Politisk rådgiver Eva Lian

Aktiv lokalpolitikk ved årtusenskiftet

Hå kommune, fredag 22. mai 1998

Takk for invitasjonen hit til Hå kommune. Jeg synes det er både inspirerende og spennende at dere har tatt et tverrpolitisk initiativ til en debatt om lokalpolitiske spørsmål. Sentrumsregjeringen er svært opptatt av at det lokale folkestyret skal ha levedyktige vilkår. Utgangspunktet er at et levende, desentralisert folkestyre med bred deltakelse er en forutsetning for å møte de store utfordringene samfunnet står overfor. Det er gjennom folkelig engasjement og folkevalgt styring vi best kan møte viktige velferdspolitiske utfordringer, løse miljøproblemer, og sikre en bedre fordeling mellom ulike grupper og regioner i vårt land. I dag ser vi at beslutninger i økende grad overføres til markeder, til kapitalsterke personer og grupperinger og til organisasjoner som ikke står til ansvar overfor folket i valg. Sett med øyne som er opptatt av det representative demokrati er dette en uheldig utvikling som denne regjeringen vil motarbeide.

Et livskraftig lokalt folkestyre er kjernen i vårt demokrati. I de seinere årene har vi fått signaler om at det kanskje ikke står så bra til med lokaldemokratiet. Ett signal har vært den synkende valgdeltakelsen. Et annet forhold er vanskeligheter med rekrutteringen til folkevalgte verv, og stor utskifting av personer ved hvert valg. En ny undersøkelse blant en del kommuner i Telemark viste av bare 1 av 4 folkevalgte sier ja til gjenvalg. Det er en svært betenkelig utvikling. På den annen side ser vi et stort folkelig engasjement i aktuelle lokale saker som f. eks skolenedlegginger eller endring av kretsgrenser. Bildet er altså ikke helt entydig, og det kan sikkert spekuleres i ulike årsaker til det som noen kaller krise i lokaldemokratiet.

La meg nevne at det er nedsatt et bredt sammensatt utvalg som skal se nærmere på valgloven. De skal bl.a. drøfte årsaker til den lave valgdeltakelsen og vurdere mulige tiltak for å motvirke denne tendensen. Før sommeren skal vi også oppnevne utvalget som skal se på funksjonsfordelingen eller oppgavefordelingen mellom forvaltningsnivåene. Særlig viktig blir vurderingen av det statlige apparat på fylkesnivå sett i forhold til kommunene og fylkeskommunen. Et viktig innspill til dette utvalget er den nylig framlagte KS-rapporten som fremmer flere spenstige forslag.

Jeg mener at vi gjennom kommuneloven har et godt verktøy som fastsetter rammene for kommunenes virksomhet. Kommunene har godt armslag til å organisere virksomheten innenfor de rammene som loven setter. Mitt inntrykk er at det ikke er behov for vesentlige endringer i kommuneloven, det er ikke der skoen trykker. Så langt jeg kjenner til deler kommune-Norge dette synet.

Kommunenes tjenesteyting er regulert gjennom annet lovverk, de såkalte særlovene. Regjeringens holdning er at omfanget av detaljregulering bør reduseres, bl.a gjennom forenkling av lover og regler. For at det lokale folkestyret skal ha et reelt innhold, må kommunene ha anledning til å velge ulike løsninger ut fra lokale forutsetninger og behov. Når sentrale myndigheter forbereder reformer, regelendringer og andre tiltak som skal gjennomføres av kommunene, er det lett å glemme at den norske gjennomsnittskommunen knapt nok fins. Sentrumsregjeringen vedtok derfor i mars nye retningslinjer for arbeidet med statlig regelverk overfor kommunene. Essensen i retningslinjene er at bindende regler fra statlig hold om hvordan kommunal tjenesteproduksjon og forvaltning skal utøves, bare skal finne sted på områder hvor hensynet til rettssikkerhet, likhet eller andre nasjonale hensyn tilsier det. Det er Kommunaldepartementet som har ansvaret for å holde de andre departementene «i ørene» når spørsmålet om nasjonale standardkrav dukker opp. På noen viktige områder hvor kommunene har ansvaret for tjenesteproduksjonen, er det imidlertid nødvendig med nasjonale standardkrav. Dette gjelder bl.a innenfor helse- og sosialsektoren, miljøpolitikken og utdanningssektoren.

Regjeringen er opptatt av at de økonomiske rammebetingelsene må være på plass for at det lokale folkestyret skal fungere. I de seinere årene har vi sett at kommunal økonomi har kommet under press. Problemet er at nye oppgaver og krav til kommunal tjenesteyting legger sterkt press på de økonomiske rammene. Det kan vi lese ut av kommunenes regnskaper. De siste årene har underskuddet økt. La meg si at jeg ikke hører med til dem som forklarer underskuddet med kommunal sløsing, dyre kulturbygg, idrettsanlegg eller rådhus. Jeg har tillit til at lokalpolitikerne har minst like stor ansvarsfølelse som stortingspolitikerne når det gjelder å prioritere innbyggernes grunnleggende velferdsbehov. Regjeringen vil på sin side søke å rette opp misforholdet mellom kommunenes pålagte oppgaver og de økonomiske rammevilkår. Det er nødvendig å følge opp vedtatte reformer med tilstrekkelige bevilgninger. Vi har akkurat lagt fram forslag til revidert statsbudsjett for 1998 og kommuneøkonomi - proposisjonen for 1999 for Stortinget. Det gjenstår å se om vi får flertall for forslagene våre.

Jeg tror at trang økonomi er en alvorlig trussel mot kommunene, både som tjenesteytende og demokratiske institusjoner. Dårlig kommuneøkonomi innebærer at lokale folkevalgte føler manglende samsvar mellom det ansvaret de er pålagt og muligheten de har til å løse oppgavene. Dette kan bidra til å undergrave det lokale selvstyret. Regjeringens mål er å gi kommunene tilstrekkelige og forutsigbare, stabile økonomiske rammer som grunnlag for å drive langsiktig planlegging, gjøre det meningsfylt å være lokalpolitiker, og styrke tilliten til det lokale folkestyret.

Samtidig er kommunesektoren en viktig del av norsk økonomi. Med det press vi i dag har i økonomien, er det åpenbar fare for økning i priser og renter - noe som også vil være en ulempe for kommunene. Det er derfor nødvendig å føre en stram finanspolitikk. Jeg er derfor glad for at Regjeringen, som varslet i kommuneøkonomiproposisjonen, likevel har valgt å prioritere kommunesektoren i budsjettopplegget for 1999 med en inntektsøkning på 2 til 2,5 milliarder kroner til helseformål, eldre og omsorg.

Gjør så sentrumsregjeringen noe nytt for å vitalisere lokalpolitikken ved årtusenskiftet? Ja! La meg benytte anledningen til å reklamere for noen ideer som vi har lansert i vår og som vi håper kan være bidrag på veien mot et mer levende folkestyre.

Regjeringen foreslår i kommuneøkonomiproposisjonen at det settes igang forsøk med lokal beskatningsfrihet. Det vi ønsker å finne ut, er om lokal beskatningsfrihet kan bidra til bedre oppslutning om lokaldemokratiet, gjennom å øke valgmulighetene og den økonomiske friheten i kommunene. Forsøket går ut på at noen kommuner og fylkeskommuner får anledning til selv å bestemme størrelsen på den kommunale skattøren innenfor et intervall. Begrenset lokal beskatningsfrihet vil kunne gi større fleksibilitet og valgmuligheter i forhold til å finansiere frivillige oppgaver, og på den måten bidra til å vitalisere lokaldemokratiet.

Inntil 20 kommuner og 2 fylkeskommuner får anledning til å heve skattøren for inntektsskatten for forskuddspliktige med inntil 0,5 prosentenheter i en periode på 3 til 5 år. Ordningen er tenkt gjennomført fra år 2000.

De økte skatteinntektene vil komme i tillegg til den ordinære inntektsrammen i de årene som forsøket pågår. Skattyterne vil betale tilsvarende høyere skatt i forsøkskommunene enn i andre kommuner. Kommuner som har skatteinntekter på landsgjennomsnittlig nivå vil få økte skatteinntekter på om lag 500 kr pr innbygger dersom skattøren øker med 0,5 prosentenheter.

Vi ønsker at det skal være en viss spredning i deltakerkommunene når det gjelder geografi, størrelse og inntektsnivå. Søknad om å øke skattøren bør være knyttet til spesielle prosjekter som krever finansiering. Siden forsøket har begrenset varighet, kan ikke kommunene regne med at den økte skattøren representerer et varig inntektsløft. Prosjektene bør derfor være av kortvarig karakter.

Kommunene og fylkeskommunene har allerede i dag mulighet til å redusere skattøren inntil 0,5 prosentenheter. De som ønsker å gjøre dette kan selvsagt gjøre det uten å spørre departementet om lov!

Før dere kaster dere over PC’en og hamrer ned søknad om deltakelse, må jeg minne om at Stortinget må gi tilslutning til denne forsøksideen. Det skjer ved behandlingen av kommuneøkonomiproposisjonen i midten av juni. La meg også føye til at forsøket selvsagt må evalueres før vi kan vurdere å eventuelt innføre begrenset beskatningsfrihet for alle kommuner og fylkeskommuner.

Det andre forsøket vi har lansert, er å tildele øremerkede tilskudd som rammetilskudd i inntil 20 kommuner og 2 fylkeskommuner. Hensikten er å finne ut om kommunene og fylkeskommunene kan løse oppgavene sine minst like effektivt dersom de får inntektene som rammetilskudd. Det vil også være interessant å finne ut om forsøkskommunene prioriterer annerledes enn andre kommuner. Sist men ikke minst er vi interessert i om dette forsøket kan være med på å vitalisere lokaldemokratiet. Det er ikke til å komme fra at øremerkede tilskudd har økt sin andel av de samlede inntektene på bekostning av rammetilskuddene de seinere årene. En høyere andel rammetilskudd vil kunne gi lokalpolitikerne bedre armslag til å utforme en god velferdspolitikk tilpasset lokalbefolkningens behov og prioriteringer.

Vi tar sikte på å starte opp i år 2000, og at forsøket skal kunne vare i 4 år. I likhet med forsøket med beskatningsfrihet legges det opp til variert deltakelse hvor alle landsdeler er representert. Utgangspunktet er at alle øremerkede tilskudd som en kommune mottar skal inngå i forsøket. Dette innebærer at det må gjøres eksplisitt unntak for tilskudd som ikke skal være med. Noe av hensikten med forsøket er at det skal gis rom for utøvelse av det lokale skjønn. Det vil derfor ikke ha noe for seg å ta med tilskuddsordninger i forsøket som ikke gir rom for skjønnsutøvelse, for eksempel rene refusjons- og betalingsordninger fra staten til kommunene.

Også når det gjelder dette forsøket trenger vi Stortingets tilslutning for å sette i gang. Jeg håper vi kan få klarsignal til begge de forsøksordningene vi har lansert, fordi jeg er veldig spent på hva dette kan føre med seg av lokalpolitisk engasjement. Vi har allerede fått mange henvendelser til departementet fra kommuner og fylkeskommuner som snuser på disse forsøksideene. Dette tyder på at det er stor interesse ute for å prøve seg på dette. Synes dere dette er interessante ideer som bør prøves ut, oppfordrer jeg dere til å ta kontakt med partifeller på Stortinget og be dem støtte forslagene. Hvis Stortinget sier ja, legger vi opp til at kommunene og fylkeskommunene i løpet av 1998 vil bli invitert til å søke om å få delta i disse to forsøksordningene.

La meg også nevne at vi i departementet i den siste tiden har registrert flere henvendelser om forsøk med direkte valg av ordfører. Da vi i 1995 sendte ut veiledning om forsøksloven, var dette ett av flere interessante områder for forsøk. Ordføreren er kommunens representant og ansikt utad. Valget av ordfører oppleves som spesielt viktig for kommunens innbyggere. Det kan derfor være stimulerende for den lokalpolitiske interessen at velgerne føler at de har en mer direkte innflytelse på hvem som skal representere kommunen. I departementet stiller vi oss positive til denne type forsøk, nettopp fordi vi kan få testet ut om dette bidrar til å skape mer liv i den lokalpolitiske debatten. Dersom noen av dere tenker på å søke om dette med sikte på 1999-valget, er det egentlig bare tiden og veien for å få saken kommunestyrebehandlet, få vedtatt forsøksvedtekter og få vedtektene godkjent i departementet. Jeg ser selvfølgelig en del betenkeligheter ved direktevalg av ordfører ikke minst dette med å styre uten et evt. flertall i kommunestyret bak seg, men samtidig er det mange innbyggere som ikke forstår den «hestehandelen» som ofte foregår etter valget og som sørger for at den eller den blir ordfører uten velgernes innflytelse. La meg for ordens skyld si at forsøk skal være reelle forsøk, det vil si at det ikke er noen automatikk i at forsøksordningen blir permanent når forsøksperioden er avsluttet. Noe av hensikten med forsøk er å finne ut om de representer alternativer som fungerer bedre enn gjeldende system. Viser det seg at forsøkene ikke var så lure, har en i alle fall blitt en erfaring rikere.

Til slutt: Lokaldemokratiet trenger rimelige økonomiske rammevilkår for å kunne fungere. Jeg vil likevel understreke at ikke alt dreier seg om penger. Det handler om engasjement, ansvar for samfunnsutviklingen, nærhet mellom velger og folkevalgt og ikke minst interesse og lyst til å bidra til fellesskapet. For sentrumsregjeringen er dette helt sentralt og grunnleggende. Uten et levende folkestyre lokalt, blir utviklingen av demokratiet fort bare pene ord eller besvergelser. Det er vi, som land og folk, ikke tjent med.

Bl.a på denne bakgrunn tok sentrumsregjeringen inititativ til at det for første gang ble holdt en egen lokaldemokratisk redegjørelse i Stortinget. Det ga Stortinget mulighet til å debattere problemstillingene på et mer prinsippielt grunnlag. Er dere interessert i hva som ble sagt av de ulike partiene, står det svart på hvitt i Stortingstidende og kan leses av alle som vil.

Helt til slutt: Jeg håper at noe av det jeg sagt og ikke minst forsøksideene som jeg har reklamert for i dette innlegget vinner gjenklang hos dere her på Jæren. Jeg tror ideene kan være tiltak som bidrar til å stimulere den lokalpolitiske interesse og debatt inn i et nytt årtusen.