Politisk rådgiver Eva Lian

Kommunal- og arbeidsdepartementet

Strategi og virkemidler for lokalt integreringsarbeid

NBBLs konferanse "Godt bomiljø for alle" 26.11.97 i Oslo

Gode venner!

Jeg vil takke for at jeg er invitert til å snakke om to sentrale politiske oppgaver for Kommunaldepartementet - altså godt bomiljø og integreringsarbeid. Det er en glede for meg å snakke for en forsamling som består av representanter for boligsamvirket, frivillige organisasjoner og kommuner. Disse aktørene er av størst betydning for å få til nettopp et "godt bomiljø for alle". I tillegg hører vi jo alle til i et bomiljø, og dermed burde jo alle være interessert og opptatt av dette.

Dette er hovedpunktene i det jeg har tenkt å si:

( lysark 1):

• om bomiljø og levekår i offentlig politikk
• om de integreringspolitiske retningslinjene
• boligmarkedet og innvandrernes muligheter
• litt om Handlingsprogrammet for Oslo indre øst
• om bomiljø og deltakende aktører
• noe om stimuleringstiltak

Det sier seg selv at et slikt omfattende tema vi snakker om her i dag tilsier en bred tilnærming fra min side.

(OM BOMILJØ OG LEVEKÅR I OFFENTLIG POLITIKK)

Godt bomiljø er en sentral og selvsagt målsetting i boligpolitikken, men likevel ikke enkel å håndtere som et innsatsområde i offentlig politikk. Ikke kan vi vedta eller påby det og ikke kan vi uten videre kjøpe det. Et godt bomiljø er en samlet følge av mange forhold i det strøket der folk bor: Det gjelder både boforholdene for den enkelte og det vi har felles i form av fysiske omgivelser og sosialt miljø. Hver og en som bor et sted har sine egne ønsker og sine egne opplevelser av bomiljøet. Derfor er engasjement fra den enkelte en god egenskap ved et bomiljø. I byene har du ditt nære bomiljø i oppgangen, gårdsrommet og blokka, men også egenskaper ved byrommet og bymiljøet i nabolaget er viktige for å ha det trygt og godt.

Vil vi ha godt bomiljø, må vi derfor ta hensyn til dette hver gang vi gjør et privat eller offentlig tiltak. I departementet arbeider vi bl.a. med spørsmål om hvordan hensyn til bomiljø kan få en tyngre status når private planlegger og det offentlige bruker sin myndighet etter plan- og bygningsloven, fordi et godt bomiljø er sentralt i hverdagslivet vårt.

Nå får ikke alle like generøse doser av godene i samfunnet. Viktige egenskaper ved bomiljøet som boligstandard, utsikt, frisk luft, lite støy, trygge trafikkforhold osv. er ikke helt jevnt fordelt i byen. Derfor kan noen faktisk kjøpe seg inn i et bomiljø som er bra. Prismekanismene i boligmarkedet gir dermed også de rikeste en mulighet til å sikre seg sine likemenn som naboer. Men fra sentrumspartienes side vil vi jobbe for å motvirke et samfunn med økte forskjeller. En svært viktig del av en slik politikk vil være å motarbeide opphoping av dårlige levekår i bestemte strøk eller områder. Gode boforhold og et godt bomiljø er viktige elementer i en levekårspolitikk som skal sikre at alle har muligheter til et godt liv.

Derfor vil vi bruke boligpolitikken til utjevning av de fysiske forutsetningene for et godt bomiljø. Husbanken har en viktig rolle. Den skal både bidra til et godt fysisk miljø, gode, nøkterne boliger og sosial fordeling. I et godt bomiljø spiller den sosiale side en viktig rolle. Vi har først et godt bomiljø hvis folk har råd til å bo, hvis det er økonomisk og juridisk trygt å bo, hvis du kan få støtte av ditt nettverk i nabolaget i gode og onde dager, selv om naboer noen ganger kan oppleves som en plage, og strøket er trygt og ordentlig.

Derfor trenger vi organisering av fellesskap i boligområdene, slik at beboere kan arbeide sammen om det som skaper gode sirkler i bomiljøet og dempe ulempene som finnes. Fra de sentrale myndighetenes side er det viktig å gi gode rammebetingelser for en god lokal organisering av bomiljøet. En revisjon av husleielovgivningen er under forberedelse i departementet og vi regner med å legge fram en lovproposisjon til våren. Det er nedsatt et utvalg til å gjennomgå borettslovene - og det er en anledning til å ta opp forutsetningene for trygghet, medvirkning og sosial aktivitet i bomiljøene.

(OM INTEGRERINGSPOLITIKKEN)

Sentrumspartiene mener at vi trenger en aktiv integreringspolitikk for å motvirke utviklingen av diskriminering og nye klasseskiller. Nøkkelen til gode resultater ligger ikke minst i norsk som et felles språk og at det utvikles kontakt og forståelse på tvers av folks etniske og kulturelle bakgrunn.

I Stortinget behandlet vi på forsommeren stortingsmelding nr. 17 (1996-97 ) Om innvandring og det flerkulturelle Norge. Hovedbudskapet, som det er tverrpolitisk enighet om, er at alle uansett bakgrunn skal ha like muligheter, rettigheter og plikter til å delta i samfunnet og bruke sine ressurser.

Når myndighetene skal legge forholdene til rette for innvandreres deltagelse i samfunnet vil det viktigste være å bedre deres muligheter på arbeidsmarkedet, f eks ved å gjøre det lettere å få godkjent medbrakt kompetanse, og sørge for ulike tiltak som vil kvalifisere til norsk arbeidsliv. Det er nødvendig at norskopplæringen med samfunnskunnskap blir mer tilpasset den enkeltes forutsetninger og behov.

Skole og barnehage e nøkkelinstitusjoner for integrering. Vi er opptatt av å sikre mulighetene for barn og unge med innvandrerbakgrunn til å gjøre det bra på skolen og fortsette i videregående utdanning. Prinsippet om tilpasset opplæring innebærer at man må ta hensyn til den enkelte elevs forutsetninger.

Som et forsøk på å redusere diskriminering - blant annet på boligmarkedet og i arbeidsmarkedet - skal det opprettes en ordning som bidrar til å overvåke rasisme og diskriminering, og som kan yte juridisk støtte til personer som diskrimineres på grunnlag av hudfarge, opprinnelse m v. Dette er ment som en prøveordning i fem år.

Vi tror det kan påskynde integreringsmulighetene om flere innvandrere og flyktninger bosetter seg utenfor Oslo og de større byene. Regjeringen vil derfor fortsette med å legge opp til geografisk spredning ved første bosetting av flyktninger i Norge.

Skal vi få en vellykket integrering av innvandrere må vi lykkes med å gi innvandrere like muligheter som individer i arbeidsmarkedet, boligmarked og bomiljø, undervisningssystemet og politikken. Vi satser på at de offentlige tiltakene skal omfatte alle - det skal ikke være særordninger for folk med innvandrerbakgrunn. De skal ha samme rettigheter og plikter som andre. Men for å få til en vellykket integrasjon, må vi av og til bruke litt spesiell oppmerksomhet og tilrettelegging for at alle på sikt skal kunne få like muligheter.

(NÆRMERE OM BOLIGSEKTOREN)

Derfor er det i Stortingsmelding nr 17 blant annet lagt vekt på å drøfte hvordan de boligpolitiske virkemidlene vi har i Norge skal fungere bra for alle. De skal også nå fram til grupper uten røtter i norsk tradisjon eller kjennskap til norske institusjoner og markedsforhold.

I likhet med andre i Norge skaffer de fleste innvandrere seg et sted å bo ved egen hjelp, uten hjelp av offentlige ordninger. I den store levekårsundersøkelsen for innvandrere som er gjort for departementet viser det seg at ikke-vestlige innvandrere sett under ett bor dårligere enn nordmenn flest gjør. Vi ser at innvandrere bor i mindre boliger, og at de bor trangt. Mens under 13 prosent av husstandene i Norge er trangbodde etter definisjonen som er brukt, er det 53 prosent i innvandrergruppa som bor slik.

En større del av befolkningen med innvandrerbakgrunn bor også i strøk som er belastet med støy og forurensning eller i områder der befolkningen opplever belastninger på grunn av hærverk og kriminalitet. Innvandrere eier i mindre grad sin bolig enn det er vanlig for andre i Norge. Over halvparten av innvandrerne som bor til leie sier i undersøkelsen at de ønsker å kjøpe bolig, men ikke kan få lån. Bare fire prosent av andre nordmenn sier dette.

Vi ser altså vesentlige ulikheter i boforholdene. Jeg ser ikke bort fra at dette dels skyldes bevisste valg. Alle må vi velge hvordan vi skal disponere våre inntekter. Boligetablering krever av de fleste en klar prioritering av boutgiftene i husholdningens budsjett. Blant innvandrerne kan vi finne prioriteringer som ikke gir plass til så høyt boligkonsum som nordmenn flest legger vekt på. Men fra statens side skal vi legge til rette for at alle grupper skal kunne etablere seg i en god og tilfredsstillende bolig. Det er viktig for barnas oppvekstforhold og på sikt for innvandrernes integrasjon i det norske samfunnet. Vi har i dag ikke skikkelig oversikt over innvandrergruppenes bruk av husbanktilbudet - men Husbanken og kommunene må se til at ordningene fungerer og vurdere hvordan vi kan åpne kanalene til alle dem som trenger bistand.

Kommunene må ta opp denne hansken. De må legge til rette for at folk med innvandrerbakgrunn får informasjon om kommunens mulighet til å formidle etableringslån og bostøtte eller andre tilskudd. Kommunene må arbeide aktivt med sine virkemidler for å fjerne belastende miljøforhold og legge opp programmer for utbedring av dårlig boligstandard. Sammen kan kommunene og Husbanken bidra til at det blir bygd boliger som kan tilbys folk som ikke har en tilfredsstillende boligstandard. Her har vi en rekke virkemidler i Husbanken og kommunene må legge til rette for at de blir brukt lokalt.

Jeg vil benytte anledningen til å peke på at kommunene i stor utstrekning utnytter Husbanken på en god måte. Etableringslånet er det behovsprøvde virkemidlet som kan nå lengst ut. I de siste tre årene har kommunene lånt 3,6 milliarder kroner fra Husbanken for å låne videre ut til ulike grupper som trenger bedre vilkår enn de kan oppnå i det private kredittmarkedet. I fjor lånte kommunene ut 1,4 milliarder kroner til 7500 husholdninger.

Siden innvandrere har dårligere boforhold enn andre, er det mitt ønske at innvandrere kan bli en betydelig bruker av slike lån fra kommunene. Den flytende renta på slike lån fra Husbanken er i dag 3,8 %, og vil ut fra regelverket gå opp til 4,2% i neste halvår. Her har vi et godt virkemiddel for dem som er i en etableringsfase og har arbeid. Kommunene har i dag mindre grunn enn før til å være redd for risiko ved videreutlån. Husbanken gir kommunen muligheten til å verge seg mot tap. De kan bruke inntil 20 prosent av boligtilskuddet de får tildelt fra Husbanken til tapsavsetning for etableringslån. For grupper som ikke kan klare å betjene et tilstrekkelig stort etableringslån, kan lånet kombineres med boligtilskudd. Boligtilskuddet er en begrenset og behovsprøvd ordning som kommunene kan bruke overfor særlig vanskeligstilte på boligmarkedet. Fordi disse ordningene er viktige, er det sentralt at formidlingen av dette tilbudet overfor innvandrere gjøres på en profesjonell måte. Fra departementet vil vi peke på muligheten for et samarbeid mellom kommunen og boligbyggelagene. Boligbyggelagene har en kontaktflate overfor det boligsøkende publikum som kan være interessant for å få etableringsstøtten fram til brukerne. Vi forutsetter fra departementets side at kommunen fortsatt tar ansvar for å fastsette kriterier og styre bruken av lån og tilskudd. Men innenfor en slik ramme vil jeg tro at det kan være positivt å trekke boligbyggelagene inn som ledd i denne offentlige tjenesteytingen.

Ikke alle kan eller vil sette seg i gjeld og kjøpe egen bolig. Derfor er det nødvendig at det finnes et godt tilbud av utleieboliger. Regjeringen vil arbeide videre med et program for hvordan de som har problemer med å etablere seg på boligmarkedet skal hjelpes. Et slikt program vil vi presentere nærmere i forbindelse med Revidert nasjonalbudsjett til våren. Regjeringen har også foreslått at bevilgningen til boligtilskudd til etablering, utbedring og utleieboliger blir økt med 30 mill. kroner for 1998 slik at bevilgningen blir 439 mill. kr. Jeg vil også vise til forslaget om å øke rammene for tilsagn til nye studentboliger. Vi har i det politiske grunnlaget for sentrumsregningen lagt vekt på at det må bygges flere utleieboliger enn hittil. Vi ser for oss at utleieboligen kan etableres i regi av kommunale boligselskaper, boligbyggelag og stiftelser. Som kjent er kravet om at kommunene skal stille kommunal garanti ved fullfinansiering av utleieboliger fjernet. Husbanken må nå vurdere sikkerhetsbehovet i hvert enkelt prosjekt. Vi må likevel organisere dette boligtilbudet slik at subsidiene som må ytes til sosiale utleieboliger kan forbli i boligene. I tilbudet av sosiale utleieboliger må innvandrere og andre behandles likt etter sitt behov.

Jeg har lagt merke til at i Oslo kommunes spesielle boligtilbud til unge mennesker som kalles UNGBO finner vi folk med ulik etnisk og kulturell bakgrunn. UNGBO-prosjekter og andre som direkte retter seg inn mot vanskeligstilte grupper og bidrar til integrering vil være blant prosjekter som vil være særlig høyt prioritert innenfor Husbankens rammer. Når vi i 1998 skal komme med en evaluering av hvordan Husbankens virkemidler til boligetablering fungerer, vil vi legge vekt på å følge opp hvilken nytte unge og eldre innvandrere har av de forskjellige ordningene.

Når vi skal bygge utleieboliger må vi nøye ta hensyn til spørsmål om bomiljø og variasjon i boligmassen. I Oslo og andre steder finner vi strøk med en ensidig boligstruktur av små boliger, mange utleieboliger og i mange tilfeller uheldige sosiale forhold og miljømessige problemer.

Bygging av utleieboliger eller andre tiltak med støtte fra Husbanken og kommunene må ikke bidra til å fryse fast en slik situasjon. Det må være en målsetting at vi kan skape en variert boligstruktur i så store deler av boligmarkedet som mulig og at vi kan bidra til en mer variert befolkningssammensetning i de områdene som i dag har dårligst boforhold. Målet er selvsagt ikke at vi overalt skal finne den samme befolkningssammensetningen. Vi har ingen grunn til å tro at det blir slik. Men det bør bli mer attraktivt å bosette seg blant annet i Oslo indre øst f eks for barnefamilier. I flere år har vi opplevd at denne gruppa flytter ut - og det har med sider ved oppvekstmiljøet, boligstandarden og det ytre miljø å gjøre. Det skal vi gjøre noe med.

Innvandrergruppene har derimot hatt en tendens til å konsentrere seg i deler av Oslo indre øst - og blant annet i enkelte drabantbyer både i Oslo og andre større byer. Denne bokonsentrasjonen skyldes nok først og fremst at det i disse bydelene finnes rimelige boliger som er attraktive for folk med lav inntekt. Men innvandrere som velger å bo i samme nabolag eller bydel kan se flere fordeler. De kan bli mer selvhjulpne og få et sterkere nettverk rundt seg enn om de bodde mer spredt. De kan oppleve klare fordeler med nærhet til butikker, tjenester eller kulturelle tilbud de er avhengige av. Men på sikt kan en slik bokonsentrasjon føre til mangelfull integrasjon. Det er derfor viktig at både boligtilbudet og sysselsettingssituasjonen blir bedre for innvandrere. Det vil på sikt stimulere integrering og motvirke dårlige levekår.

Dagens bokonsentrasjon gjør at en rekke skoler har store utfordringer med et mangfold av minoritetsspråklige elever. En god skolesituasjon både for elever med norsk som morsmål og elever med bakgrunn i et av de mange minoritetsspråkene er svært viktig. Å forbedre skolens evne til en god opplæring og sikring av gode norskkunnskaper for alle er et sentralt mål i den integreringspolitikken vi skal føre. Gjennom behandlingen av Stortingsmelding nr 17 tidligere i år har vi fra statens side lagt opp til forbedringer her. Det er kommunen som har ansvaret for en godt tilrettelagt undervisning, men de statlige tilskuddsordningen skal også være best mulig tilpasset situasjonen. Jeg regner med at Oslo kommune kan utnytte dette til å bedre kvaliteten på skoletilbudet. Det er viktig at Oslo kommune i sine budsjett prioriterer en opprustning av skolene i indre by med store miljø- og bygningsmessige problemer, slik at det blir lagt til rette for god læring og sosialisering.

Fra statens side har vi tilbudt Oslo kommune et treårig forsøk med gratis pedagogisk tilbud for alle 5-åringer i en bydel. Jeg er glad for at dette nå vil bli gjennomført i bydel Gamle Oslo.

(HANDLINGSPROGRAM FOR OSLO INDRE ØST)

Et annet viktig samarbeidsprosjekt mellom kommunen og staten kan få stor betydning for områdene der vi finner den største bokonsentrasjonen av innvandrere. Jeg tenker på handlingsprogrammet for Oslo indre øst. Vi hadde forslag om dette handlingsprogrammet til behandling i Stortinget flere ganger, og nå har det endelig kommet godt i gang.

Kommunalministeren vil følge opp dette samarbeidet på en aktiv måte. Kommunaldepartementet skal koordinere den statlige medvirkningen i handlingsprogrammet. Vi vil legge vekt på å sikre at midlene i handlingsprogrammet blir rettet mot løsning av levekårsproblemene. Vi forventer at Oslo kommune også prioriterer arbeidet med slike spørsmål generelt i budsjettet. Jeg har allerede nevnt skolesektoren, byfornyelsen og behovet for utleieboliger, og det er viktig å sørge for at helsestell og tilbud til arbeidsledige blir godt utviklet. Dette er ordinære kommunale oppgaver. Det er kommunens ansvar å tilpasse sine tjenester slik at de tjener befolkningens behov. På mange av feltene kan kommunen få støtte fra staten hvis den har en aktiv linje.

Likevel har vi fra Storting og Regjering lagt opp til at vi over en ti års periode vil satse spesielle ressurser på et felles handlingsprogram for Oslo indre øst. Dette kommer i tillegg til at vi over ordinære budsjetter kan sette inn midler fra statens side for større viktige velferdstiltak - med prioritet for tiltak nettopp i disse bydelene. Slike virkemidler har vi på ulike departementers budsjett - men ikke minst gjelder det boligtiltak, skole, barnehager, tilskudd til barn og unge, idrett mv.

I arbeidet med handlingsprogrammet for Oslo indre øst vil vi satse sammen på bedring av boforhold og miljø, på oppvekstvilkårene for barn og unge i og utenfor skolen og på tiltak som berører de store folkegruppene lokalt og som bydelsutvalg og beboere legger vekt på. Kommunen og staten har etablert samarbeidsorganer som skal følge opp bruken av bevilgningene og gjennomgå utfordringene. Aktiv deltakelse med forslag fra beboere om forbedringer av deres bomiljø eller fra innvandrernes organisasjoner om nyttige tiltak i disse bydelene er velkommen. Oslo kommune har tatt ansvar for å organisere og drive arbeidet med handlingsprogrammet, men det vil bl a bli holdt minst to møter i året mellom kommunalministeren og byrådet for å følge opp Regjeringens intensjoner for levekårsutviklingen.

(OM BOMILJØ OG DELTAKENDE AKTØRER)

Livskraftige sosiale nettverk i nærmiljøet og lokalsamfunnene er viktige ressurser i velfersdssamfunnet. I en rekke stortingsmeldinger og NOU`er er sterke sosiale nettverk og gode bomiljøer betraktet som viktige for den enkeltes levekår og for forebyggende og helsefremmende arbeid

Det lokale integreringsarbeidet må skje blant beboerne i det enkelte bomiljøet. Arbeidet for "det fargerike fellesskap" er en del av vår praktiske og konkrete hverdagsvirkelighet. Men for å opprettholde lokale initiativ, ressurser og vilje til dette, er det nødvendig at politikere, offentlige etater og frivillige organisasjoner deltar aktivt. Her er det mange aktører med i bildet:

Boligsamvirket er uten sammenlikning den største forvalter av konsentrert boligbebyggelse i Norge. Gjennom boligsamvirkets organisasjoner bør det være mulig å utvikle bred kommunikasjon, holdningsskapende arbeid og konkrete tiltak, bl.a. gjennom de 20-30 000 tillitsvalgte i boligbyggelag og (hovedsakelig) borettslag. Boligsamvirket tilbyr arenaer som gir en mulighet til å delta, påvirke og øve innflytelse i eget bomiljø. Rekruttering av innvandrere i disse kan bidra til brobygging mellom miljøer. Det gir innvandrere mulighet til innflytelse og til å se at det nytter å involvere seg, og det viser norske beboere at innvandrere tar ansvar og øver innflytelse i felleskapssaker.

Frivillige organisasjoner som velforeninger, beboerforeninger og innvandrerorganisasjoner er også viktige aktører i arbeidet med å formidle informasjon, kunnskap og innsikt mellom ulike etniske grupper. De frivillige organisasjonene spiller en sentral rolle i det å aktivisere folk til meningsfylt og samfunnsnyttig virksomhet. Organisasjonene er kulturbærere og verdiformidlere i samfunnet og representerer et stort mangfold med et bredt spekter av aktiviteter både for barn, ungdom og voksne.

Kommunale etater, de som arbeider med flyktninger og innvandreres integrering i det norske samfunn på kommunalt nivå, spiller en viktig rolle mht. i å legge til rette for en styrking av bomiljø i samarbeid med de aktive i lokalmiljøet, og i samarbeid med boligbyggelag , borettslag o.a. Godt bomiljø er på mange måter resultatet av god kommunal planlegging og tilrettelegging.

Flere forskningsinstitusjoner har gjennom mange år drevet forskning og forsøk i flerkulturelle bomiljøer. Selv om noe er gjort trenger vi mer kunnskap på området. Dette kan gjøres ved evaluering av tidligere tiltak og erfaringer, ved kartlegging av hva som er i gang nå og ved klargjøring av behov for ytterligere forskning. Formidling av vellykkede og evnt. mindre bra tiltak hører også med.

(NOE OM STIMULERINGSTILTAK)

Med støtte fra Husbanken og KAD har Norsk byggforskningsinstitutt i sommer påbegynt et treårig program for flerkulturelle bomiljø. Målet er å fremme forståelse og samarbeid i flerkulturelle bomiljø. Programmet skal bl a se på diskriminering i bomiljø og ved boliganskaffelse, deltakelse i formelle og uformelle fora, hensiktsmessige møtesteder for beboerne hvor også barna er viktige, og utvikling av metodeverktøy for konfliktløsning.

Husbanken gir tilskudd til utvikling av gode bomiljø. Det er bl a igangsatt et veiledningstilbud kalt "bomiljøtjenesten" for beboere, sameier, velforeninger og andre som jobber med bomiljøspørsmål. Tjenesten er lagt til Norsk byggforskningsinstitutt

I stortingsmeldingen "Om innvandring og det flerkulturelle Norge" ble det foreslått økt støtte til boligsamvirkets egne tiltak for å lette integrering og samhandling i borettslagene. Husbanken har gitt støtte til NBBL-programmet "Godt bomiljø for alle", og denne konferansen her i dag er et ledd i dette programmet. Her møtes boligbyggelag, myndigheter, fagmiljøer og organisasjoner, og jeg er sikker på at det blir en både konstruktivt og hyggelig dag. Takk for oppmerksomheten.