Politisk rådgiver Eva Margrete Lian

Boliger til alle?

Foredrag ved Sosialpolitisk dag, 17. november 1998, Sandefjord

Jeg takker for invitasjon til å komme hit i dag.

Spørsmålene som er stilt meg, og som jeg skal forsøke å svare på her i dag, er: "Boliger til alle? Hvem har ansvaret - Staten, kommunene eller private? Og, hvordan sikre at alle kan bo godt?". Det overordnede målet i boligpolitikken er som mange av dere sikkert vet, at alle skal kunne disponere en god bolig i et godt bomiljø. Disse spørsmålene berører med andre ord sentrale mål, prinsipper og virkemidler i norsk boligpolitikk.

Om vi skulle si noe om dette uten å ha nærmere kjennskap til norsk boligvirkelighet enn det som framkommer i for eksempel internasjonale sammenligninger, ville vi sannsynligvis si at målet er nådd, prinsippene vellykkede, og virkemidlene effektive og treffsikre. Slik kan det nemlig virke når man betrakter boligsituasjonen i Norge ut fra kriterier som er vanlig å bruke når land sammenlignes. Vi har en av de høyeste, kanskje den aller høyeste boligstandarden og boligdekningen i verden.

Generelt om boligsituasjonen

Den siste Boforholdsundersøkelsen, som ble foretatt i 1995, viser som dere ser at vi har 1,9 millioner boliger i Norge. Det betyr at det i gjennomsnitt bor 2,3 personer i hver bolig. Og boligene er store. 2 av 3 boliger er på 4 eller flere rom. Det er få små boliger. Bare 5 prosent bor trangt, dersom vi legger til grunn en definisjon som sier at en bolig er trang hvis det er flere beboere enn rom i boligen. Under 1 prosent av alle husholdninger bor svært trangt. Halvparten av boligene er eneboliger.

Andelen som eier boligen selv har gått litt ned siden 1988, da den forrige boforholdsundersøkelsen ble gjennomført, men dette er likevel den klart vanligste disposisjonsformen til bolig. I 1995 var 62 prosent av boligene selveide, mens 14 prosent var aksjeboliger og boliger i borettslag. Andelen som leier bolig har økt, fra 21 prosent i 1988 til 24 prosent i 1995.

Alt i alt var det en forbedring på de aller fleste områder fra slutten av 80-årene til midten av 90-årene.

Denne gode boligsituasjonen betyr selvsagt ikke at alt er rosenrødt på boligfronten. Mange har problemer med å etablere seg i egen bolig, eller å opprettholde et boforhold som er akseptabelt. Det jeg skal konsentrere meg om i dag er nettopp denne utfordringen i boligpolitikken - det jeg vil kalle den boligsosiale utfordringen. Men jeg skal først gå gjennom rollefordelingen i boligpolitikken. Den er det viktig å ha klart for seg når jeg senere kommer inn på hvordan Regjeringen ser på den boligsosiale utfordringen og hvordan den vil løse den.

Rollefordelingen i boligpolitikken

Rollefordelingen mellom de ulike aktørene i boligpolitikken har ligget fast siden begynnelsen av 1980-årene. Det som kjennetegner denne rollefordelingen er samspillet - et vellykket samspill - mellom det offentlige og private.

Statens oppgaver er å sette opp sentrale mål for og trekke opp retningslinjer i boligpolitikken, fastsette lover og rammebetingelser, og tilby gunstig finansierings- og støtteordninger. Det siste er Husbankens oppgave. Å stimulere til forskning og informasjon er den siste statlige oppgaven.

Kommunene skal sikre tomteforsyningen, og planlegge og legge til rette for bygging av nye boliger og utvikling og fornyelse av boligområder, slik at det i lokalsamfunnet blir et tilbud om god boligstandard og godt bomiljø for alle.

Kommunene har i følge sosialtjenesteloven ansvar for å skaffe boliger til personer som ikke kan ivareta sine interesser på boligmarkedet selv. Kommunene er dessuten forpliktet til å skaffe midlertidig husvære for dem som ikke klarer dette selv og som er i en akutt nødsituasjon. Dette innebærer at kommunene har ansvar for å tilby hensiktsmessige boliger til personer som av økonomiske eller andre grunner ikke klarer å skaffe seg bolig på egen hånd. Sentrale virkemidler for å få dette til er Husbankens låne- og tilskuddsordninger og bostøtte.

Den siste aktøren i boligpolitikken er private, inkludert boligsamvirket. Deres oppgave er å stå for prosjektering og bygging av boliger, og forvaltning og vedlikehold når de står ferdig. Det er de private aktørene som er byggherrer.

Av dette følger at det ikke er statens oppgave å bestemme de lokale løsningene. De boligsosiale utfordringene kommunene står overfor har en lokal form og varierer mye mellom kommuner og mellom regioner.

Omlegging av Husbanken i 1996

Det siste tiåret har det vært en overføring av boligpolitisk ansvar til kommunene. Ikke bare ansvar, men også nye virkemidler. Det er i et slikt lys jeg ser omleggingen av Husbanken i 1996. Omleggingen bestod i at subsidier som tidligere var gitt som generelle rentesubsidier ble lagt over på direkte tilskudd til prioriterte grupper og formål. Med prioriterte grupper tenker jeg på funksjonshemmede, unge, vanskeligstilte, flyktninger og andre som har lav inntekt, og liten eller ingen egenkapital. Prioriterte formål er tiltak som fører til bedre kvalitet på boliger og bomiljøer og som kan være vanskelig å få til uten at det offentlige trer støttende til. Gjennom omleggingen fikk kommunene anledning til å gi direkte tilskudd i tillegg til lån til husstander som trenger hjelp til å etablere seg.

Også prinsippene for fastsetting av husbankrenten ble endret. Det rentesystemet vi har nå er et effektivt og fleksibelt system, som jeg har inntrykk av at låntakerne i Husbanken er godt fornøyd med.

Bakgrunnen for omleggingen var et ønske om å målrette den statlige subsidiebruken i boligsektoren. Boligsubsidiene skal rettes mot de gruppene i samfunnet som trenger det mest. Omleggingen var med andre ord et forsøk på å styrke de fordelingspolitiske målene i boligpolitikken.

Husbankens rolle har vært under endring de siste årene, men det har ikke redusert bankens boligpolitiske betydning, heller ikke rollen som en allmenn boligbank for folk flest. Husbanken er fortsatt det sentrale gjennomføringsorganet i boligpolitikken.

St meld nr 49 (1997-98)

Den generelle boligsituasjonen i Norge er altså god. Det bekreftes også i stortingsmeldingen om boligetablering for unge og vanskeligstilte som Regjeringen la fram rett før sommerferien - St meld nr 49 (1997-98). Med denne meldingen er det tatt ytterligere skritt i retning av å målrette virkemidlene og styrke de fordelingspolitiske målene i boligpolitikken.

Hvorfor har Regjeringen lagt fram denne meldingen? De siste årene har vi vært vitne til en betydelig prisstigning på boliger. Ikke minst har prisene steget mye i de større pressområdene, særlig i hovedstadsregionen. Det høye prisnivået skaper problemer for en del unge og andre som ønsker å etablere seg i egen bolig. Både massemedia, Storting og andre har sett med bekymring på utviklingen. Det har også Regjeringen gjort, og det ble lagt stor vekt på disse problemene i Voksenåsenerklæringen som ble utarbeidet før stortingsvalget i fjor høst av de tre partiene som nå deler regjeringsansvaret. I behandlingen av statsbudsjettet for i år fulgte Regjeringen opp med å si at den skulle lage en plan for hvordan de som har problemer med å etablere seg skal hjelpes. Stortinget ba i den forbindelse Regjeringen legge fram en handlingsplan for ungdomsboliger. Meldingen er således både en oppfølging av Regjeringens egne løfter og et svar til Stortinget.

St meld nr 49 (1997-98) - Hva handler meldingen om?

Meldingen handler om boligetablering for unge og vanskeligstilte. Særlig oppmerksomhet er rettet mot unge vanskeligstilte. Når Regjeringen har valgt å belyse etableringssituasjonen for unge vanskeligstilte spesielt, er det særlig av hensyn til at statens virkemidler bør utnyttes på en mest mulig effektiv måte. Det vil si at virkemidlene bør innrettes slik at de boligsosiale virkningene blir så gode som mulig.

Unge mennesker har ulike økonomiske ressurser og muligheter til å etablere seg på boligmarkedet, og de har ulike behov for en midlertidig utleiebolig eller en permanent bolig som de eier selv. Unge i ulike livssituasjoner har også ulike preferanser med hensyn til boligstandard. Mange unge, for eksempel studenter, foretrekker å bo rimelig i en bolig med lav standard framfor å bo i en dyr bolig med høy standard. De unge utgjør derfor ikke en ensartet gruppe. Men meldingen gjennomgår og drøfter også situasjonen for den store gruppen unge mennesker som står i en vanlig etableringssituasjon.

Meldingen tar i liten grad opp boligsituasjonen for de mest vanskeligstilte gruppene på boligmarkedet, som for eksempel bostedsløse og grupper som ikke klarer å tilpasse seg et vanlig bomiljø og som derfor trenger spesiell oppfølging. Disse gruppenes levekår og boligsituasjon vil bli drøftet i en stortingsmelding om utjamning av levekår som Regjeringen arbeider med, og som vil bli lagt fram til våren. Når jeg likevel nevner disse gruppene, er det fordi det er grupper Regjeringen er opptatt av og som det bør gjøres en særlig innsats for.

Departementet har gjennomført analyser og undersøkelser av en rekke forhold som er av betydning for etableringssituasjonen, blant annet prisutviklingen på boliger, regionale utviklingstrekk, kommunenes rolle og oppgaver, og statens økonomiske og juridiske virkemidler. Jeg skal legge fram noen resultater fra analysene.

St meld nr 49 (1997-98) - Prisutvikling 1993-97

Boligprisene lå tidlig på 90-tallet på et svært lavt nivå etter toppårene på slutten av 1980-tallet. Utviklingen snudde i 1993. Prisene begynte da å stige og som følge av det tok boligbyggingen seg opp. Grunnen til prisstigningen var i hovedsak lave renter, bedring på arbeidsmarkedet gjennom økt sysselsetting, og generelt større tiltro til norsk økonomi. Samlet bidro dette til at aktiviteten tok seg opp. En slik utvikling gjør at husholdningene får foventninger om økte inntekter, og dette bidrar til å øke etterspørselen etter boliger.

Det har vært en betydelig prisøkning, men det må likevel understrekes at det er store geografiske forskjeller. Det er særlig i de store byene, og spesielt i Oslo, at prisene har steget mye. Den gjennomsnittlige veksten i prisene på brukte boliger var på 60 prosent i 5-årsperioden fra 1. kvartal 1993 til 1. kvartal 1998. I Oslo var den gjennomsnittlige veksten i samme periode på 100 prosent. Det er også store forskjeller innen Oslo. Den sterkeste prisstigningen har vært i de vestlige bydelene og i sentrum. Prisene på brukte boliger fortsatte å stige inn i 1998. Realprisene på bruktboliger var likevel lavere enn i toppåret 1987.

Også prisene på leiemarkedet har hatt en sterk vekst. Dette gjelder særlig i storbyområdene. Den gjennomsnittlige nominelle veksten i husleiene i Oslo var 33 prosent i perioden 1993-97.

St meld nr 49 (1997-98) - Demografisk utvikling

20-34 åringene er den aldersgruppen som har størst betydning for etableringssituasjonen. De som befinner seg i den yngste halvdelen av denne aldersgruppen er som oftest interessert i en midlertidig bolig. I denne gruppen finner vi de fleste studenter. Den andre og eldre delen av aldersgruppen skal ofte etablere seg i en permanent bolig for første gang.

SSBs befolkningsframskrivninger viser at aldersgruppen 20-34 år vil bli redusert i årene framover. Det vil både bli færre i gruppen og dens andel av hele befolkningen vil synke. Gruppen vil med andre ord bli redusert i både absolutte og relative tall. I Oslo vil denne gruppen derimot øke i årene fram til år 2005.

Husholdningenes sammensetning er av stor betydning for etterspørselen etter bolig. I de største byene er det en høyere andel av aleneboende enn i landet som helhet. I Oslo består nesten halvparten av husstadene av en person. I Bergen mer enn hver tredje husstand. I hele landet noe under hver tredje husstand.

St meld nr 49 (1997-98) - Inntekt og arbeid

Det har på 90-tallet vært en betydelig vekst i disponibel realinntekt for husholdningene. Husholdningenes disponible realinntekter økte med hele 4,9 prosent fra 1995 til 1996, og med 3,5 prosent fra 1996 til 1997. Den sterke veksten i disponible realinntekter skyldes både en sterk reallønnsvekst og vekst i sysselsettingen.

Sammenlignet med eldre aldersgrupper har ungdom de siste 10-15 årene hatt en negativ lønns- og inntektsutvikling. I 1995 utgjorde den disponible inntekten til unge under 25 år bare 77 prosent av tilsvarende gruppes inntekt i 1982. Den økonomiske nedgangen i siste del av 1980-årene rammet unges økonomi hardere enn eldre aldersgrupper, og i motsetning til aldersgruppene over 25 år steg ikke unges inntekter videre inn i 1990-årene. Det er flere årsaker til den dårlige inntektsutviklingen blant ungdom. Flere unge er i dag i utdanning, og av den grunn får gruppen som helhet et lavere gjennomsnittlig inntektsnivå. Samtidig har unge i denne perioden vært svært utsatt for arbeidsledighet, noe som også har påvirket ungdoms inntektsnivå. Men ungdom får også mindre igjen for sin innsats i arbeidslivet og har nå mindre lønn enn tidligere. Stadig flere unge får sosialhjelp. Omkring 10 prosent av befolkningen mellom 20 og 24 år mottok sosialhjelp i løpet av 1995. Ingen annen aldersgruppe har flere sosialhjelpsmottakere sett i forhold til hele befolkningen.

Det har i flere år vært en sterk vekst i sysselsettingen. Mens ungdom ofte blir hardest rammet når det er nedgang i konjunkturene, er ungdom blant dem som lettest får jobb når konjunkturene snur. Fra 1996 til 1997 ble den registrerte arbeidsledigheten for unge under 25 år redusert med 26 prosent, mens arbeidsledigheten for unge over 25 år ble redusert med 17 prosent.

St meld nr 49 (1997-98) - Renter og boutgifter

Ved siden av prisutviklingen, er renteutviklingen det som betyr mest for boutgiftene og dermed etableringsmulighetene. Mens det nominelle rentenivået var på 14 prosent i 1992, var nivået under 6 prosent i 1997. Rentenedgangen er en viktig årsak til prisveksten på boliger etter de siste årene.

Med det lave rentenivået har husholdningene kunnet ta opp langt større lån enn tidligere, uten at boutgiftsbelastningen har blitt tyngre. Faktisk var boutgiftene en større utgiftspost for gjennomsnittshusholdningen for 10 år enn de har vært de siste årene. Dette til tross for prisøkningen.

For de som anses kredittverdige av de private kredittinstitusjonene er tilgangen på kreditt god. Kanskje for god. Undersøkelser viser at 4 av 10 selveiere som flyttet inn i boligen sin i 1992-95 lånte 100 prosent eller mer av kjøpesummen. Når banker og andre kredittinstitusjoner har tillatt mange å ta opp lån til over pipa, får vi håpe at det er gjort etter nøye vurdering av låntakers betalingsevne. Den kraftige renteøkningen nå i høst har særlig rammet unge med høy boliggjeld. De som har tatt opp lån uten å ta høyde for eventuelle renteøkninger, kan få gjeldsproblemer dersom det høye rentenivået opprettholdes.

St meld nr 49 (1997-98) - Konklusjoner

Hensikten med denne korte, og vil vel enkelte mene, ustrukturerte gjennomgangen av analysene i meldingen har vært å gi dere et inntrykk av situasjonen, mer enn å tegne et fullstendig bilde. I alle fall, Regjeringen har følgende konklusjoner:

Den generelle boligsituasjonen i Norge er god, og de generelle forutsetningene for boligetablering er gode. Til tross for en periode med sterkt økende priser, har et redusert rentenivå og redusert arbeidsledighet, særlig for unge, ført til at husholdninger med stabile, vanlige inntektsforhold kan skaffe seg en passende bolig. Dette gjelder også i Oslo og andre større byer hvor prisstigningen har vært høyest.

Det er ikke et generelt etableringsproblem, men en del unge vanskeligstilte har eller kan få problemer med kravene til egenkapital i de private bankene når boligprisene rentene øker - dersom de ikke får hjelp fra foreldre, for eksempel gjennom forskudd på arv, eller får andre til å stille sikkerhet. Også mange enslige forsørgere, funksjonshemmede, innvandrere og flyktninger, men også rusmisbrukere og personer med psykiske og sosiale problemer har etableringsproblemer.

Vi har ikke ett, men mange boligmarkeder i Norge. Det er store regionale ulikheter når det gjelder muligheter for boligetablering i de forskjellige boligmarkedene. Presset er størst i enkelte lokale boligmarkeder, særlig i Oslo og andre større byer. Det er visse indikasjoner på at pressproblemene kan fortsette, blant annet som følge av den demografiske utviklingen, tendensene til sentralisering og samtidig lav boligbygging.

St meld nr 49 (1997-98) - Kommunale handlingsplaner

Regjeringen ønsker å møte den boligsosiale utfordringen langs flere veier. En vei er å styrke kommunenes arbeid med boligspørsmål. Det er det stort behov for. Det er kommunene som er nærmest til å vurdere boligsituasjonen og virkemiddelbruken for vanskeligstilte boligsøkere. Rapporter og materiell vi har fått fra kommuner viser at både det planmessige arbeidet, analyser av det lokale boligmarkedet, og strategier for å avhjelpe situasjonen for de som har vanskeligheter på boligmarkedet, er mangelfullt. Men jeg vil også nevne at det finnes kommuner som har gjort et godt arbeid på dette området, for eksempel Bergen, Bodø, Tromsø, og Oslo.

Hovedgrepet i meldingen er derfor å utfordre kommunene til å lage lokale og regionale handlingsplaner for boligetablering og utleieboliger. Kommunene bør framskaffe informasjon og analysere boligbehovene som skal dekkes. En boligstrategi må vise hvordan kommunen vil fremme sine mål innenfor markedene for bygging, kjøp, salg og utleie av boliger og tomter. Både kommunens og befolkningens behov og mål, ressurser og forutsetninger for å skape tilfredsstillende boforhold må analyseres. Videre må handlingsplanen inneholde tiltak både med hensyn til utleieboliger og etablering i egen eid bolig. Ikke minst bør planen inneholde tiltak for oppfølging av leietakere og personer som kommunen formidler bolig til, slik at de ikke bidrar til konsentrasjon av problemhushold og dårlig bomiljø. Også organisering av skjermede botilbud med sosial oppfølging for vanskeligstilt ungdom og andre vanskeligstilte etter Ungbo-modellen bør vurderes.

Både for kommunene og den statlige resultatoppfølgingen er det viktig å sikre et ryddig plansystem i kommunene. Det gjøres best ved at de kommunale handlingsplanene legges inn i det ordinære planarbeidet i kommunene. Slike planer skal innarbeides i økonomiplanene og ses i sammenheng. For eksempel bør boliginvesteringer som kommunene planlegger til eldre, funksjonshemmede og vanskeligstilte ses i sammenheng. Dette vil ha betydning for blant annet kommunenes investeringsbudsjett, vurdering av lokalisering, og tomtespørsmål.

Jeg vil understreke nødvendigheten av at kommunene utarbeider de lokale handlingsplanene i samarbeid med Husbanken, boligsamvirket, studentsamskipnader og de mest kompetente og villige lokale aktører. På den måten få en best oversikt over hvilke muligheter som finnes i lokalsamfunnet og det lokale boligmarkedet.

St meld nr 49 (1997-98) - Husbanken

En annen vei i Regjeringens strategi er å følge opp de lokale handlingsplanene med lån, tilskudd, veiledning, erfaringsformidling og stimuleringstiltak fra Husbanken. Det gjelder blant andre boligtilskuddet, som er den tilskuddsordningen som brukes til etablering i eid eller leid bolig for funksjonshemmede, unge og vanskeligstilte. I Regjeringens budsjettproposisjon for neste år er det foreslått at disse tilskuddsmidlene i større grad enn tilfelle er i dag skal bli fordelt til kommuner som kan dokumentere et behov for midler for å gjennomføre lokale handlingsplaner. Jeg kan også nevne at Husbankens FoU-post er foreslått styrket med 5 millioner kroner til 35 millioner kroner. Innenfor denne bevilgningen vil det bli lagt vekt på samarbeid mellom ulike lokale aktører for å løse boligsosiale oppgaver.

Regelverkene for låne- og tilskuddsordninger i Husbanken skal målrettes mot unge og vanskeligstilte. Dette gjelder i første rekke etableringslån, kjøpslån og boligtilskudd.

I meldingen sier Regjeringen at den vil vurdere å forbedre bostøtten for barnefamilier slik at unge kan skaffe seg en god og nøktern bolig og ha sikkerhet for at de kan makte normale og moderate boutgifter i det området de bor. Den vurderingen er foretatt, og i budsjettproposisjonen for 1999 er det foreslått en økning av bostøtten på 40 millioner kroner. Det er også foreslått en rekke endringer i regelverket som målretter bostøtten bedre mot barnefamilier. Regjeringen foreslår å oppheve taket for godkjente boutgifter for denne gruppen. For en enslig forsørger vil taket heves fra 45 000 kroner til 50 000 kroner. Kravet til husbankfinansiering faller bort for barnefamilier som leier bolig, men det vil fortsatt stilles krav om at boligen er nøktern.

På grunn av at flere tar lengre utdanning og at studentkullene har blitt større, har behovet for midlertidige boliger - som regel leieboliger - økt de senere år. Studentboliger dekker bare en liten del av dette behovet. Studentene skaper dermed problemer for andre, og dårligere stilte grupper som søker midlertidig bolig fordi de konkurrerer på det samme leiemarkedet. Omfanget og innretningen av byggingen av studentboliger har i praksis derfor stor betydning for den offentlige boligpolitikken for unge og vanskeligstilte i etableringsfasen, særlig når det gjelder rimelige utleieboliger. Regjeringen foreslår på denne bakgrunn at ansvaret for finansiering av studentboliger overføres fra Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet til Husbanken. Med Husbanken som forvalter av låne- og tilskuddsordningene for studentboliger, vil de ulike virkemidlene for boligetablering bedre kunne ses i sammenheng.

St meld nr 49 (1997-98) - Øvrige tiltak

I tillegg til tiltakene som er nevnt, foreslår Regjeringen en rekke større og mindre tiltak. Jeg skal nevne noen av dem.

For en del vanskeligstilte kan det være mer hensiktsmessig å leie framfor å kjøpe seg inn et borettslag. For å gjøre det enklere for kommuner, fylkeskommuner og stat å fremskaffe boliger til vanskeligstilte, har Regjeringen foreslått at det offentlige kan kjøpe inntil 10 prosent av andelene i borettslag - Ot prp nr 69 (1997-98). Forslaget har møtt både gehør og motbør. Noen frykter at en del vanskeligstilte fremleiere vil kunne ha tilpassingsvansker i bomiljøet, slik at de øvrige andelseierne kan bli belastet. Når Regjeringen til tross for motforestillinger likevel valgte å fremme forslaget, er det fordi vi synes de hensyn som ligger til grunn for forslaget veier tyngst. En tilsvarende rett er allerede tatt inn i den nye eierseksjonsloven som trådte i kraft 1. januar i år. Forslaget er nylig behandlet i kommunalkomiteen. Komiteflertallet støtter forslaget, men ber om at det tas inn i loven en bestemmelse om at boligbyggelaget kan anmode om at det etableres et samarbeidsutvalg for erverv av andeler og forvaltning av framleieforhold i de tilknyttede borettslagene.

Botrygghet for leiere er sikret gjennom husleieloven fra 1939 og husleiereguleringsloven fra 1967. Et Regjeringsoppnevnt utvalg, Husleielovutvalget, avgav i 1993 forslag til én felles ny lov, til erstatning for dagens lover, i NOU 1993:4 Lov om husleieavtaler. Med utgangspunkt i denne tilrådingen, er det lagt fram et forslag til ny husleielov - Ot prp 82 (1997-98). Leieboernes botrygghet står sentralt i lovforslaget, samtidig som det er lagt vekt på å stimulere privatpersoner og andre til utleie av arealer som de ikke selv har behov for. Det er også lagt vekt på å harmonisere loven med annen forbrukerlovgiving. Loven blir behandlet i Stortinget i februar neste år.

Mange unge ønsker å etablere seg i egen eid bolig. Bruk av etableringslån og kjøpslån for å bistå disse gruppene vil fortsatt være en nøkkelfaktor i statens bistand til etableringsgenerasjonen. Når unge og vanskeligstilte kan etablere seg i egen eid bolig letter det også presset på leiesektoren. Det bør derfor gjennomføres forsøk med formidling av lån gjennom boligbyggelagenes apparat for salg av boliger. Samarbeidet må baseres på kommunenes ansvar for forvaltning av disse virkemidlene.

Ordningen med lavinnskuddsboliger er ikke utprøvd i Norge. Ideen er lansert av Norges Boligbyggelags Landsforbund - NBBL - og lokale boligbyggelag, og er basert på at disse boligene skal være et rimeligere alternativ enn vanlige boliger i borettslag. Dette kan gjøres både gjennom finansieringen og i kombinasjon med omsetnings- og prisreguleringer. En gunstig finansiering vil bidra til at kravet til egenkapital blir lavt og boutgiftene lavere enn i vanlige borettslagsboliger. Denne modellen har flere interessante sider, og Regjeringen støtter derfor en utprøving av modellen.

Selv om behovet for midlertidige boliger har økt, er det likevel ikke grunnlag for å si at de unges ønske med hensyn til å eie eller leie har endret seg. De aller fleste vil fortsatt eie boligen sin. Dette er i tråd med et grunnfestet prinsipp i norsk boligpolitikk; At flest mulig skal få anledning til å eie sin egen bolig, enten alene eller i kooperasjon med andre.

En vei Regjeringen derfor ikke vil gå, er å sette i gang en storstilt, statlig finansiert utbygging av allmenne utleieboliger etter svensk og dansk modell, slik enkelte deltagere i boligdebatten har tatt til orde for. Etter Regjeringens vurdering vil det være dårlig utnyttelse av offentlige midler å bruke dem på boligtiltak for ungdom som uansett vil klare å etablere seg på egenhånd.

Regjeringen har ikke funnet grunnlag for å legge opp en samlet plan for boligetableringstiltak. En slik plan bør være en sammenfatning og vurdering av lokale handlingsplaner og strategier. De sentrale myndighetene sitter ikke med materiale og oversikt over de lokale boligmarkene, hvilke behov som finnes, hvordan tilbudet ser ut i de enkelte lokale markedene, og hvordan aktørene planlegger sin virksomhet. Dette må skje lokalt i et desentralisert system som det norske boligmarkedet.

For å runde av: "Boliger til alle?" er et spørsmål som må besvares med et ubetinget ja. Boligen er et viktig velferdsgode i vårt land, og det offentlige har et ansvar for at befolkningen skaffes gode boliger og boforhold. Det slår Regjeringen også fast i stortingsmeldingen, hvor den sier at: "Etablering i boligmarkedet er et økonomisk løft for den enkelte husholdning, og av stor betydning for husholdningenes levekår. Boligetablering er derfor også et spørsmål av stor samfunnsmessig betydning".

Jeg startet med å konstatere at folk flest bor bra i Norge. De fleste av oss klarer å skaffe oss en god bolig på egenhånd, uten hjelp av det offentlige. Men gjennomsnittsbetraktninger hjelper lite for dem som ligger på bunn av skalaen. Utfordringen er derfor å få til en bedre fordeling av gode boliger og boforhold mellom oss. Regjeringen er opptatt av at de ressursene vi rår over i boligpolitikken, må forvaltes og utnyttes på en bedre måte. Den statlige og kommunale innsatsen må derfor rettes mot de som ikke klarer å etablere seg uten hjelp. Vi kan få til mer, og få bedre resultater, dersom boligarbeidet i kommunene styrkes. Denne styrkingen handler like mye om bedre planlegging og samordning, som om mer penger og et høyere subsidienivå. Det er dette vi prøver å få til med den meldingen som er lagt fram, og som vi håper Stortinget vil gi sin tilslutning til når den blir behandlet i Stortinget i begynnelsen av neste år.

Takk for oppmerksomheten!