Høring i regi av byutviklingskomiteen i Oslo bystyre - om sosialt boligprogram for Oslo kommune

Politisk rådgiver Eva Margrete Lian

Høring i regi av byutviklingskomiteen i Oslo bystyre
- om sosialt boligprogram for Oslo kommune

Oslo, 24. november 1998

Jeg takker så mye for at jeg er invitert til denne høringen om sosialt boligprogram for Oslo kommune. Oslo er den kommunen i landet som har de største utfordringene i boligpolitikken. Det tror jeg gjelder uansett om vi tenker på kvantitet, karakter eller kvalitet. I Oslo kommune finner vi dessuten de største oppgavene å løse når det gjelder det alminnelige tilbudet av boliger til folk flest, de største utfordringene når det gjelder fordeling av gode levekår og boforhold, byfornyelse, boliger for studenter osv.

Jeg mener det er viktig å drøfte boligpolitikk i stor bredde og vid forstand, inkludert boligpolitikkens plass i kommunens planlegging. Jeg har forstått at Oslo kommune legger opp til behandling av boligspørsmål i kommuneplanen som nå er under arbeid. Det er viktig. Hvis vi ikke legger godt og riktig til rette for et velfungerende boligmarked, tror jeg vi vil få uhyre store problemer med å løse de sosiale oppgavene i boligsektoren. Og skal vi få et velfungerende boligmarked i et økonomisk pressområde som Oslo-regionen, krever det et tilstrekkelig og godt tilbud av boliger.

Regjeringen har lagt fram St. melding nr 49 (1997-98) Om boligetablering for unge og vanskeligstilte. Den ligger til behandling i Stortinget nå, og vi venter innstilling fra kommunalkomiteen i februar. I tillegg arbeider kommunalkomiteen som vanlig med boligspørsmålene i budsjettet. Regjeringen legger i disse dager fram en ny stortingsmelding om Husbankens virksomhet og som kommunalkomiteen vil få til behandling. Det er en melding som rapporterer om siste toårsperiode, 1996 og 1997 inklusiv en gjennomgang av omleggingen av Husbankens rente og subsidieprofil. I tillegg tar vi i denne meldingen også opp bostøtten og rapporterer om kommunenes bruk av egne bostøtteordninger. Flere kommuner, deriblant Oslo, har egne bostøtteordninger som supplerer den statlige bostøtten. Det tror jeg er fornuftig, og vi inviterer Stortinget til å drøfte dette. I stortingsmeldingen ønsker vi også å ta opp boligbyggingen i byene og Husbankens rolle der. Det tror jeg også er svært interessant fra et bolig- og byutviklingsperspektiv i Oslo. Denne meldingen er ikke avgitt til Stortinget, så det er ikke naturlig for meg å gå nærmere inn på innholdet nå, men jeg ser fram til kommentarer fra Oslo kommune når meldingen foreligger.

I stortingsmeldingen om boligetablering oppfordrer Regjeringen kommunene til å utarbeide lokale handlingsplaner for boligetablering. Til grunn for slike planer bør det etter vår vurdering ligge en velbegrunnet forståelse for boligsituasjonen og utfordringene knyttet til boligetablering og vanskeligstiltes boligforhold. Dette er kunnskap som må hentes inn fra mange hold. Kommunen kjenner lokale forhold best og må se det som sin oppgave å organisere og skaffe seg best mulig oversikt. For å løse utfordringene er det ofte behov for samarbeid med ulike aktører. Et aktivt samspill med disse aktørene er derfor etter min vurdering viktig i en lokal handlingsplan for boligetablering. Dere kan selv bedre enn meg peke ut slike aktører i Oslo, og som sagt utfordrer Regjeringen nettopp den kommunale lokalkunnskapen. Men allment vil jeg tro at boligbyggelag, aktive utbyggere, studentsamskipnader, og frivillige organisasjoner med sosialt engasjement vil være blant de viktigste partnerne for kommunen.

Kommunen gjør klokt i å bygge opp en systematisk oversikt over boforholdene i byen. Jeg ser det arbeidet som Oslo kommune nå gjør med boligprogram for hver bydel som meget positivt i en slik sammenheng. En slik gjennomgang som skaffer inngående kunnskap om de konkrete forholdene, er grunnmuren. Men i en by preget av forskjeller, må selvsagt kommunen ta det viktige steget videre, lage reisverket ved å lage en analyse av utviklingen, målene og mulighetene og legge en boligpolitikk for hele byen. Jeg tror det bør være en ambisiøs politikk - for bolig er viktig for alle grupper av befolkningen.

Jeg vil gjerne rose arbeidet med det sosiale boligprogrammet. Det kan bli en svært viktig del av arbeidet med å utforme en lokal handlingsplan for boligetablering. Kommunen har som kjent etter lov om sosiale tjenester ansvar for de som ikke kan klare seg selv på boligmarkedet. I boligpolitikken kjenner vi en rekke grupper som i ulik grad ikke er selvhjulpne. Det er viktig at folk er mest mulig selvhjulpne så de kan ta ansvar for sine egne boforhold. Det er mange som kan vokse ved å få ansvar. Vi må forme de boligpolitiske ordningene slik at de bidrar til at flest mulig blir selvhjulpne. Men vi må også erkjenne at det finnes grupper som trenger omfattende og tydelig bistand. Undersøkelsene som NBI har gjort om hvor mange i storbyene som har inntekt under grensen for Husbankens bostøtte, viser blant annet dette. Oslo har den største andelen av slike lavinntektsgrupper av byene. Dette må etter min vurdering tillegges stor vekt når kommunen legger opp sin politikk. Også vi i staten må legge vekt på dette.

I en storby med omfattende produksjon, kommunikasjon og mobilitet, er det høy grad av konkurranse om godene. Derfor er det dyrt å være fattig i en slik by. I ei bygd, slik jeg har både oppvekst- og ordførerbakgrunn fra, finnes det mange slags ressurser som gir folk mulighet til å skaffe seg egen bolig. Det er vanskeligere i en storby. Folk som har begrenset med ressurser står overfor en spesiell utfordring i storbyen. Men likevel - med en boligpolitikk som sikrer en langsiktig balanse i boligmarkedet med et godt tilbud av nøkterne boliger, bør de fleste kunne klare seg godt på boligmarkedet. Å gi støtte til unge familier i etableringsfasen med etableringslån og eventuelt bostøtte, kan i en slik sammenheng legge til rette for gode boforhold. Jeg er tilfreds med at Oslo kommune nå vil legge større vekt på bruk av etableringslån.

For den relativt store gruppa i Oslo som har lave inntekter, vil imidlertid boutgiftene lett overstige den økonomiske bæreevnen. Da må vi ha et sett av økonomiske virkemidler som kan sikre at alle grupper kan få en akseptabel bostandard. Jeg ønsker at den som hjelpes til en permanent bolig i Oslo som ellers i landet, skal få en bolig, med en god, men nøktern standard. En slik standard har vi f eks definert gjennom Husbankens minstestandard. Derfor legger vi også boligkrav i bunnen, f eks når vi utformer regelverket for bostøtten. Det er ikke god boligpolitikk å sementere at folk skal bo dårlig. For de gruppene som skal ha en mer midlertidig boligløsning, kan vi nok diskutere nærmere hva som er nødvendig standard på boligen. For utsatte grupper er det i tillegg viktig at vi tilbyr en god sosial ramme rundt boligen.

Her vet vi alle at det svikter i dag. Jeg ser av dokumentet som er lagt fram, at vi er enige om mange målsettinger for den sosiale boligpoltikken. Vi er enige om betydningen av å spre boligtilbudet for de vanskeligstilte. Konsentrasjon skaper store problemer for de som har det vanskelig selv, og det har ringvirkninger for miljøet som får mange krevende naboer. Vi er også enige om at det derfor er viktig å spre kommunens egne boliger, at det ikke er heldig at grupper som trenger boligbistand sendes på tvers av byen til områder med dårligst boforhold, og at det er viktig med oppfølging av folk som har problemer når de bor i vanlige bomiljøer.

Vi ønsker integrering av personer med ulik bakgrunn i vanlige bomiljøer. Det er en politikk som er blitt mer og mer uttalt - det gjelder eldreomsorgen, det gjelder funksjonshemmedes rettigheter, det gjelder mennesker med psykiske problemer, det gjelder flyktninger osv. Men ønsker vi en slik integrering må vi også satse slik at den blir mest mulig vellykket. Jeg har sett at det innenfor vårt felles handlingsprogram for Oslo indre Øst blir gjennomført prosjekter som tar sikte på bedre integrasjon i bomiljøene. Det er jeg fornøyd med - jeg tror det kan være en effektiv ressursbruk. Kanskje det kan utvikles flere boligtiltak innenfor rammen av handlingsprogrammet? Det kan vi samarbeide videre om, og jeg vil tro bydelene er opptatt av dette.

Når jeg er inne på spørsmålet om sosial integrering av mennesker som har det vanskelig på boligmarkedet, vil jeg gjerne skryte av kommunens satsing på UNGBO-tiltak. Dette har en god effekt for dem som kan få slik hjelp. Det er også en form for oppfølging som vi kan ha god bruk for overfor andre og større grupper. Vi ser alle at vi har et problem med altfor mange bostedsløse, også foreldre med ansvar for små barn. Vi må sammen øke innsatsen for å skaffe boligtilbud og gi oppfølging til dem som trenger bistand for å finne seg til rette i et trygt boligliv. Her er det opplagt at vi trenger samarbeid mellom de sosiale tjenestene og de som skaffer boligtilbudet. Det er grunnleggende at vi får på plass et godt nok tilbud av boliger som kommunen kan tilby til disse mest vanskeligstilte på boligmarkedet.

Jeg ser det ikke som min oppgave å gi kommentarer til det boligprogrammet som byrådet har lagt fram til behandling. Det kunne jeg gjort som lokalpolitiker. Men jeg ser at det er gjort et godt stykke arbeid med å systematisere innsikt og kunnskap. Jeg vet at det er behov for mer kunnskap. Vi må vite i hvilken grad vi oppfyller våre mål om å skaffe alle en god bolig. God informasjon er også nødvendig for å skjønne hvordan vi skal få det til.

Jeg ser også at det gjenstår mange saker som kommunens myndigheter skal jobbe med for å få en mer offensiv boligpolitikk på skinner. Det er bruk for mer penger - men det er også snakk om god organisering, riktig prioritering, langsiktige linjer og politisk og administrativ oppmerksomhet om disse oppgavene.

Så venter dere vel alle på mine kommentarer om pengene. Oslo kommune annonserer behov for økte midler fra staten, for å kunne gjennomføre sine mål. I disse meget turbulente budsjettider skal jeg være forsiktig med å si noe som helst, men jeg har merket meg at midt opp i all kritikken rundt sentrumsregjeringens budsjett har det vært liten eller ingen kritikk av boligbudsjettet. Fra Regjeringens side har vi lagt fram både et budsjett og som tidligere nevnt en melding om boligetablering.

Vi har ikke ubegrenset med penger, og de må rekke til hele landet. Det er faktisk også viktig at andre kommuner enn Oslo gir sine vanskeligstilte et tilbud i lokalmiljøet, slik at ikke alle flytter til hovedstaden for å få seg arbeid og finne bolig. Slik ar flyttestrømmen vært det siste ti-året. Det er på tide å bremse før pressproblemene i Oslo blir enda vanskeligere å gjøre noe med. Det er derfor som dere vet vanskelige prioriteringer. I stortingsmeldingen om boligetablering for unge og vanskeligstilte har vi foreslått for Stortinget at vi bør legge større vekt på dokumenterte behov, på gode analyser og handlingsprogrammer og på vilje og evne til å gjennomføre en aktiv politikk.

Etter det jeg forstår må dette gi gode forhåpninger i Oslo. Her er oppgaver nok. Men det vil også være opp til Oslo kommune selv. Vi må legge vekt på god organisering og gjennomføringsvilje. Vi må legge vekt på kommunens egeninnsats. Vi må legge vekt på at kommunen forvalter de ressurser på boligsiden som den selv sitter med på best mulig måte. Jeg synes f eks at kommunen bør redegjøre klart og tydelig overfor Husbanken for hvordan den kommunale boligmassen utnyttes i den sosiale boligpolitikken. Når en selger kommunale boliger bør f eks inntektene reinvesteres. Hospitsplasser er dyrt!

La meg avslutte med å love at vi fra statens side vil følge kommunens arbeid med å løse sine boligoppgaver nøye. Jeg oppfordrer kommunen til å legge stor vekt på gjennomføring av det sosiale boligprogrammet og følge det opp med andre tiltak og en sentral rolle for boligspørsmål i neste kommuneplan.

Lykke til og takk for oppmerksomheten.