etikk og anti-dopingarbeid 8,3 millioner kroner over Kultur-departementets budsjett. I tillegg til beløpet fra departementet avsatte NIF i 1999 1,764 millioner kroner av rammetilskuddet fra Kulturdeparte-mentet til anti-dopingarbeid. Før Kulturdeparte-mentet valgte å øremerke midler til anti-dopingarbeidet, var arbeidet finansiert gjennom Kultur-departementets rammetilskudd til NIF. Det er brukt betydelige ressurser på området siden 1976.

Den største og viktigste utgiftsposten i NIFs anti-dopingarbeid, er dopingkontrollene. For 1998 var 70,8 % av tiltaksmidlene avsatt til dette formålet. Videre var 13,9 % avsatt til holdningsskapende arbeid, 7,5 % til FOU og 4,1 % til internasjonalt samarbeid.

Aker universitetssykehus, Hormonlaboratoriet, mottok i 1999 ca. 2,6 millioner kroner fra Kulturdepartementet til analyse av dopingprøver, forsknings- og utviklingsarbeid, kostnader for IOC akkreditering og medisinsk-teknisk utstyr.

I tillegg til finansieringen av arbeidet på Aker universitetssykehus og i NIF er Kultur-departementet bidragsyter til magasinet UNG, som er omtalt under Barne- og familie-departementet.

5.5.1 Forebyggende arbeid i NIF

Den organiserte idretten er under betydelig press både innenfra og utenfra, og viktige verdier kan gå tapt om ikke utøvere og ledere arbeider aktivt for å holde etiske normer i hevd.

NIFs arbeid tar sikte på å nå barn og unge med informasjon om doping og dopingbruk, slik at omfanget av bruk til enhver tid er så lavt som mulig. I hovedsak danner følgende områder grunnlaget for NIFs anti-dopingarbeid i Norge:

Kontroll og etterforskning
Det ble i 1998 gjennomført vel 2.500 dopingkontroller blant utøvere som trener og konkurrerer i Norge. Hensikten med dopingkontrollen er å avsløre bruk og samtidig virke preventivt på potensielle brukere. Det kan foretas dopingkontroll av alle som er registrerte medlemmer av NIF. I tillegg har NIF avtaler om dopingkontroll med enkelte helsestudioer og treningssentre.

Forskning og Utvikling
Siden 1992 har det vært gjennomført et omfattende forsknings- og utviklingsarbeid på området idrett og anti-doping. Forskningsarbei-det skal bidra med informasjon om doping-brukere og miljøene rundt disse. Undersøkelser viser at det er vanskelig å nærme seg brukere og deres miljø. Brukerne opererer i lukkede miljøer som er vanskelig eller ikke tilgjengelig for fors-kere. Mye ressurser har derfor vært benyttet til utvikling av metoder som kan bidra til å framskaffe nødvendig informasjon om bruk. Det foreligger en rekke rapporter fra de studier som er gjennomført i Norge. Hovedtrekk fra under-søkelsene viser at det foregår dopingbruk i lukkede miljøer i Norge, og at "dopere" ser ut til å ha en del fellestrekk med brukere av andre rusmidler. Studiene har blant annet bidratt til å angi retningen på forebyggende strategier i anti-dopingarbeidet.

Holdningsskapende og forebyggende arbeid
Holdningsskapende og forebyggende arbeid overfor barn og unge har vært drevet siden 1989. Trenere, ledere og støtteapparatet rundt idrettsutøveren har vært viktige å nå med informasjonsarbeidet, i tillegg til utøveren selv, siden de er de viktigste påvirkningsagenter for ut-øveren. Målgruppen for budskapet er derfor noe større enn barn og unge. Kampanjer og informasjon har vært tilpasset de aktuelle målgrupper.

I tillegg drives et aktivt informasjonsarbeid rettet mot sentrale personer i særforbund og idrettskretser. Medisinsk personell og støtteapparatet rundt idrettsutøvere har også vært målgruppe for den informasjon og de kampanjer som har vært gjennomført. Ovennevnte roller er sentrale som "påvirkere" av barn og unge i idrettsarbeidet.

I 1989 ble det i etterkant av en annonsekampanje gjennomført en undersøkelse om ungdoms kunnskap om og holdning til doping. Under-søkelsen viste at ungdoms kunnskapsnivå om doping var høyere etter at kampanjen var gjennomført. Undersøkelsen viser også en skjerpet holdning til bruk av slike midler i organisert idrett. Dette ser ut til å være grunnet i NIFs strenge holdning til bruk av dopingmidler.

Virkemidler i det forebyggende arbeide.
Kampanjer har vært sammensatt av undervisningsmateriell for trenere og ledere, herunder videoer, lysbilder, foredrag, plakater og annonser, og artikler som kunne trykkes i tidsskrifter eller blader tilhørende særforbund. Det har også vært utviklet studiemateriell for ungdom, og plakater som grunnlag for informasjon og diskusjon i grupper. Fra 1989 til i dag har det jevnlig vært drevet informasjons- og kampanjevirksomhet overfor ulike av de nevnte målgrupper. Den siste kampanjen var rettet mot elever i videre-gående skole, og nedslagsfeltet var derfor større enn ved tidligere kampanjer. Denne kampanjen nådde også ungdom som ikke deltok i organisert idrett. Responsen fra elever og lærere var god, og tilbakemeldinger viste at de fleste mente de hadde fått ny informasjon om doping gjennom kampanjen.

Andre virkemidler i informasjonsarbeidet
Håndbok i anti-doping ble første gang utgitt i 1993 og inneholder fakta om doping og dopingbruk, idrettens anti-dopingarbeid og dopingkontrollen (NIF 1997). For trener- og ledergruppen er dette et viktig verktøy i det daglige anti-dopingarbeidet. Innholdet i håndboka revideres jevnlig. Det avholdes også årlige informasjonsmøter med ansvarlige personer for anti-doping-arbeidet i særforbund og idrettskretser. Toppidrettsutøvere får informasjon om doping på samlinger. I tillegg har enkelte særforbund fått støtte til å gjennomføre forebyggende tiltak på samlinger for konkurranseutøvere. Benyttede virkemidler innen organisert idrett ser ut til å nå ut med informasjon til aktuelle målgrupper.

En går ut fra at hvis man skal nå ungdom med informasjon, må man treffe dem i de miljøene der de utsettes for rus og doping. Det kan derfor være viktig for den organiserte idretten å for-søke å nå ungdom i miljøer der doping og rus er utbredt, og hvor vi av erfaring også vet at idrettsungdom ferdes. Dopingproblemet ser ut til å være økende, kanskje først og fremst utenfor organisert idrett. Det blir derfor viktig å inten-sivere det forebyggende arbeidet, og rette dette mot all norsk ungdom i alderen 12-25 år. Kampanjer og informasjonsarbeid må derfor utformes slik at det i større grad treffer all norsk ungdom i alderen 12-25 år.

5.5.2 Informasjonskanaler gjennom NIF

Informasjon har vært formidlet til målgruppene gjennom ulike medier. De første kampanjene benyttet riksdekkende medier, både print- og etermedier i informasjonsformidlingen. Målgruppen var alle medlemmer i NIF og samfunnet for øvrig.

Ved etterfølgende kampanjer har informasjon blitt distribuert til mottaker gjennom vanlig post. Den siste kampanjen, der ungdom i videregående skole var målgruppe, ble bredt distribuert til alle landets videregående skoler. For å følge opp skolene med informasjon og forebyggende arbeid, er det under opplæring "informatører" som skal hjelpe skolene i oppfølgingsarbeidet. Dette er stort sett ungdom som er rekruttert gjennom idrett. Opplæringen foregår som et samarbeid mellom NIF og stiftelsen "MOT".

NIF har også valgt å gi informasjon gjennom egne seminarer til ansvarlige personer i særforbund og idrettskretser. Disse oppdateres årlig gjennom samlinger eller oppsøkende virksomhet. Idrettens egne informasjonskanaler, her-under særforbundsblader, bladet Norsk Idrett, Idrettsnytt m.fl, benyttes jevnlig for å gi informasjon om aktuelt nytt. Som nevnt tidligere er direkte kontakt til særforbund og idrettskretser nødvendig for å nå ut med tidsriktig stoff. I noen tilfeller har det også vært holdt spesielle samlinger for å informere om aktuelt nytt.

5.5.3 Når NIF medlemmene på grasrota?

Det har vært gjennomført undersøkelse av holdning til og kunnskap om doping før og etter at kampanjer har vært gjennomført. Resultatene viser at kampanjene har bidratt til økt kunnskap om doping og skadevirkninger av doping hos målgruppene (MMI 1989). Den største innsatsen i det forebyggende arbeidet har vært rettet mot toppidretten. NIF har så langt ikke hatt ressurser til innsats direkte tilpasset yngre utøvere på krets- og klubbplan, utover den informasjon som er tilgjengelig for alle utøvere og er av generell karakter. Problemene har heller ikke virket store her.

En studie gjennomført av Telemarkforskning-Bø for NIF i 1996 om avvikende adferd i konkurranseidretten i Norge (Bergsgard og Tangen 1996), viser at det finnes doping i konkurranseidretten (i idrettslag)og at holdning til bruk er liberal i noen idretter, selv om ikke bruk er utbredt.

NIF må fortsatt satse ressurser på informasjon mot toppidretten. Det kan imidlertid også bli viktig å rette innsatsen mot konkurranseidretten, spesielt i det forebyggende arbeidet. I konkurranseidretten treffes barn og unge, som ganske sikkert opererer i flere ulike miljøer. Disse er også framtidens toppidrettsutøvere. I større grad vil effektiv forebyggende virksomhet kreve samarbeid med andre organisasjoner og miljøer der ungdom bruker sin fritid. Det vil derfor være fornuftig å satse på samarbeid i framtidens forebyggende arbeid.

5.6 Private organisasjoner uten direkte statlig støtte

De private organisasjonene som driver fore-byggende virksomhet mot doping er bl.a. organisasjoner innen den private, kommersielle treningsbransjen, mediene og norsk narkotikapolitiforening. Den private, kommersielle treningsbransjen og mediene kan antas å ha vesentlig innflytelse på barn og ungdoms syn på doping. Medienes omtale av dopingsaker kan ha en preventiv effekt på samfunnets holdning til dopingbruk, mens aktører i den private, kommersielle treningsbransjen kan iverksette tiltak for å forebygge dopingbruk i egen organisasjon. Norsk narkotikapolitiforening setter fokus på doping blant polititjenestemenn.

5.6.1 Forebyggende arbeid i helsestudioer og andre private, kommersielle treningssentre

Sport. Aerobic. Treningssenter (SATS) og Norges Treningssenterforbund er de største operatørene i det private treningsmarkedet.

Norges Treningssenterforbund har inngått en testavtale om dopingkontroller med NIF. Avtalen innebærer at NIF kan foreta dopingkontroller på et utvalg treningssentre som er tilsluttet Norges Treningssenterforbund. Forutsetningen for dopingkontroller er at det enkelte treningssenter har inngått avtale med Norges Treningssenter-forbund om dopingkontroller. Ni treningssentre har inngått slik avtale. Avtalen forutsetter at det foreligger et kontraktsforhold mellom treningssenteret og den enkelte kunde om at doping-kontroller kan foretas.

SATS har på sin side fjernet "tungt" trenings-utstyr, herunder fri benkpress og fri knebøy, fordi man i utgangspunktet ikke ønsker å henvende seg til kunder som trener "tungt". SATS anser denne kundegruppen som de største potensielle dopingbrukere. SATS anser at dopingbruk er et svært lite problem i sentrene. Hovedintensjonen til SATS er å tilby trening til tidligere inaktive.

Tidligere hadde SATS et standardformular i kontrakten som muliggjorde dopingkontroller. Dette er nå fjernet, da SATS antok at formu-leringen kunne skremme nye kunder. SATS ønsker, dersom det oppstår mistanke om dopingbruk, å anmode kunden om å akseptere en dopingkontroll. Dopingproblematikken er lite fokusert i SATS’ instruktørutdanning.

Forbrukerombudet er av den oppfatning at standardkontrakt, utarbeidet av Norges Trenings-senterforbund, som innebærer at kundene kan dopingtestes, er i strid med markedsføringsloven. Kontaktutvalget er av den oppfatning at dopingkontroller etter avtale er et tema som bør utredes nærmere.

5.6.2 Medienes rolle i anti-dopingarbeidet

Mediene omtaler i første rekke positive dopingprøver i den organiserte idretten. Omtalens karakter har stor betydning for anti-doping-arbeidet, noe en har flere eksempler på.

"Ben Johnson-skandalen har hjulpet oss i anti-dopingarbeidet", sa vise-presidenten i Det Internasjonale Friidrettsforbundet (IAAF), Arne Ljungquist, på et presseseminar om doping 9. juni 1993. Det voldsomme og verdensom-spennende mediestyret løftet avsløringen av Ben Johnson i Seoul i 1988 opp til å bli kanskje den største skandalen i den organiserte idrettens historie. Avsløringen av Ben Johnson var samtidig en avsløring av en inntil da lite omtalt side ved den moderne toppidretten. I stadig sterkere grad begynte mediene å rette søkelyset mot denne mørke siden av organisert idrett.

Dette viser at mediene kan fungere som en pådriver i anti-dopingarbeidet. Bildet er likevel ikke så enkelt. Moderne sportsjournalistikk får ofte en tosidig rolle når det gjelder toppidrett. På den ene side kan mediene jakte på avsløringer av juks og fanteri og sette dagsorden for en debatt. Når man leser avisenes reportasjer og kommentarer, er det ingen tvil om hvilke holdninger som formidles. Kommentarene er moralske og krever en høyverdig etikk i toppidretten. På den andre siden er mediene avhengig av at det løpes fortere, hoppes høyere og presteres bedre. Mange medier er en del av markedet og er underlagt markedets lover. For å selge, må interessen hos lesere og seere holdes oppe. Dette ivaretas ved at det innen toppidretten stadig presteres bedre. Slik tjener mediene på det de jakter etter å avsløre. Doping er godt stoff både når det ikke blir avslørt, og når det blir avslørt. I de tilfellene hvor doping ikke blir avslørt, kan mediene hengi seg til og dyrke menneskers ekstreme yteevner. Nå doping blir avslørt, overtar nyhetsjournalistikken, med den salgsappellen den har.

Mediene får både i "pose og sekk". Nye Ben Johnson-skandaler kan være like lukrative som å hylle Bjørn Dæhlie og det norske fotballands-laget.

Medienes ser det ikke som sin oppgave å drive et bevisst holdningsskapende arbeid i doping-spørsmål. Mediene anser det heller ikke som sin oppgave å være redskap for idrettspolitikernes kampanjer, hverken når det gjelder doping eller andre idrettspolitiske spørsmål. Mediene fungerer ikke som menighetsorgan for organisert idrett, selv om det i praksis ofte kan se slik ut.

Enkelte medier kan ha et syn på dopingproblemet, som faller sammen med anti-doping bekjemperne innen organisert idrett. Et slikt syn skyldes de holdninger og verdier enkelte medier står for. Vi har også sett eksempler på at medier har gått lengre og stilt strengere krav til etikk enn det idrettsledere har gjort. Dette har spesielt kommet til syne i spørsmål om "idrettens grå-soner", herunder høydehus-debatten. På dette området har enkelte journalister vært langt mer kritiske enn flertallet av idrettsledere.

Man skal kanskje ikke overvurdere den makt mediene har. Likevel er det nok langt farligere å undervurdere den. Det er i stor grad mediene som setter saker på dagsordenen, og som dermed setter i gang folks reaksjoner. Slik har mediene makt. Hvordan en sak blir omtalt og slått opp i mediene, vil for alltid bli en viktig side ved saken. I synet på doping har norske medier stort sett vært en forbundsfelle med de kreftene innen organisert idrett som har gått i front i anti-dopingarbeidet.

5.6.3 Norsk narkotikapolitiforening

Norsk narkotikapolitiforening har de siste seks år hatt doping på agendaen ved årlige seminarer. Foredragsholdere fra inn- og utland har deltatt for å belyse skadevirkninger, avhengighet og problemer knyttet til doping. Organisasjonen er en frivillig organisasjon, hvor medlemsmassen i stor grad er rekruttert fra politi- og tolletaten i Norge. Organisasjonen har en søsterorganisasjon i Sverige med tilsvarende målsettinger. Målsettingen her har vært å drive opplysnings-arbeid og kunnskapsformidling.

5.6.4 Annet forebyggende og holdnings- skapende arbeid

Hormonlaboratoriet, Aker universitetssykehus, mottar flere ganger i uken telefoner fra ansatte i helsesektoren, misbrukere, pårørende, idretts-utøvere, ansatte i skolen og pressen. Henvendelsene omhandler ulike spørsmål knyttet til dopingmidler. Dopinglaboratoriet i Sverige, Huddinge sjukhus, har flere års erfaring med en egen informasjonstelefon om doping og vil kunne gi nyttig informasjon om organisering og nytte. I Norge kan en slik informasjonstelefon ligge i tilslutning til Hormonlaboratoriet, Aker universitetssykehus. Telefonen vil kunne betjenes av en sykepleier, og ha fast kontakttid. Informasjonstelefonen vil sannsynligvis tilføre Hormonlaboratoriet nyttig informasjon om endringer i bruksmønsteret.

6 Forskningsbehov på området

Bruk av dopingmidler er som andre "undergrunnsfenomener" vanskelig å studere. Det er derfor ikke overraskende at det i handlings-planen er pekt på en rekke områder hvor vi har utilstrekkelige kunnskap. Både med tanke på å kunne gi en mer fullstendig beskrivelse av doping som samfunnsproblem og for å kunne tilrettelegge informasjonsarbeid og forebyggende tiltak, er det nødvendig med mer inngående kunnskap.

Sentrale områder for forsknings- og utredningsarbeid:

På bakgrunn av dagens kunnskap om dopingbrukets omfang og skadevirkninger, foreslår Kontaktutvalget å iverksette en rekke tiltak for å redusere bruk av dopingmidler i Norge.

Handlingsplanen tar utgangspunkt i at de enkelte tiltak følges opp av hovedansvarlig institusjon, som tar initiativ til å gjennomføre tiltaket innenfor den økonomiske ramme som hovedansvarlige institusjon kan framskaffe. Medvirkende institusjoner bør, etter initiativ fra hovedansvarlig institusjon, bidra til at tiltakene blir iverksatt og gjennomført.

Kontaktutvalgets videre rolle bør være å følge opp gjennomføringen av handlingsplanen som helhet. Hovedansvarlige institusjoner bør hvert halvår (desember og juni) rapportere til Kontaktutvalget om utviklingen av de enkelte tiltak. Kontaktutvalget bør revidere handlings-planen annet hvert år.

Kulturdepartementet vil fungere som Kontaktutvalgets sekretariat og utføre løpende arbeid på vegne av Kontaktutvalget.

Tiltakene i handlingsplanen er delt i sju hoved-kategorier. Disse er faktagrunnlag, forskning, informasjon, forebygging og holdningsendring, dopingkontroll og analyser, regulering og lov-givning og oppfølging og revidering av handlingsplanen.

7 Tiltak

7.1 Faktagrunnlag

7.2 Forskning

Et forskningsprogram om doping bør knyttes til Norges forskningsråds program "Idrett, samfunn og frivillig organisering".

7.3 Informasjon

• Informasjonsdatabase og informasjonstelefon. Med bakgrunn i etableringen av faktabasen om dopingmidler (jfr. pkt 7.1) bør det utvikles en "åpen" og tilgjengelig informasjonstjeneste om doping for publikum. Informasjonsdatabasen bør være elektronisk tilgjengelig (Internett), og det bør være fast "åpningstid" (dopingtelefonen).

• Informasjonsbrosjyre. Det bør utarbeides en kortfattet informasjonsbrosjyre om de helsemessige konsekvensene av bruk av dopingmidler. Brosjyren bør tilrettelegges for bruk i undervisning og temadiskusjoner, og være en informasjonskilde for alle som støter på problemer knyttet til bruk av dopingmidler. Brosjyren bør revideres regelmessig og legges ut på Internett, fortrinnsvis knyttet til Aker universitetssykehus, Hormonlaboratoriet.

• Doping i politiets undervisningsplan. Doping som temaområde bør inngå i fagplanen for utdanning og etterutdanning av polititjenestemenn.

• Doping i tollvesenets undervisningsplan. Doping som temaområde bør inngå i fag-planen for utdanning (Tollskolen) og etterutdanning av tolltjenestemenn.

• Informasjon til politi og tollvesenet. Politi- og tolltjenestemenn plassert i utlandet bør informeres og inkluderes i arbeidet mot doping-kriminalitet, bl.a. for å styrke det nordiske anti-dopingarbeidet.

• Konferanse for medier. Det bør arrangeres årlige seminarer for å informere om ulike aspekter ved bl.a. virkninger og bivirkninger av dopingbruk, og grunnlaget for anti-dopingarbeidet.

• Informasjon til unge toppidrettsutøvere. NIF bør arbeide for å styrke utøvernes kunnskap om og holdning mot doping gjennom bl.a. å arrangere samlinger og utgi informasjons-materiell med anti-doping som tema til unge utøvere i sin alminnelighet, og særlig kommende toppidrettsutøvere.

7.4 Forebygging og holdnings- endring

• Metodisk veiledning . Det bør i løpet av år 2000 utarbeides en metodisk veiledning som presenterer modeller for praktiske undervisningsopplegg. Veiledningen bør fungere som et hjelpemiddel for å iverksette tverrfaglige prosjekt om doping i grunnskole og videre-gående skole. Veiledningen bør bl.a. fokusere på elevenes engasjement, ansvar, kunnskaper og erfaringer i arbeidet med doping-problemer.

• Inkludere doping i "Utviklingsprogram for styrking av oppvekstmiljøet". Doping bør inkluderes i "Utviklingsprogram for styrking av oppvekstmiljøet" og bidra til at det gjennomføres ungdomsstyrte aktiviteter hvor dopingproblematikken prioriteres.

• Kunnskap om helsemessige konsekvenser ved dopingbruk blant barn og ungdom. Myndighetene bør arbeide for å styrke kunnskapen om de helsemessige konsekvensene ved bruk av dopingmidler blant de som alle-rede er engasjert i arbeid mot vold, rus og kriminalitet. Temaet doping bør settes på dagsordenen i konferanser og møter med de frivillige barne- og ungdomsorganisasjonene og ungdomsgruppene.

• Politiets forebyggende tjeneste. Politiets forebyggende tjeneste bør bidra med informasjon i skoler og fritidsklubber om doping. I tillegg bør politiets forebyggende tjeneste drive oppsøkende virksomhet og tilby informasjon i forhold til private, kommersielle treningssentre.

• Internasjonal påvirkning: NIF og Kultur-departementet bør internasjonalt agere for samarbeid, harmonisering og effektivisering av anti-dopingarbeidet, både utenfor og innenfor organisert idrett. Det bør bl.a. arbeides for å videreutvikle Norges internasjonale engasjement gjennom International Anti-Doping Arrangement (IADA), Europarådets anti-doping konvensjon, nordisk idretts- og departementssamarbeid, bilaterale avtaler (Kina) og internasjonale idrettsorganisasjoner.

7.5 Dopingkontroller og analyser

• Nordiske kontrollaksjoner. Det bør tilrette-legges for felles nordisk kontrollsamarbeid som rettes mot smugling av dopingmidler til Norge/Norden.

• Politi- og tollsamarbeid i Norden. Politi- og tollsamarbeidet i Norden (PTN- samarbeidet) bør videreutvikles for å bedre muligheten for å innhente, bearbeide og formidle relevant informasjon om produsering og smugling av dopingmidler. Det bør arbeides for å avsløre smuglerruter og smuglermetoder.

• Øke antall dopingkontroller av idrettsutøvere utenfor konkurranse. NIF bør arbeide for å foreta hovedandelen av dopingtestene utenfor konkurransene og uten forhåndsvarsel.

• Kvalitetssikringssystem for dopingkontroller i organisert idrett. NIF bør arbeide for å ta i bruk et kvalitetssikringssystem for dopingkontroller. Hensikten er å gjøre kontrollen mer preventiv og øke rettssikkerheten for idrettsutøveren.

• Øke antall dopingtester i private, kommersielle treningssentre. Ved å inngå avtale om dopingtester, bør NIF arbeide for å øke antall tester i private, kommersielle treningssentre.

7.6 Regulering og lovgivning

• Utredning om forbud mot erverv og besittelse av dopingmidler. Det bør foretas en ut-redning i den hensikt å utvide straffelovens § 162 b til også å omfatte erverv og besittelse av dopingmidler.

• Utredning om forbud mot bruk av doping-midler. Det bør foretas en utredning for å vurdere om straffelovens § 162 b bør utvides til også å omfatte bruk av dopingmidler.

• Endring av fengselsloven. Det bør arbeides for å endre fengselsloven slik at det kan foretas urinprøve, utåndingsprøve eller andre undersøkelser av innsatte for å bringe på det rene hvorvidt det har foregått inntak av rusmidler, bedøvende midler, hormonmidler eller andre organiske eller kjemiske stoffer.

• Vurdere tiltak mot ulovlig markedsføring og omsetning av dopingmidler. Det bør være et mål at ansvarlige myndigheter (politi, toll og helsemyndigheter) får de nødvendige reaksjonsmidler i forhold til ulovlig markedsføring og omsetning av dopingmidler (legemidler), særlig via Internett. Det er behov for utredning og samarbeid på internasjonalt nivå for å hindre salg og markedsføring av doping-midler via Internett.

• Dopingkontroll etter avtale. Hjemmelsgrunn-laget for å forby bruk av dopingmidler innenfor bestemte samfunnsinstitusjoner, foreksempel enkelte høgskoler, bør utredes. Videre bør det vurderes om private treningssentre kan inngå kundeavtaler som forbyr dopingbruk og gir adgang til doping-kontroller i form av urin- og blodprøver.

7.7 Oppfølging og revidering av handlingsplanen

• Kontaktutvalgets videre arbeid: Kontaktutvalget bør regelmessig følge opp gjennomføringen av handlingsplanen, samt revidere handlingsplanen annet hvert år.

8 Økonomiske og administrative konsekvenser

I innledningen til kapittel 7 angis arbeids-fordelingen mellom medvirkende departementer og øvrige institusjoner ved gjennomføringen av handlingsplanen. I teksten er det sondert mellom hovedansvarlig og medvirkende institusjon. Det er hovedansvarlig institusjon som bærer ansvaret for at det angjeldende punkt blir utformet, iverksatt og evaluert. Den eller de medvirkende institusjoner bistår naturlig i prosessen ut fra sektoransvar og særlig kompetanse.

De økonomiske forutsetninger for gjennom-føring av handlingsplanen, er ikke basert på et spesielt, felles budsjett iverksettingen kan relateres til. Det er hovedansvarlig institusjon som er tillagt oppgaven å finne økonomisk dekning for det enkelte tiltak. Med noen få unntak forutsetter tiltakene moderate økonomiske ytelser. I den utstrekning særlige bevilgninger blir nødvendig, vil ordinær budsjettprosedyre måtte følges.

Kulturdepartementet vil ta hånd om visse fellesutgifter, som sekretariat for Kontaktutvalget.

Bevilgningene til anti-doping-virksomheten i regi av NIF, går i hovedsak over hovedfordelingen av spillemidler til idrettsformål, som fordeles av Kongen, etter innstilling fra Kulturdeparte-mentet (lov om pengespill m.v. § 10). Dette departementet bidrar likeledes over spille-midlene til driften av Dopingseksjonen ved Hormonlaboratoriet, Aker universitetssykehus.

De største økonomiske bidragene til anti-doping-arbeidet ligger således allerede innenfor spillemidlene til idrettsformål. Dette er naturlig så lenge det dreier seg om virksomhet innenfor det organiserte idrettsliv. Hvis problemet viser ytterligere vekst utenfor dette samfunnsavsnitt, vil større innsats og økonomiske bidrag fra andre departement komme på tale.

Vedrørende et økonomisk grunnlag for et eget forskningsprogram innenfor feltet anti-doping, anses det rimelig at det i hovedfordelingen til idrettsformål avsettes et grunnbeløp til dette formål. Størrelsen på beløpet vil bli vurdert av departementet, og søkt tilordnet programmet for "Idrett, samfunn og frivillig organisering" (program i regi av Norges forskningsråd, finansiert av Kulturdepartementet).

Referanser

Bahr R & Tjørnhom M. (1998):

Prevalence of doping in sports - Doping control in Norway 1977-1995. Clinical Journal of Sports Medicine, 8: 32-37.

Bahrke et al. (1990): Selected phsycological characteristics of anabolic androgenic steroid users. New England Journal of Medicine 323.

Barland B. (1997): Gymmet: en studie av trening, mat og dop. Doktorgradsavhandling. Oslo: Norges idrettshøgskole.

Barland B., Sundgot-Borgen J & Bahr R. (1998): Holdninger til doping, dopingreglene og dopingkontrollen hos utøvere på junior- rekrutt- og seniorlandslag. Rapport til Norges Idrettsforbund og Olympiske Komite. Oslo: Norges idrettshøgskole.

Bergsgard N.A. og Tangen J.O. (1995): På sporet etter dopingmisbrukere:

Utprøving av et undersøkelsesopplegg for å avdekke mulig dopingmisbruk blant eliteidrettsutøvere i 8 norske særforbund. Arbeidsrapport nr. 6/95. Bø: Telemarksforskning.

Bergsgard N.A. og Tangen J.O (1996): Idrettsmiljø og dopingmisbruk. En analyse av omfang og kjennetegn ved dopingbruk i sær-idretter og helsestudio. Bø: Telemarksforskning.

Bergsgard N.A. og Tangen J.O. (1998): Avvikende atferd i konkurranseidrett. En undersøkelse av dopingmisbruk og vektregulering på klubbnivå innen to idretter i Norge. Rapport nr. 141. Bø: Telemarksforskning.

Buckley W.E., Yesalis C.E., Friedl K.E., Anderson W.A., Streit A.L. og Wright J.E. (1988): Estimated prevalence of anabolic steroid use among male high school seniors. Journal of the American Medical Association, 260(23): 3441-3445.

Clement D.B. (1983): Drug use survey:

Results and conclusions. Physician and Sportsmedicine, 11(9):64-67.

Choi et. al (1990): How do anabolic steroids in strenght atheletes effect hostility and aggression Human Psychopharmacology 5.

Derås O. (1991): Innstilling til doping blant olympiatoppens toppstatusutøvere. Hovedfagsoppgave i kroppsøving. Levanger: Høgskolen i Levanger.

Dubin CL. (1990): Commission of inquiry into the use of drugs and banned practice intended to increase athletic performance. Ottawa, Canadian Government Publishing Centre.

Dutton KR. (1995): The perfectible body. London: Casell.

Europarådet (1989): Europarådets anti-doping konvensjon.

Featherstone M. (1982): The body in consumer Culture. Featherstone, M., Hepworth, M.,Turner, B.S. Revidert utgave (1991): The body. Social process and cultural Theory. London: Sage Publications.

Featherstone M. (1987): Lifestyle and consumer culture. Theory, culture & society. 4 (1), February.

Francis C. (1990): Speed trap. Inside the biggest scandal in olympic history. London: Grafton Books.

Franke WW & Berendonk B. (1997): Hormonal doping and androgenization of athletes: a secret program of the German Democratic Republic government. Clinical Chemistry. 43: 1262-1279.

Griffiths Paul and Bacchus Lorraine: (1998): Use of anabolic Steroids and Other Doping Substances outside Competitive Sport : Council of Europe p-PG (98)5.

Guttormsson Ulf, Hibell Bjørn og Pettersson Bertil (1994): Gymnasieelevers doping- och drogvanor. Stockholm: Folkhälsoinstitet och Centralförbundet för alkohol- och narkotikaupplysning.

Gustavsson Rainold (1994): Doping gjorde mig galen. Stockholm: SISU

Johansson T. (1995): Främlingskap och det främmande: Bodybuilding, kön och identitet. Kulturella perspektiv. 4, 19-33.

Justisdepartementet (1998): Brev til Justiskomiteen av 2. juni 1998 i forbindelse med Dok. nr 8:104 (1997-98) Om kriminalisering av bruk av dopingpreparater.

Kirke,- utdannings- og forskningsdepartementet (1994): Læreplan for videregående opplæring, kroppsøving.

Kirke,- utdannings- og forskningsdepartementet (1996): Læreplanverket for den 10-årige grunnskolen.

Kjøde A. (1982): Bruken av hormonpreparater blant norske idrettsutøvere.

Klein AM. (1993): Litle big men. Bodybuilding Subculture and Gender construction. New York: State University Of New York Press.

Korkia P. og Stimson G.V. (1993): Anabolic steroid use in Great Britain. An exploratory investigation. London: The Centre for research on drugs and health behaviour.

Kripos (1998): Narkotikameldinger nr. 2, November.

Kulturdepartementet (1991-92): Stortingsmelding nr. 41 Om idretten. Folkebevegelse og folkeforlystelse.

Kulturministeriet (1999): Doping i Danmark (hvitbok).

Laure O. (1997): Epidemiologic approach of doping in sport. Journal of Sports Medicine and Physical Fitness 37: 218-24.

Lindström M., Nilsson A.L., Katzman P.L., Janzon L. og Dymling J.-F. (1990): Use of anabolic-androgenic steroids among body builders - frequency and attitudes. Journal of Internal Medicine, 227:407-411.

Ljungqvist A. (1975): The use of anabolic steroids in top Swedish athletes. British Journal of Sports Medicine, 9(2):82.

MMI (1989): Undersøkelse av ungdommens kunnskap om og holdning til doping etter annonsekampanjen. Oslo.

Melia P, Pipe A & Greenberg L. (1996): The use of anabolic-androgenic steroids by Canadian students. Clinical Journal of Sports Medicine. 6: 9-14.

Norges Idrettsforbund og Olympiske Komité (1996): Lovhefte.

Norges Idrettsforbund og Olympiske Komité (1997): Håndbok, anti-doping.

Okstad A, Derås O, Lyngstad I, Schiefloe PM, Solli E. (1993). En pilotundersøkelse med henblikk på å:-teste ut forståelsesmodeller for dopingmisbruk, fremskaffe metodeforklaringer for kartlegging av dopingmisbruk. NTF-rapport 18. Steinkjer: Nord-Trønderlagsforskning.

Okstad A, Solli E, Kongsvik T, Storvoll E. (1995a): Dopingmisbruk i registrerte helse-studio: En undersøkelse av omfang og variasjoner. Rapport nr 13. Steinkjer: Nord-Trønderlagsforskning.

Okstad A., Solli E., Kongsvik T. og Storvoll E.E. (1995b): Dopingmisbruk i Forsvaret. En undersøkelse av omfang og variasjoner. NTF-rapport 1995:14. Steinkjer: Nord-Trøndelagsforskning.

Perry H.M., Wright D. og Littlepage B.N.C. (1992): Dying to be big: a review of anabolic steroid use. British Journal of Sports Medicine, 26(4):259-261. Physican and Sports Medicine vol 18 no 8 aug. 1990.

Pope H.G., Katz D.L. og Champoux R. (1988): Anabolic-androgenic steroid use among 1 010 college men. The Physician and Sportsmedicine, 16(7):75-81.

Regjeringens proposisjon, Sverige (1998): Åtgärder mot dopning 1998/99:3.

Schneider D. og Morris J. (1993): College athletes and drug testing: Attitudes and behaviors by gender and sport. Journal of Athletic Training, 28(2):146-150.

Schwellnus M.P., Lambert M.I., Todd M.P. og Juritz J.M. (1992): Androgenic anabolic steroid use in matric pupils. A survey of prevalence of use in the western Cape. South African Medical Journal, 82(3):154-158.

Sosial- og helsedepartementet (1997): Stortingsmelding nr. 16 (1996-97), Narkotikapolitikken.

SOU (1996): Dopning i et folkhälsoperspektiv. Socialdepartementet, Sverige, 1996:126.

Tangen J.O. og Bergsgard N.A. (1994): "To dope or not to dope" Rapport 1 - En kartlegging av dopingmisbruk i et idrettsmiljø. Telemarksforskning-Bø, Bø, rapport nr. 80.

Tanner SM, Miller DW, Alongi C. (1995): Anabolic steroid use by adolescents: Prevalence, motives and knowledge of risks. Clinical Journal of Sports Medicine. 5: 108-115.

TEMO (1995): Rapport från Testhuset marknad AB (TEMO) rörande intervjuundersökning under augusti och september 1995. I Socialdepartementet , SOU 1996: 126, del B.

Thiblin, Ingemar (1999): Anabolic Androgenic Steroids and Violence. A Medicolegal and Experimental Study. Stockholm: Karolinska Institute, Institution of Oncology-Pathology, Department of Forensic Medicine.

Tjørnhom M. (1997): Dopingkontroll i Norge. En beskrivelse av Norges Idrettsforbunds kontrollvirksomhet i perioden 1975 -95. Hovedfagsoppgave. Oslo: Norges idrettshøgskole.

Toll- og avgiftsdirektoratet (1996): PTN-prosjekt, doping. Årsrapport.

Toll- og avgiftsdirektoratet (1997): PTN-prosjekt, doping. Årsrapport.

Toll- og avgiftsdirektoratet (1998): PTN-prosjekt, doping. Årsrapport.

Tricker R., O`Neill M.R. og Cook D. (1989): The incidence of anabolic steroid use among competitive bodybuilders. Journal of Drug Education, 19(4): 313-325.

Tricker et. al. (1996): The Effects of Supraphysiological Doses of Testosterone on Angry Behavior in Healthy Eugonadal Men- A Clinical Research Study. Journal of Clinical Endocrinology and Metabolism: 3754.

Vaagbø O. (1989): Undersøkelse av ungdommens kunnskap om og holdning til doping etter annonsekampanjen. Rapport utarbeidet for Norges Idrettsforbund. Oslo: Markeds- og mediainstituttet.

Wachter F De. (1985): The symbolism of the Healthy Body: A philosophical analysis of the sportive imagery of health. Journal of the Philosophy of Sport, XI, 56-62.

Warner W. (1992): Spectacular action: Rambo and the popular pleasures of pain. I: Grossberg L, Nelson C, Treichler PA. Cultural studies, 672-688. New York: Routlege.

Wichstrøm L. (1995): HVEM, HVA, HVOR? - Om ungdom og idrett: en landsdekkende undersøkelse gjennomført av UNG-forsk, Program for ungdomsforskning. Oslo: Kulturdepartementet.
Williamson D.J. (1993): Anabolic steroid use among students at a British college of techno-logy. The British Journal of Sports Medicine, 27(3):200-201.

Windsor R. og Dumitru D. (1989): Prevalence of anabolic steroid use by male and female adolescents. Medicine and Science in Sports and Exercise, 21(5):494-497. Yates et al.(1992): Aggression and hostility in anabolic steroid users. Biological Psychiatry 3.

Yesalis C.E., Herrick R.H., Buckley W.E., Friedl K.E., Brannon D. og Wright J.E. (1988): Self-reported use of anabolic-androgenic steroids by elite power lifters. Physician and Sportsmedicine, 16(12):91-100