Foredrag av politisk rådgiver Eva Lian

Foredrag om fylkeskommunen

Jablonec, Tjekkia 14.mai 1998

Ærede deltakere,

I Norge har vi som kjent 3 forvaltningsnivåer: Stat, fylkeskommune/region og kommune. Jeg vil i dette innlegget orientere om ulike aspekter knyttet til Norges regionale nivå - «fylkeskommunen» både historisk, i dag og videre framover.

Norge er inndelt i 19 regioner eller fylkeskommuner. Fylkeskommunene er et eget forvaltningsnivå styrt av folkevalgte representanter fra regionen. Fylkeskommunens øverste organ er fylkestinget som består av politikere valgt av innbyggerne som er bosatt i fylket. Fylkeskommunen øverste politiske leder er fylkesordføreren.

Historikk

Fylkeskommunens historie i Norge kan grovt inndeles i tre faser:

1. Den første fasen strekker seg fra innføringen av lokalt selvstyre i Norge i 1837 og frem til 1963. Fylkeskommunen var en sammenslutning av landkommunene i regionen, mens byene ikke var med. Fylkeskommunen hadde i denne perioden en støttefunksjon for landkommunene som ofte var små, fattige eller hadde for liten eller svak kompetanse til å makte å løse større samfunnsoppgaver.

Det var ikke direkte valg til fylkeskommunene. På fylkestinget (som er fylkets øverste organ), satt ordførerne i landkommunene. Kommunene i fylket finansierte fylkeskommunens virksomhet.

2. Norge gjennomgikk en sterk økonomisk vekstperiode i tiden etter andre verdenskrig. Utbyggingen av velferdsstaten og den offentlige ekspansjon i Norge etter andre verdenskrig påvirket i høy grad fylkeskommunens utvikling. I denne perioden ble fylkeskommunens utgifter nesten femdoblet. De vokste sterkere enn både statens og kommunenes utgifter. I 1964 ble bykommunene innlemmet i fylkeskommunen. Det ble samtidig innført indirekte valg til fylkestinget. Representantene til fylkestinget ble nå valgt av og blant medlemmene av kommunestyrene i fylket.

Utover 1960-årene ble fylkeskommunen tillagt ansvaret for en rekke oppgaver som psykisk helsevern, sykehus og videregående opplæring. Fortsatt ekspansjon og utbygging av det offentlige tjenestetilbud gjennom fylkeskommunen ble etterhvert problematisk. Fylkeskommunen var fortsatt en «sekundærkommune», i og med at det var de enkelte by- og herredskommunene som var medlemmer av fylkeskommunenes styringsorganer, og fylkeskommunene var avhengig av primærkommunene for sine skatteinntekter. Dette skapte grunnlaget for en videreføring av reformarbeidet med sikte på å gjøre fylkeskommunen til et selvstendig forvaltningsnivå.

3. Den tredje fasen startet med fylkeskommunereformen i 1975. Bakgrunnen for reformen var knyttet til to tidligere nevnte hovedproblemer: Fylkeskommunens representasjon og finansieringsform.

Utviklingen hadde gjort fylkeskommunen til et tjenesteytende organ med direkte forpliktelser overfor befolkningen. Behovet for sterkere innbyggerkontroll førte derfor til at direkte fylkestingsvalg ble innført i 1975. Det var ikke lenger naturlig at primærkommunene skulle finansiere fylkeskommunene, og fra 1977 ble det derfor innført direkte fylkesskatt. Fylkeskommunen fikk samtidig opprettet egne administrative organer adskilt fra statlig lokalforvaltning. Fylkeskommunen ble et eget forvaltningsnivå med et selvstendig politisk organ, et uavhengig finansielt grunnlag og et eget administrasjonsapparat.

Fylkeskommunen i dag

Siden 1976 har fylkeskommunens stilling som forvaltningsnivå ikke vært vesentlig endret. Imidlertid har de fylkeskommunale oppgaver økt både i antall og omfang. Drift av sykehus er den klart største delen av fylkeskommunens tjenesteytende virksomhet. Fylkeskommunene har også ansvaret for videregående opplæring, kulturtiltak, næringsutvikling og samferdsel innenfor regionen.

Ved siden av de tjenesteorienterte oppgavene har fylkeskommunen ansvaret for den overordnete planlegging i fylket. Fylkeskommunen har ansvar for å utarbeide fylkesplanen som skal samordne statens, fylkeskommunens og hovedtrekkene i kommunenes virksomhet i fylket. I planen fastsettes bl a retningslinjer for bruken av arealer og naturressurser i spørsmål som har vesentlige virkninger utover grensene til de enkelte kommuner. Fylkesplanen skal legges til grunn for fylkeskommunal virksomhet og være retningsgivende for kommunal og statlig planlegging innen fylket.

Debatten om fylkeskommunen/veien videre framover

Fylkeskommunen som forvaltningsnivå har vært og er omstridt, men debatten om fylkeskommunens rolle i forvaltningen har tiltatt i styrke og omfang i de senere år. Fylkeskommunen er under press i Norge. To politiske parti (H og Frp) har programfestet å avskaffe fylkeskommunen som et selvstendig folkevalgt nivå. Hva er det så debatten om fylkeskommunen primært dreier seg om? Og hvilke av fylkeskommunens funksjoner : styring og demokrati, service-produksjon eller regionalpolitisk aktør er under størst press ?

I debatten om fylkeskommunen er det sterkest fokus på fylkeskommunen som service-produsent og sykehuseier. Når en finner kritikkverdige forhold i sykehusvesenet, som f eks at sykehuskøene vokser eller pasienter feilbehandles eller gis dårlig behandling, rettes kritikken mot fylkeskommunen. Enkelte setter spørsmålstegn ved om fylkeskommunen er kompetente til å drive sykehusene. Å eie og drive sykehus innebærer å ta ansvaret for en meget krevende oppgave. Vi får aldri det perfekte helsevesen - det vil alltid være ting som kan gjøres bedre. Vi har i Norge hatt en grundig diskusjon om ansvaret for sykehusene bør overføres til staten sentralt eller om andre organisatoriske løsninger ville være å foretrekke. Vi har valgt å gå inn for et fylkeskommunalt eid og drevet sykehusvesen, men med krav til bedre samarbeid mellom fylkeskommunene.

Fylkeskommunen rolle som regionalpolitiske aktør er en annen viktig problemstilling som debatteres i Norge. Regionalpolitikken i Norge har for det første vært tildelt en samordningsrolle på tvers av forvaltningsektorer og -nivå. Denne rollen er etter hvert blitt institusjonalisert i fylkesplanleggingen. For det andre har regionalpolitikken vært knyttet til utkantpolitikk eller distriktspolitikk.

Mange spør om fylkeskommunen har utspilt sin rolle som regionalpolitisk aktør. Har fylkeskommunen redskaper for å kunne innfri sin regionalpolitiske rolle og fremstå som et samordningsorgan og en drivkraft for utvikling i utkantene av Norge?

Bør samordningsfunksjonen til fylkesplanleggingen bli tydeligere og har fylkeskommunene gode nok nærings- og distriktspolitiske virkemidler?

Mitt parti (Sp) og sentrumsregjeringen som vi er en del av, samt store deler av kommune-Norge ser på fylkeskommunen som en svært viktig aktør i arbeidet med regional utvikling. Vi arbeider derfor kontinuerlig for å legge forholdene til rette for at fylkeskommunene kan fylle og utvikle sine regionale oppgaver videre fremover.

Et tredje område som ofte debatteres er problemstillinger knyttet til styring, organisering og demokrati. Interessen for fylkespolitikk er ikke den samme som tidligere. Rekrutteringen til fylkespolitikken blir stadig mindre. Mange mener det ikke lenger er interessant nok å være fylkespolitiker og at rammebetingelsene fylkeskommunen dermed må endres. Hverdagen til en fylkespolitiker må bli preget av mindre administrative oppgaver og heller mer av rent politiske problemstillinger, hevder mange.

En annen side er den synkende oppslutningen fra innbyggerne ved fylkestingsvalgene. Valgoppslutningen har vist synkende tendens ved de siste valgene og mange spør om dette skyldes at fylkeskommunens oppgaver er for lite politiske og berører befolkningen i for liten grad.

På bakgrunn av dette setter regjeringen i disse dager ned et utvalg som bl a skal komme med forslag til forbedringer i vilkårene for lokaldemokratiet. Utredningen vil bl a komme med forslag til hvordan vi kan gjøre det mer interessant å være lokalpolitiker og hvordan vi kan få innbyggerne mer interessert i å ta del i samfunnsdebatten.

På bakgrunn av debatten omkring fylkeskommunens fremtid i Norge har interesseorganisasjonen til Norges lokalforvaltning (KS) nettopp avlevert en utredning til støtte for videre utvikling av det regionale folkevalgte nivået i Norge.

Rapporten vil være et viktig innspill for det omtalte utvalget som skal foreta en helhetlig gjennomgang av oppgavefordelingen mellom stat, fylkeskommune og kommune. Utvalget skal avgi innstilling om to år. Utvalgets mandat retter særlig oppmerksomhet mot:

• erfaringene med fylkeskommunen som selvstendig forvaltningsnivå, herunder effektiviteten og kvaliteten i oppgaveløsningen og virkemåten til demokratiet på fylkesnivå.
• relasjonene mellom fylkeskommunen og regional statsforvaltning, med vekt på ansvaret for organisering/samhandling mellom de to forvaltningsnivåene og med særlig vekt på ansvaret for regionale utviklingsoppgaver.
• oppgavefordelingen mellom fylkeskommunene og kommunene

Utvalget skal gi en samlet vurdering av oppgavefordelingen mellom forvaltningsnivåene og komme med forslag til eventuelle reformer som kan styrke demokratiet, gi en mer brukervennlig forvaltning og bidra til en bedre offentlig ressursbruk. I bunnen ligger forutsetningen om at vi fortsatt skal ha 3 forvaltningsnivå i Norge.

Den norske regjering tar spørsmålet om fylkeskommunens fremtid svært alvorlig. Vi trenger et regionalt organ under folkevalgt kontroll, med ansvar for tjenesteproduksjon og til å dekke regionale utviklingsoppgaver som ikke kan løses innen den enkelte kommune. I Norge bør det fortsatt være fylkeskommunen som fyller denne rollen.

Jeg håper dette innlegget har vist at selv om vi har noe forskjellige utgangspunkt når det gjelder det regionale forvaltningsnivået i Tjekkia og Norge, har vi på mange måter felles utfordringer. Jeg ønsker dere lykke til i det videre arbeid.