Politisk rådgiver Inge Bartnes

Distriktspolitiske utfordringer med vekt på ungdom

Fylkeskulturkonferanse i Oppland, Lillehammer, 23. november 1998.

Innledning

Årets fylkeskulturkonferanse her i Oppland tar opp et meget viktig tema, og jeg er svært glad for å få lov til å være her som deltaker og foredragsholder. Jeg vil benytte anledningen til å berømme det regionale samarbeidet dere har fått til i denne regionen, samt utformingen av regionale utviklingstiltak som angår mange ulike saksområder. En slik satsing vil komme godt med i distriktspolitisk sammenheng.

Jeg har blitt bedt om å snakke om distriktspolitiske utfordringer med vekt på ungdom. "Vi er avhengig at vi ikke taper kampen om ungdommen", heter det i konferanseprogrammet. Dette utsagnet fanger opp mye av essensen i de utfordringene vi står overfor. Det er vanskelig å snakke om distriktspolitikk uten å komme inn på ungdomsstrategiske spørsmål.

Hovedmålet for distrikts- og regionalpolitikken

Hovedmålet for distrikts- og regionalpolitikken er å opprettholde hovedtrekkene i bosettingsmønsteret og å utvikle robuste regioner i alle deler av landet. Dette målet er nært knyttet til endringer i befolknings- og bosettingsmønster. Dersom det er stor nedgang i folketallet på steder med lav befolkningstetthet og store avstander, kan det bli vanskelig og kostbart å opprettholde viktige samfunnsfunksjoner i både offentlig og privat sektor.

De siste årene har spesielt ungdomsflyttingen vært økende. I Oppland fylkeskommune var det i perioden 1988 til 1996 en nettoflytting på -4492 i aldersgruppen 16-30 år. I 1990 var tallet på -240, mens det i 1996 var på -769. I landet forøvrig er det kun Oslo, Sør-Trøndelag og Rogaland som kan vise til et flytteoverskudd, på henholdsvis 40865, 359 og 2956. Disse tallene er ingen stor nyhet for noen av oss, de illustrerer bare en del av de distriktspolitiske utfordringene vi står overfor ved inngangen til det nye årtusenet.

"Ungdom er en ressurs", sier arrangørene av denne konferansen. Det er et utsagn vi i departementet er helt enig i. Ungdomssatsingen har høy prioritet hos oss, og vi vil trappe opp denne innsatsen. Lokalsamfunn med mangel på unge krefter vil få problemer. Dette gjelder både i forhold til det sosiale miljøet og grunnlaget for opprettholdelse av ulike tilbud, samt utvikling av næringslivet. Distrikts-Norge trenger ungdommen, og det vil regjeringen ta konsekvensene av.

Hvilke utfordringer må vi så forholde oss til i ungdomssatsingen? I den distrikts- og regionalpolitiske redegjørelsen som ble lagt frem i vår, knytter vi hovedutfordringene i distriktspolitikken til fire temaer; flytting, arbeid, avstand og bostedskvalitet. Disse er alle relevante i ungdomssammenheng.

Flytting og befolkningsutvikling

Jeg har allerede vært inne på befolkningsutviklingen som en del av de distriktspolitiske hovedutfordringer. Vi kan ha i bakhodet at omtrent 160 av landets 435 kommuner ville hatt nedgang i folketallet også uten netto utflytting. Grunnen til dette er omfattende forgubbing og lave barnekull i distriktene.

Det ligger sammensatte årsaker bak dagens flyttemønster. Noen av disse kan knyttes til den utdanningseksplosjonen vi har vært vitne til de siste årene. I perioden 1980 til 1995 økte studentantallet med nesten 140 %, og økningen har vært størst i distriktsfylkene. Det er særlig andelen kvinner som tar høyere utdanning som er økende.

Jeg vil hevde at mobilitet i seg selv er sunt, det gir nye impulser som i neste omgang skaper utvikling og innovasjon. Egentlig burde flere få muligheten til å ta utdannelse i utlandet. Vi bor tross alt på en klode hvor vi ikke kan unngå å måtte være opptatt av det som skjer utenfor landets grenser. Hovedproblemet er således ikke at ungdom flytter vekk for å ta utdannelse, det som er den største utfordringen er at det er for få som kommer tilbake. Det ligger en stor utfordring i det å få unge mennesker til å flytte til distriktene, ikke nødvendigvis som tilbakeflyttere, men som tilflyttere. Dersom ungdom fra Oslo eller Kristiansand påvirkes til, eller selv ønsker, å flytte til Å i Lofoten, må forholdene der være tilrettelagt for det.

En annen flytteårsak kan relateres til noe av det jeg var inne på i sted, nemlig en økende internasjonal orientering. En omfattende globalisering skjer i stadig hurtigere tempo. Økonomiske, sosiale og kulturelle påvirkninger flyter frem og tilbake og på kryss og tvers av nasjonale grenser. Ungdom av i dag må forholde seg til et internasjonalt samfunn og påvirkes av en verdensomspennende ungdomskultur som skaper nye handlingsmønstre. Fra forskerhold hevdes det at vi er alle medlemmer av en "global village", en smeltedigel av ulike kulturer hvor den vestlige kulturen er dominerende. Vi ser tendenser til at spesielt den urbane livsstilen appellerer til ungdom. Dette innebærer et mylder av lett tilgjengelige kultur- og fritidstilbud og gode muligheter til å møte andre ungdommer. I tillegg er dette en livsstil hvor mobilitet og stadige forflytninger er en sentral trend.

Et annet eksempel på urbaniseringen er bildet av den Pepsidrikkende generasjon "x" og generasjon "next" som "lever livet til maksimum". Globale reklamer som dette, er med på å skape forestillinger om ungdomstiden som en tilværelse preget av fart, spenning og utfordringer på løpende bånd. Informasjon og mediakommunikasjon har så og si ingen grenser i dagens samfunn, noe som er med på å skape internasjonale trender som er stadig skiftende.

Midt oppi dette finner vi den norske bygda. For mange representerer den verdier som står i motsetning til det urbane, men også den er blitt innhentet av globaliseringens tidsalder. Skal vi prøve å motvirke dette, og markedsføre den tradisjonelle oppfatningen av den trauste bygda, eller skal vi åpne opp for en sterk urbanisering? Jeg tror svaret på dette ikke er enten-eller, men både og. Ungdom er en uensartet gruppe, med ulike behov og ønsker, hvor noen tiltrekkes av urbane kvaliteter, mens andre liker friluftsliv og turer i skog og mark. I tillegg kan behovene skifte fra situasjon til situasjon.

Arbeidsplasser for dagens ungdom

Utdanningseksplosjonen har ført til at kravene til arbeidsplassene blir stadig høyere. Det å skape attraktive arbeidsplasser i distriktene er og blir en nødvendighet. Hovedutfordringen i denne forbindelse er at vekst i sysselsetting hovedsakelig forventes å komme i kompetansebaserte og høyteknologiske bedrifter. Disse er i dag underrepresentert i distriktene. Primærnæringene har til alle tider vært sentrale i distriktene, men disse etterspør i liten grad høyere utdannet arbeidskraft. Generelt ligger det en stor utfordring i det å gi eksisterende bedrifter opplæring i hvordan de kan nyttiggjøre seg av høy kompetanse.

Jeg kan her trekke frem SMB-kompetanse som et tiltak hvor en forsøker å knytte kontakter mellom personer med høyere utdannelse og små- og mellomstore bedrifter. Dette er en ordning for utplassering av slike personer i disse bedriftene, hvor kandidaten gjennomfører et prosjekt for bedriften i løpet av ett år. En fadder fra en høgskole assisterer kandidaten og bedriften. Målet er å overføre kunnskap til bedriftene som kan fungere som en katalysator for utvikling og innovasjonsprosesser i bedriftene. SMB-kompetanse er et høyt prioritert satsingsområde i departementet, og i 1998 har vi økt bidraget til programmet med 2 mill til 14 mill.

Det er også viktig å skape attraktive arbeidsplasser for den store andelen av norsk ungdom som er ikke-akademikere. De fleste ungdom, uansett yrke og utdanning, setter krav til trivsel og personlig og faglig utvikling i jobben sin. Det er ikke lenger nok å plassere dem foran et samlebånd som på mange virker demotiverende og hemmende på skaperkraft og utvikling.

Offentlig sektor har til nå vært en tradisjonell bidragsyter på arbeidsmarkedet for spesielt de med høyere utdanning. Det er på tide at privat næringsliv kommer mer på banen. Regjeringen vil rette økt oppmerksomhet mot rammevilkårene for spesielt småbedrifter i distriktene. Målet er at det skal bli lettere å starte og drive småbedrifter.

I dette ligger det et budskap om at vi i mye større grad enn tidligere må tilrettelegge for gründervirksomhet. Arbeidet med entreprenørskap, nyetablering og nyskaping i næringslivet er svært viktig for å få frem de arbeidsplassene som trengs i næringslivet. Slik virksomhet kan gjerne knyttes til informasjonsteknologi, men også andre næringer vil være aktuelle. Det viktigste er at unge mennesker får sjansen til å skape sine egne jobber, og at vi ikke kun fokuserer på dem som arbeidstakere. Her gjelder det å gripe fatt i optimistene: De som sier at glasset er halvfullt, ikke halvtomt.

Jeg vil her trekke frem en utfordring til de lokale og regionale forvaltningsnivå. Hvordan kan man tilpasse en entreprenørorientert næringspolitikk til den offentlige organisasjonen, som tradisjonelt har fokusert på standardisert tjenesteproduksjon? I heftet "Tid for rolleskifte", som er utgitt av departementet i samarbeid med Kommunenes Sentralforbund, betegnes dette som en kulturkollisjon mellom en forvalterkultur og en utviklingskultur. Dette skjemaet illustrerer hovedforskjellene mellom disse to kulturene:

Denne utfordringen er noe vi alle må ta innover oss. Spesielt viktig er det å huske på at etablering og nyskaping skjer på tvers av ulike sektorer, noe som naturlig nok krever et tverrsektorielt samspill. Dersom det å tilrettelegge for entreprenørvirksomhet ikke bare skal bli fine ord, må vi ikke bare problematisere utfordringene, men utfordre problemene konstruktivt.

Regjeringen har blant annet øremerket 15 mill av etablererstipendet til ungdom i alderen 18-29 år. Denne satsingen er en forlengelse av arbeidet med elevbedrifter og ungdomsbedrifter i grunnskolen og videregående skole. Etablererstipendet er en ordning for småbedriftsetablerere i alle deler av landet, med mål om å stimulere til økt etableringsvirksomhet. Elev- og ungdomsbedriftene er nært knyttet til Distriktsaktiv skole. Gjennom en pedagogisk tilrettelagt prosess får elevene ansvaret for etablering av egen bedrift i skolen. Målet er at de skal utvikle medansvar, engasjement, initiativ og kreativ kompetanse. Det settes fokus på bruk av lokale ressurser og muligheter som utgangspunkt for aktivitet og nyskaping. Vi tror at dette vil være en nyttig ballast å ha med seg både i fritiden og senere i livet.

I diskusjonen om arbeidsplasser, vil jeg til slutt understreke nødvendigheten av å satse på både tradisjonelle næringer og nye næringer. Både fiskeren, bonden, snekkeren og IT-freaken skal kunne ha en plass i morgendagens distrikter.

Behov for å minske avstandsulemper

Skal informasjonsteknologien kunne brukes effektivt, må kapasiteten være god nok. IT kan brukes som et avstandsreduserende tiltak. Her kan det finnes muligheter som ingen har tenkt på ennå, eller som bare er på idéstadiet. Dette kan knyttes til både jobb, fritid og utdanning.

Når det gjelder utdanning, er det viktig at det også finnes tilbud til de som ønsker å ta utdanning så nært hjemstedet som mulig eller utenfor de store byregionene. Vi har allerede et godt utbygd desentralisert utdanningssystem i Norge, men dette kan fortsatt forbedres og videreutvikles. Nye teknologiske muligheter kan skape undervisningsformer uavhengig av tid og rom, samtidig som en kvalitetssikrer læringen. Fjernundervisning er ett eksempel på dette.

I næringslivs- og utdanningssammenheng kan avstand til fagmiljøer, service og praktisk bistand være problematisk. For ungdom som ønsker å starte opp med og drive egne bedrifter, vil det være viktig å kunne støtte seg til ulike typer nettverk. Styrking og opprettelse av regionale fag- og finansmiljøer kan muligens være med på å svekke de ulempene desentraliserte strøk har i så måte. I denne forbindelse vil jeg nevne at regjeringen vil sette i gang et forsøk med næringshager i løpet av 1999, nærmere bestemt i enkelte mindre regionsentra. I budsjettforslaget for 1999 foreslås det avsatt 30 mill til dette tiltaket. Disse næringshagene vil fungere som lokale sentra for fjernundervisning, kompetanseutvikling, nettverksbygging og nyetablering. De vil hovedsakelig være et tilbud til personer med høy kompetanse, og blir utviklet av SIVA i nært samarbeid med lokale offentlige og private aktører.

Endrede krav til bosted

Det fokuseres mye på det å skape attraktive arbeidsplasser i distriktene. Men det vil også være en viktig oppgave å skape et variert kultur- og fritidstilbud. Det å tenke "bosted" innebærer en helhetlig tankegang. I denne sammenheng vil profileringavlokalsamfunn være et sentralt aspekt. Dette er da også et satsingsområde for regjeringen. Målet er å synliggjøre kvalitetene og mulighetene i distriktene bedre, både overfor innbyggere, utflyttere og potensielle tilflyttere. Målgruppen vil primært være ungdom i aldersgruppen 14-30 år, og det er foreslått avsatt 9 mill til dette tiltaket.

En utfordring i denne forbindelse er hva vi skal fremheve som lokale kvaliteter og hvordan dette kan gjøres på best mulig måte. Spesielt vil jeg henvise til det at vi lever i globaliseringens tidsalder, hvor unge mennesker mottar impulser fra langt utenfor lokalsamfunnets grenser.

"Vi træng både røtter og vinga", het det på en kystkonferanse i Tromsø for noen år siden. "Unge mennesker må ha Hammerfest som base og verden som mål", sa en av arrangørene på en fraflyttingskonferanse i Hammerfest i vår. I slike utsagn ligger det store utfordringer. For at hjemstedet skal bli en attraktiv base for ungdom, må også verden være innen rekkevidde. Det å motta nye impulser utenfor hjemstedet er positivt for lokalsamfunnet som helhet.

Ungdomskultur og bygdekultur må fungere i et samspill. De enkelte lokalsamfunn bør ikke tape sin egenart, men samtidig må man være åpne for moderne trender. I enkelte situasjoner er nære og trygge omgivelser noe ungdom har et stort behov for, mens de i andre situasjoner krever spenning og utfordringer i tilværelsen. Ungdom ønsker ikke å gro fast i tradisjonelle mønstre, og derfor må også "vingene" deres være i flybar stand. Her kan for eksempel opprettelse av overlokale ungdomsnettverk, møteplasser og internasjonale utvekslingsordninger være tiltak som øker flyveevnen.

En profilering av lokalsamfunn som dynamiske, men samtidig trygge bosteder, kan forhåpentligvis danne grunnlaget for at unge mennesker velger distriktene.

Avslutning

Og det å velge, kan være det siste stikkordet i dette foredraget. Personlig er jeg av den oppfatning at vi i meget stor grad bør fokusere på valgfrihet. Med dette mener jeg at det ikke bør være noe mål å tvinge folk til å bo i distriktene. Vi kan ikke binde folk fast til hvert skjær og tro at problemene er løst. Dette strider også mot ungdommens natur.

Vi må akseptere at samfunnet har endret seg, og at folk blir mer og mer mobile. Ved å fortsatt fokusere på distriktenes kvaliteter som bosted og samtidig skape muligheter for utenomlokale orienteringer med lokalsamfunnet som base, vil sjansene være større for at også unge mennesker frivillig bosetter seg der.

Som dere skjønner, er det store utfordringer vi står overfor. Jeg er derfor opptatt av at vi får til et samarbeid mellom ulike instanser og på ulike nivåer. Både fylkeskommuner, kommuner, næringsliv, frivillige organisasjoner og ikke minst ungdom selv bør ha sentrale roller i utformingen av ulike tiltak. Jeg vet at det gjøres mye bra arbeid på ungdomssiden ute i distriktene, og fra sentralt hold vil vi bruke betydelige ressurser på å bistå dere i dette arbeidet.

Jeg ser frem til fortsettelsen av denne konferansen, og håper at vi sammen kan komme opp med idéer og tanker vi kan bruke i det videre arbeidet med ungdomssatsingen. Lykke til videre!