Statsråd Ragnhild Queseth Haarstad

Flyplassregionen Øvre Romerike - utfordringer og muligheter

Hamar 22. oktober 1998

Takk for innbydelsen!

Ønsket om økt vekst i innlandet var en viktig årsak til at den nye hovedflyplassen ble lokalisert til Gardermoen. Det kan derfor synes som et paradoks at jeg er invitert hit for å snakke om utfordringer når det gjelder befolknings- og næringsvekst i kommunene rundt flyplassen. Så kan da heller ikke den nye hovedflyplassen sammenlignes med ordinære "distriktspolitiske" tiltak. Gardermoen er det største landbaserte byggeprosjektet iNorges historie. Hvis vi inkluderer omkringliggende infrastruktur, vil investeringene komme opp i ca. 20 mrd. kroner.

Før åpningen har det vært vanskelig å se for seg hvilke effekter lokaliseringen vil få. Også i dag er det stor uenighet om veksten vil samsvare med fremlagte prognoser og hvor den vil komme. Ingen har noe fasitsvar på dette. Det eneste som med sikkerhet kan sies, er at den største veksten i boliger og arbeidsplasser naturlig nok vil komme etter at flyplassen er åpnet.

Gardermoen er et nasjonalt løft, og politikernes ansvar for utviklingen i regionen er ikke over med det lokaliseringsvedtaket som ble gjort i1992. Vi må og vil fortsatt følge utviklingen i området. Fra statlig hold vil vi forsøke å legge til rette for en positiv utvikling til det beste for de berørte kommunene.

I dette innlegget vil jeg ta for meg noen av de utfordringene regjeringen ser for kommunene på Øvre Romerike, og ikke minst peke på de mulighetene dere har til å få til en god fremtid for de som ønsker å bo og arbeide her.

Muligheten for å styre vekst

I enkleste forstand er den største utfordringen å bevare de positive sidene ved Romerike, og å inkludere det i den veksten som nå oppleves og som vil komme. Målet må være åutvikle trivelige bo- og arbeidsområder som er attraktive også for kommende generasjoner. Og da tenker jeg ikke bare de nærmeste 5 - 10 årene, men mye lengre frem i tid. Rask vekst har tidligere vist seg å ha mange negative sideeffekter som først har kommet til syne 10-20 år senere. Dette må vi unngå for Øvre Romerikes del, og det er i stor grad opp til dere.

Det er vanskelig å styre vekst, men gjennom plan- og bygningsloven er det mulig å legge til rette utbyggingsarealer i lys av ønsket omfang, utforming og lokalisering. Det er stor faglig og politisk uenighet om planlegging er et effektivt redskap forå styre markedet. Det vi vet er at planlegging, i hvert fall til en viss grad, kan kanalisere veksten i ønsket retning. Planlegging er derfor ett viktig verktøy for å styre utviklingen på Øvre Romerike og som vi må ta i bruk.

Forventet og realisert vekst

I år 2000 er det anslått at det vil være 12 000 arbeidsplasser på eller i umiddelbar nærhet til flyplassen. I tillegg må en regne med flere nye arbeidsplasser i tilknytning til flyplassvirksomheten. I år 2018 er denne tilveksten beregnet til i underkant av 8000 arbeidsplasser. Dette er et samlet tall for Akershus, Hedmark, Oppland og Oslo, men jeg kan vanskelig tenke meg annet enn at Øvre Romerike vil få mye av denne tilveksten.

I perioden 1990 - 1996 har den største veksten i arbeidsplasser kommet i Eidsvoll, Nannestad og Ullensaker. For perioden 1994 -1996 har Øvre Romerike hatt en prosentvis vekst i sysselsettingen som tilsvarer gjennomsnittet for Akershus. Det er en positiv utvikling! Tidligere har kommunene hatt en klart svakere utvikling. Likevel har veksten vært mindre enn antatt. Én årsak til dette kan være at mange bedrifter er registrert i andre kommuner.

Det er større samsvar mellom anslått og faktisk befolkningsvekst i kommunene. I perioden 1990-1998 fikk Ullensaker 39% av total befolkningsøkning på Øvre Romerike, mens Hurdal bare fikk 2,5%. Statistikken viser altså at befolkningsveksten er svært ujevnt fordelt kommunene imellom. Alle kommunene i regionen, unntatt Gjerdrum, legger da også opp til sterk befolkningsvekst i sine planer. Selv opplever jeg det som en riktig strategi samtidig som vi må være forberedt på at veksten blir mindre enn antatt.

Arealpolitikk

Bilen har gjort det mulig å skape det utbyggingsmønsteret vi i dag har, med sterk spredning av både boliger og arbeidsplasser. Dette har bl.a ført til sterk økning av biltrafikken. I dag reiser vi minst 4 ganger så langt som i 1960, og hvert år fra 1970-årene og opp til idag har i snitt ca 10.000 dekar dyrka mark blitt omdisponert til utbyggingsformål. Dette har hatt mange positive effekter, men også økte private og offentlige utgifter, økt energiforbruk, lokal- og regional luftforurensing, høyere støybelastninger og flere trafikkulykker. I tillegg kommer tap av dyrket jord.

Jeg skal ikke gå inn i en lang diskusjon om jordvernets betyding, men vi må bare ta inn over oss at kravet om bedre arealutnyttelse stadig blir sterkere. I St.meld.nr. 29 (1996-97) "Om regional planlegging og arealpolitikk", ble det slått fast at videre ekspansjon og utvikling av byer og tettsteder i stor utstrekning må skje innenfor tettstedsgrensene. I St.meld.nr. 28 (1997-98) "Oppfølging av HABITAT II. Om miljøhensyn i bolig- og byggesektoren", legges det stor vekt på at miljø- og ressurshensyn må tillegges sterkere vekt i boligplanleggingen.

De samme hensynene er også med i et større samlerundskriv fra Miljøverndepartementet om "Nasjonale mål og interesser i fylkes- og kommuneplanleggingen". Regjeringen er derfor klar på at en bør utnytte arealene i dagens tettsteder og tettstedsnære områder bedre framfor å beslaglegge nye arealer. Dette vil bl.a. føre til bedre og billigere betjening avkollektive transportmidler, økte muligheter for å ta "tohjulingen" i bruk, lavere kostnader til drift og vedlikehold av veg, vann og kloakk, lavere transportbehov, redusert energibruk og ikke minst mindre press på gode landbruksområder.

Det er, på denne bakgrunn, en stor utfordring for kommunene på Romerike å økonomisere med arealene og unngå nedbygging av verdifulle landbruksområder. Vi må i størst mulig grad og i et langsiktig perspektiv sikre arealer med høy produksjonsevne.

Akerhus fylkeskommune har for sin del nylig utarbeidet utkast til fylkesdelplan for utbyggingsmønster, arealbruk og kollektivtransport på Romerike. Planen har vært på høring, og Kommunal-, Landbruks- og Miljøverndepartementet vil kunne bistå fylkeskommunen i den videre behandlingen av fylkesplanen.

I utkastet er Jessheim foreslått som regionsenter. Ask, Eidsvoll, Torgbyen, Teigebyen, Kløfta og Årnes er kommunesentra eller viktige stasjonsbyer. Hvis planen blir vedtatt, vil en viktig oppgave bli å differensiere rollen og funksjonsdelingen mellom de ulike sentraene.

Omforming og fortetting av bebygde områder er ikke enkelt, ikke minst når enskal sikre kvalitet og tilstrekkelig framdrift iplanlegging og gjennomføring, og da særlig hvis en står overfor sammensatte eiendomsforhold og vanskelige fordelingsspørsmål. Dagens plan- og gjennomføringsinstrumenter har en del mangler, og de er kompliserte å bruke til dette formålet. Det er derfor behov for forbedringer av eksisterende virkemidler og utvikling av nye. Dette jobbes det med.

Gjennom utviklingsprosjektet "Bedre arealutnyttelse i byer og tettsteder" har de 3 departementene og 6 deltakende kommuner følgende siktemål:

• Bedre arealutnyttelse som del av en politikk for bærekraftig utvikling
• Bedre virkemidler for å legge til rette for økt arealutnyttelse ieksisterende byggeområder
• Bedrede kvaliteter av det fysiske resultat i fortettingsprosjekter.

Gjennom prosjektet vil vi:

• Teste ut og forbedre virkemidlene
• Gi anbefalinger om endringer i juridiske, økonomiske og organisatoriske virkemidler
• Få fram og informere om gode løsninger i kommunene

Innflytting og boligbygging

Det ser ut til å være press i kommunene for å bygge eneboliger på forholdsvis store tomter. Vi altså bare konstatere at det er spenninger mellom det som synes best fra sentralmyndighetenes side og det kommunepolitikere og andre på Øvre Romerike ser for seg.

I slike diskusjoner er det viktig å rette blikket fremover. Det er kostbart å administrere kommuner med spredt boligbygging. Vi må bli flinkere til å bygge tettere, samtidig som vi beholder et trivelig preg på bomiljøene. Og tett bebyggelse er ikke det samme som store boligblokker eller bare rekkehus. Småhusdrømmen er fremdeles utbredt i det norske folk, og den skal vi etter beste evne imøtekomme.

Samtidig må vi erkjenne at den ikke er like realistisk eller ønskelig for alle. Derfor er det også viktig å tenke over hvem som vil bo i kommunene i fremtiden. Det vil kunne gi føringer på boligtilbudet i regionen.

Når storflyplassen nå er åpnet og bemanningen på plass, vil mange arbeidstakere og deres familier vurdere skifte av bolig, i nærheten av Gardermoen. Utfra arbeidsmarkedsstrategiske overveielser vil trolig mange søke bolig i kommuner som ligger mellom Oslo og flyplassen slik at de kan pendle begge veier. Mange ansatte ved Gardermoen ønsker nok først å høste erfaringer med en noe lengre arbeidsreise før de vurderer flytting. Andre vil kanskje vurdere flytting ut fra muligheten for å forbedre sin bolig- og bomiljøstandard.

Boligetablering for unge og vanskeligstilte er en viktig del av regjeringens boligpolitikk slik det kommer til uttrykk i St.meld.nr. 49 (1997-98). Kommunene vil stå sentralt i dette arbeidet. Også fylkene har en viktig rolle, og da særlig ift. boligsituasjonen påtvers av kommunegrenser iområder med mer eller mindre felles bolig- og arbeidsmarked. Interkommunalt samarbeid innenfor felles arbeids- og boligmarked står her sentralt. Etter mitt syn bør kommunene utarbeide lokale handlingsplaner for ulike prioriterte boligbehov. Jeg oppfordrer derfor kommunene til å samarbeide nært med Husbanken.

For tiden står bygging av omsorgsboliger og sykehjemsplasser i forgrunnen, og vi ser at samarbeidet mellom kommuner og Husbanken her er meget bra. De gode erfaringene kan også nyttes iarbeidet med boliger for unge og vanskeligstilte. Det er viktig at kommunene planlegger et variert utbyggingsmønster som gir allsidig sosial sammensetning av boligområdene. Alle regionens innbyggere, unge og nyinnflyttede og lavtlønnsgrupper må få et godt boligtilbud. I tillegg er det selvsagt viktig at den sosiale infrastruktur kommer på plass samtidig med boligbyggingen slik at ulike grupper kan fungere i de nye boligområdene. Boligbyggingen bør støtte opp under servicefunksjoner og kollektivtrafikk, samtidig som en tilstreber gode miljø- og tettstedskvaliteter.

I arbeidet med boligprogram og utbyggingsmønster vil et samarbeid med fylkeskommunen være meget gunstig, særlig nå når Akershus rullerer sin fylkesplan. Det foreligger et utkast til fylkesdelplan som gir oversikt over de enkelte Romerikekommunenes planer. Denne type regionalt samarbeid mellom kommunene og med fylkeskommunen, ser vi i departementet som svært nyttig. Et samarbeid mellom kommunene på Øvre Romerike for å få til en god bolig- og miljøsituasjon synes i denne sammenheng fornuftig.

Flyplassregionen er et interessant område i boligsammenheng. Departementet vil derfor vurdere, i nært samarbeid med Husbanken og de berørte kommunene, å sette igang et prosjekt for følge utvikingen og å gi råd og dåd i forhold til viktige utfordringer på boligsektoren.

Infrastruktur

Vi kommer ikke utenom investeringer på infrastruktursiden. Jobben består i å planlegge og tilrettelegge infrastruktur parallelt med boligbyggingen. Her tenker jeg særlig på barnehager og skoler. I tillegg må andre offentlige og private aktører bidra med infrastruktur i form av butikker, veier og kollektivtilbud. Vi vet fra tidligere at hurtig vekst ofte fører til rask boligbygging, men at infrastrukturen blir hengende etter.

Her står vi overfor et dilemma. Kommunene har sjelden økonomi til store investeringer i forkant av inntekter som bosatte fører med seg. I tillegg kan presset gjøre det vanskelig å dempe boligbyggingen og tilpasse den det tempoet kommunene har på sin infrastrukturbygging. Kommunene kan imidlertid ta opp lån for å finansiere kommunal infrastruktur. Med en avdragstid på inntil 40 år kan den økonomiske belastningen tas når inntektene kommer.

Tidligere var det slik at befolkningsvekst først slo gjennom i inntektssystemet i en overgangsfase på 5 år. Nå er dette endret. Befolkningsvekst slår gjennom fra år 1. Dette vil kommunene på Øvre Romerike nyte godt av. I tillegg har staten gått inn med ekstra midler til kommuner rundt flyplassen for å styrke planlegging og administrasjon.

Med flere bosatte i flyplassregionen, er vegutbedring og bedring avkollektivtilbudet viktig. Transport og kapasitetsproblemer har vært en gjennomgangstone i debatten. Det har vært særlig fokus på personbrukerne av transportnettet, men også det næringslivet som vil eller kan tenke seg å flytte til eller etablere seg i Gardermoregionen er selvsagt avhengig av godt utbygd veg- og jernbanenett.

For næringslivet i nærliggende kommuner har det betydning både som hovedforbindelse til markeder og som intern forbindelse mellom kommuner og regioner. E6 er stamvegen i området og en del av hovedforbindelsen nord-sør i landet.

Akershus har store bindinger fra forrige vegplanperiode (1994-97). På grunn avbudsjettsituasjonen vil RV 174 forbi Jessheim først kunne finansieres i perioden 2002-2007. På bakgrunn av forventede miljøulemper i Jessheim sentrum, har Ullensaker tatt initiativ til alternativ finansiering (forskuttering) slik at vegen kan bygges i 1998-99.

I tillegg til å bygge ut kapasiteten, har samferdselsmyndighetene satt i verk flere tiltak for å redusere behovet for vegkapasitet. Det finnes bl.a. et servicetilbud til trafikantene med trafikkinformasjon som kan anbefale eller styre trafikken til alternative ruter med kortere kjøretid. Dette kan også virke positivt rent miljømessig. Etter åpningen av flyplassen viser det seg at trafikken flyter bra og at vegmyndighetene har klart å ta nødvendige forholdsregler.

Våren 1997 behandlet Stortinget flere viktige samferdselssaker, bl.a. Norsk jernbaneplan, Norsk luftfartsplan og Norsk veg- og vegtrafikkplan. Investeringene for de neste årene er derfor i stor grad lagt. Isamsvar med Stortingets ønske, skal regjeringen våren 2000 legge fram samlet nasjonal transportplan for perioden 2002-2011.

Samferdselsdepartementet ga i slutten av juli i år de første retningslinjene fordette planarbeidet til etatene. Planen skal omfatte veg, jernbane, luftfart og havner og farleder - og skal for de enkelte sektorene samordnes så langt det er mulig. Det skal legges vekt på å bidra til effektive, tryggere og mer miljøvennlige transportløsninger. Hensynene til en bærekraftig utvikling, konkurransedyktig næringsliv og robuste regioner i alle deler av landet legger viktige premisser for planarbeidet.

For bl.a. å bidra til åpenhet, medvirkning og offentlig debatt om aktuelle transportløsninger, skal det legges fram såkalte fylkesvise og nasjonale utfordringsdokumenter (desember i år og februar neste år). For Oslo og Akershus skal det legges fram ett felles dokument. Fylkeskommunenes rolle og medvirkning i planprosessen skal styrkes både politisk og administrativt. Det medfører bl.a. at prioriteringene innenfor rammen til det enkelte fylke blir overlatt til den enkelte fylkeskommune. Det skal derfor opprettes referansegrupper i hvert fylke med representanter for berørte avdelinger under fylkeskommunen og fylkesmannen. Dette gir hvert enkelt fylke større muligheter til åutforme transportpolitikken enn i dag, og det gir Øvre Romerike bedre muligheter til å fremme sitt syn på utviklingen.

Gardermobanen gir allerede et betydelig bedret kollektivtilbud på Romerike, både med økt frekvens og redusert reisetid. Ved samtidig å utnytte det transportnett som allerede finnes og som er planlagt utbedret, vil det være mulig å få mer ut av de investeringer som er gjort. Dette innebærer bl.a. å utnytte ledig transportkapasitet på både veg og bane. For å styrke kollektivtransporten, bør utbyggingshensyn tillegges stor vekt, og da kanskje på bekostning av vern av arealer i nærområder til stasjoner og knutepunkter. Dette under forutsetning av at utbyggingen planlegges konsentrert og tar hensyn til kulturmiljøer, bomiljøer og grøntstruktur.

Det er mange uløste oppgaver innefor samferdselssektoren på Romerike, og det er viktig å få til gode kollektivtilbud internt i kommunene, men også til Oslo sentrum og til Gardermoen. Og det er behov for tverrgående forbindelser. Jeg kan ikke love noe her ut over det som er sagt, men jeg er trygg på at Gardermoregionen over tid vil ha en svært godt utbygd infrastruktur på samferdselssiden.

Næringsutvikling

Kommunene på Øvre Romerike har satt fokus på næringsutvikling. Det er svært positivt. Et areal, visstnok tilsvarende 1400 fotballbaner, er tilrettelagt for ny næringsvirksomhet. I avisene har dette blitt betegnet som hårreisende satsing, men NHO Gardermoen mener interessen vil stige. Det er i hvert fall altfor tidlig å si at satsingen har vært mislykket.

For befolkningen på Øvre Romerike er det ønskelig å ha et mangfoldig jobbtilbud i regionen. Med økt tilflytting vil selvsagt behovet for både offentlige og private tjenester bli større og gi nye arbeidsplasser. Selve flyplassen vil særlig gi arbeidsplasser i tilknytning til butikkbransjen, servering, renhold, catering og vedlikehold. Mange av disse stillingene vil overtid måtte rekruttere arbeidskraft lokalt.

Også i næringssammenheng kan det være nyttig å forestille seg hvilken type region Øvre Romerike vil bli, gjerne i et langt tidsperspektiv. Meglere av næringseiendommer i Oslo opererer med næringsmessige A- og B-områder. Tradisjonelt har deler av sentrale Oslo og strekningen fra Oslo til Sandvika blitt oppfattet som A-områder. Dette beltet har senere spredt seg til Asker, men ikke til Drammen. Oslo nordøst og delvis Oslo syd har blitt oppfattet som B-områder. Hvordan vil så situasjonen for Gardermoregionen fortone seg om noen år?

Da Arlanda hovedflyplass ble etablert, drev regionen storstilt markedsføring og profilering overfor kompetansebedrifter. I dag er næringslivet rundt flyplassen nettopp preget av denne typen virksomhet og kan regnes som et næringsmessig A-område. Det blir hevdet at den viktigste årsaken til disse etableringene var en kombinasjon av høykonjunktur med høy arealetterspørsel og godt arealtilbud iområdene rundt flyplassen. Dette er en situasjon som i stor grad samsvarer med Norge og Romerike i dag. Likevel har vi ennå ikke fått denne typen vekst rundt Gardermoen. Selv opplever jeg ikke det spesielt merkelig. Det er tross alt bare få dager siden flyplassen åpnet. Jeg er sikker på at det vil finne sted en gradvis utbygging av næringslivet.

Nærhet til en hovedflyplass har alltid blitt oppfattet som strategisk. For næringsdrivende er det et poeng å komme seg raskt ut og raskt hjem. Men, nye trendanalyser kan peke i retning av at nøkkelpersoner i næringslivet vil reise mindre i yrket, men mer på fritiden. Årsaken er ikke minst de mulighetene som ligger i ny teknologi.

Dagens måte å tenke næringsutvikling på er i stor grad basert på at den viktigste innsatsfaktoren er mennesker. Før kom ofte kreative og nyskapende mennesker med fly, men i morgen kan de like gjerne komme virtuelt over e-post eller via elektroniske konferanser og møter. I avisene har allerede enkelte større selskaper varslet at de vil gå til innkjøp av avansert utstyr til videokonferanser og begrense reisevirksomheten. Selv om ny teknologi kan erstatte noe av reisebehovet, vil det også i fremtiden være behov for å møtes ansikt til ansikt.

Også for kommunene på Øvre Romerike er det viktig å ta hensyn til at vi også må tilrettelegge for morgendagens krav til infrastruktur. Dette kan være elektroniske grendehus, innovative sentra eller digitale høgskoler. Eidsvoll har vist et positivt initiativ i så måte, når de nå i samarbeid med SIVA planlegger etelektronisk grendehus i den gamle jernbanestasjonen i Sundet.

Både private og statlige aktører har vist interesse for Gardermoen, og NHO og SND har de siste årene hatt nær kontakt med næringslivet på Romerike. I forbindelse med byggingen av flyplassen har det blitt undertegnet 30 offentlige forsknings- og utviklingskontrakter (OFU-kontrakter). Dette er "spleiselag" hvor SND, én offentlig etat og én privat bedrift deler utgifter og risiko foråutvikle nye produkter og løsninger. Med Gardermoen har regionen fått enviktig kjøper, både av varer og tjenester, og for næringslivet i regionen er derfor flyplassen en gylden mulighet til å komme opp med nye produkter. Flyplassen er imidlertid en krevende kunde som krever offensiv oppfølging fra næringslivet. Kommunene må derfor legge til rette og aktivt oppmuntre og hjelpe lokalt og regionalt næringsliv, lokale entreprenører m.v. til å satse på de mulighetene som nå finnes!

Innledningsvis pekte jeg på den regionale betydningen av Gardermoen. I media har det den siste tiden vært artikler som har pekt på at Gardermoen vil være en sentraliseringsbombe på det sentrale østlandsområdet, mens andre har vist at Gardermoen allerede begynner å fungere som et nært og attraktivt arbeidsmarked for folk sør i Hedmark. Det er vanskelig å peke på hvilke effekter flyplassen vil få for innlandsfylkene. Det jeg kan love er at departementet vil følge utvikingen nøye og eventuelt sette inn tiltak dersom en ser det som nødvendig for å unngå for stor innflytting mot Oslo. I regional sammenheng er det særlig viktig å få på plass gode øst-vest forbindelser for å knytte arbeidsmarkedene tettere sammen. Den nye riksveien mellom Lunner og Gardermoen vil for eksempel utvide arbeidsmarkedet for de søndre delene av Oppland. I tillegg må vi ikke glemme at flyplassen vil gi mange ukependlere på indre Østlandet en ny tilværelse ved å tilby arbeidsplasser i nærområdet.

Utvikle en kultur for å ta imot nyinnflyttere

I diskusjonene om eventuell flytting til Øvre Romerike vil sosialt miljø og rykter om sosialt miljø være viktig. Jeg vil derfor utfordre dere og spørre om lokalsamfunnene på Øvre Romerike har en kultur som er inkluderende overfor nye menneskene som etterhvert vil komme seg til å bosette seg der? Føler tilflytterne seg velkomne og opplever de at det er interesse for dem som ressurspersoner for utvikling av lokalsamfunn og nærmiljø? En særlig utfordring for kommunene på Øvre Romerike er at mange av nyinnflytterne trolig også vil ha bakgrunn fra en annen kultur enn den norske.

Jeg har ikke noe fasitsvar på denne utfordringen, men det er viktig at kommunene legger til rette for allsidig sosial sammensetning av boligområdene. Hver enkelt har selvsagt et ansvar for å utvikle trivelige miljø i regionen, men kanskje bør det lages lokale velkomstkomitéer i kommunene?

Interkommunalt samarbeid

Mange utfordringer kan vanskelig løses av en enkelt kommune hver for seg. Flere og flere kommuner ser nytten av å samarbeide. Interkommunalt samarbeid har sin styrke i at det er en fleksibel ordning. Det kan bli organisert på ett eller flere saksområder, og det kan avvikles når kommunene ikke lenger ser samarbeidet som formålstjenlig. Det å utvide og styrke det interkommunale samarbeidet mener jeg er nødvendig, både for å utnytte ressursene bedre, og for å løse oppgaver som kan være vanskelige for én kommune alene. Interkommunalt samarbeid er enutfordring for hele kommune-Norge.

For meg er det viktig å føre videre kommunenes og fylkeskommunenes frihet til selv å bestemme organiseringen av sin virksomhet. Kommunestyrene og fylkestingene bør selv avgjøre hvilke interkommunale organ man vil ha, og hvilken myndighet som skal legges til organet.

En del samarbeidsforsøk går i stå og spørsmålet om mer forpliktende samarbeid blir ofte reist. Det er viktig at et slikt initiativ kommer fra kommunene selv og at man går pragmatisk til verks. Det er da også slik jeg oppfatter Øvre Romerike Utvikling. Samarbeidet må gi trygghet for partene om at de får valuta for pengene. Investeringene i menneskelige ressurser og penger må oppfattes som nyttige. Partene må selv uttrykke vilje og forpliktelse til å få et så godt resultat. Dette kan f.eks. gjøres gjennom felles viljeserklæringer omsamarbeidet og "kjøreregler" på potensielle konfliktområder som f.eks. lokaliseringsspørsmål. Dette vet jeg at flere regionråd har prøvd seg på. Dette er lærdom andre kan trekke på.

Hvis man med mer forpliktende samarbeid mener at staten skal gå inn å pålegge interkommunalt samarbeid, er jeg mer skeptisk. Det finnes i dag engenerell adgang til å pålegge samarbeid i § 27 i kommuneloven. I tillegg inneholder enkelte særlover også hjemmel til å pålegge interkommunalt samarbeid. I 1997 kontaktet departementet andre departement for å sjekke om disse reglene ble benyttet. Ingen mente at muligheten til å påby interkommunalt samarbeid var benyttet. Bakgrunnen var at kommunene i all hovedsak samarbeidet og løste oppgavene på tilfredsstillende måte, uten bruk av pålegg. Dette samsvarer også godt med stortingsflertallets oppfatning av frivillig samarbeid, slik det kom fram under behandlingen av inndelingsmeldingen i 1996.

Selv om jeg ser mange muligheter med interkommunalt samarbeid, er det også mange skjær i sjøen. Det gjelder særlig næringsutvikling og boligbygging som har direkte innvirkning på den enkelte kommunes inntekter i form av personbeskatning og eiendomsskatt. Jeg tror at disse problemene kan løses. Enkelte steder er det bl.a. etablert "kjøreregler" for hvordan de samarbeidende kommunene skal agere når det f.eks. er snakk om nyetableringer. Kommunene bør avklare, og det har dere kanskje gjort allerede, når det skal være "fri konkurranse" og når dere skal stå sammen. Og ikke minst, det må være reell vilje til samarbeid.

Med et mål om landlig pregede boområder, gode sosiale nettverk, gode transportløsninger og et attraktivt næringsliv, vil ikke problemstillingen på Øvre Romerike kun være et spørsmål om hvordan en organiserer oppgaveløsningen eller om det er vilje til samarbeid. Avveiningene mellom f.eks. jordvern og nærings- og boligbygging vil være konflikttemaer uansett. Et samarbeid om felles planlegging for å utnytte de enkelte kommunenes fortrinn og forutsetninger til beste for regionen som helhet vil selvsagt være en fordel. Når kommunene har felles mål og oppfatning av situasjonen, tror jeg det er mulig å realisere et godt samarbeid. Men - og det er alltid et men. I en slik prosess må de enkelte kommunene være villig til å gi noe, for så i neste omgang sammen ta ut gevinstene av samarbeidet.

Mitt utgangspunkt for interkommunalt samarbeid er, som sagt, at det i størst mulig grad skal være frivillig. For å forbedre interkommunalt samarbeid har jeg tatt initiativ til å gi kommunene tjenlige redskap gjennom lovverket. I tillegg har 19 kommuner i seks områder fått mulighet til å vurdere nye samarbeidsløsninger gjennom faglig og økonomisk støtte fra departementet.

Først om lovverket. Både kommunelovutvalget og departementet uttalte i forbindelse med den nye kommuneloven at kommunelovens samarbeidsregler dels var lite oversiktlige og dels ufullstendige og det ble foreslått å nedsette et utvalg til å foreslå en bedre lovgivning om kommunale selskaper. Det såkalte Knutsenutvalget fremla i 1995 en NOU med en rekke forslag til opprydning. Blant annet foreslo utvalget en særskilt lov om interkommunale selskaper - på områder der kommunene samarbeider om mer forretningspreget virksomhet. Slike selskaper skulle etter forslaget være selvstendige rettssubjekter, og det ble foreslått ganske utførlige regler om forholdet mellom selskapet og deltakerkommunene.

Jeg er enig i utvalgets vurderinger. Regjeringen fremmet derfor 23. april i år etforslag til en ny lov om interkommunale selskaper. Dersom Stortinget gir sin tilslutning, vil dette bli et verktøy for samarbeid når selskapet er et eget rettssubjekt. Departementet vil legge vekt på god informasjon til kommunesektoren om de nye lovreglene når disse eventuelt er vedtatt av Stortinget. Behandlingen vil skje nå i høst.

Så til utredningene i de 19 kommunene. Utredningene skal vurdere fordeler og ulemper ved å slå sammen kommuner og ved utvidet interkommunalt samarbeid. Jeg tror at prosjektet også vil stimulere til prosesser som kan gi idéer til nye samarbeidsformer og samarbeidsområder kommunene imellom. Når resultatene foreligger, mot slutten av året, vil jeg ta initiativ til at det blir formidlet til hele kommune-Norge. Jeg vil også vurdere hvordan sentrale myndigheter bedre kan tilrettelegge for interkommunalt samarbeid.

Avrunding

I løpet av de neste 50 årene vil Øvre Romerike være svært forskjellig fra det er idag. Jeg tror at både dere og vi bør ha et såvidt langsiktig perspektiv for øye iarbeidet med å gjøre området til attraktiv region. Og jeg kan vanskelig se at Øvre Romerike ikke vil være mulighetenes land. Regjeringen har etansvar. Statlige og fylkeskommunale myndigheter har en viktig rolle i å tilrettelegge og veilede kommunene i det arbeidet som pågår, det være seg arealplanlegging, boligbygging, næringsutvikling og kommunal infrastruktur. Kommunene har likevel den aller viktigste rollen i dette arbeidet. På mange måter er det dere det står og faller på. For å få til en best mulig utvikling av hele regionen, er det viktig å arbeide langsiktig og strategisk, utarbeide felles mål og komme frem til felles oppfatning av situasjonen. Slik jeg ser det, har kommunene på Øvre Romerike et godt redskap for samarbeid i Øvre Romerike Utvikling. Jeg ønsker dere lykke til med arbeidet!

*****