Politisk rådgiver Eva Margrete Lian

En bærekraftig boligsektor

Steinkjer, 22. september 1998

Et globalt utgangspunkt

La oss innledningsvis løfte blikket utover vårt eget land og ta et globalt utgangspunkt når vi skal sette fokus på en bærekraftig boligsektor.

"Bærekraftig utvikling" har stått høyt på den globale dagsorden det siste 10-året. Utgangspunktet var Brundtlandkommisjonens lansering av uttrykket for 10 år siden. I FN-systemet ble dette fulgt opp først ved Rio-konferansen om miljø og utvikling i 1992 som igjen la et grunnlag for en serie med andre FN-konferanser. Serien endte opp med Verdenskonferansen om bosettingsspørsmål - HABITAT II - i 1996. Alle disse konferansene har grundig dokumentert at den globale utviklingen vi nå ser, ikke kan fortsette uten at det før eller senere ender i en økologisk katastrofe.

På HABITAT II-konferansen ble dette illustrert slik:

Én milliard mennesker i verden er bostedsløse eller lever med boforhold som ikke er menneskeverdige. Bolignøden i den tredje verden øker i takt med den voksende forskjell i fordeling av rikdom mellom nord og sør. I store deler av verden lever mange under eksistensminimum, og i mange land går utviklingen i feil retning. Samtidig er forbruket av naturressurser i den rike del av verden, og miljøkonsekvensene av vår livsstil, slik at balansen i naturen er truet. Forbruksnivået i de industrialiserte land - som fortsatt øker - er den viktigste trussel mot klodens framtid.

Både i nord og sør skaper en tiltakende, hurtig urbanisering problemer. Mange steder vokser byene raskere enn myndighetene klarer å håndtere. Resultatet blir en ukontrollert geografisk utbredelse av byområdene som ikke er økonomisk rasjonell. Det økologiske mangfoldet blir truet. Produktiv jord blir bygd ned. Den lokale og den globale forurensingen øker. Også de sosiale problemene vokser i takt med en ukontrollert utvikling. Det skapes en opphopning av dårlige levekår og boforhold. Sosiale nettverk brytes ned, det blir sosial uro og kriminaliteten øker.

Det er langt igjen til at den faktiske utvikling tar et bærekraftig spor. Én årsak til dette er nok spenningsforholdet mellom de tre hovedkomponentene i en bærekraftig utvikling: Økonomisk, sosial og økologisk utvikling. Bærekraft innebærer altså ikke bare at forbruk og ressursbruk n må holdes innenfor naturens tålegrenser. Det må samtidig skje en økonomisk og sosial utvikling som kan opprettholdes på lang sikt. Tendensen til økende forskjeller mellom nord og sør, mellom "fattig" og "rik, må snus. De "rike" må gi avkall på etablerte vaner for å gi rom for økt velferd blant de "fattige". Når det kommer til stykket, er kanskje dette den største utfordringen vi står overfor når det gjelder å oppnå en bærekraftig utvikling.

Etter min mening gir den globale utfordringen rammene for hvordan vi skal utvikle et bærekraftig samfunn med en bærekraftig bosetting og en bærekraftig bolig- og byggsektor i vårt land.

Oppfølging av HABITAT II i Norge

I global sammenheng er Norge et lite land med små problemer.

I forrige uke besøkte jeg Sør Afrika og Kenya. Når man ved selvsyn opplever Soweto eller boligslum i Kenya, er det på mange måter hvor små våre egne problemer faktisk er som sitter igjen som et hovedinntrykk.

De sosiale forskjellene i landet vårt er svært moderate sammenliknet med de fleste andre land. Det betyr at vi i forhold til dette burde ha bedre forutsetninger enn mange andre til å skape en bærekraftig samfunnsutvikling. Samtidig er det klart at vi som et rikt i-land står overfor store utfordringer når vi skal foreta den omlegging av forbruket som kreves av den industrialiserte verden.

I vår la Regjeringen fram en stortingsmelding om oppfølging av HABITAT II- konferansen og de anbefalinger konferansen gjorde. Disse er nedtegnet i den såkalte Habitat-agendaen. Det er en global handlingsplan for å fremme en utvikling av byer og tettsteder og av bolig- og byggsektoren som er i samsvar med prinsippene om en bærekraftig utvikling. Stortingsmeldingen ble behandlet i Stortinget i juni, og et bredt flertall sluttet opp om den retning Regjeringen trakk opp for en mer bærekraftig praksis på bosettingsområdet.

Habitat-meldingen har undertittelen "om miljøhensyn i bolig- og byggsektoren". Som undertittelen indikerer, legger meldingen en hovedvekt på å behandle denne sektoren spesielt. Meldingen gir for første gang en samlet framstilling av bolig- og byggpolitikken i lys av målene om en bærekraftig samfunnsutvikling. Habitat-meldingen må ses i sammenheng med flere andre stortingsdokumenter. Mål og tiltak for en bærekraftig by- og tettstedsutvikling er behandlet i stortingsmeldingen om regional planlegging og arealpolitikk fra i fjor og meldingen om miljøvernpolitikk for en bærekraftig utvikling som ble behandlet i vår. Habitat-meldingen bygger på disse. Den bygger også på stortingsmeldingen om oppfølging av Kyoto-protokollen og proposisjonen om grønne skatter som begge ble lagt fram av sentrumsregjeringen samtidig med Habitat-meldingen i april i år.

Våre utfordringer

Bosettingssektoren veier tungt i forhold til mange miljøbelastninger:

De utbyggingsmønstre vi har valgt, har ført til nedbygging av bynære jordbruks- og rekreasjonsarealer. Tettstedsarealet pr. innbygger har økt med 23 pst. på de siste 20 år og transportbehovene i byer og tettsteder har økt sterkt. De største byområdene i landet legger beslag på 90 pst. større areal i dag enn de gjorde i 1960-årene.Vi utnytter arealet i våre byer og tettsteder langt mindre intensivt enn de fleste andre land i Europa. Samtidig er grøntarealet i tettstedene betydelig redusert mens de "grå" arealene ekspanderer.

I samme tidsperiode har vi mer enn fordoblet boligarealet per nordmann. Vi har nå i gjennomsnitt 49 m ²> å røre oss på. Det er i størrelsesorden 25-30 prosent mer areal enn gjennomsnittet for andre industriland.

Bygg- og anleggsbransjen er en av de bransjene som belaster miljøet mest. Det gjelder energibruk, avfall, og helse- og miljøfarlige kjemikalier. Bransjen har blitt karakterisert som en "40 prosents bransje". Bransjen står alene for i størrelsesorden 40 pst. av materialbruken i samfunnet, 40 pst. av alt avfall til deponi og 40 pst. av energibruken. Det er i boligen vi finner den høyeste økningen i energibruken de siste årene. Fra 1960 til 1990 har gjennomsnittlig energibruk pr boligenhet gått opp med 35 pst.

I de siste årene har aktiviteten i byggenæringen vært høy. I 1996 ble det igangsatt bygging av over 6 mill m ²> . 2.7 mill m ²> gjaldt boligformål og 3.6 mill m ²> var andre typer bygg. Bygningsmassen består av anslagsvis 300 mill m ²> brutto gulvareal, hvorav 2/3 er boligareal og 1/ 3 andre bygg. Utbedrings-aktiviteten i den eksisterende bygningsmassen er også høy. Jeg kan ikke si det med sikkerhet, men vi kan anta at de fleste husstandene i landet bruker minst 10 000 kr pr år i vedlikehold og oppussing av boligene sine,- mer det året de bytter kjøkken og mindre det året de bare maler taket i stua si. Vi har 1,9 millioner boliger i Norge. For boligmassen alene innebærer det i så fall en årlig investering på 19 milliarder kroner. Fornyelse av næringsbygg foregår også i utstrakt grad.

Disse tallene gir klare indikasjoner på at det framover vil være nødvendig å rette større oppmerksomhet mot miljøkonsekvensene i bolig- og byggpolitikken. De viser at dersom vi skal oppnå en mer bærekraftig samfunnsutvikling, vil det være nødvendig at vi i boligsektoren gir våre bidrag. Om bygge- og utbedrings-aktiviteten påvirkes i retning av mer bærekraftige løsninger, er vi på rett vei. Velges mer bærekraftige løsninger kan det få betydelige effekter.

Prioriterte satsninger

I stortingsmeldingen om miljøvernpolitikk for en bærekraftig utvikling pekes det på følgende fire prioriterte områder som må tas fatt i dersom vi skal oppnå en økologisk bærekraftig utvikling av landet vårt:

- Opprettholdelse det biologiske mangfoldet,
- reduksjon i utslipp av klimagasser
- reduksjon i utslipp av helse- og miljøfarlige kjemikalier
- reduksjon av lokale luftforurensninger og støy.

I Habitat-meldingen er det sett nærmere på hva disse miljøutfordringene vil bety for bosettingssektoren. Vi kan sette opp fire innsatsområder:

Det må satses på en mer miljøeffektiv arealanvendelse
Vi må legge opp til en mer miljøeffektiv byggevirksomhet
Resirkulering og gjenvinning må bli en regel
Vi må satse på fysisk kvalitet.

Jeg skal kort omtale disse fire innsatsområdene.

Miljøeffektiv arealanvendelse.

Arealer til bygging er et knapt gode også i vårt land, og jeg har nevnt den utvikling vi har hatt siden 60-70-tallet i norske byer og tettsteder. En mer miljøeffektiv arealanvendelse innebærer at man vil måtte vurdere fortetting i allerede utbygde områder før nytt areal bygges ned. Men det innebærer også å vurdere en bedre utnyttelse av eksisterende bygningsareal før nye bygg føres opp. En bedre utnyttelse av den eksisterende bygningsmassen er kanskje noe av det mest miljøeffektive vi kan gjøre i byggsektoren. Når nytt likevel må bygges, vil vi måtte økonomisere mer med arealutnyttelsen og bruke mer areal-intensive utbyggingsløsninger. Ikke minst må vi legge mer vekt på lokalisering ut fra et miljøhensyn.

I praksis vil dette innebære at vi må tenke nytt i forhold til hvordan vi tidligere har utviklet våre byer og tettsteder. 70-tallets typiske utbygging med eneboligområder i periferien av tettstedet var en lite miljøvennlig utbyggingsform. Ved siden av at man på denne måten bygde ned verdifullt jordbruksareal, viser undersøkelser at de som bor perifert og spredt i forhold til et sentrum bruker 3 ganger så mye energi til transport som de som bor konsentrert nær sentrum. Konsentrert bebyggelse krever gjerne andre boligformer enn eneboligen og utfordrer dermed vårt tradisjonelle boligideal. Idealet blir ytterligere utfordret når vi vet at en vanlig enebolig på 200 m ²> krever tre ganger som mye energi til oppvarming som en vanlig blokkleilighet på 100 m ²> . Fortetting i sentrumsområder gir også mange andre utfordringer. Det er en langt mer krevende - og gjerne mer kostbar - utbyggingsform enn bygging på jomfruelig mark. Det er også en grense for hvor mye man kan fortette. Også sentrale bystrøk må ha sine grøntarealer. Mange norske byer og tettsteder har imidlertid et klart potensiale for fornuftig fortetting, eller "fortetting med kvalitet" som det heter.

Dersom vi tenker miljøeffektivitet på denne måten, bør vi framover kunne oppnå bevaring av grøntområder og opprettholdelse av et biologisk mangfold bedre enn i den perioden vi har bak oss. Transportbehovet kan dempes med redusert energiforbruk, mindre forurensing og redusert støy som følge. Vi kan bidra til et lavere oppvarmingsbehov og energiforbruk i bygninger. Vi oppnår også en redusert material- og ressursbruk i byggingen.

Miljøeffektiv byggevirksomhet

Det er ikke bare størrelse, utbyggingsmønster og lokalisering som betyr noe. Måten vi gjennomfører byggeprosjektene på, og hvordan vi bygger, vil også ha stor betydning for miljøet. En miljøeffektiv byggevirksomhet innebærer bygging som minimerer de negative miljøkonsekvensene av bygget fra produksjon til riving. Viktige elementer i dette vil være å velge byggematerialer med mindre innhold av helse- og miljøskadelige stoffer. Det vil være å legge til rette for energiøkonomisering og energiløsninger som medfører mindre utslipp av klimagasser. Det vil være å legge til rette for redusert ressursforbruk både under byggeprosessen og i driftsfasen av bygget, og ha tanke for at byggematerialene ikke vil forurense, hverken under bruk og heller ikke når de en gang ender som avfall. Vi må vektlegge miljøeffektivitet gjennom hele byggets livsløp.

Jeg nevnte at bygge- og anleggsbransjen er en av de bransjene som belaster miljøet mest. Det skyldes ikke minst det betydelige volum bransjen har. Men det skyldes også at mange av de nærmere 50 000 typer materialer som brukes i BA-bransjen i dag inneholder helse- og miljøskadelige kjemikalier. Enkelte av dem er klassifisert som miljøgifter, det vil si stoffer som har meget lang nedbrytningstid og som hoper seg opp i naturen.

Slike stoffer må så langt som mulig unngås. Ett problem er at vi har dårlig oversikt over sammensetningen av mange av byggematerialene vi anvender. For de som ikke er kjent med det, kan jeg orientere om at det er opprettet et nasjonalt kompetansesenter for helse- og miljøfarlige kjemikalier på GRIP Senter. Grip senter "for bærekraftig produksjon og forbruk", som det heter, er en stiftelse opprettet av Miljøverndepartementet og som styres i samarbeid med bl.a. arbeidslivets organisasjoner og KS. På Norges byggforskningsinstitutt arbeides det med å utvikle miljødeklarasjoner for materialer, produkter og tekniske installasjoner slik at riktige material- og produktvalg kan foretas på et velfundert grunnlag.

Energiforbruksveksten i byggsektoren kan ikke fortsette. Vi må også vri forbruket over på såkalte nye energikilder og legge til rette for økt bruk av vannbåren varme. Bruk av varmepumper må økes. At dette er nødvendig, fremgår av meldingen om oppfølging av Kyoto-protokollen. Kyoto-protokollen definerer det "økologiske handlingsrommet" mer eksakt enn de fleste andre internasjonale miljøavtaler. En reduksjon av utslipp av klimagasser er helt sentralt. CO2 - utslipp til atmosfæren henger nøye sammen med energiforbruket, og det er liten tvil om at oppfølgingen vil by på utfordringer også i vårt land. Vi må også regne med at framtidige, tilsvarende avtaler kan gi enda strengere krav. Vi må derfor allerede nå legge til rette for dette .De nødvendige omlegginger vil ta tid, ikke minst i forhold til bygningsmassen. Hensynet til mer miljøvennlig energibruk vil være et av de mest sentrale mål for en mer miljøeffektiv byggevirksomhet.

Resirkulering og gjenvinning

Resirkulering og gjenvinning må bli en regel . . Vi må bruke lukkede kretsløp der ressursene anvendes om igjen direkte eller ved gjenvinning fra avfallet, i stedet for åpne materialstrømmer der naturressurser omformes til avfall. Gjenvinningstankegangen kan anvendes både for luft - f eks varmegjenvinning - vann - blant annet ved rensing og gjenbruk av "grått vann" - og i forhold til bygnings- og husholdningsavfall.

Avfall er ressurser på avveie, sies det. Utsagnet syns jeg vitner om en konstruktiv holdning til hvordan vi kan forholde oss til de store avfallsmengdene som fyller opp de kommunale fyllplassene og dessverre også mindre offisielle deponier. Avfallsmengdene er store og økende. 1.2 mill tonn byggavfall og 1.2 mill tonn husholdningsavfall pluss hele 13 mill tonn anleggsavfall produseres i Norge hvert år i følge en rapport laget på oppdrag av SFT. Det ligger et betydelig potensiale for gjenvinning og resirkulering i mange typer avfall. Bedre tilrettelegging for kildesortering, - på byggeplassen og i bomiljøene, kan gi store reduksjoner i avfallsmengdene. Det viser erfaringer fra forsøksprosjekter som er gjennomført. I Oslo stilles som en prøveordning krav om en "avfallsplan" ved riving. Muligheten for denne prøveordningen er nå også tilbudt Akershus-kommunene. Samtidig er det satt ned en arbeidsgruppe mellom Miljøverndepartementet og Kommunaldepartementet for å vurdere erfaringene nærmere. Regjeringen vil legge vekt på å finne fram til hensiktsmessige virkemidler for bl a å øke gjenvinningen av bygg- og anleggsavfall.

Fysisk kvalitet

Vi må tenke mer på fysisk kvalitet i byggevirksomheten. En bærekraftig bolig- og byggsektor kan vanskelig oppnås uten kvalitet i gjennomføringen. Konstruksjonene og byggematerialene må være sikre og holdbare. God kvalitet påvirker menneskelig trivsel. Gode uteområder og tilgang til naturområder er vesentlig. Fysisk kvalitet har også en estetisk dimensjon; stedsutforming, god arkitektur og byggeskikk. Fysisk kvalitet innebærer også gode og hensiktsmessige planløsninger både ute og inne, og tilgjengelighet for funksjonshemmede. I denne forsamling behøver jeg vel ikke gå nærmere inn på fordelene med "livsløpsstandard".

Hva sentrumsregjeringen vil gjøre

Det vil først og fremst være i byene og tettstedene at kampen for en mer bærekraftig bolig- og byggsektor vil stå. Jeg vil imidlertid ikke unnlate å peke på betydningen av en effektiv distriktspolitikk som et viktig virkemiddel også i en slik sammenheng. De siste tiders fokusering på høye boligpriser med påfølgende etableringsproblemer i sentrale strøk skyldes et boligunderskudd i forhold til befolkningsveksten. Samtidig står mange små lokalsamfunn i distriktene i fare for å bli tappet for de unge som skulle bygge lokalsamfunnet videre. Ingen av delene er gode bidrag til et bærekraftig samfunn. Derfor er nettopp distriktspolitikken et av sentrumsregjeringens prioriterte områder.

Men det grunnleggende virkemidlet for å få til en økologisk bærekraftig utvikling - også i bosettingssektoren - vil være grønne skatter. Det må lønne seg å være "grønn". Den proposisjonen Regjeringen la fram i vår, er et første steg i denne retning. I proposisjonen om grønne skatter ble det foreslått å innføre avgifter for å bidra til at Norge oppfyller forpliktelsene i Kyoto-protokollen på en kostnadseffektiv måte. I et lengre tidsperspektiv tas det sikte på at skattesystemet legges om fra "rød" til "grønn" skatt og at forurenser betaler. Når klimagasser skattlegges, vil det gi næringsliv og privatpersoner inscentiver til å velge mer miljøvennlige løsninger . Sentrumsregjeringen vil også stimulere til en god utnyttelse av ressurser og til reduksjon av forurensning ved å innføre en statlig avgift på avfall som leveres til fyllplasser og forbrenningsanlegg.

I Habitat-meldingen legger Regjeringen vekt på at det langsiktige målet for bolig- og bygningspolitikken er at miljø- og ressurseffektiviteten for hele bygningsmassen bedres. Både nybygging og utbedring må i økende grad ta hensyn til miljøkonsekvenser. Den konkrete utformingen av de sektorvirkemidler som bør anvendes, vil bli gjort i tilknytning til utarbeidelse av en miljøhandlingsplan for bolig- og byggsektoren. Viktige virkemidler vil være bygningslovgivningen og Husbankens virkemidler.

Den nye plan- og bygningsloven og de nye tekniske byggeforskriftene er et godt utgangspunkt for å realisere målene om høyere miljøeffektivitet. Bygningslovgivningen og de tekniske forskriftene skal sikre at byggevirksomheten i alle faser skal drives med forsvarlig belastning på ressurser og miljø. I departementet vil vi vurdere nødvendige justeringer etter hvert som vi høster erfaringer med det nye regelverket. Husbanken har et særlig ansvar for å bidra til utvikling av miljøvennlige kvaliteter i bebyggelse som banken finansierer. Regjeringen vil vurdere hvordan Husbankens virkemidler i større grad kan medvirke til miljøvennlige løsninger. På lengre sikt bør målet være at all nybyggings- og utbedringsvirksomhet finansiert av Husbanken tilfredsstiller kravene til miljøvennlige løsninger.

Habitat-meldingen framhever også at økt miljøbevissthet i planlegging og gjennomføring av byggeprosjekter og bedre byggeforvaltning, vil kunne gi betydelige miljøgevinster uten større kostnader dersom eksisterende kunnskaper blir bedre kjent. Miljøkompetanse og viten om miljøvirkninger er det ikke minst viktig at alle aktørene i BA-bransjen har. Jeg er tilfreds med at byggebransjen har gått sammen og satt i gang ØkoBygg - programmet - "Norsk BA-bransjes miljøoffensiv 1998-2002" - er programstyrets karakteristikk av programmet. Over denne perioden vil det bli satset betydelige ressurser fra bransjen selv og fra offentlige myndigheter. Formidling er programmets hovedhensikt. Kompetanseutvikling og kunnskapsspredning vil være vil være viktige innsatsområder i programmet. Utvikling av metoder, miljøeffekter og hensiktsmessige indikatorer vil være andre. ØkoBygg-programmet vil kunne bli en viktig arena framover der bransje og myndigheter sammen vil kunne legge grunnlaget for en miljøeffektiv BA-bransje.

Men like avgjørende som økte miljøkunnskaper i bransjen vil det være at tiltakshaverne etterspør miljøvennlige løsninger. Her vil staten gå foran. Prosjektet "Grønn stat" vil ventelig føre til det. Dersom kommunene og også boligbyggelagene følger opp, vil dette til sammen utvilsomt kunne påvirke markedet i grønn retning.

Et konstruktivt samarbeid mellom offentlige og private aktører - er nødvendig dersom vi skal oppnå det vi vil på miljøområdet. Habitat-agendaen kaller dette for "partnersamarbeid" og er ett av de forhold som ble sterkt understreket på HABITAT II-konferansen. Partnersamarbeid må være modellen på alle administrative nivå i samfunnet. I norsk boligpolitikk har partnerne ofte vært kommunene, boligbyggelaget og Husbanken. Dette kan vi bygge videre på. På lokal- og kommunenivået brukes også Lokal Agenda 21 som merkelapp på denne samarbeidsideen. Tilrettelegging fra sentralmyndigheter er viktig nok. Men det er i kommunene, i byene og tettstedene, som beslutningene om den faktiske gjennomføringen blir tatt. Det er her man må ta de "bærekraftige valg". Å få igang lokale Agenda 21-prosesser er derfor en viktig satsning fra Regjeringens side.

Sosial kvalitet og gode levekår

Jeg har til nå konsentrert meg om de fysiske og økologiske sidene ved bærekraftbegrepet. Det er dette som først og fremst understrekes i Habitat-meldingen, og det er dette som tidligere langt på vei har vært oversett som en viktig del av bolig- og byggepolitikken. Det er på høy tid at disse problemstillingene blir gitt tilstrekkelig oppmerksomhet slik Regjeringen nå legger opp til. Dette betyr selvsagt ikke at den sittende Regjering gir mindre oppmerksomhet til den "tradisjonelle" boligpolitikken. En bærekraftig utvikling har en sosial side - også i norsk sammenheng. I boligpolitikken og ved en videre utbygging av våre byer og tettsteder vil sosial kvalitet og levekår fortsatt måtte stå sentralt. Byen, tettstedet og boligen danner rammen om menneskers sosiale og kulturelle liv og er viktig for levekår, trivsel, individuell utfoldelse - sosial integrasjon og samfunnsdeltakelse. I forhold til dette, har vi fortsatt sosiale utfordringer som boligpolitikken vil måtte medvirke til å løse.

Boligetablering

I denne sammenheng la Regjeringen i juni i år fram en stortingsmelding om boligetablering for unge og svakstilte. Meldingen gir en strategi for å bedre situasjonen for de som er vanskelig stilt på boligmarkedet. De aller fleste i Norge bor bra, og som vi vet bor en del svært bra slik at grensene for hva som kan kalles for bærekraftig er utfordret. Det er unge med dårlig råd eller andre som har sosiale og økonomiske problemer som har vanskeligheter på boligmarkedet i dag.

Etableringsproblemene på boligmarkedet finner vi først og fremst i de større byene, men selv der finnes det fortsatt muligheter for rimelig etablering. Etableringslån , boligtilskudd og bostøtte kan brukes for å lage finansieringsopplegg for nøkterne boliger. Det er klare regionale forskjeller. Sentraliseringstendensene bidrar - som jeg var inne på - til å øke boligproblemene. Derfor får svake grupper problemer på boligmarkedet i pressområdene.

Boligmarked og boligsituasjon er ulik fra kommune til kommune - på grunn av lokale forutsetninger, kommunens politikk og utviklingen i arbeidsliv, befolkning og aldersgrupper. Derfor har boligproblemene en lokal form. Kommunene må spille en helt sentral rolle for å finne løsninger. I etableringsmeldingen oppfordres og utfordres derfor kommunene til å skape lokale handlingsplaner for boligetablering.

Lokale handlingsplaner for boligetablering - Lokal Agenda 21

For det første har kommunene ansvar etter lov om sosial omsorg for å hjelpe de svake på boligmarkedet med bolig. Kommunene har også myndighet etter plan- og bygningsloven og kan legge til rette den lokale boligutviklingen. Særlig presskommunene trenger aktive boligstrategier, som både legger til rette for en tilstrekkelig boligbygging og tar ansvar for grupper med vansker på boligmarkedet. Kommunene bør tømre et nært samarbeid med andre lokale aktører, som boligbyggelag, utbyggere, frivillige organisasjoner osv.

Regjeringen har foreslått at kommunene får rett til å kjøpe og stå som eier av inntil 10 prosent av boligene i et borettslag, for å bruke dem til vanskeligstilte. Forslaget er fremmet i Ot. prp nr 69 (1997-98) og er en parallell til reglen i eierseksjonsloven. Jeg forutsetter imidlertid at kommunene tar sitt ansvar som husvert for sine leieboere alvorlig når de kjøper seg inn i et borettslag på denne måten. Det vil være en nødvendighet for å kunne utnytte denne muligheten på en hensiktsmessig måte.

Det er altså ikke bare kampen om bevaring av miljøet som må kjempes lokalt. Også de sosialt bærekraftige boligløsningene må få sin konkrete utforming på kommunenivået. Lokale Agenda 21 kan godt stå som overskrift også for de lokale handlingsplaner for boligetablering. Poenget er at det hele tiden må foretas avveininger mellom økonomiske, sosiale og økologiske hensyn. Og det er kommunene som vil bli de viktigste arenaene for de "bærekraftige valg".

Husbanken som kompetansesenter

Fra statens side skal særlig Husbanken stille opp og samarbeide med kommunene om gode boligplaner. Husbanken er Regjeringens organ for å stimulere boligutviklingen - gjennom lån og tilskudd. Men Husbanken er også et viktig kompetansesenter for gode boligløsninger. Vi vil utvikle denne rollen til Husbanken videre. Husbanken skal bli viktigere for å formidle erfaringer mellom kommunene om nøkterne løsninger som holder god kvalitet. Banken skal stimulere utviklingsarbeid og helhetlig planlegging av boliginnsatsen i kommunene., og være en inspirator for utvikling av sosiale og miljøvennlige boligstrategier i kommunene. Ikke minst bør Husbanken utfordre kommunene til samarbeid over grensene for å få gode regionale utbyggingsmønstre. Kort sagt: Vi ønsker å bygge Husbankens boligkompetanse ytterligere ut og sikter på at banken fortsatt skal være en konstruktiv medspiller i utviklingen av kommunenes boligpolitikk - en boligpolitikk med bærekraftperspektiv.

Prioritering av de gode løsninger

Den aktuelle økonomiske situasjon gjør at vi opplever press på rammene for lån og tilskudd i Husbanken. Særlig i slike situasjoner vil spørsmålet om prioritering oppstå, men også generelt er det ønskelig å bruke Husbankens virkemidler slik at de kan gi best mulig uttelling.

I etableringsmeldingen er det pekt på muligheten av å kanalisere en større del av husbankmidlene til de kommunene som gjør en god jobb i boligsektoren og lager gode handlingsplaner for boligetablering og sosial boligbygging. Det vil blant annet innebære at storbyene - som har de største pressproblemene - må selv organisere sitt boligarbeid godt før Husbanken kan øke målrettingen av midler mot dem.

Dette er et resonnement som ikke bare kan knyttes til etableringsproblematikken Boligplaners kvalitet kan også vurderes ut fra et bredere bærekraftperspektiv der også miljøhensynene er ivaretatt. Jeg vil understreke at før vi kommer så langt, vil det måtte gjøres en god del utviklingsarbeid , særlig i forhold til utvikling av indikatorer og rimelige målemetoder og vurderingskriterier. Det samme vil for såvidt gjelde i forhold til de lokale etableringsplanene. Før vi går videre med dette, vil ikke minst kommunene være viktige medspillere i utviklingen av en ny prioriteringspraksis ved tildeling av husbankmidler.

Om oppføringslånets rolle

La meg til slutt bringe fram et spørsmål som har stått sentralt så lenge vi har hatt Husbanken: Hvordan skal vi bruke ordningen for lån gjennom Husbanken til oppføring av nye boliger. På mange måter har Husbankens oppføringslån vært "grunnfjellet" i boligfinansieringssystemet i hele etterkrigstiden. Den sikkerhet og trygghet som Husbanken har stått for, har nok bidratt vesentlig til at vi har hatt en såpass stabil og kontinuerlig utbygging av boligmassen i Norge, og nå har et boligtilbud med jamt god standard.

I dag har vi et avregulert kredittmarked der vi finner et bra tilbud om lån til boligformål som ofte kan brukes for å løse nybyggingsoppgaver. Men av boligpolitiske grunner bør vi bygge videre på tilbudet i Husbanken om oppføringslån. Det er ikke et poeng i seg selv at Husbanken låner ut billigst og sloss om markedsandeler. Bankforeningen forsøker å gjøre Husbankens rolle til et spørsmål om konkurranseforholdene i kredittmarkedet. Derfor må vi nå bruke krefter på å forklare oss for EFTAs overvåkingsorgan ESA og føre prosedyrer i EFTA-domstolen. Dette skjer innenfor EØS-bestemmelsenes ramme. Men i norsk boligpolitikk er vi selvsagt helt avhengige av det private kredittvesen, og det har da også en meget stor andel av samlet boligfinansiering. Husbankens skal også bruke - vi vil at den skal spille en fortsatt viktig rolle. Den skal stimulere utviklingen i boligmarkedet til å bevege seg i riktig retning.

Det er spørsmål som

hvilke former boligbyggingen tar,
hvordan boligbyggingen bidrar til en ønsket byutvikling,
hvordan vi fremmer økologiske hensyn i boligbyggingen
hvordan vi bygger ut gode bomiljø
at det skal være muligheter for å etablere seg i distriktene for alle

og andre boligpolitiske mål som er viktige. Diskusjon av disse målene skal føre til bruk og utforming av oppføringslånet fra Husbanken. Derfor vil vi gjerne føre en dialog med kommuner og boligbyggelag om Husbankens bidrag til bygging av nye boliger og boligområder - ikke minst i byene. Vi vil særlig være opptatt av hvordan Husbanken kan bidra til en aktiv linje for å skape allsidige boligområder med plass for en variert befolkning. Det er i de store byene vi har store levekårsforskjeller i dette landet. Jeg mener dette undergraver en bærekraftig samfunnsutvikling. Derfor må vi arbeide videre for å utjevne levekårsforskjeller. Boligpolitikken skal også i framtida bidra til dette.

Skal vi nå ambisiøse mål om en bærekraftig boligsektor trengs samarbeid og forente krefter på tvers av sektorer og profesjoner. Fra Regjeringens side vil vi bidra, og jeg har klare forventninger om at dere som er her også vil være sterke bidragsytere.

Takk for oppmerksomheten.