Utflagging av eierskap fra regionene

- En undersøkelse av eierendringer i seks fylker

v/Hugo Birkenlund og Kristian Lein, Østlandsforskning

Det er gjennomført en undersøkelse av eierskapsendringer innen utvalgte bransjer med basis i seks fylker utenfor de sentrale strøk av landet. Utvalget av bedrifter og metode gjør at det primært er kortsiktige effekter som har blitt undersøkt, men også langsiktige virkninger er berørt. Det er lagt vekt på både effekter for bedriftene selv og det lokale og regionale næringsliv.

Bedrifter i distriktene kjøpes i stor grad opp av konserner og større foretak som er etablert i samme bransje eller næring som dem selv. Denne utviklingen innebærer også en sentralisering av eierskap, fra regionene til større foretak og konserner beliggende i sentrale strøk eller i utlandet. Lokale eieres motiv for å selge bedriftene sine kan finnes både i ønsker om å tilføre bedriftene ressurser, ønske om å realisere en økonomisk verdi, interne forhold mellom eierne og i noen tilfeller økonomiske problemer.

Hovedkonklusjoner fra prosjektet er at utlokalisering av eierskap kan innebære flere fordeler for bedriftene, bl.a ved tilførsel av ressurser i form av kompetanse, kapital og markedstyngde. Bedriftslederne vurderer i de fleste tilfeller eierskiftet som positivt for sin bedrift. Mange av bedriftene erfarer å ha fått skjerpede inntjeningskrav. Dette kan oppleves negativt, men vil og muligens virke positivt på bedriften ved at ressurser og utviklingspotensiale utnyttes bedre. En potensiell negativ effekt både for bedriften og i regional sammenheng, ligger i at en betydelig andel av bedriftene må avgi beslutningsmyndighet til ny eier. Det samme gjelder det forhold at en god del bedrifter mister funksjoner/oppgaver til mor- eller søsterbedrift . Det kan ikke avleses negative følger for sysselsettingen av utlokalisering av eierskap, men det presiseres at bedrifter som er oppkjøpt og senere nedlagt ikke er undersøkt.

På kort sikt ser det ut til være relativt beskjedne ringvirkninger til øvrig lokalt nærings- og samfunnsliv av denne typen eierskifter. I den grad slike ringvirkninger finnes, tenderer de til å være negative ved at et betydelig antall leverandører av forretningsmessige og finansielle tjenester blir erstattet med eksterne leverandører. Effektene på lokale vareleverandører er imidlertid beskjedne. Bedriftenes engasjement lokalt bl.a i nærings- og kompetanseutvikling endres relativt lite i negativ lei. Inntrykket er at det var lite slikt engasjement før, og at det fortsatt er lite etter eierskiftet. De tidligere eierne i bedriften ser ut til i relativt beskjeden grad å engasjere seg i lokalt næringsliv med kapital og arbeidstid som frigjøres ved salg av bedrift.

I et regionalt perspektiv kan det ventes større negative effekter på lang sikt enn på kort sikt. Først og fremst fordi svekkelsen av lokalt forankrede eiermiljøer over tid kan tappe regionene for arbeidsplasser knyttet til eierskap, ledelse og utvikling. Når etterspørselen etter denne typen kompetanse svekkes lokalt søker også personer med slik kompetanse og høyt ambisjonsnivå til andre regioner. Dermed uttynnes det lokale arbeidsmarkedet for denne type stillinger. Dette kan over tid svekke næringsmiljøet og skape mindre rom for utvikling og nyskapning i regionene.

Innledning

Et viktig tema i den offentlige debatt i tilknytning til regional omstilling er utviklingen mot at eierskapet til bedrifter i distriktene selges ut fra regioner/lokalsamfunn, angivelig primært til interesser i sentrale strøk. Det har også ligget en allment akseptert antakelse om at dette er mer omfattende nå enn tidligere. Formålet til foreliggende rapport er å dokumentere og gi innsikt i omfanget av slike eierskifter og frambringe kunnskap om hvordan endringer i lokaliseringen av eierskapet påvirker bedriftene selv og deres rolle i lokaløkonomien.

Rapporten har basis i bedrifter hvor eierskapet er blitt solgt/flyttet fra lokale eiere, til eiere som er lokalisert utenfor den region bedriften ligger. Dette fenomen benevnes i rapporten som utlokalisering av eierskap. Det er gjort et utvalg på seks fylker, Hedmark, Oppland, Møre og Romsdal, Nordland, Troms og Finnmark og de tre bransjene, industri, fiskeri og transport.

Undersøkelsen avdekket til sammen 124 bedrifter i de nevnte næringer som har fått utlokalisert sitt eierskap i løpet av de siste 10 år. Figuren til høyre viser når eierskiftene skjedde. Alle bedriftene inngikk i en intervjuundersøkelse. Av disse deltok vel 100 bedrifter.

Bedriftene som har fått utlokalisert sitt eierskap i 10-årsperioden utgjør nærmere 20 prosent av den samlede industrisysselsettingen i de seks fylkene. Tilsvarende andel for transport er ca 10 prosent. Bedriftene som har fått utlokalisert sitt eierskap er betydelig større enn gjennomsnittet i fylkene i de næringer som er undersøkt.

Den relativt korte tiden som er gått siden de fleste eierskiftene betyr at hovedoppmerksomheten i analysen rettes mot relativt kortsiktige effekter av utlokalisering av eierskap. Av ressurs- og metodemessige grunner har vi ikke vurdert den økonomiske utviklingen samlet for de bedrifter som har vært igjennom slike eierskifter i forhold hvordan øvrige bedrifter i samme bransje har utviklet seg.

Det er vanskelig å trekke generelle slutninger om det er de negative eller positive ringvirkningene av fusjoner og oppkjøp som dominerer. Dette henger sammen med at konklusjonene mht. virkningene for solgte bedriftene kan være forskjellig fra virkningene for det øvrige næringsliv i regionen. I tillegg vil de langsiktige effektene kunne være forskjellig fra de kortsiktige.

Kortsiktige effekter for bedrift og lokaløkonomi

Basert på tilgjengelig litteratur på området er det satt opp 10 hypoteser mht. utvikling og effekter av utlokalisering av eierskap. Oppsummeringen av kortsiktige effekter av utlokalisering av eierskap bygger på en gjennomgang av disse hypotesene.

HYPOTESE 1: Lokalt eide bedrifter kjøpes først og fremst av større foretak og konserner som opererer i samme bransje som bedriften selv. Bedriftene som selges er i stor grad en eller annen type familieforetak .

Materialet viser en helt klar sammenheng der oppkjøpte bedrift funksjonelt ”passer” inn med kjøpers øvrige aktivitet og eierinteresser. Hele 9 av 10 bedrifter, med en tilsvarende andel av sysselsettingen, ble gjennom oppkjøpet knyttet til et konsern med enten hovedaktivitet eller noe aktivitet i samme bransje som den selv. De oppkjøpte bedriftene hadde stort sett ingen funksjonell eller eiermessig tilknytning til andre virksomheter i samme bransje før eierskiftet.

Nesten halvparten av de bedriftene vi undersøkte var en eller annen form for familieforetak. Målt i omsetning utgjør familieforetakene nesten 60 prosent. Andelene reflekterer i stor grad familiebedriftenes betydning i regionalt næringsliv.

HYPOTESE 2: Det finner sted en ”bevegelse” av eierskap fra utkant til sentrum.

Undersøkelsen bekrefter at det finner sted en ”bevegelse mot sentrum” idet mer enn to av tre bedrifter kjøpes opp av eiere lokalisert i en storby i Norge eller utlandet. Sentralisering av er enda mer utpreget dersom en også tar hensyn til størrelsen på bedriftene, ettersom de nye eierne lokalisert til en storby eller utlandet kjøper opp de største bedriftene. Denne utviklingen henger sannsynligvis nært sammen med at ny eier gjennomgående er større foretak/konserner som opererer innenfor samme eller beslektede virksomheter som den kjøpte bedriften. De fleste hovedkontorer i større selskaper er lokalisert til sentrale strøk.

HYPOTESE 3: Nye eiere kan i betydelig grad tilføre de oppkjøpte bedriftene ressurser, blant annet i form av kompetanse, kapital, bransjetilknytning og markedsstyrke.

De nye eierne har vært en ressurs for de oppkjøpte bedriftene på flere områder, ikke minst når det gjelder på markedssiden i bedriften, bidrag til å senke kostnadene og hva angår finansielle forhold. At de nye eierne har kunnet bidra positivt på dette markedssiden er ikke overraskende utfra at bedriften i svært mange tilfeller har fått en betydelig aktør i samme bransje som ny eier. Forhold som fremheves er markedskompetanse, styrke/renommé i markedet og tilgang på en større markedsorganisasjon.

De fleste bedriftene vurderer ny eiers bidrag mht. finansielle forhold som overveiende positivt eller nøytralt. Ny eier har skutt inn ny egenkapital i vel halvparten av bedriftene. Ellers har inntreden i et større konsern til dels medført betydelig lavere finanskostnader for mange av bedriftene i undersøkelsen.

Undersøkelsen viser at de nye eierne i mange tilfeller kan bidra til å senke kostnadsnivået i bedriftene. Dette gjelder spesielt for innkjøpte varer og tjenester. I figuren til høyre viser vi hvordan bedriftslederne vurderte bidrag fra ny eier på enkelte områder.

Minst har nye eier i gjennomsnitt hatt å bidra med når det gjelder tilgang på nye produkter og bidrag til den produktutvikling som skjer i den oppkjøpte bedriften. Dette kan tyde på at bedriften, i alle fall innenfor den horisonten vi ser på, beholder produktsortiment og sin evt. interne produktutviklingsfunksjon uendret. På den negative siden fremhever en del av bedriftslederne bedriftene må betale ut en større andel av overskuddet til eierne i form av konsernbidrag eller utbytte.

HYPOTESE 4: Det nye eierskap skjerper kravene til inntjening i bedriftene.

Størsteparten av bedriftene opplever at kravet til inntjening i realiteten skjerpes etter eierovertagelsen. Ikke bare skjerpes det for de av bedriftene som hadde inntjeningskrav fra før, men konkrete krav benyttes i større grad av de nye eierene enn av de gamle eierne.

Kravene kan enten foreligge som generelle inntjeningskrav, eller fastlegges på årsbasis i forbindelse med budsjettarbeidet. Kravet fastsettes da i forhold til bedriftens historiske resultater, konjunkturer, rentenivå og særskilte forhold i bedriften. Selv om kravene i se fleste tilfeller skjerpes, oppfatter de fleste bedriftene kravene som realistiske.

HYPOTESE 5: De nye eierne overfører funksjoner og oppgaver fra bedriftene til eier eller bedrifter eier kontrollerer.

I en ikke ubetydelig andel av bedriftene har de nye eierne flyttet funksjoner eller oppgaveområder fra bedriften, oftest til morselskap eller søsterselskap. Hyppigst skjer dette for hele eller deler av økonomifunksjon, og dernest markeds-, innkjøps- og salgs-/ordeavdeling. Materialet viser at slik overføring av virksomhet i særlig grad gjelder de bedrifter som er kjøpt opp av eiere som opererer i samme bransje som den oppkjøpte bedriften. Dette er en måte ny eier kan trekke ut stordriftsfordeler av oppkjøpet.

HYPOTESE 6: Nye eiere fører til økt ”fjernstyring” i bedriftene, ved at den lokale ledelsen fratas fullmakter og beslutningsmyndighet.

Et trekk ved mange av de undersøkte bedriftene er at evne og/eller fullmakter til å fatte beslutninger av strategisk karakter ble svekket etter eierskiftet. En slik utvikling følges ofte av at bedriften fratas funksjoner på ett eller flere områder (jf hypotese 5). De øvrige bedriftene mente at de ikke var fratatt fullmakter eller myndighet i forhold til viktige beslutninger. Figuren under viser hvordan bedriftene bedømmer dette spørsmålet.

Hvordan oppfattet så bedriftene utviklingen fremover når det gjaldt beslutning og beslutningsmyndighet? I en del tilfeller ser bedriftene for seg en utvikling der bedriften i større grad får tilført markeder, kompetanse og kapital fra eierselskapet/-konsernet, og dermed en utvikling i retning av mer eller mindre rendyrkede produksjonsanlegg. Motstykket til dette er en utvikling mot en form for ”center of exellence” innen konsernet, mao. en spesialisering innen konsernet i retning av at den lokale bedriften blir tyngdepunkt innen eierkonsernet på visse produkter, produktgrupper eller markedsområder. Siden de fleste eierskifter ligger kort tid tilbake er det få av bedriftene som til nå har utviklet seg særlig langt i retning av noen av disse to modellene.

Som en oppsummering på effekter av eierskiftet for bedriftene, vil vi vise til at et stort flertall av de berørte bedriftene hevder at fordelene for bedriften samlet sett var større enn ulempene ved eierskiftet, jf. figuren til høyre. I de tilfellene der eierovertagelsen ble mest positivt bedømt var alternativet også mest dystert. Den nye eierens bidrag til bedriften ble vurdert som mest positivt i de tilfeller der ny eier hadde virksomhet i bedriftens bransje før overtakelsen.

Blant de forholdsvis få bedriftene som mente at eierskiftet virket negativt eller nøytralt var det relativt sett mange som ikke var i økonomiske problemer før eierovertagelsen.

HYPOTESE 7: Bedriftene som har fått utlokalisert sitt eierskap endrer sine relasjoner til leverandørene og kjøper en mindre andel av sitt vare- og tjenestebehov lokalt.

Bedrifter flytter i relativt stor grad innkjøp av forretningsmessige og finansielle tjenester som bank, revisjon og forsikring fra lokale leverandører slik at tjenesteproduksjonen ikke lenger foregår lokalt. Nesten halvparten av de undersøkte bedriftene har valgt bort minst en lokal tjenesteleverandør. Revisjon er den typen tjeneste som er mest sårbar ved utlokalisering av eierskapet.

De lokale bedriftene som leverte varer før overtagelsen fortsetter med dette etter eierskiftet. Bare et ubetydelig antall vareleverandører ble erstattet med leverandører beliggende utenfor egen region. Vareleverandørene oppfatter da også i de fleste tilfeller eierskiftene som udramatiske. I den grad det er noen endring, er den oftere positiv enn negativ i form av bedret lønnsomhet, konkurranseevne og samhandling mellom kunde og leverandør.

HYPOTESE 8: Utlokalisering av eierskap fører til svakere koblinger mot lokalt næringsmiljø og lokalt kompetanseutviklingsarbeid.

Ingen av bedriftene oppga at etablerte samarbeidsordninger med andre bedrifter i regionen (utenom underleverandører) var svekket av eierendringen. Derimot oppga 1 av 5 at de hadde redusert sitt engasjement i regional næringsutvikling og næringsmiljø. Svekkelsen skjedde ved mindre deltagelse og engasjement i næringsorganisasjoner, utviklingsarbeid og uformelle nettverk lokalt. Flere av de bedriftene som reduserte sitt engasjement fremhevet at utløsende årsaken til dette var at eierskiftet førte til at bedriften ble fratatt viktige ledelsesfunksjoner.

Effekter av eierskifter på regionalt kompetansenivå og kompetanseutvikling kan inntreffe på flere måter. I den grad bedriftene som har fått eksterne eiere avgir sentrale funksjoner som f.eks salg, markedsføring, økonomi, vil dette bidra til å trekke ut fagkompetanse fra bedriftene. Det samme kan gjelde hvis bedriftene har fått redusert sin beslutningsmyndighet på strategisk nivå. Svekkede leverandørrelasjoner mot spesielt leverandører av forretningsmessige og finansielle tjenester som følger av eierskifter kan også ha konsekvenser i forhold til behovet for kompetent arbeidskraft hos leverandørene. Slike tjenester legger i betydelig grad beslag på arbeidskraft med høy formell kompetanse.

Når det gjelder bedriftenes involvering i regionalt samarbeid om kompetanseutvikling utenom bedriften, har det ifølge bedriftslederne skjedd svært små endringer. Vår tolkning er at de lokale bedriftene er relativt lite aktive på dette feltet, både før og etter eierskiftet.

HYPOTESE 9: Et viktig motiv for salg av bedrifter fra lokale eiere til eksterne eiere er behovet for å få tilført ressurser til bedriftene.

Mer enn to tredeler av bedriftene bedømmer enten at eierskiftet ikke kunne unngås eller at bedriftene ville ha stått svakere uten eierskifte. I de fleste tilfellene var det en kombinasjon av flere årsaker som motiverte salget. De viktigste motivene for salget av bedriftene er oppsummert i figuren til høyre.

Bare for et fåtall av de lokale eierne var det et aktuelt alternativ å selge bedriften til andre lokale eiere. Viktigste årsaker til at nye lokale eiere ikke var et alternativ er at det ikke fantes potensielle eiere som kunne tilføre bedriften de ressurser, eller tilknytning til en større enhet i bransjen, som bedriften hadde behov for. En annen viktig årsak er mangel på kapital lokalt.

HYPOTESE 10: Tidligere eiere er lite aktive mht. til å bruke tid og penger på lokale prosjekter og bedrifter.

Det lokale og regionale effekter av utlokalisering av eierskap avhenger ikke bare av virkninger for bedriften selv og det næringsmiljø der bedriften inngår. I høy grad avhenger disse også av hvordan den tidligere eieren bruker den kapitalen og de andre ressurser som er blitt frigjort gjennom salg av bedriften. Figuren til høyre viser i grove trekk om det ble frigjort kapital og hva den evt. ble brukt til.

Hvis for eksempel kapitalen reinvesteres/brukes lokalt kan det potensielt ha større positive effekter for lokalsamfunnet/regionen, enn om den for eksempel investeres i aksjer i selskaper som er uten lokal tilknytning. Det avhenger selvsagt også av hvor mye kapital som frigjøres.

I relativt mange av eierskiftene ble det frigjort lite kapital for mulige investeringer i regionalt næringsliv. De fleste tidligere bedriftseiere som satt igjen med verdier av betydning har plassert midler både i og utenfor egen region. Av lokale investeringsobjekt dominerer bedrifter som tidligere eier var engasjert i før eierskiftet. Det er og investert mye i lokal eiendom og fiskebåter i kystfylkene. I kun et fåtall tilfeller er tidligere eiere gått inn i nye prosjekter eller bedrifter. Undersøkelsen tilsier dermed at gruppen tidligere bedriftseiere ikke er særlig aktive i forbindelse med initiering av nye prosjekter og tilførsel av kapital til lokalt næringsliv.

Langsiktige effekter for bedriftene og lokaløkonomien

I prosjektet er det laget en grov oversikt over hvor stort innslag av lokalt eierskap som er igjen i industrien i de seks fylkene som ble studert, tabellen. Dersom man ser bort fra del av industrien som er som anses å være lite ”utsatt” for oppkjøp utenfra(1), viser det seg at industribedrifter med til sammen vel 20000 ansatte, eies av interesser innen det respektive fylket. Disse bedriftene som i denne sammenheng kan benevnes som ”beholdningen av lokalt eierskap”, utgjør ca en tredel av total sysselsetting i industrien i de seks fylkene.

Tabell. Anslag1 over sysselsatte i industrien etter eierskapskategori2.

Kilde: SSBs Industristatistikk, Kompass Norge AS og kontaktpersoner/-institusjoner i de 6 fylkene.

1. Anslagene i tabellen er delvis ganske grove. For å markere opereres det med antall ansatte avrundet til nærmeste ett hundre.
2. For Opplands vedkommende ble denne gjennomgangen gjort i januar 1998. Den er ikke oppdatert, men det forventes ikke nevneverdige endringer siden da, bl.a fordi utlokalisering av eierskap ikke har forekommet i særlig mange bedrifter etter dette.
3. Bedrifter hvor eierskapet ble utlokalisert før 1988 eller hvor bedriften har vært i eksternt helt siden etableringen. Her veier sistnevnte kategori tungt med flere ”hjørnestensbedrifter” som Raufoss AS, Hydro Sunndal, Norsk Jernverk/Fundia, Hydro Sunndal, m.fl
4. Bedrifter hvor eierskapet er utlokalisert etter 1988.

Beholdningen av lokalt eierskap i industrien varierer betydelig fra ca 10 prosent av samlet industrisysselsetting i Oppland til ca 50 prosent i Møre og Romsdal og Troms. Det går fram av tabellen at tendensen i retning av utlokalisering av eierskap de siste 10 år har vært noe forskjellig mellom fylkene, den har vært svakest i Troms og Finnmark og sterkest i Oppland og Møre og Romsdal.

Oversikten bekrefter at utviklingen mot eksternt eierskap er kommet langt i enkelte områder. Våre tall indikerer dessuten at andelen lokalt eide bedrifter er blitt vesentlig redusert i løpet av den siste tiårs-perioden, og at innslaget av eksternt eierskap i flere fylker har akselerert de senere år. Spørsmålet blir dermed hvilke konsekvenser det kan ha over tid at bedriftene i tiltakende grad blir ”fjernstyrt”.

Som det framgår av figuren på side 2 skjedde hovedtyngden av eierskiftene sent i tiårsperioden. Den gjennomførte undersøkelsen gir derfor relativt svake holdepunkter mht. langsiktige effekter av utlokalisering av eierskap. Bakgrunnen for vurderingene av langsiktige virkninger ligger derfor i litteratur om temaet, i tillegg til de tendenser vårt materiale gir mht. slike effekter. De langsiktige regionale effekter av utlokalisering vil både avhenge av hvordan bedriften selv endres som følge av eierskiftet, og på hvilken måte den endrer sin funksjon i forhold til regionalt næringsmiljø, kompetansebygging og innovasjon.

Vi mener på bakgrunn av undersøkelsen å kunne identifisere noen typetilfeller av hvordan utlokalisering av eierskapet kan påvirke bedriftene:

Den utarmede bedrift. Bedriften tappes for kapital, kompetanse og/eller viktige funksjoner over tid, eventuelt at eieren ikke er villig til å bidra til å sikre bedriftens framtid. Dette fører til svakere utvikling i bedriften, og i verste fall til avvikling. En slik utvikling kan typisk inntreffe når ny eier har gått inn i bedriften for å legge under seg en konkurrent, når eier er relativt ressurssvak, eller når motivene bak oppkjøpet er uklare. Ikke alle bedrifter som blir nedlagt vil være at typen ”utarmede bedrifter”. Eier kan nemlig ha satset tungt og seriøst, men ikke fått til (tilstrekkelig) lønnsomhet. Andre bedrifter kan bli nedlagt som følge av omstrukturering i konserner og markedsstyrte innskrenkninger.

Den rene produksjonsfilial. Bedriften mister funksjoner som er vitale for en bedrifts dynamikk og utvikling, særlig FoU-relaterte oppgaver men også andre sentrale funksjoner. Bedriften får i stadig sterkere grad tilført markeder, kompetanse og kapital fra eierselskapet/-konsernet. Denne bedriftstypen preges av detaljert styring og kontroll, og at få andre funksjoner utover produksjonen legges lokalt. Kommunikasjonen skjer hovedsakelig mellom hovedkontor og fabrikksjefen ved periferi-enheten. Ved økonomiske problemer mister eierne lett noe av interessen for produksjonsenheten og vil trekke seg ut.

Den ”trimmede” selvstendige bedrift. De fleste funksjoner ivaretas lokalt og det er stor grad av frihet til å fatte beslutninger. Bare få, men viktige beslutninger av strategisk og utviklingsmessig art, fattes sentralt i konsernet. Motivert utfra lønnsomhetsbetraktninger gjennomsyres foretaket av en desentraliseringsfilosofi. Denne er særlig fremherskende i gode tider, men kan stilles under press for reorganisering når/hvis økonomiske problemer melder seg. Eier tar flere grep for å senke kostnader både internt i bedriften, og i forhold til innkjøpte varer og tjenester.

Den styrkede selvstendige enhet. Som den foregående, men eier er relativt sett mindre fokusert på å kutte kostnader, og mer orientert mot å utvikle bedriften både ved å tilføre den ressurser og ved å bygge videre på det potensiale som finnes i bedriften selv.

”Center of exellence”. Bygger opp en spesialisert enhet innen et konsern slik at den lokale bedriften blir tyngdepunkt innen eierkonsernet på visse produkter, produktgrupper eller markedsområder. Innebærer en strategisk satsning og oppbygging av virksomhet. Et slikt ”knutepunkt” vil samle kompetent arbeidskraft innen de områder det skal ha ansvar for, og innebærer et betydelig innslag av utviklingsfunksjoner.

I de fleste eierskifter vil dette trolig være snakk om en gradvis utvikling over tid. Vårt materiale gir relativt dårlige holdepunkter for å bedømme hvor stor andel av bedriftene som befinner seg i de fem respektive kategoriene. Det synes derimot hevet over tvil at utlokalisering av eierskap i de fleste tilfeller medfører at bedriftene avgir beslutningsmyndighet i større eller mindre grad i forhold til tidligere og at dette på sikt ofte vil utdypes.

Dette vil gi en langsiktig tendens i retning av at utlokalisering av eierskap tapper regionen for arbeidsplasser knyttet til eierskap/ledelse. Det samme gjelder andre funksjoner i bedriftene og hos leverandører av forretningsmessige tjenester som krever kompetent arbeidskraft. Det er grunn til å tro at når etterspørselen etter denne typen kompetanse svekkes, søker personer med slik kompetanse og høyt ambisjonsnivå seg til andre regioner. Det ligger i denne dynamikken en selvforsterkende effekt. Når denne arbeidskraft er vanskelig få tilgang på lokalt, vil det i neste omgang også fungere som argument for å flytte denne typen funksjoner til mer sentrale strøk av landet. I neste omgang vil dette hemme nyetableringer noe som også svekker tilgang på slike stillinger lokalt.

Som følge av dette kan det forventes at utlokalisering av eierskap bidrar til å tynne ut lokale arbeidsmarkeder for denne type stillinger. Spesielt uheldig vil dette være i områder som har liten beholdning og tilgang på ulike typer kompetent arbeidskraft. I områder hvor det regionale næringsmiljø er mer sammensatt, og dermed har et mer variert arbeidsmarked kan de negative utslagene forventes å være noe mindre. På den annen side er næringslivet, spesielt i perifere strøk preget av lav formell kompetanse i utgangspunktet. I den grad nye eiere kan overføre kompetanse og andre ressurser, selv om de er rettet mot produksjonsprosesser og ikke innovasjoner, vil dette kunne være et tilskudd for et ensidig næringsliv.

Det hevdes at personer høyt kompetansenivå lokalt er nødvendig for å få til nyskapning, i hvert fall innen visse bransjer. De er så å si en del av det stoff som det blir nyskaping av. Et svakere arbeidsmarked for disse personene kan derfor virke på nyskaping og omstillingsevne. I sin ytterste konsekvens kan man også si at dersom arbeidskraft med høy kompetanse ikke finnes i lokalt næringsliv, kan den heller ikke spres gjennom formelle eller uformelle nettverk. Et annet element i dette er at når arbeidsmarkedet tynnes ut blir alternative arbeidsplasser få. Folk blir sittende i sine gamle posisjoner med det resultat at kompetansespredningen også på denne måten hemmes og kunnskapstilfanget for bedriftene svekkes. Følgen er at et område som ikke har et attraktivt arbeidsmarked, som kan trekke til seg og holde på personer med denne kompetansen, på sikt trolig vil få en svakere økonomisk vekst og sysselsetting enn områder som lyktes med å holde på eller trekke til seg slike personer.

Vår undersøkelse viser en svak tendens mot at bedrifter som har fått utlokalisert sitt eierskap fjerner seg fra lokale og regionale næringsnettverk og minker sitt engasjement i ulike former for næringsarbeid. Vi forventer at dette for mange bedrifter er en utvikling som vil forsterkes over tid, og i særlig grad for de bedrifter som må gi avkall på autonomi og sentrale funksjoner i bedriften. Dette understøttes av litteratur som viser til at filialbedrifter typisk vil inngå i nasjonale og internasjonale produksjonsnettverk og innovasjonssystemer, og i mindre grad slike nettverk og systemer lokalt. I mange tilfeller vil de konsernene bedriftene inngår i bli den viktigste kilde til innovasjoner og kompetanseheving i slike bedrifter.

En slik utvikling vil i så fall bidra til å forsterke den effekt som er påpekt ovenfor. Enkelt sagt vil bedriftene få lavere kompetanse og de vil være mindre tilbøyelige til å dele den med andre gjennom både formelle og uformelle nettverk på regional basis. På den annen side kan effekten av eierskifter være positive i regional sammenheng hvor slike nettverk består, og hvor bedriftene tilføres kompetanse og ressurser, jf typetilfellene ”Den styrkede selvstendige enhet” og ”Center of exellence”. Det vil være et empirisk spørsmål hvilke slike ”typer” bedrifter som vil dominere (jf foran), og på hvilken måte de lokale og regionale nettverk, samt bedriftenes engasjement i denne sammenheng, vil bli påvirket.

Som en oppsummering av drøftingen av langsiktige konsekvenser vil vi fremholde at en utvikling mot større grad av ekstern eierkontroll gir grunn til ettertanke mht. distriktenes muligheter for en utvikling som er basert på egne ressurser og egen kontroll. Dette er ikke noe nytt fenomen, distriktene har alltid vært avhengig av ressursgrunnlag, utenforstående markeder, skiftende rammevilkår og eksterne eierinteresser. Våre funn gir imidlertid en indikasjon på at graden av ekstern eierkontroll er økende med utgangspunkt i undersøkte næringer. Begrensinger, utfordringer og muligheter som dette skaper er derfor er av større betydning enn før. Spørsmålet er også om og evt. på hvilken måte økt ekstern kontroll legger begrensninger på muligheten for lokalt basert utvikling i sin alminnelighet. Et sentralt tema som ikke har vært drøftet i særlig grad er også er om det finnes noe realistisk alternativ til økt ekstern eierkontroll, og hvordan evt. offentlige virkemidler kan spille inn i dette. Innhold og vektlegging i dette prosjektet gjør det ikke mulig med noen fullstendig analyse av dette i denne omgang.

(1) Små bedrifter utgjør ofte lite interessante oppkjøpsobjekter. For vernede og samvirkeeide industribedrifter er eierskapet i stor grad stedbundet.