Statsråd Ragnhild Queseth Haarstad:

Betydning av kunnskap og kompetanse for regional utvikling

Felleskonferansen for LO og NHO, Halvorsbøle 17. desember 1998

Innledning

Kjære forsamling. Takk for invitasjonen til felleskonferansen. I år er konferansen viet temaet kunnskap og det nye kunnskapssamfunnet. Innenfor distrikts- og regionalpolitikken har vi satset på kunnskap og kompetanse i mange år nå, og i dette arbeidet har vi samarbeidet tett med de aktørene som har presentert seg før meg. Jeg kan derfor ikke love å presentere tiltak som ikke allerede er nevnt av SND og NFR, men jeg vil komme inn på betydningen kunnskap og kompetanse har for regional utvikling.

Til å begynne med vil jeg si noen ord om regjeringens distrikts- og regionalpolitikk, for deretter å gå inn på hvorfor vi er opptatt av kompetanseheving innenfor dette politikkområdet, og til slutt vil jeg gå inn på hva vi i KRD gjør for at distriktene skal bli i stand til å møte den nye kunnskapssamfunnet.

Viktige distrikts- og regionalpolitiske signaler

Målet med distrikts- og regionalpolitikken er å bevare hovedtrekkene i bosettingsmønsteret. Som dere sikkert vet, er vi inne i en sterk sentraliseringsprosess. Distriktskommuner over hele landet opplever nedgang i folketallet. Innflytting til distriktskommunene har også vært synkende og har ikke klart å kompensere for økt utflytting. I tillegg har generell fødselsnedgang og tidligere utflytting ført til at de fleste barn nå blir født i byene.

Regjeringen mener en stabil bosetting er nødvendig for å kunne realisere viktige samfunnsmål knyttet til ressursutnyttelse, miljø, velferd og trivsel. Det er en bred og tverrpolitisk enighet om betydningen av å opprettholde et variert og desentralisert bosettingsmønster, noe som åpenbart har sammenheng med at mange ser at omkostningene ved regionale ubalanser er store, både for fraflyttings- og tilflyttingsområder.

Hovedstrategien i distrikts- og regionalpolitikken har i mange år vært å bidra til lønnsomme og varige arbeidsplasser. Dette vil fremdeles være den viktigste strategien. De siste 10-15 årene har det vært omfattende rasjonalisering innenfor næringer som fiske, landbruk og industri, og de nye vekstnæringene innefor service og tjenesteyting er i stor grad lokalisert til sentrale områder. Vi satser derfor både på omstilling og nyskaping i eksisterende næringsliv og tilrettelegging for etablering av nye bedrifter. I dette arbeidet vil vi legge særlig vekt på å utvikle arbeidsplasser som er attraktive for kvinner og ungdom.

Det er avgjørende for det norske samfunnet at næringslivet får rammevilkår som styrker evnen til å endre seg i takt med utviklingen, og som fremmer utvikling av sterke, trygge nærmiljø og lønnsomme investeringer i alle deler av landet. En næringspolitisk strategi som griper over flere sektorer er nødvendig for å få til dette. En målrettet distriktspolitikk vil derfor være en sentral del av en helhetlig næringspolitikk, samtidig som næringspolitikken er en viktig del av den "store" distriktspolitikken.

I den årlige redegjørelsen for Stortinget om distrikts- og regionalpolitikken 30. april i år, pekte jeg også på betydningen av å styrke samordningen mellom ulike politikkområder. Utviklingen i alle deler av landet er på mange måter summen av utviklingen innenfor flere politikkområder, og den samlede effekten av politikken har mye større betydning for bedrifter og enkeltpersoner enn den særlige distriktspolitiske innsatsen. Samordning av regjeringens politikk blir derfor svært viktig. Vi har lagt oss på en bred definisjon av samordning som inkluderer samarbeid med fagdepartementer, med statsforetak og med privat næringsliv.

Kommunal- og regionaldepartementet jobber sammen med og igjennom andre aktører. SND, NFR, SIVA, fylkeskommunen og kommunene er blant de mest sentrale aktørene. Fylkeskommunen har en viktig strategisk rolle på fylkesnivå gjennom arbeidet med årlige regionale utviklingsprogram. Regionale utviklingsprogram er årlige fremlegg fra fylkeskommunen som viser hvordan aktører på fylkesnivå ønsker å prioritere økonomiske virkemidlene som står til disposisjon til regionalpolitiske formål, og gir en mer forpliktende kobling mellom regionale planer og virkemiddelbruken. I dette arbeidet samarbeider fylkeskommunen nært med statsetater på regionalt nivå, arbeids- og næringsliv. Fylkesmannen og SND er bl a sentrale aktører i dette arbeidet.

Med innføringen av regionale utviklingsprogram oppnår vi å gi fylkesnivået større handlefrihet til å formulere egne utviklingsstrategier. Vi tror arbeidet med regionale utviklingsprogram fører til en regional utviklingspolitikk som i større grad er basert på målene og prioriteringene i regionene. Regionalt utviklingsarbeid gir ikke bare mer effektiv og reell planlegging, styring og virkemiddelbruk, det gir også grunnlag for mer pålitelige vurderinger og bedre muligheter for næringslivet til å få løst de mest prioriterte oppgavene lokalt og regionalt. En bedre utviklingspolitikk vil med andre ord øke verdiskapning og sysselsetting og bidra til å oppfylle nasjonale mål innenfor distrikts- og regionalpolitikken.

Jeg har nå kort gått igjennom noen av de viktigste retningene for distrikts- og regionalpolitikken i årene som kommer. Målet ligger fast, og hovedstrategien er å utvikle lønnsomme og varige arbeidsplasser. I dette arbeidet må vi både tilrettelegge for omstilling og nyskaping i eksisterende næringsliv, og vi må ikke minst bidra til flere nyetableringer. For å få utnyttet hver krone på en bedre måte, og for å få en mer helhetlig politikk, er det avgjørende å få til en bedre samordning mellom ulike sektorområder både på nasjonalt og regionalt nivå.

Utviklingen av et kunnskapssamfunn – utfordringer og tiltak

Flere har snakket om det nye kunnskapssamfunnet og behovet for kunnskap i et samfunn hvor endringstakten går stadig raskere og hvor konkurransen om markedene blir enda hardere. Jeg vil komme tilbake til sentrale utfordringer sett i et regionalpolitisk perspektiv, men først vil jeg se litt tilbake i tid på de første kunnskap eller kompetansesatsingene innenfor distriktspolitikken.

Kunnskap og kompetanse er en viktig faktor for regional utvikling. I distrikts- og regionalpolitikken har det derfor vært viktig å heve utdanningsnivået i Distrikts-Norge. Gjennom å utvikle et desentralisert utdanningssystem skulle alle få lik tilgang til utdanning på alle nivå, uansett hvor i landet de bodde. I dag kan vi si at denne satsingen på mange måter har vært vellykket. Andelen av årskullene mellom 19 og 24 år som tar utdanning, økte fra ca. 14% i 1986 til ca. 25% i 1995. Denne økningen har vært sterk i hele landet og aller mest i distriktsfylkene. Nå tar bortimot 90% av ungdomskullene videregående skole, og studenttallet har økt med nesten 140% fra 1980 til 1995. I dag har vi mellom 150- og 160 000 registrerte studenter, dvs. en studentmasse som er på størrelse med antall innbyggere i Trondheim.

Befolkningen i alle deler av landet har fått et høyere utdanningsnivå. Fremdeles er det imidlertid Oslo og Akershus innbyggere som har høyest utdanningsnivå, mens deler av Distrikts-Norge har et relativt lavt utdanningsnivå. Vi vil derfor fortsette arbeidet med å øke kompetansenivået i distriktene gjennom å videreutvikle et desentralisert og fleksibelt studietilbud hvor vi gjennom bruk av ny teknologi har helt andre muligheter for avstandsuavhengig undervisning enn før.

Læring tilpasset samfunnets behov – livslang læring

I tillegg til å heve det generelle utdanningsnivået, må vi jobbe for å bryte ned de skarpe skillene mellom den kunnskapen vi får i utdanningssystemet og den kunnskapen vi får i yrkeslivet. Tradisjonelt har vi fått kunnskap gjennom skolegang og utdanning. Deretter har vi gått inn i arbeidslivet. Skillet mellom teoretisk kunnskap i utdanningssystemet og praktisk erfaring i arbeidslivet er på mange måter kunstig. Jarl Bengtsson fra OECD sa i et foredrag: "For hver enkelt er livslang læring naturlig, men ikke for utdanningsinstitusjonene. De er tilpasset ungdom".

Den nye etter- og videreutdanningsreformen vil trolig medføre at institusjonene i større grad en i dag vil måtte tilpasse seg behov i næringsliv og samfunn for øvrig. Vi ser jo allerede i dag at det er stor konkurranse mellom ulike tilbydere av kunnskap. Jeg er derfor opptatt av at næringslivet i større grad enn i dag oppsøker utdanningsinstitusjonene, og at elever og studenter i større grad enn i dag oppsøker bedriftene.

Tiltak for å få en bedre kobling mellom næringsliv og utdanning er viktig i en distriktspolitisk sammenheng. I mange år har forskere og andre stilt seg spørsmålet om vi utdanner ungdom bort fra distriktene. Dette er et nødvendig og viktig spørsmål. Utgangspunktet for en slik diskusjon må være at utdanning er positivt, både for den enkelte, og for samfunnet som helhet. Så får vi diskutere hvordan utdanningssystemet fungerer i forhold til utviklingen og behovene i distriktene. Allerede i dag ser vi at enkelte distriktsnæringer har problemer med å få rekruttert fagarbeidere. Det kan skyldes at det er få som har den kompetansen bedriften etterspør, at jobben ikke er attraktiv for ungdom, at yrkesveilederne på skolene mangler kunnskap om lokalt næringsliv eller at stedet ikke er attraktivt som bosted. Vi må trolig gå inn og vurdere alle sidene ved manglende samsvar mellom jobbtilbud og kompetansen hos de arbeidssøkende.

For å bidra til en bedre kobling mellom skole og næringsliv, støtter KRD flere enkelttiltak som vi håper vil bidra til å styrke samarbeidet mellom skole og næringsliv. Vi har bl.a. bidratt med støtte til samarbeidsprosjektet Distriktsaktiv skole , som er et nasjonalt tiltak som skal lære skole-elever om entreprenørskap og etablering av egen virksomhet.

Vi støtter også Foreningen Ungdomsbedrifter, som er en organisasjon som arbeider for at elever i den videregående skole skal lære bedriftsetablering. I løpet av 1998/99 vil ca 50 skoler og nærmere 900 elever delta i ungdomsbedrifter. NHO har sekretariatsansvaret for foreningen, og dere skal ha all ære for det engasjementet dere har vist i etableringen av dette tiltaket.

Videregående skole er en viktig kunnskapsleverandør for det lokale næringslivet. Sammen med KUF gjennomførte vi prosjektet RESULT på slutten av 80-tallet, som igjen førte til etableringen av 14 "Ressurssentra" ved 14 videregående skoler. Nå er ansvaret for oppfølging av Ressurssentra "delegert" til fylkeskommunene, som kan velge å bruke av sine distriktspolitiske midler til denne satsingen. Det er opprettet over 250 ressurssentra over hele landet.

I tillegg til entreprenørskapstiltak rettet mot grunnskolen og videregående skole, bidrar vi også med finansiering av programmet SMB-kompetanse, som er et 4-årig program i regi Norges Forskningsråd (NFR). Programmet skal bidra til rekruttering av personer med høyere utdanning til små- og mellomstore bedrifter. Målet er at kandidatens kunnskap skal komme bedriftene til nytte, samtidig som kandidaten får erfaring fra å arbeide i en mindre bedrift. I 1997 ble 107 kandidater utplassert.

Forskning viser at elever og studenter ofte har lite kunnskap om de mulighetene som finnes i lokalt og regionalt arbeidsmarked. Gjennom en tettere kobling mellom skole og næringsliv kan elever og studenter få en mer spennende yrkesveiledning, og bedrifter kan få en mulighet til å komme i kontakt med utdanningsmiljøene samt sikre rekruttering av fremtidig arbeidskraft.

Regionenes rolle i den nye kunnskapsøkonomien

Nå har jeg nevnt noen områder og tiltak for å heve det generelle utdanningsnivået, og for det andre få til bedre koblinger mellom utdanningssystem og næringsliv. Et viktig spørsmål gjenstår, slik jeg ser det: Hvilken rolle har regionene i den nye kunnskapsøkonomien? Vil de store bedriftene med egne forskningsavdelinger, og nær tilknytning til universitet og høyskoler bli de eneste bedriftene med overlevelsesmulighet i en globalisert økonomi?

Jeg tror ikke det er tilfelle. Sysselsetting og verdiskapning i privat sektor skjer i økende grad i de små- og mellomstore bedriftene, og veksten skjer i økende grad gjennom ulike typer regionale verdiskapingsmiljøer.

Innenfor tradisjonell økonomisk teori har økt tilgang på arbeid og kapital blitt tillagt størst vekt som innsatsfaktorer for å stimulere til økonomisk vekst. Slike teorier hadde størst gjennomslagskraft i masseproduksjonens tidsalder. I nyere økonomisk teori har kapitalbegrepet fått en videre dimensjon. Kunnskapskapital blir betraktet som den viktigste innsatsfaktoren i produksjonen. Kunnskapsinnholdet i en vare blir viktigere for konkurranseevnen enn antall produkter produsert.

Forsker Arne Isaksen peker på at overgangen fra en økonomi med masseproduksjon og standardprodukter til en økonomi med fleksibel produksjon og kundetilpassede produkter medfører økt behov for geografisk nærhet mellom aktører. Nyskaping eller innovasjoner skjer ofte i samhandling mellom bruker og produsenter, og dette skjer lettest når virksomheter er lokalisert nær hverandre. Læring mellom bedrifter eller mellom produsent og forbruker kan bidra til innovasjon gjennom utvikling av nye produkter, nye eller endrede måter å produsere på. Slike endringer, enten de er små eller store, kan ha avgjørende betydning for konkurranseevnen til enkeltbedrifter. Statistikken tyder på at innovasjoner utgjør størst andel av omsetningen for de store industribedriftene og de små tjenesteytende bedriftene.

Den regionale dimensjonen ved nettverk er betydningsfull fordi uformell eller "taus" kunnskap overføres best i regionale miljøer. Selv om små høyteknologiske foretak har en global markeds-orientering og internasjonale forskningsforbindelser, er de samtidig en del av regionale kunnskapsnettverk som omfatter bedrifter og kunnskapsinstitusjoner. Det er derfor viktig å legge til rette for at små- og mellomstore bedrifter får tilgang til nasjonale og regionale kompetansemiljø. For å bedre disse koblingene bidrar bl a KRD med å finansiere flere program i Norges Forskningsråd (NFR). I den sammenheng vil jeg benytte anledningen til å presisere at vi har et godt og systematisk samarbeid med både SND og NFR. SNDs hovedoppgave innenfor kompetansesatsingen er å stimulere bedrifter til egenutvikling og etterspørsel av ekstern kompetanse. NFRs hovedoppgave er å bidra til at utdannings- og forskningssektoren blir tilgjengelig og relevant for næringslivet i alle deler av landet. Det er med glede jeg registrerer at SND og NFR samarbeider både på nasjonalt og regionalt nivå slik at en kan unngå overlapping mellom ulike programmer og prosjekter.

Selskapet for industrivekst - SIVA har over flere år bidratt til å utvikle de regionale forskningsparkene ved våre universiteter og kunnskapsparkene ved høgskolene. Nå i 1998 har SIVA startet arbeidet med utvikling og etablering av det vi kaller "næringshager" - eller innovative bygg i enkelte mindre regionsentra. Formålet med tiltaket er å stimulere til utvikling av nye arbeidsplasser innenfor kompetansebasert næringsvirksomhet i distriktene. Det skal etableres infrastruktur og utviklingsmiljø for personer og virksomheter som arbeider med utviklingsrettede, kunnskapsintensive oppgaver. Dette vil ofte være unge voksne. Målet er å skape utviklingsmuligheter i distriktene for personer og næringsvirksomhet som i dag opplever marginale miljøer og liten stabilitet. Som lokaliseringssteder for næringshagene har SIVA lagt vekt på lokalsamfunn med sterke lokale initiativ og potensiale for utvikling.

I forhold til utviklingen av regionale innovasjonsmiljø, vil jeg i tillegg også trekke frem REGINN som et eksempel på et program i regi Norges Forskningsråd. Målet med REGINN er å stimulere og iverksette innovasjonsaktiviteter i næringslivet. Programmet ble etablert i 1997 for å bidra til utviklingen av et bedre samarbeid mellom regionalt næringsliv, ulike FOU-miljø og virkemiddelapparatet. Bedriftene vil ha ulike innovasjonsbehov knyttet til produktutvikling, design, markedsføring, bruk av IT o.s.v, i programmet legges det derfor opp til at bedrifter og aktører innen FOU-miljøet i en region selv skal definere sine behov. For å klare å engasjere aktørene på regionalt nivå, som selvsagt er mennesker med knapp tid og mye å gjøre, består programmet av gode og konkrete prosjekt som bedriftene tror de vil ha nytte av å delta i. Det blir derfor lagt vekt på at samarbeidsrammen er gode prosjekter som kommer flere bedrifter i en bransje eller verdikjede til gode. Det har vært stor interesse for REGINN, og alle fylker har kommet med prosjektsøknader til programmet. Viktige aktører i næringsliv og kompetansemiljø har nå kommet sammen for å diskutere regionale innovasjonsutfordringer. Det er vi svært fornøyd med.

Så over til et annet trekk ved dagens økonomi som også gjør det nødvendig med et regionalt perspektiv. I dag konsentrerer mange bedrifter seg om et fåtall av funksjoner, og kjøper inn andre tilleggstjenester eller produkter fra andre produsenter. Bilindustrien er et typisk eksempel i så måte, men også tekstilindustrien i Nord-Italia. I en slik økonomi er det svært viktig å ha tette nettverk og lojale underleverandører som kan levere nødvendige produkter eller tjenester til riktig tid. Støttefunksjonene for produksjonsbedriftene blir svært viktig i en slik økonomi. Det er i bedrifter med støttefunksjoner vi har sett den største verdiskapningen den siste tiden. Dessverre er det færre bedrifter av denne typen i distriktene. Som eksempel kan nevnes at det mange steder er vanskelig å få god bistand med informasjonsteknologi, markedsføring, finansielle spørsmål og annet.

Regjeringen har satt av 14 millioner kr. på neste års budsjett til en særskilt satsing i regi SND for å utvikle flere såkalte KIFT-bedrifter, som betyr kunnskapsintensiv forretningsmessig tjenesteyting. Dette er delvis bedrifter som utgjør viktige støttefunksjoner for annen næringsvirksomhet, men det er også næringer og bransjer som IT, media og miljø. Dette er ofte den typen arbeidsplasser som ungdom etterspør.

Avrunding

For å oppsummere: Det er nødvendig med en aktiv distriktspolitikk for å realisere viktige samfunnsmål knyttet til ressursutnyttelse, miljø, velferd og trivsel. Kunnskap er en viktig forutsetning for regional utvikling, og utdanning og utdanningsinstitusjonene har derfor en viktig rolle i distriktspolitikken.

I innlegget har jeg også pekt på regionenes betydning i den nye kunnskapsøkonomien. Den globale økonomien skaper behov for nærhet mellom aktører i regionale innovasjonsmiljø. Bare gjennom kontakt og kontinuerlig læring vil bedrifter ha mulighet til utvikling og overlevelse. I distrikts- og regionalpolitikken er det derfor en viktig oppgave å utvikle arenaer hvor ulike aktører på regionalt nivå kan møtes. Jeg håper både LO og NHO vil blir aktive deltakere på disse møteplassene.

Takk for oppmerksomheten.