Statsråd Ragnhild Queseth Haarstad

Kommunal- og arbeidsdepartementet

Diskriminering og likestilling i arbeidslivet

Åpningstale på Kontaktutvalgets konferanse om diskriminering og likestilling i arbeidslivet, Trondheim 8.12.97

Det er med stor glede at jeg åpner denne konferansen om diskriminering og likestilling i arbeidslivet og samtidig møter Kontaktutvalgets medlemmer for første gang.

Innvandreres medvirkning i politiske prosesser - både på nasjonalt og lokalt plan - er en forutsetning for å sikre deltakelse på linje med den øvrige befolkning. Videre er dialog og samarbeid mellom innvandrerorganisasjonene og myndighetene et av de viktigste virkemidlene for at innvandrere skal få innflytelse i samfunnet. Kontaktutvalget mellom innvandrere og norske myndigheter er en av flere arenaer for slik dialog.

KIM har i 14 år vært et sentralt samarbeidsorgan i Norge mellom personer med innvandrerbakgrunn, politiske partier og offentlige myndigheter. Utvalget gir råd til myndighetene i innvandrings- og flyktningpolitikk og i spørsmål som gjelder integrering i det flerkulturelle samfunn. For innvandrermiljøene har utvalget en viktig funksjon som kanal til myndighetene.

Den direkte kontakten, både i formelle møter og mer uformelt utenom møtene, gir representantene fra offentlige myndigheter større kjennskap til innvandrernes synspunkter og problemstillinger innvandrermiljøene er opptatt av. Slik kontakt fører også til en reell mulighet for innvandrerorganisasjonene til å være premissleverandører i politikkutviklingen på feltet.

Jeg har lyst til å ta et lite tilbakeblikk på KIMs historie. I innstillingen til stortingsmelding nr 74 (1979-80) Om innvandrere i Norge, ble det tatt initiativ til å opprette et kontaktorgan mellom innvandrernes organisasjoner og norske myndigheter. I en rekke møter mellom innvandrerforeninger og myndighetene fra 1981 til 1983, ble ulike modeller for sammensetning av, og mandat for, et kontaktorgan drøftet. Resultatet ble en 2-årig prøveordning fra 1984 med representanter for organisasjonslivet, offentlige myndigheter og innvandrerorganisasjonene.

Prøveperioden ble forlenget med to nye år og deretter ble Kontaktutvalget videreført fra 1989. Det ble foretatt noen endringer i sammensetningen. Utvalget skulle ha innvandrerrepresentasjon fra alle deler av landet og regionale konferanser ble innført i mer permanent form i forbindelse med valg av nye representanter.

På 90-tallet har KIM lagt større vekt på utredninger. Utvalget har satt en rekke viktige integreringspolitiske spørsmål på dagsordenen. Det har blitt laget utredninger om innvandrerungdoms situasjon, om politi og minoriteter, om innvandreres deltakelse i samfunnet, om forholdet mellom minoritet og majoritet, og om rettssikkerhet for innvandrere generelt og for innvandrerkvinner spesielt. Videre har utvalget arrangert landsomfattende konferanser blant annet om innvandrerungdoms syn på sin egen situasjon, om innvandrerkvinners situasjon i Norge og om innvandrere og helse.

Viktigheten av KIM har ikke blitt mindre med årene. Norge, som resten av Europa, utvikler seg stadig i en mer flerkulturell retning. Dette fører til at det hele tiden er nye utfordringer å gripe fatt i på integreringsfeltet. I en slik situasjon blir betydningen av Kontaktutvalget, blant annet som rådgivende organ for myndighetene og som arena for dialog om aktuelle saker, større og større.

Denne konferansen setter punktum for dette utvalgets fungeringsperiode. Prosessen med oppnevning av et nytt KIM for perioden 1998-2001 nærmer seg slutten. Det har vært foreslått en rekke gode kandidater, og jeg skulle ønske vi kunne ha åpnet Kontaktutvalget for alle disse. Dessverre er ikke dette mulig. Jeg vil gjerne få benytte anledningen til å takke dere for en flott innsats. Jeg håper at samarbeidet med det nye utvalget blir like godt som med det gamle og jeg vil gjøre mitt beste for å få dette til.

Det nye Kontaktutvalget, som forøvrig er nummer 6 i rekken, har mange viktige oppgaver å ta fatt på. Rasisme og diskriminering, arbeid, norskopplæring og forholdene for de unge vil være en del av dagsordenen. Uansett tema vil det mest sentrale være å sikre dialogen om både store og små spørsmål.

I et nordisk ungdomsblad skrev en dansk gutt med tyrkisk bakgrunn nylig følgende:

"Jeg ringte en gang til en forretning og spurte om de kanskje hadde bruk for en ekstra medarbeider. Jeg fortalte om meg selv, om min tidligere arbeidserfaring og kvalifikasjoner. Mannen hadde åpenbart behov for akutt hjelp, og han spurte meg om jeg kunne starte allerede neste dag. Det kunne jeg selvfølgelig godt og samtalen var riktig hyggelig, inntil jeg skulle til å oppgi navn, adresse osv. Resultatet ble at den samme mannen som for få sekunder siden var helt vill etter mine kvalifikasjoner, nå dreide 180 grader om, ble negativ som om jeg hadde sagt noe galt, og til slutt slengte røret på, etter å ha understreket: "jeg ringer tilbake"......... Han ringte aldri........"

Gutten er 21 år og heter Hüseyin Ackay. Vi vet at slike episoder også finner sted i Norge. For ikke så lenge siden var det en norsk mann, adoptert fra Colombia, som ikke fikk kjøre ambulanse fordi det ble påstått at hudfargen hans kunne skremme pasientene. En direktør i et vikarbyrå uttalte til Dagbladet nylig at han ikke ville ansette mørkhudede som julenisser fordi de kunne skremme barna. Vi kjenner også til akademikere med innvandrerbakgrunn, utdannet i Norge, som har sendt hundrevis av søknader uten å få jobb.

Arbeid er viktig både for den enkeltes inntekt og for å få en følelse av tilhørighet i det norske samfunn. Arbeidsledighet, og spesielt langvarig ledighet, kan føre til betydelige problemer for den som blir rammet og for samfunnet som helhet. Goethe har sagt:

Ingen velsignelse er så stor som arbeidets,
og bare det mennesket som har arbeidet hele sitt liv, kan si:
"jeg har levet".

Mange vil kanskje mene at dette er å ta litt vel hardt i, men vi er alle enige om at arbeid er viktig for den enkelte. Derfor blir det desto mer alvorlig når innvandrere opplever diskriminering på arbeidsmarkedet, i tillegg til problemer med å få godkjent utdanning og yrkeskompetanse fra hjemlandet.

Innvandrerne må få sjanse til å være synlige i det norske samfunnet. En fullverdig samfunnsdeltakelse er viktig - ikke bare for dagens innvandrere, men også som et signal til kommende generasjoner. Sentrumsregjeringen har som utgangspunkt at mennesker kan og vil være aktive deltakere i samfunnet, som borgere, ikke bare som kunder og klienter. Vi vil føre en aktiv integreringspolitikk for å motvirke utviklingen av diskriminering og nye klasseskiller. Det vil bli lagt fram en stortingsmelding om hvordan vi kan motvirke utviklingen i retning av større forskjeller i økonomiske levekår.

Stortingsmelding nr 17 (1996-97) Om innvandring og det flerkulturelle Norge slår fast at personer med innvandrerbakgrunn skal ha samme mulighet som befolkningen forøvrig til å forsørge seg selv og sin familie gjennom lønnet arbeid. Diskriminering i arbeidslivet er en av flere årsaker til arbeidsledigheten blant flyktninger og innvandrere. I tillegg til å arbeide mot diskriminering, vil regjeringen legge vekt på etterutdannings- og yrkeskvalifiseringstilbud for innvandrere. Prosedyrer for godkjenning av relevant utdanning og yrkeserfaring fra utlandet må endres slik at innvandrere raskere kan komme i jobb og bli økonomisk selvhjulpne. Det er et lite skritt på veien at det nå foreligger en oppdatert brosjyre om hvordan man går fram for å få sin utdanning godkjent.

Videre er norskkunnskaper en nøkkel til å komme inn på arbeidsmarkedet. Dette har etter vært blitt sagt til det kjedsommelige, men like viktig er det. Grunnstenen i vårt flerkulturelle samfunn må være norsk som felles språk. Regjeringen vil erstatte det eksisterende timebaserte tilbudet i norsk med samfunnskunnskap skal erstattes med et nivåbasert undervisningstilbud, tilpasset den enkeltes forutsetninger og behov.

Tiltak mot diskriminering i arbeidslivet er et sentralt punkt i Handlingsplanen mot rasisme og diskriminering som vil foreligge i løpet av første kvartal 1998.

Kommunaldepartementet har på nytt fremmet en Odelstingsproposisjon for Stortinget med forslag til endring av arbeidsmiljølovens § 55a. Endringen vil innebære et forbud mot å forskjellsbehandle arbeidssøkere på grunn av rase, hudfarge eller nasjonal opprinnelse ved ansettelse. Hvis Stortinget godkjenner denne lovendringen, skal det ikke lenger være mulig å la være å ansette innvandrere fordi "de kan skremme barna" - eller pasientene eller hvem det nå måtte være.

Norge har, ved sin ratifikasjon av FNs rasediskrimineringskonvensjon, forpliktet seg til å sikre et effektivt vern mot enhver diskriminerende handling som er i strid med konvensjonen. Regjeringen har derfor valgt å videreføre arbeidet med å opprette en ordning for juridisk bistand til personer som blir utsatt for diskriminering. Ordningen skal etableres for en prøveperiode på fem år. Hensikten med ordningen vil være å gi profesjonell juridisk veiledning til enkeltpersoner. En slik ordning vil kunne gi den nødvendige trygghet og støtte for dem som opplever diskriminering. En arbeidsgruppe har nettopp overlevert en rapport med forslag til hvordan en slik landsdekkende prøveordning for juridisk bistand bør fungere. Innholdet i rapporten vil dere få høre mer om senere i dag.

I statsbudsjettet for 1997 ble det avsatt 1,5 millioner kroner til utvikling av gode, flerkulturelle arbeidsplasser. Disse midlene er fordelt på seks prosjekter og noen av dem har rekruttering som hovedmålsetting. Det har blant annet blitt gitt støtte til et prosjekt i regi av Norsk ingeniørorganisasjon, som er rettet inn mot rekrutteringsproblematikk i forhold til innvandrere med høy utdanning.

I tillegg er det, i Hovedtariffavtalen for staten for 1996-98, avsatt 3 millioner kroner som skal stimulere til bedre utnyttelse av innvandreres kompetanse i offentlig sektor. Midlene blir administrert av Planleggings- og samordningsdepartementet som har gitt støtte til 18 prosjekter.

Jeg er glad for at vi nå ser enkelte positive tegn for innvandrere på arbeidsmarkedet, selv om det fremdeles er langt igjen til målet. Tall fra Statistisk sentralbyrå viser at den registrerte arbeidsledigheten blant innvandrere har gått mer ned enn blant befolkningen generelt fra august i fjor til august i år. For innvandrere falt ledigheten fra 13 prosent til 10,8 prosent, mens den for hele befolkningen falt fra 4,5 til 3,5 prosent. I tillegg til en nedgang i ledigheten, synes det som om flere og flere blir oppmerksomme på innvandreres problemer på arbeidsmarkedet og ønsker å gjøre noe med dette. Det gjelder både enkeltmennesker, offentlige myndigheter, politiske partier, organisasjoner, fagbevegelsen og store deler av næringslivet.

Internasjonal forskning viser at kulturelt mangfoldige grupper håndterer problemer mer kreativt og nytenkende enn mer homogene grupper. Det er på tide at både offentlig og privat sektor i Norge tar dette til etterretning og sørger for at arbeidslivet gjenspeiler det mangfoldige samfunnet vi har.

Lykke til med konferansen!