Innlegg av kommunal- og regionalminister Ragnhild Queseth Haarstad

Distrikts-Norges framtid -98

«Distriktene har ei framtid! - Nye visjoner og virkemidler, og samspillet mellom stat, fylkeskommune og kommunen»

Innlegg på KS-konferansen i Kristiansand 28. april 1998

Takk for invitasjonen!

Som både kommunal- og regionalminister er jeg svært glad for å stå her i dag. Temaet «Distriktene har ei framtid! Nye virkemidler, og samspillet mellom stat, fylkeskommune og kommunen», er noe jeg brenner for. I overmorgen skal jeg i Stortinget gi den årlige redegjørelsen om distrikts- og regionalpolitikken. Der skal jeg presentere vår regjerings nye grep i distrikts- og regionalpolitikken. Som dere da forstår, blir derfor temaet ekstra nært for meg i dag.

Offentlighetens oppmerksomhet er i løpet av bare noen måneder blitt rettet mot distriktene i en helt annen grad enn tidligere i 90-årene og det er satt skarpt fokus på flytting. Dette er naturlig da vi i dag har en situasjon med høyere flyttetall enn på mange år. Flyttingen er rekordhøy i Nord-Norge og etterhvert også indre dal- og fjordstrøk i Sør-Norge. På sikt er dette meget bekymringsfullt. Denne situasjonen har da også ført til at selv byrådslederen i Oslo nå krever en økt distriktspolitisk innsats. Den brede støtten vi nå opplever, gir oss etter mitt syn en unik mulighet til en aktiv distriktssatsing.

Vår sentrumsregjering har satt seg som mål å gjenskape troen på en fremtid for distriktene. Dette er en rød tråd i både Voksenåsenerklæringen og senere i den formelle regjeringserklæringen. Retningen gis i de to setningene: «Regjeringen vil ta hele landet i bruk. Derfor må arbeidsplasser, kapital og makt desentraliseres». Det viktigste praktiske grepet vårt vil være å styrke samordningen mellom ulike politikkområder og arbeide for en mer helhetlig distriktssatsing.

Høyt utdannet ungdom og fremtidig bosetting i distriktene

I arbeidet med å utvikle nye grep har vi sett det som viktig med en god forståelse av hvorfor en stor andel av de unge velger byen som bosted. I dette arbeidet har vi engasjert flere av de fremste flytteforskerne her i landet, og forskningen viser at det normalt er flere og sammensatte motiver og vurderinger som ligger bak et valg om flytting.

Valg av bosted og valg om flytting vil være avhengig av hvilken livssituasjon vi er i. De fleste av oss vil ha ulike bostedspreferanser i ulike faser av livet. Når mange av de unge opplever lokalsamfunnet som lite og klager over sterk sosial kontroll, kan de som har etablert seg med familie oppleve at lokalsamfunnets tette sosialt nettverk gir trygghet og muligheter som det er vanskelig å oppnå i en by.

Det er likevel ikke slik at flytting bare er en del av et «ungdomsopprør». I såfall ville like mange byungdom også ha flyttet fra hjemstedet og hatt ønsker om annet bosted. Undersøkelser viser imidlertid at ca. 70% av Osloungdommen ønsket å bli boende på hjemstedet, mens i underkant av halvparten av de unge fra resten av landet ønsker det samme.

Disse ønskene er imidlertid ofte koblet sammen med forståelsen av hvor mulighetene for det gode liv finnes. Når distriktsungdom med ambisjoner om karriere i yrkeslivet ikke ser mulighetene i det lokale eller regionale arbeidsmarkedet, vil de logisk nok heller ikke ønske å bosette seg på hjemstedet. Generelt flytter flere enn dem som har flytteplaner, og flere havner i storbyregioner enn de som i utgangspunktet vil det. Disse forskningsresultatene viser at det er forhold ved strukturer i samfunnet i seg som fører til økt sentralisering av bosettingen. Dette både kan og vil vi gjøre noe med!

Ønsket utvikling i distriktene forutsetter flere egnede arbeidsplasser - jobber som er utfordrende og interessante for ungdommen og kvinnene. I denne sammenhengen gir utdanningseksplosjonen spesielle utfordringer for distriktene.

En stadig større del av befolkningen tar høyere utdanning. Studentandelen økte med nesten 140% fra 1980 til 1995, og det var særlig andelen kvinnelige studenter som økte. I dag tar i tillegg omtrent 90% av alle unge videregående utdanning, og svært mange vil fortsette på høyskoler og universitet. De unge i dag bruker stadig lengre tid på utdannelse, slik at mange kan ha bodd på andre steder enn hjemstedet i 10-12 år før de står i en situasjon hvor tilbakeflytting er en aktuell problemstilling. Dette er år som er viktig i forhold til familieetablering og etablering av sosialt nettverk.

Mange unge ser det som et problem at valg som er gjort i den perioden hvor de ikke har bodd på hjemstedet setter begrensninger for muligheten til å komme tilbake.

Mange forhold gjør det vanskelig med tilbakeflytting: Kanskje har en valgt en utdannelse som vanskeliggjør tilbakeflytting, eller en har møtt en partner med andre bostedsønsker.

Når det gjelder mer konkrete tiltak som regjeringens vil forslå, kan jeg ikke gå for langt i konkretisering her. De mer konkrete tiltakene vil bli presentert samlet i den årlige redegjørelsen om distrikts- og regionalpolitikken som jeg skal holde i Stortinget om to dager, nemlig torsdag 30. april.

Helhetlig satsing

Jeg vil gjerne peke på tre aktuelle tiltak som allerede er omtalt offentlig, og som jeg knytter store forhåpninger til. Hovedgrepet i distriktspolitikken vil i enkleste forstand dreie seg om bedre samordning - og en bred innsats på alle de områdene som har betydning for den regionale utviklingen.

Utviklingene i alle deler av landet, og ikke minst i distriktene, er tverrsektoriell. Den regionale utviklingen vi har i landet vårt er summen av all offentlig og privat tilpasning til de rammer som regjering og Storting gir. All politikk har et nedslagsfelt, og den samlede effekten av politikken har større betydning for bedrifter og enkeltpersoner enn den særlige distriktspolitiske innsatsen.

Samordning av regjeringens politikk i et distriktspolitisk perspektiv blir derfor svært viktig. Denne utfordringen er ekstra aktuell i dag, av flere grunner.

Hvis vi skal makte å demme opp for de flyttebevegelsene vi ser i dag, og unngå at de forsterker seg, så må det legges en bred innsats til grunn hvor alle sider av regjerings virksomhet må dra i samme retning.

De senere årene har vi opplevd deregulering og fristilling av virksomheter som tidligere var viktige samfunnsinstitusjoner på mange områder innenfor relativt få år. Dette gir et politisk signal om at når politikk forandrer seg så må også folk innstille seg på forandringer. Hvis vi da ikke samtidig finner nye måter å styre på som gir folk tro på at storsamfunnet fortsatt tar et medansvar også for alle småsamfunnene, så gir dette en psykologisk effekt som bidrar til å forsterke flyttebevegelsene.

Jeg må si at det gjør inntrykk når sindige vestlendinger lenker seg fast til telefonkiosken sin i protest mot regjeringens telepolitikk. Et titalls kraftige mannfolk står vakt rundt kiosken, de fleste trolig med mobiltelefon i baklomma eller i bilen. Jeg tror ikke noen av dem ønsker seg tilbake til de manuelle telefonsentralene med tre timers ventetid på en rikssamtale (som det het i gamledager). Men de uttrykker en frustrasjon for en utvikling hvor viktige institusjoner blir borte uten at noe annet settes i stedet. I en slik sammenheng blir symbolene realiteter som vi politikere må, ta inn over oss.

Jeg tror ikke vi klarer å snu utviklingen og komme tilbake til det som var. Utfordringen blir derfor å utnytte det handlingsrommet vi faktisk har. Dette er den samordningsfilosofi jeg vil legge til grunn, hvor samordning betyr samarbeid med fagdepartementer, med statsforetak og med privat næringsliv.

Målet er at distriktspolitikken i bred forstand kan bli en «medstrøms-» og ikke en «motstrøms-politikk». Her har jeg hele regjeringskollegiet bak meg.

Hva har vi så gjort for å få til en bedre samordning i de månedene vi har sittet i regjeringskontorene? Jeg vil trekke frem tre ting som er en begynnelse på en utvikling i riktig retning.

For det første har vi hatt flere runder med samferdselsmyndighetene om et bredt spekter med saker, og jeg selv har tatt initiativ til å drøfte distriktspolitikk med viktige statsselskaper som Telenor, Posten Norge, Statoil og Statskraft. Det å ha innledet disse dialogene er et resultat i seg selv, og jeg har gode forhåpninger til å oppnå resultater.

For det andre er vi i ferd med etablere noen viktige samordningsverktøy. Et slikt er innføringen av prosedyrer for distriktsmessige konsekvensutredninger. Fra 1. mai i år iverksettes et system for slike konsekvensutredninger. Samtidig vil veilederen for dette bli tatt i bruk i samtlige departementer.

For det tredje er vi i gang med å styrke departementet rent administrativt for å ha kapasitet til å følge opp de mange muligheter som byr seg når forholdene legges til rette. Jeg er spesielt fornøyd med at det var bred enighet i Stortingets kommunalkomité når dette spørsmålet ble behandlet sist høst som en budsjettsak.

Litt mer generelt vil jeg si at hovedmålet med samordningsbestrebelsene er at vi skal klare å se sammenhenger i den regionale utviklingen på tvers av fagmyndigheter og sektorer. Vi må ta tak i hva som på kort sikt kan gjøres for å få et bredere regionalt resultat innenfor det handlingsrom som de foreliggende rammebetingelser gir. Hvis vi så gjennom dette kommer frem til at selve rammene må endres, ja da må dette tas opp som politikkendringer på den sedvanlige måten og forelegges Stortinget for vurdering. Jeg vil ikke se bort fra at vi kan komme til å gjøre det siste, med vi har starter med å gjøre noe her og nå.

Næringshager

Jeg vil også gjerne trekke frem det arbeidet som gjøres av Selskapet for industrivekst - SIVA med å utrede muligheten for å etablere såkalte næringshager. Næringshagene vil bli utviklet av SIVA, og målet er å skape lokale utviklingsmiljø som kan trekke til seg personer med høy kompetanse og som bidrar til utvikling av lokalt næringsliv. Næringshagene kan for eksempel inneholde ulike typer virksomhet som er knyttet til ulike servicefunksjoner (tjenester innen økonomi, rådgivning, ledelse), utviklingsvirksomhet, fjernundervisning og telependling.

Jeg tror det er helt avgjørende å skape attraktive faglige miljøer for enmannsbedrifter, arbeidstakere og fjernarbeidere i distriktene. De fleste har behov for et arbeidsmiljø, om ikke annet så bare for å ha noen å dele matpakken med.

Det er viktig å understreke at det ikke er ønskelig å avgrense næringshagene til kun å omfatte nye næringer som IT og telekommunikasjon. Vi ønsker primært å fokusere på ulike typer utviklingsvirksomhet. De aller fleste næringene har et utviklingspotensiale, og de som arbeider med utviklingsoppgaver har behov for kontakt med et kompetansemiljø.

Det har allerede vært diskusjon omkring antall og lokalisering av «næringshagene». tanken er å utvikle ca. 20 næringshager i løpet av et par års tid. Vi tror det er mest aktuelt å lokalisere næringshagene i lokalsamfunn og regionsentra med et visst befolknings- og næringsgrunnlag. Det er imidlertid ennå ikke startet en prosess med å plukke ut steder. Vi tror ikke at næringshagene er egnet på for små steder. Det er viktig at miljøet ikke blir for lite, men at det har et omfang som tillater felles servicefunksjoner og som åpner for en viss bredde når det gjelder typer virksomhet.

Det er viktig å gjøre en grundig jobb med å finne frem til steder i landet som er best mulig egnet for slike næringshager. Det må blant annet legges vekt på at det finnes et potensiale for å skape den type næringsmiljø vi ønsker. For å få til vellykkede næringshager er en viktig forutsetning at den aktuelle vertskommunen både direkte og indirekte engasjerer seg. Jeg vil derfor oppfordre de kommuner som kan tenke seg å satse aktivt og forpliktende på å etablere en næringshage om å ta kontakt med SIVA. Det kan være i form av spørsmål, innspill og forslag eller i form av konkrete planer for et slikt senter.

Slike innspill vil kunne være en del av beslutningsgrunnlaget for å plukke ut aktuelle steder/kommuner. SIVA vil i tiden fremover vurdere de henvendelser som er kommet, før endelige beslutninger om lokalisering blir tatt.

Vurdere opprettelsen av nasjonalt senter for fjernundervisning

Regjeringen er også opptatt av å bedre mulighetene for faglig utvikling i nærheten av hjemsted, enten det er snakk om kortere kurs for kompetanseheving, grunnutdanning eller etter- og videreutdanning. Når stadig flere tar høyere utdanning, vil trolig behovet for faglig utvikling gjennom hele yrkesløpet også forsterkes. Kompetanseutvikling er, sammen med avstandsreduserende tiltak, nøkkelelement i en fremtidsrettet distriktspolitikk. Fjernundervisning, ved hjelp av moderne IT-teknologi forener begge disse to elementene. Regjeringen prioriterer derfor desentralisert undervisning og da særlig fjernundervisning, høyt.

På bakgrunn av signaler om behov og kunnskap om mulighetene, vil regjeringen vurdere etableringen av et eller flere nasjonale senter for fjernundervisning på høyere nivå. Dette temaet vil også bli nærmere behandlet i den IT-meldingen som vil bli fremmet om kort tid.

Rom for lokalt engasjement og lokalt selvstyre?

Grunnlaget for distriktspolitikken har alltid vært en forståelsen av at steder og regioner har ulike forutsetninger og muligheter for utvikling. Ut fra denne forståelsen har mange oppgaver blitt tillagt kommuner, fylkeskommuner og andre aktører.

Utgangspunktet har vært «De som har skoen på vet best hvor skoen trykker». Som et viktig trekk ved denne utviklingen har kommunene blitt tildelt stadig flere oppgaver som er viktige for den enkeltes velferd. Et sentralt spørsmål for kommunenes utvikling er derfor spørsmålet om det innenfor denne desentraliseringen av oppgaver er rom for lokalt engasjement og selvstyre.

Et livskraftig lokalt folkestyre er kjernen i vårt demokrati. Regjeringen tar utgangspunkt i at et desentralisert folkestyre med bred deltakelse er en forutsetning for å møte de store utfordringene samfunnet står overfor. Det er gjennom folkelig engasjement og folkevalgt styring vi best kan løse miljøproblemer, få flere i arbeid og sikre en bedre fordeling mellom ulike grupper og regioner i vårt land.

Statlig styring av kommunesektoren kontra det lokale folkestyret er ikke et spørsmål om enten-eller, men både-og. Statens oppgave er å trekke opp rammene for kommunesektorens virksomhet. På det økonomiske området er en vesentlig del av kommunesektorens inntekter frie, det vil si lokale skatteinntekter og rammetilskudd. På det juridiske området har vi kommuneloven som trekker opp rammene for kommunenes og fylkeskommunenes virksomhet. Innenfor de opptrukne rammene har kommunene og fylkeskommunene selv stor frihet til å organisere virksomheten.

Kommunenes tjenesteyting er regulert gjennom flere særlover.

Som dere kjenner til, regulerer særlovene bl.a kommunenes forpliktelser og innbyggernes rettigheter med hensyn til tjenestetilbudet. På noen viktige områder hvor kommunene har ansvaret for tjenesteproduksjonen, er det etter mitt syn nødvendig med nasjonale standardkrav. Dette gjelder bl.a innenfor helse- og sosialsektoren, miljøpolitikken og utdanningssektoren. Det er bred forståelse for at det må stilles visse minimumskrav på disse områdene, slik at det ikke oppstår for store forskjeller i tjenestetilbud og folks levekår. På disse områdene kan ikke folks bosted, sosiale eller økonomiske posisjon være avgjørende for hva en kan forvente av kommunens tjenestetilbud.

Vi må imidlertid vokte oss for å regulere kommunenes oppgaveløsning mer enn høyst nødvendig. For at det lokale folkestyret skal ha et reelt innhold, må kommunene ha anledning til å velge løsninger ut fra lokale forutsetninger og behov.

Regjeringens holdning er at omfanget av detaljregulering bør reduseres, bl.a gjennom forenkling av lover og regler. Det er derfor fastsatt retningslinjer for statlige organers arbeid med regelverk som er rettet mot kommuner og fylkeskommuner. Hovedpoenget i retningslinjene er at det må være svært gode grunner for å pålegge kommunene hvordan oppgaver skal gjennomføres. Slike gode grunner er rettssikkerhetshensynet, likhetshensynet eller andre viktige nasjonale hensyn. Staten skal styre kommunesektoren, men ikke mer enn det som er nødvendig for å ivareta hensyn av nasjonal betydning.

Planer som styringsdialog og endringsverktøy

Sentrale myndigheter, fylkeskommunene og kommunene har kontakt og dialog på flere måter og ulike arenaer. Dialog rundt fylkeskommunale og kommunale planer en viktig arena for utveksling av synspunkter mellom sentralt, regionalt og lokalt nivå.

Slik jeg ser det, er fylkesplanleggingen en egnet arena for å utforme en regionalt forankret samfunnspolitikk. Planleggingen dreier seg om fylkenes egen politikk - som tar opp i seg de viktigste nasjonale prioriteringene. Dette skjer i et samspill mellom sentralt og regionalt nivå gjennom planprosessen.

For departementer og direktorater er det viktig å stimulere sine ytre etater i fylkene til et bredt samarbeid på tvers og legge til rette for regionale tilpasninger av den nasjonale politikken på sine ansvarsområder. Når fylkesplanen godkjennes, gir regjeringen nye erkjennelser og samarbeidsløsninger på fylkesnivået reell status og legitimitet i forhold til tradisjonell sektorstyring.

Godkjent fylkesplan skal blant annet gi føringer for hovedtrekkene i kommuneplanleggingen og sikre nødvendig interkommunal samordning. Gevinsten kan bli bedre effekt av nasjonal politikk: Fylkesplanene tilfører politikken en regional merverdi - ut fra forutsetninger og muligheter i det enkelte fylke - og bidrar til å gjøre statens virkemidler mer målrettet og treffsikre. Til nå har det imidlertid vært for få konkrete og for svake virkemidler til å gjennomføre fylkesplanene. Koplingen mellom godkjent fylkesplan og statens bruk av økonomiske virkemidler bør bli tydeligere. Det er også behov for å få koplet sammen ulike virkemidler - uavhengig av om de er statlige, fylkeskommunale eller kommunale.

Samspillet mellom stat, fylkeskommune og kommunen er ulikt på ulike sektorer. Jeg vil derfor ta for meg to viktige sektorer for regional utvikling, samferdsel og helse, før jeg går inn på hvordan Kommunal- og regionaldepartementet jobber i forhold til særlig fylkeskommunen gjennom de årlige regionale programmene for næringsutvikling. Jeg vil komme nærmere tilbake til betydningen av regionale utviklingsprogram som viktige verktøy for en sterkere kobling mellom planer og virkemidler.

Samferdselssektoren som eksempel

Som det fremgår av Norsk veg- og vegtrafikkplan 1998-2007, skal vegpolitikken bidra til å opprettholde hovedtrekkene i bosettingen i distriktene. Regjeringen vil stimulere til regional vekst blant annet ved å fjerne flaskehalser på vegnettet, forbedre tilgjengeligheten til regionale sentra og legge til rette for effektive transportruter mellom landsdeler. Vegutbygging i distriktene er viktig for å opprettholde bosetting og et spredt næringsliv. I Voksenåsenerklæringen står det at vi vil bedre standarden på veger som ikke inngår i stamvegnettet. Investeringene på stamvegnettet bestemmes i stor grad sentralt. Investeringene på de øvrige riksveger - som utgjør 37% av lengden på det totale riksvegnettet - er nå i hovedsak et resultat av fylkeskommunale prioriteringer.

Arbeids - og oppgavefordelingen i vegsektoren er ikke gitt for all fremtid. Samferdselsdepartementet har gitt tilbakemeldinger på at de ønsker å utrede alternativer, blant annet med sikte på at regionale myndigheter (fylkeskommunen) får et mer helhetlig ansvar for transportpolitikken. Et økt regionalt ansvar vil være i tråd med flere av de merknadene som kom frem under Stortingets behandling av Norsk veg- og vegtrafikkplan. For øvrig vil regjeringen komme tilbake med en samlet plan for samferdselspolitikken i løpet av år 2000, slik Stortinget ønsker.

Helsevesenet som eksempel

Helse er viktig for den enkeltes velferd og i en regionalpolitisk sammenheng. Utgangspunktet for helsepolitikken er at alle har krav på kvalitativt gode helsetjenester uansett hvor i landet en bor.

Det har flere ganger vært diskusjon om statlig styring og særlig lokalt selvstyre innenfor helsepolitikken. Ønsket om lokal råderett og lokal tilpassing står sterkt, samtidig som det er et krav om likhet for innbyggerne. Samlet for helsesektoren har det vært en utvikling mot desentralisering av beslutningsmyndighet og delegering av eierskap og økonomiske midler til fylkeskommunalt nivå. For sykehussektorens del har det imidlertid vært et ønske og en tendens til sterkere statlig styring fra siste halvdel av 80-tallet til i dag. Stortingets behandling av meldingen om spesialisthelsetjenestene ga signaler som gir fylkeskommunene eierskap til sykehusene, men innenfor en ramme av forsterket statlig styring. Utfordringen fremover blir derfor måten statlige og fylkeskommunale parter samspiller på.

Regjeringen mener utfordringene innenfor helsektoren gjør det hensiktsmessig å organisere og samordne tjenestetilbudet innen et større geografisk område enn dagens fylkeskommuner. Landet er derfor blitt delt opp i egne helseregioner.

Bakgrunnen for dette valget er et behov for å utnytte person- og utstyrsressursene bedre, for eksempel ved å samle akuttberedskap til færre sykehus, og generelt bedre oppgavefordelingen mellom sykehusene.

Stadig bedre kommunikasjonsmuligheter muliggjør en slik utviking. Modellen som er valgt er utfordrende, men det er et voksende engasjement i fylkeskommunen for å ta politisk lederskap i dette arbeidet og etterhvert konkretisere tiltak med tanke på et forpliktende og gjennomgripende regionalt samarbeid. Regjeringen mener at fylkeskommunene er vel skikket til å løse de utfordrende oppgavene innenfor syhusene.

Regionale utviklingsprogram - regional tilpassing innenfor nasjonale rammer

Innenfor distrikts- og regionalpolitikken har man vært førende i utviklingen av verktøy for å sikre helhetlige og regionalt tilpassede løsninger gjennom innføringen av regionale utviklingsprogram. Jeg vil presisere at de regionale utviklingsprogrammene ikke skal etableres som et planverktøy i tillegg til de eksisterende planprosessene i fylket, men at de skal virke integrerende slik at en får et helhetlig system.

I St. meld nr 31 (1996-97) Om distrikts- og regionalpolitikken er formålet og innholdet i regionale utviklingsprogrammer beskrevet. Med grunnlag i nasjonale føringer på de ulike politikkområdene skal fylkeskommunen i samarbeid med regionale statsetater, SND, organisasjoner og næringsliv ha stor grad av frihet til å konkretisere mål, strategier og tiltak for bruk av offentlige virkemidler for regional utvikling. Dette skal føre til mer samordnet bruk av virkemidlene tilpasset situasjonen i det enkelte fylke. Den ønskede arbeidsmåten i fylkene er at de ulike sektorene skal ha en felles problemoppfatning og en felles oppfatning av regionale mål og strategier.

Samtidig må utviklingsprogrammene være forankret i det som Kommunal- og regionaldepartementet og samarbeidende departementer trekker opp av nasjonale mål og strategier for bruken av statlige virkemidler. I praksis må utviklingsarbeidet balansere mellom hensynet til regional frihet og behovet for nasjonal styring.

For 1998 har KRD bedt om at fylkeskommunene utarbeider en egen utkantstrategi som del av hele utviklingsprogrammet. Fra sentralt nivå er det også lagt særlig vekt på ungdom og kvinnesatsing. Det er fra vår side også stilt andre krav til programmet og prosessen, som vi har vurdert programmet etter.

Dette er et typisk utviklingsarbeide hvor en gradvis forbedrer kvaliteten i arbeidet. Målet er at de regionale utviklingsprogrammene skal omfatte virkemidler innenfor både distrikt-, næring-, landbruk-, fiskeri- og arbeidsmarkedspolitikken. Utviklingsprogrammene er sendt KRD for sentral godkjenning. Berørte departementer har gitt merknader til programmene, og svar er sendt til alle fylkeskommunene.

Hovedinntrykket er at fylkeskommunene og de øvrige lokale og regionale aktørene har kommet langt når det gjelder å se sammenhengene mellom regionale problemer, mål/strategier og ressursbruken fra ulike politikkområder. Vi ser en langt mer helhetlig tenkning hvor utfordringene gir grunnlaget for å finne det gode strategiske grepet, som igjen styrer hvordan en ønsker å bruke virkemidlene.

Det har også vært interessant å registrere at det politiske nivået har sett utviklingsprogrammene som et nyttig arbeidsredskap for å føre diskusjoner om utfordringer, veivalg og prioriteringer. Selv om det er gjort store framskritt på dette feltet siden forsøkene startet i 1995, er det på flere områder behov for å videreutvikle innsatsen.

Oppgavefordelingen

Vi hører ofte at oppgavefordelingen mellom forvaltningsnivåene burde vært bedre. Jeg har pekt på ulike hensyn som må tas i valget mellom lokalt selvstyre og statlig styring på ulike sektorer. Mange mener også at ansvarsdelingen mellom fylkesmannen og fylkeskommunen er uklar.

Dagens oppgavefordeling er basert på prinsippet om at oppgaver som krever lokalpolitisk skjønn er plassert i lokale folkevalgte organ, mens statlig forvaltning har ansvar for oppgaver som ikke krever en slik skjønnsutøvelse. I tillegg har statlig forvaltning på regionalt nivå tilsyn og kontroll med kommuneforvaltningens virksomhet. Under behandlingen av St. meld. nr. 32 (1994-95) Om kommune- og fylkesinndelingen oppmodet kommunalkomiteen i Stortinget tidligere regjering om å sette ned et utvalg for å gjennomgå oppgavefordelingen mellom de tre forvaltningsnivåene og mellom forvaltningsorgan på regionalt nivå. Vi har fulgt opp dette arbeidet, og arbeidet i et slikt utvalg vil starte om kort tid. Utvalgets skal avslutte arbeidet innen år 2000.

Som dere vet, har jo KS allerede gjennom Sundsbø-utvalget sett på fylkeskommunens rolle og oppgavefordelingen mellom fylkeskommunen og statlig administrasjon i fylkene. Det nye utvalget som blir nedsatt, vil selvsagt trekke på det arbeidet som allerede er gjort.

Sektorsamarbeid

Uavhengig oppgavefordeling og forvaltningsnivå har gjennomgangen vist at det er god vilje til samarbeid mellom sektorer både på regionalt og nasjonalt nivå.

Min særlige optimisme er spesielt knyttet til både de regionale utviklingsprogrammene og de prosessene som skapes rundt disse planene og det nye samordningsansvaret som regjeringen tar og som mitt departement har fått et stort ansvar for. Jeg har et håp om at de signaler som kommer fra regionalt - til sentralt nivå kan bidra til endringer i nasjonal sektorpolitikk og over tid føre til bedre sektorsamordning. Arbeidet med å utvikle en mer helhetlig politikk er et langsiktig arbeid. I tillegg til å arbeide for utvikle nye former for styringsredskap, må det arbeides med holdninger og kultur på alle nivå.

For det første er det er viktig at byråkrater og politikere på sentralt nivå får en større forståelse av den kunnskap og erfaringsbakgrunn som finnes i kommuner og fylker. For det andre er det viktig at en klarer å innstille seg på endringer både i tilnærmingsmåte og arbeidsform. Arbeidet i kommuner og fylker vil i større grad bli utviklingsorientert, og i mindre grad preget av tradisjonell saksbehandling.

Kommunenes rolle

Jeg vil gjerne også si litt om kommunenes betydning i distrikts- og regionalpolitikken. Kommunene har en sentral rolle som tjenesteyter, arbeidsgiver og næringsutvikler.

Regjeringen vil sikre sysselsettingen og gi kommunene rammebetingelser som gir befolkningen trygghet for nødvendige tjenester. Vi er av den oppfatning at det viktigste kommunene kan gjøre for næringsutvikling er å gjøre sine primære oppgaver godt og dermed gi god service til både næringsliv og befolkning.

I tillegg er det nødvendig og viktig at kommunene selv tar positive initiativ for å møte dagens distriktspolitiske utfordringer. Befolkning, næringsliv og lokale myndigheter har et ansvar for sin egen utvikling. Jeg er derfor opptatt av at å få til en positiv læringsoverføring fra steder som har lykkes. Vi må stimulere til utvikling av lærende lokalsamfunn som evner å være på høyde med det beste i tiden uten å tape sin egenart. Svært mange norske lokalsamfunn har evne til dette, og nasjonale myndigheter kan - gjennom en god distriktspolitikk - bidra til å utløse mer av slik utviklingsevne. I dette arbeidet er det også svært viktig å involvere de unge til aktiv dialog. Vi vet jo alle at ungdommens engasjement og tro på en fremtid i distriktene er avgjørende for å sikre bosettingen.

Avrunding

Jeg ble tildelt et stort og utfordrende tema, og det er mange områder jeg ikke har vært innom. Spennet er stort og jeg ser et behov for å trekke noen tråder.

For det første: Distriktene har ei framtid! Det er det mange grunner til. I virkeligheten vil både det globale og det lokale bli viktigere i fremtiden. Denne realitet må vi omforme til norsk virkelighet. Med dette utgangspunktet vil vi styrke den distriktspolitiske innsatsen, og hovedgrepet blir å øke samhandlingen og samordningen mellom ulike sektorer og forvaltningsnivåer.

Arbeidet med å få til en bedre helhet er en vanskelig, men viktig oppgave. For å løse dagens utfordringer må vi kunne se helhet på tvers av ulike politikkområder og få til et godt samspill mellom ulike forvaltningsnivå. Vi har gått inn for å gi samordning førsteprioritet og håper dette viser at vi tar de store utfordringene på alvor. Og, jeg vil presisere at det her først og fremst er et spørsmål om å legge til rette for å utvikle fellesskap og samhandling mellom sektorer og nivåer. Med det rike og mangfoldige landet vi har fått i arv har vi et stort felles ansvar for å forvalte og utvikle dette til et enda bedre samfunn for fremtiden. Dette gjelder uansett om vi ser det i det store, som hele nasjonen, eller som de mange, mange lokalsamfunn som vi ønsker å sikre en god fremtid for. Det er min regjerings ambisjon!

Takk for oppmerksomheten!