Statsråd Ragnhild Queseth Haarstad

Aktiv lokalpolitikk ved årtusenskiftet

Foredrag for KS-Landsting 8. juni 1998

1. Status for lokaldemokratiet

Takk for invitasjonen hit til landstinget!

Jeg er svært opptatt av at det lokale folkestyret skal ha levedyktige vilkår. Utgangspunktet er at et levende, desentralisert folkestyre med bred deltakelse er en forutsetning for å møte de store utfordringene samfunnet står overfor. Det er gjennom folkelig engasjement og folkevalgt styring vi best kan møte viktige velferdspolitiske utfordringer, løse miljøproblemer, og sikre en bedre fordeling mellom ulike grupper og regioner i vårt land.

Et livskraftig lokalt folkestyre er kjernen i vårt demokrati. I de seinere årene har vi fått signaler om at det kanskje ikke står så bra til med lokaldemokratiet. Ett signal har vært den synkende valgdeltakelsen. Et annet forhold er vanskeligheter med rekrutteringen til folkevalgte verv, og stor utskifting av personer ved hvert valg.

Jeg holdt på denne bakgrunn en redegjørelse om lokaldemokratiets vilkår for Stortinget i mars. For denne regjeringen er større reell makt til folkevalgte organer, ikke minst i kommuner og fylkeskommuner, en forutsetning for at folk skal finne det meningsfylt å engasjere seg i politisk arbeid og ta ansvar for samfunnsutviklingen.

Nå ser jeg en del positive initiativ, særlig i forholdet mellom kommunen og innbyggerne. Mange kommuner er opptatt av hvordan de kan hente inn synspunkter og engasjere innbyggerne i utformingen av de lokale beslutningene. Hovedstikkordene er informasjon og invitasjon til deltakelse. Tiltak som enkelte kommuner arbeider med er f.eks. åpne spørretimer, informasjonsaviser, TV og radiooverføringer av debatter, legge til rette for tilgjengelige og synlige politikere, og rette fokus mot ungdommen.

Jeg vil også trekke fram Kommunenes Sentralforbunds satsing "Forny lokaldemokratiet" med årlige lokaldemokratikonferanser i perioden 1995-99. Disse konferansene er både verksteder for nye ideer og arenaer for formidling av utprøvde tiltak.

I spenningen mellom det kommunale selvstyret og velferdsstatens likhetsideal, tror jeg vi finner kjernen i diskusjonen om hvilke rammebetingelser lokaldemokratiet skal ha. I fjor høst ble det presentert en bok som oppsummerer 10-års systematisk og bredt anlagt forskningsinnsats om kommunesektoren. Forskerne peker nettopp på denne motsetningen når de konkluderer med at kommunen som politisk arena nå er kommet i skyggen av kommunen som nasjonal velferdsprodusent. Dette har ført til at fokus er flyttet fra borgerens helhetlige engasjement, ansvarlighet og deltakelse, til en markedsplass der borgeren som bruker forholder seg til avgrensede tjenester - gjerne ut fra det behovet som er viktigst for den enkelte der og da i en gitt fase av livet.

Regjeringen har nylig oppnevnt et offentlig utvalg som skal foreslå en ny valglov. Viktige spørsmål som utvalget skal vurdere er bl.a. valgordningens påvirkning på valgdeltakelsen og regler knyttet til lokale folkeavstemminger. Kvinneandelen i kommunestyrer og fylkesting hadde på landsbasis en svak stigning fra valget i 1991 til valget 1995, men er fortsatt for lav. Utvalget skal også drøfte tiltak for å øke kvinneandelen i kommunestyrer og fylkesting, f eks kjønnskvotering.

Årsakene til den lave valgdeltakelsen og det avtakende politiske engasjementet er sammensatte. Det finnes ikke èn klar årsak med èn løsning. Den generelle samfunnsutviklingen med høyt tempo og mange muligheter til aktiviteter på fritida kan være av betydning, men også den statlige styringen av kommunesektoren kan være en årsak. For sterk statlig styring svekker det lokale handlingsrommet, og begrenset lokalpolitisk innflytelse på samfunnsutviklingen reduserer motivasjonen for å delta. I tillegg fører medias vektlegging av rikspolitikerne og rikspolitikk, også når det er lokalvalg, til at de lokale sakene kommer i bakgrunnen.

2. Statlig styring av kommunesektoren

Et hovedtema i redegjørelsen om lokaldemokrati er statlige styringsvirkemidler og effektene av dem. Redegjørelsen retter søkelyset på de viktigste styringsvirkemidlene som Regjering og Storting forvalter. Gjennom dette ønsker jeg å stimulere til en debatt om styringen av kommunesektoren med særlig fokus på den betydning bruken av virkemidlene har for lokaldemokratiet.

Den statlige styringen av kommunesektoren skal reflektere en avveining mellom nasjonale hensyn og hensynet til det lokale selvstyret. Hva som skal veie tyngst, må Storting og Regjering avveie i hver enkelt sak som det skal tas beslutning i. En beslutning om at lokale myndigheter skal ha ansvaret, innebærer en aksept for ulike valg og ulike prioriteringer i kommuner og i fylkeskommuner, og at disse prioriteringene også kan være forskjellige fra prioriteringene nasjonalt. Det innebærer også at lokale myndigheter står ansvarlig for konsekvensene av sine valg og prioriteringer.

Sterke statlige styringsmidler må kunne begrunnes i viktige nasjonale hensyn. Først og fremst har dette vært knyttet opp mot velferdsstatens likhetsideal om at alle uansett hvor en bor i dette landet, skal ha tilgang til likeverdige tjenester på grunnleggende velferdsområder. Også i årene framover vil likeverdige tjenester være et hovedsiktemål for den statlige styringen av kommunesektoren. I tillegg må nasjonale myndigheter ha et overordnet ansvar for å ivareta rettssikkerheten for den enkelte. Et tredje hensyn er behovet for å tilpasse kommuneøkonomien til landets totaløkonomi.

Nærmere om statlige styringsvirkemidler

Lover og regler

Når Stortinget ved lov pålegger kommunesektoren å utføre en oppgave, skal det være ut fra en helhetsvurdering som tilsier at det er et overordnet nasjonalt mål at alle innbyggere i hele landet skal få tilbud om denne tjenesten, samtidig som tjenesten best kan utføres på lokalt nivå, nærmest mulig dem den angår. Så kommer spørsmålet om hvor detaljerte krav det skal stilles til kommunene om hvordan de skal løse oppgaven.

I Voksensåsendokumentet sier Regjeringen at det er nødvendig med nasjonale standardkrav på områder som helse- og sosialsektoren, miljø, utdanning og likestilling. Dette er etter Regjeringens syn så sentrale og grunnleggende områder for folk at felles nasjonale bestemmelser er nødvendig. Men det hindrer oss ikke i, også på disse områdene, å ha en kritisk holdning til både omfang og detaljeringsgrad i de kravene vi stiller. Slik Regjeringen ser det er omfanget av statlige detaljreguleringer nå blitt for stort. Kommuners og fylkeskommuners motivasjon og ansvar for å finne lokale løsninger som gir best mulig velferd til innbyggerne svekkes. Standardløsninger sikrer ikke alltid likhet, fordi kommunene våre er forskjellige og har ulike forutsetninger og behov å ta hensyn til.

Regjeringen vil redusere den statlige detaljstyringen av kommunesektoren ved nylig vedtatte retningslinjer for innholdet i det lov- og regelverk som er rettet mot kommuner og fylkeskommuner. Disse retningslinjene skal gjelde både ved innføring av nytt regelverk og ved revisjon av eksisterende lover eller forskrifter. Regelverket må ikke gjøres mer detaljert eller standardisert enn det som er nødvendig for å sikre nasjonale målsettinger. Derfor skal det nå redegjøres konkret for hvilke nasjonale styringshensyn som er lagt til grunn når det innføres nytt regelverk overfor kommunesektoren. Bindende regler om hvordan kommunal eller fylkeskommunal tjenesteproduksjon eller forvaltning skal utøves skal bare finnes på områder der hensynet til likhet eller andre nasjonale hensyn tilsier det.

Øremerkede tilskudd

En viktig begrunnelse for innføringen av rammetilskudd til kommunesektoren i 1986, var at dette skulle legge bedre til rette for lokale politiske prioriteringer. Folkevalgte i kommuner og fylkeskommuner ble ansett for å være nærmere enn statlige myndigheter til å vurdere behov og utfordringer i sine lokalsamfunn. Det har derfor vært bred enighet om at inntektene til kommuner og fylkeskommuner i hovedsak skal bestå av rammeoverføringer og skatt, såkalte frie inntekter som kan disponeres fritt innenfor de lover og regler som gjelder.

Jeg sier likevel ikke nei til all bruk av øremerkede tilskudd. Det vil alltid være et visst behov for å bruke øremerkede tilskudd i styringen av kommunesektoren. Det kan særlig være egnet å bruke øremerking i situasjoner der vi ønsker at kommunesektoren raskt skal bygge ut nye velferdstjenester. Dette er bakgrunnen for at Regjeringen også de nærmeste årene vil benytte øremerkede tilskudd til bl a psykiatri. Empirisk forskning viser for øvrig at øremerkede tilskudd synes å ha sterkest effekt på prioriteringene i en oppbyggingsfase. Etter hvert som tjenesten bygges ut, synes det som om effekten av øremerking avtar.

Derfor må vi må også diskutere varigheten av øremerkede tilskudd. Når det gjelder eksisterende tilskuddsordninger, er det viktig at disse gjennomgås jevnlig slik at de er tilpasset aktuelle prioriteringer. Samtidig bør ønskede resultater fra statens side avveies mot de åpenbare negative konsekvenser dette kan ha for det lokale selvstyret.

Jeg kan forstå at summen av øremerkede ordninger og detaljerte bestemmelser i lover og regler, gjør at mange kommunepolitikere opplever at rommet for å utøve lokalpolitisk skjønn på mange sektorer er lite. Derfor stiller de med rette nasjonale myndigheter spørsmål om hvorfor lokale folkevalgte skal stelle med disse oppgavene.

Bedre systemer for mål- og resultatstyring vil kunne øke mulighetene for større vekt på rammestyring av kommunesektoren. Her vil KOSTRA-prosjektet om kommune-stat-rapportering etterhvert gi bedre grunnlag til å vurdere kommunal ressursbruk i forhold til nasjonale mål. Slik resultatinformasjon vil også kunne stimulere til økt lokalpolitisk debatt med utgangspunkt i sammenligninger mellom kommunene.

Likeverdige tjenester og kommunalt selvstyre

Et annet hovedtema i redegjørelsen om lokaldemokrati er forholdet mellom likeverdige tjenester og kommunalt selvstyre.

Blant media, politikere og folk flest er det stor oppmerksomhet omkring ulikheter i tjenestetilbudet mellom kommuner og mellom fylkeskommuner. Det fokuseres på ulikheter innen tjenester som sykehjemsdekning, barnehagedekning, PC-dekning i skolen osv, - det vil si sammenligninger av enkelttjenester mellom de dårligste og de beste kommunene.

Det rettes ofte et kritisk søkelys på det kommunale selvstyret. Kan ulikheter forklares med at mange kommuner blir dårlig drevet i landet vårt? Er kommunene mer opptatt av å bygge fine rådhus, enn av å jobbe for gode velferdstilbud for befolkningen? Vil det bli bedre om sentrale myndigheter legger stadig sterkere bindinger på overføringene til kommunene? Noen ser ut til å tro at nettopp dette er veien å gå og fokusering på mer eller mindre tilfeldige hendelser er med på å øke styringsiveren. Dette kan etter min oppfatning føre galt av sted.

Jeg har et klart inntrykk av at kommunene i Norge stort sett blir dyktig ledet både fra politisk og administrativt hold. Grunnleggende velferdstjenester blir prioritert og det er blitt gjennomført omorganiseringer og effektiviseringstiltak i svært mange av landets kommuner.

Den viktigste årsaken til forskjeller i tjenestetilbud mellom landets kommuner er at de har forskjellig inntektsgrunnlag. Høy inntekt gir godt tilbud og lav inntekt gir dårlig tilbud. En gjennomgang av både offentlige dokumenter og forskningsrapporter gir dette entydige resultatet. Utjevning av forskjeller i tjenestetilbud må derfor først og fremst skje gjennom utjevning av inntektsforskjeller.

Forskjellene i inntekter mellom kommunene skyldes blant annet forskjeller i skattenivå. Disse forskjellene kan komme av høye bedriftsskatter eller høy skatt fra personlige skatteytere. Den igangsatte opptrappingen av inntektsutjevningen i inntektssystemet vil bidra til å jevne ut disse forskjellene. Inntektssystemet bidrar også til å jevne ut forskjeller i kostnadsforhold, slik at kommuner som er dyre å drive, får forholdsmessig større overføringer enn mer lettdrevne kommuner. På denne måten legges det økonomiske grunnlaget for større likhet i tjenestetilbudet mellom kommunene.

Regjeringen arbeider som kjent for å styrke bosettingen i distriktene, redusere presset i sentrale strøk og gradvis snu flyttestrømmen. For å nå dette målet vil regjeringen ta i bruk et bredt spekter av virkemidler, i tillegg til å videreføre noen gode virkemidler overfor kommunesektoren. Jeg tenker da på regionaltilskuddet til småkommuner, og Nord-Norge-tilskuddet til kommunene i de tre nordligste fylkene. Slike regionalpolitisk begrunnede overføringer gir en tilsiktet ulikhet i inntektene, slik at distriktskommunene settes i stand til å tilby et bedre kommunalt tjenestetilbud enn gjennomsnittet. Jeg mener vi må akseptere at en slik ønsket forskjell i inntekt også gir forskjell i tjenestetilbud. Et særlig høyt kommunalt tjenestetilbud er i disse kommunene en viktig faktor for å holde høy sysselsetting og hindre utflytting.

Jeg vil komme tilbake til Regjeringens utjevningsambisjoner for kommunesektoren senere når jeg tar for meg regjeringens oppfølging av Rattsø-utvalgets 2. delutredning i årets kommuneøkonomiproposisjon.

Forholdet mellom oppgaver og ressurser

Samtidig som mange kommuner og fylkeskommuner peker på at detaljstyringen vanskeliggjør en god utnyttelse av ressursene og reduserer muligheten for å oppfylle de krav og forventinger som innbyggerne stiller til tjenestene, får vi stadige tilbakemeldinger om at når statlige velferdsoppgaver er løst, er det ikke noe igjen til andre viktige lokale saker.

Det stilles spørsmål om kommunesektoren får tilstrekkelig kompensert for reformer og lovpålagte oppgaver. Ikke sjelden hører vi at nasjonale myndigheter ikke foretar klare prioriteringer og at kommunesektoren kommer i situasjoner der de må løse nasjonale prioriteringskonflikter. Jeg er enig i at vi må bli flinkere til å prioritere mellom nasjonale oppgaver og være klarere på hva som er viktig og hva som er mindre viktig.

Lovgivningen må avspeile hvilke oppgaver som er nasjonalt prioriterte. Disse skal det være mulig å gjennomføre innenfor kommunesektorens økonomiske rammer. Når en kommune eller fylkeskommune prioriterer bruken av ressursene, skal lovfestede oppgaver gå foran oppgaver som har hjemmel i tilskuddsordninger, rundskriv eller retningslinjer. Når alle lovpålagte oppgaver er dekket, må det likevel være rom til å utføre andre lokale oppgaver. Regjeringen mener at kommunesektoren må sikres ressurser og stabile inntekter som fordeles slik at folkevalgte organer gis mulighet til å løse sine pålagte oppgaver samtidig som rollen som lokalpolitisk arena ivaretas.

Men heller ikke kommuneforvaltningen kan forvente at alle nye oppgaver skal løses i tillegg til alt en gjør fra før. Kravet til omstilling og produktivitet må også gjelde våre kommuner og fylkeskommuner. Endret befolkningssammensetning krever en annen sammensetning av tjenestene. Ny teknologi og nye organisasjonsformer må vi forvente gir seg utslag i økt effektivitet. Samarbeid mellom kommuner er også en viktig mulighet til å framskaffe gode løsninger for innbyggerne, men med lavere kostnader.

Jeg vil nå gå over til å ta for meg hovedpunktene i årets kommuneøkonomiproposisjon.

3. Kommuneøkonomien i 1999

Som dere alle vet har vi en situasjon med sterkt press i norsk økonomi. Regjeringen mener derfor at det er behov for å føre en stram finanspolitikk framover. De offentlige utgiftene både på statsbudsjettet og i kommunesektoren må underlegges en streng prioritering.

Samtidig er det behov for mer penger til viktige områder for denne regjeringen som eldre, helse og omsorg.

På denne bakgrunn legger Regjeringen opp til en reell vekst i kommunesektorens samlede inntekter fra 1998 til 1999 på mellom 1 og 1 ¼ pst. Dette tilsvarer mellom 2 og 2 ½ milliarder kroner i økt inntekt

Siden inntektsveksten i hovedsak vil være knyttet opp mot handlingsplaner for helse og eldre, betyr det at hoveddelen av inntektsveksten vil komme som øremerkede tilskudd.

Denne regjeringen har signalisert at det er en målsetting å begrense bruken av øremerkede tilskudd. Dette er et prinsipp vi står fast på. Samtidig tror jeg at det er bred aksept for at gjennomføringen av f. eks. handlingsplanen for eldre vil kreve en styrking av øremerkede tilskudd i handlingsplanperioden. På lengre sikt vil vi imidlertid vurdere innlemming av øremerkede tilskudd som nå benyttes i oppbyggingen av tjenestetilbud innenfor f eks eldreomsorg og psykiatri.

Frie inntekter

Regjeringen har i Kommuneøkonomiproposisjonen varslet at veksten i sektorens frie inntekter kan bli inntil ¼ prosent, som utgjør om lag 300 millioner kroner.

Regjeringen forutsetter at skatteinntektene videreføres på samme reelle nivå i 1999 som i 1998, basert på anslag for kommunenes og fylkeskommunenes skatteinntekter i 1998 i Revidert nasjonalbudsjett. Dette innebærer at hele oppjusteringen av skatteanslaget i 1998 på i overkant av 1,6 milliarder kroner vil bli videreført. Skattøret blir på vanlig måte fastsatt til høsten tilpasset det skattenivået vi nå varsler for 1999.

Kommunesektorens rammeoverføringer vil neste år kunne øke med inntil 300 millioner kroner . Veksten i frie inntekter vil bli knyttet opp mot regjeringens satsing på helse. Dette medfører at hoveddelen av veksten vil tilfalle fylkeskommunene.

Lønnsoppgjøret i kommunesektoren er nå avsluttet. Sammen med andre deler av lønnsoppgjøret i privat og offentlig sektor vil dette kunne påvirke skatteanslaget for kommunesektoren i 1998. Av erfaring vet vi at kommunene og fylkeskommuners skatteinntekter vil kunne være relativt ulikt fordelt. Forskjeller i skatteinntekter i 1998 vil bli utjevnet gjennom inntektssystemet i år 2000. Regjeringen vil likevel vurdere om det er behov for fordelingspolitiske tiltak vedrørende regulering av skattøret allerede i kommuneopplegget for 1999.

Hovedsatsingsområder for regjeringen

Samtidig med kommuneøkonomiproposisjonen la regjeringen fram tre helseplaner. I tillegg følger vi opp den allerede vedtatte eldreplanen.

Regjeringen legger frem forslag til en 5-årig nasjonal handlingsplan for styrking av kreftomsorgen. Samlet for hele perioden 1999 - 2003 foreslås det en total statlig satsing på i overkant av 2 milliarder kroner.

Regjeringen foreslår videre en plan for investeringer i medisinsk teknisk utstyr i sykehus med totalt 5,3 milliarder kroner over en fem års periode fra 1998 til og med 2002, herav statlige bevilgninger på til sammen 2,3 milliarder kroner.

Regjeringen fremmer også forslag til en 8-årig handlingsplan for å styrke tilbudet til mennesker med psykiske lidelser i perioden 1999 til 2006. Opptrappingsplanen innebærer at det skal investeres for ca. 6,3 milliarder kroner i løpet av planperioden, og at driftsutgiftene gradvis økes til et nivå som ligger reelt omlag 4,6 milliarder kroner over utgiftsnivået i 1998.

Stortinget vedtok våren 1997 en 4-årig handlingsplan for eldreomsorgen for perioden 1998-2001. Regjeringen vil i statsbudsjettet for 1999 foreslå en opptrapping av driftstilskuddet knyttet til eldreomsorgen med 800 millioner kroner

Så til oppfølgingen av Rattsøutvalgets andre delinnstilling:

4. Finansiering av kommunesektoren

Det er viktig at finansieringen av tjenestetilbudet i kommuner og fylkeskommuner har en viss lokal forankring. Dette vil gi sektoren større autonomi i forholdet til staten, men også klargjøre sektorens eget finansielle ansvar. Et annet sentralt mål er stabile og forutsigbare inntekter. Dette er viktig - ikke bare for den makroøkonomiske styringen av kommunesektorens inntekter, men også for den enkelte kommune. For det tredje er Regjeringen opptatt av fordelingen av ressurser mellom kommunene og mellom fylkeskommunene. Kommunene og fylkeskommunene har ansvar for viktige velferdsoppgaver og det er et nasjonalt ansvar at alle, uansett hvor de bor i dette landet, skal ha tilgang til likeverdige tjenester.

Endringer i finansieringssystemet

Ut fra målsettingene om større lokal forankring, bedre stabilitet og jevnere fordeling mellom kommuner og mellom fylkeskommuner, foreslår Regjeringen følgende endringer i utformingen av finansieringssystemet:

Statlig selskapsskatt

Regjeringen vil i statsbudsjettet til høsten foreslå at skatt fra etterskuddspliktige skattytere, selskapsskatten, i sin helhet går til staten. Inntektsbortfallet som følger av at selskapsskatten blir statlig ønsker Regjeringen å kompensere gjennom å øke kommunenes andel av skatt fra personlige skattytere tilsvarende.

Regjeringen har særlig lagt vekt på to forhold i vurderingen av selskapsskatten. For det første er selskapsskatten mer konjunkturavhengig enn f.eks personskatten. Dersom selskapsskatten blir statlig, vil kommunesektorens inntekter bli mer forutsigbare. Dette er en fordel både i forhold til kommunenes planlegging av egen økonomi og i forhold til den statlige styringen av kommunesektorens inntekter. For det andre er selskapsskatten svært ujevnt fordelt mellom kommunene og mellom fylkeskommunene. Vi vet at det er særlig forskjeller i inntektsgrunnlaget som skaper forskjeller i tjenestetilbudet mellom kommunene. Statlig selskapsskatt reduserer forskjellene i inntektsgrunnlaget mellom kommunene.

Formuesskatten

Regjeringen foreslår ingen endringer i formuesskatten. Det begrunner vi med at formuesskatten er en stabil inntektskilde som gir kommunene flere ben å stå på.

Økt skatteandel

Regjeringen foreslår at kommunesektorens skatteinntekter som andel av de totale inntektene skal øke fra dagens nivå på om lag 47 prosent til opp mot 50 prosent i løpet av en 5-årsperiode.

Løpende inntektsutjevning

Som en del av Kommunenes Sentralforbunds arbeid med Rattsøutvalgets andre delutredning ble det foreslått at inntektsutjevningen i fremtiden burde skje fortløpende. Det vil si at det inntektsutjevnende tilskuddet til den enkelte kommune beregnes flere ganger i løpet av året på grunnlag av månedstall for skatteinngangen. Dette vil fjerne den 2-årige forsinkelsen vi har i dagens inntektssystemsutjevning.

For å vurdere dette forslaget nærmere nedsatte departementet en arbeidsgruppe som nå har avsluttet sitt arbeid. Rapporten er sendt på høring til alle kommuner og fylkeskommuner med høringsfrist 1.8 1998. Departementet vil komme tilbake til dette forslaget når resultatet av høringsrunden foreligger.

Fordelingsvirkninger av bortfall av kommunal selskapsskatt

Bortfall av kommunal selskapsskatt vil gi et samlet inntektsbortfall på om lag 6 milliarder kroner for kommunesektoren. Inntektsbortfallet vil bli erstattet med økt skatt fra personer, i form av økte kommunale og fylkeskommunale skattører. Siden fordelingen av kommunal selskapsskatt er svært ujevn vil bortfall av denne skatten gi fordelingsvirkninger.

I samsvar med Regjeringens utjevningsmål vil gjennomgående kommuner med høye inntekter tape på omleggingen og kommuner med lave inntekter få en gevinst.

Kommuner som taper på at selskapsskatten blir statlig, kan grovt inndeles i tre grupper: Oslo, kraftkommunene og en del mindre/mellomstore kommuner med høye inntekter fra bedrifter. Det er totalt 33 kommuner som taper på bortfall av kommunal selskapsskatt, deriblant 22 kraftkommuner. Ved bortfall av den kommunale selskapsskatten bør det etter regjeringens vurdering bli gitt delvis kompensasjon for de kommuner som får et vesentlig inntektsbortfall.

Vi har som jeg tidligere har understreket vektlagt hensynet til stabilitet, forutsigbarhet og rettferdig fordeling ved gjennomgangen av dagens finansieringssystem. Det er min vurdering at dersom vi får tilslutning til Regjeringens forslag vil vi samlet sett få et bedre finansieringssystem for kommunesektoren enn det vi har i dag.

Forsøksordningene med begrenset beskatningsfrihet og øremerkede tilskudd som rammetilskudd

Regjeringen lanserer to forsøksordninger i kommuneøkonomiproposisjonen som vi håper kan bidra til å vitalisere lokaldemokratiet.

Forsøk med lokal beskatningsfrihet

Det ene er at det settes igang forsøk med lokal beskatningsfrihet. Det vi ønsker å finne ut, er om lokal beskatningsfrihet kan bidra til bedre oppslutning om lokaldemokratiet, gjennom å øke valgmulighetene og den økonomiske friheten i kommunene. Forsøket går ut på at noen kommuner og fylkeskommuner får anledning til selv å bestemme størrelsen på den kommunale skattøren innenfor et intervall. Begrenset lokal beskatningsfrihet vil kunne gi større fleksibilitet og valgmuligheter i forhold til å finansiere frivillige oppgaver, og på den måten bidra til å vitalisere lokaldemokratiet.

Før dere kaster dere over PC’en og hamrer ned søknad om deltakelse, må jeg minne om at Stortinget må gi tilslutning til denne forsøksideen. Det skjer ved behandlingen av kommuneøkonomiproposisjonen i midten av juni. La meg også føye til at forsøket selvsagt må evalueres før vi kan vurdere å innføre begrenset beskatningsfrihet for alle kommuner og fylkeskommuner.

Øremerkede tilskudd som rammetilskudd

Det andre forsøket vi har lansert, er å tildele øremerkede tilskudd som rammetilskudd i inntil 20 kommuner og 2 fylkeskommuner. Hensikten er å finne ut om kommunene og fylkeskommunene kan løse oppgavene sine minst like effektivt dersom de får inntektene som rammetilskudd. Det vil også være interessant å finne ut om forsøkskommunene prioriterer annerledes enn andre kommuner. Sist men ikke minst er vi interessert i om dette forsøket kan være med på å vitalisere lokaldemokratiet. Det er ikke til å komme fra at øremerkede tilskudd har økt sin andel av de samlede inntektene på bekostning av rammetilskuddene de seinere årene. En høyere andel rammetilskudd vil kunne gi lokalpolitikerne bedre armslag til å utforme en god velferdspolitikk tilpasset lokalbefolkningens behov og prioriteringer.

Også når det gjelder dette forsøket trenger vi Stortingets tilslutning for å sette i gang. Jeg håper vi kan få klarsignal til begge de forsøksordningene vi har lansert, fordi jeg er veldig spent på hva dette kan føre med seg av lokalpolitisk engasjement. Vi har allerede fått mange henvendelser til departementet fra kommuner og fylkeskommuner som snuser på disse forsøksideene. Dette tyder på at det er stor interesse ute for å prøve seg på dette. Hvis Stortinget sier ja, legger vi opp til at kommunene og fylkeskommunene i løpet av 1998 vil bli invitert til å søke om å få delta i disse to forsøksordningene.

La meg også nevne at vi i departementet i den siste tiden har registrert flere henvendelser om forsøk med direkte valg av ordfører. Valget av ordfører oppleves som spesielt viktig for kommunens innbyggere. Det kan derfor være stimulerende for den lokalpolitiske interessen at velgerne føler at de har en mer direkte innflytelse på hvem som skal representere kommunen. I departementet stiller vi oss positive til denne type forsøk, nettopp fordi vi kan få testet ut om dette bidrar til å skape mer liv i den lokalpolitiske debatten. Dersom noen av dere tenker på å søke om dette med sikte på 1999-valget, må en sette i gang nå.

5. Oppgavefordelingsutvalget

Jeg har merket meg hovedforslagene i Sundsbøutvalgets rapport om forholdet mellom forvaltningsnivåene og at dette er ett av hovedtemaene her på landstinget. Sist fredag vedtok Regjeringen i statsråd å sette ned et offentlig utvalg for vurdering av dagens funksjons-, oppgave- og ansvarsfordeling mellom staten, fylkeskommunen og kommunen med særlig fokus på regionalnivået. Oppgavefordelingutvalget har 12 medlemmer og skal avgi sin innstilling innen juli år 2000. Det skal ledes av administrerende direktør i Husbanken Lars Wilhelmsen og har ellers 4 medlemmer fra kommunesektoren etter forslag av KS, to representanter for fylkesmennene, to forskere og tre medlemmer fra departementene.

Utvalget skal gi en samlet vurdering av oppgavefordelingen og gi forslag til ev reformer som kan styrke demokratiet, bedre grunnlaget for politisk styring i offentlig forvaltning, en mer brukervennlig forvaltning og bedret offentlig ressursbruk. Det bør rettes særlig oppmerksomhet mot:

• erfaringene med fylkeskommunen som selvstendig forvaltningsnivå
• relasjonene mellom regional statsforvaltning og fylkeskommunen med særlig vekt på regionale utviklingsoppgaver.
• oppgavefordelingen mellom kommunene og fylkeskommunene

Utvalget skal identifisere gråsoner i ansvarsfordelingen og drøfte om ev gråsoner kan være opphav til styrings- og legitimitetsproblemer, problemer for god offentlig tjenesteproduksjon og for løsning av viktige regionale utviklingsoppgaver. Utvalget skal komme med forslag til tiltak.

6. Avslutning

Avslutningsvis vil jeg igjen understreke betydningen av det arbeidet kommunene og fylkeskommunene utfører, og som dere er representanter for! Mitt arbeid som Kommunal- og regionalminister tar utgangspunkt i erkjennelsen av at et levende desentralisert folkestyre med bred deltakelse er en forutsetning for å møte de store utfordringer samfunnet står overfor!

Jeg ønsker dere lykke til videre med konferansen og det viktige arbeidet for velferd, trygghet og demokrati.