Politisk rådgiver Eva Margrete Lian

Interkommunalt samarbeid - regjeringens synspunkter

Foredrag ved felles formannskapsmøte - knutepunkt sør, Kristiansand 18. mars 1998

Innledning

Først av alt vil jeg takke for invitasjonen til møtet. Jeg er bedt om å si noe om hvilke verdier og mål utviklingen av et regionalt samarbeid bør bygge på, fra regjeringens synspunkt. Dette har jeg sansen for. Det vil si - jeg har sansen for at en region som dere representerer - setter seg sammen for å finne ut hvor dere skal, og hvordan dere skal komme dit. For å si noe om regionalt samarbeid er det nødvendig å gå gjennom de utfordringene kommunesektoren står overfor og hvilke virkemidler vi har for å møte disse.

2. Store utfordringer for kommunene

For Regjeringen er det en overordnet målsetting å arbeide for et samfunn bygd på demokratiske verdier som fremmer bred deltakelse, rettferdig fordeling, trygghet gjennom fellesskapsløsninger og innflytelse og frihet for den enkelte. Det er også et behov for økt verdiskapning i privat sektor. Dette er vesentlig for å sikre landets inntektsgrunnlag som basis for å nå de mål vi har satt oss.

Det innebærer at vi så langt som mulig må skape rom for nye og forbedrede offentlige tjenester innenfor rammen av en god og sunn økonomi. Konsekvensen av dette er at utviklingen først og fremst må skje gjennom omprioriteringer og effektivisering, uten vesentlig økning av totalrammen for offentlig virksomhet. Dette kommer ikke av seg selv. Det er derfor behov for en aktiv innsats for å trygge og videreutvikle det norske velferdssamfunnet, og her vil kommunene fortsatt måtte spille en sentral rolle.

Etter mitt syn har vi seks hovedutfordringer for den kommunale virksomheten inn i neste årtusen:

(Lysark med overskriftene for utfordringene)

Velferdspolitiske utfordringer

Behovet for velferdstjenester vil fortsette å øke. Arbeidet med innføringen av kontantstøtten er ett eksempel. I fjor begynte alle seksåringene på skole. Det var en reform som medførte stor innsats fra den enkelte kommune, bl. a i forhold til å omdisponere og utnytte effektene av at mange barnehageplasser blir ledige. For noen år siden hadde vi den omfattende PU-reformen, som tok sikte på å bygge ned store sentralinstitusjoner for innbyggere med psykisk utviklingshemming, og gi disse et tilbud i hjemkommunen, nær familien.

I tillegg til dette står den enkelte kommune hele tiden overfor utfordringer om et godt pleie- og omsorgstilbud for eldre og å gi innbyggerne et kulturtilbud tilpasset de lokale forutsetningene.

For meg har det alltid vært en forutsetning at alle innbyggerne skal ha et mest mulig likeverdig tjenestetilbud fra bostedskommunen innenfor det man kan kalle basisoppgavene. Det skal ikke være slik at innbyggerne må flytte til en annen kommune for å få de tjenestene de har krav på.

Dette krever kommuner med kompetanse og kapasitet til å løse oppgavene. En sentral utfordring for kommunene i denne sammenhengen vil være å arbeide for et samordnet tjenestetilbud med god effektivitet.

Miljøpolitiske utfordringer

Kommunene har de siste 10 årene fått et større miljøpolitisk ansvar i forhold til planlegging og forvaltning, men også i forhold til beredskap og krisehåndtering. Disse oppgavene medfører et klart behov for samarbeid og samordning utover kommunens geografiske ansvarsområde, noe som ikke alltid er like lett.

Innenfor avfallsproblematikken har jeg inntrykk av at en rekke kommuner samarbeider godt. Samarbeidsproblemene er derimot større når det gjelder å få til en helhetlig planlegging for optimal ressursutnyttelse av f.eks. tomter og næringsareal. Her bør samarbeidet bli bedre både mellom kommuner, men også i forhold til fylkeskommunens planlegging og virkemiddelbruk.

Regionalpolitiske utfordringer

I dag er mange politiske partier positiv til en offensiv satsing i distriktspolitikken, men jeg tror jeg kan tillate meg på vegne av Regjeringen å ta noe av æren for dette. Voksenåsenerklæringen gir et bredt og offensivt grep på distriktspolitikken, noe som de andre partiene har blitt nødt til å forholde seg til. Regjeringen hadde i januar for første gang, så langt jeg vet, et eget seminar om distriktspolitikken den siste tiden. Mange har sikkert også lagt merke til statsministerens utspill om distriktspolitikken. Det pågår et konstruktivt arbeid på bred front i departementene, koordinert av Kommunal- og regionaldepartementet og i et eget statssekretærutvalg. Forutsetningene for et offensivt regionalt utviklingsarbeid burde derfor være til stede.

En levedyktig region kjennetegnes ved en balansert sammensetning av unge og gamle, menn og kvinner. Det må også finnes et variert arbeidsplasstilbud som kommer både næringsliv og hushold til gode.

Vårt mål er at den statlige innsatsen skal tilpasses de ulike regionenes roller, problemer og muligheter ,og at innsatsen skal bidra til å utløse initiativ slik at den enkelte regions fortrinn utnyttes til landets og regionens beste.

Vi verken kan eller vil bestemme hvor folk skal bo. Men sammen med kommunene og fylkeskommunene kan vi legge til rette for levedyktige og attraktive regioner slik at færrest mulig blir tvunget til å flytte. Jeg er ikke i tvil om at et tilfredsstillende tjenestetilbud er avgjørende for folks velferd og trivsel på hjemstedet. Her tror jeg kommunesektorens kjennskap til lokale forutsetninger og behov vil være et viktig bidrag i arbeidet.

Forvaltningspolitiske og demokratiske utfordringer

Etter mitt syn bør innbyggerne ha en oversiktlig og samordnet forvaltning å forholde seg til. Det må ikke bli slik at den enkelte mann og kvinne vegrer seg for å ta kontakt med kommunen fordi de blir sendt fra kontor til kontor uten å få den hjelpen de trenger.

I dette arbeidet synes jeg kommunene har vært en pådriver. Det har bl.a. vært gjennomført en rekke forsøk med såkalte Servicekontor der det er et nært samarbeid mellom statlige og kommunale etater for å gi innbyggerne et samordnet tilbud. Men enda viktigere er kanskje den interne kommunale organiseringen med ulike typer fullført saksbehandling og prosjektorganisering.

Det er ingen tvil om at kommunenes rammebetingelser for å iverksette samordnede tjenester ikke alltid har vært like gode. En kommune må forholde seg til en rekke sektoriserte statsetater som ikke har det samme helhetsperspektivet som en kommune må ha. Blant annet med bakgrunn i dette, vurderer Regjeringen nå behovet for en omfattende gjennomgang av oppgavefordelingen mellom forvaltningsnivåene på lokalt og regionalt nivå. Mange kommuner driver også et aktivt og systematisk informasjonsarbeid i forhold til innbyggerne.

Innbyggerne har krav på en reell påvirkningsmulighet og tilgjengelige tjenester. Dette stiller krav til lokaldemokratiets funksjonsevne i kommunene. Det ligger derfor en utfordring i å skape gode vilkår for aktiv deltakelse i lokalpolitisk virksomhet og for videreutvikling av et levende folkestyre. I denne forbindelse har jeg nylig tatt initiativ til forsøk med direkte valg på ordfører, noe som jeg tror mange kommuner vil være interessert i å prøve ut. Lokaldemokratiets vilkår er vi så opptatt av at jeg vil nevne at kommunalministeren i morgen holder den første egne lokaldemokratiredegjørelse fra en Regjering i Stortinget. Denne skal diskuteres i Stortinget neste torsdag, så da får vi høre de ulike partienes syn.

Privatisering

Privatisering av kommunale oppgaver blir diskutert som en løsning i en del kommuner, men kanskje mest av politikere på nasjonalt nivå. Dessuten er det et hett tema i mediene og på ulike konferanser. I utviklingen og produksjonen av velferdstjenester har privat virksomhet alltid spilt en rolle i større eller mindre omfang. Det gjelder ikke minst ideelle private organisasjoner. Jeg synes derfor dette er en viktig debatt, men jeg synes den i for stor grad foregår som en snever økonomisk og juridisk fagdebatt. Disse perspektivene stenger ute viktige faktorer i folks nærmiljø fra vurderingene.

Av en eller annen grunn er det viktig for dem som ønsker privatisering at det ikke blir omtalt som privatisering. Hvorfor vet jeg ikke, men de har utvist stor kreativitet i sitt arbeid med å lansere andre ord. For meg er privatisering å flytte en aktivitet nærmere mer markedsorienterte løsninger. Man overlater kort og godt det som normalt har vært ansett som en del av kommunal tjenesteproduksjon til private aktører.

Etter mitt syn bør en nøktern debatt omfatte en rekke viktige problemstillinger. Jeg vil nevne noen:

- For det første bør debatten fokusere på at innbyggerne skal ha et trygt og rettferdig tjenestetilbud. Rettsikkerheten til den enkelte må settes i høysetet og et likeverdig tjenestetilbud må gis uansett hvem som produserer tjenestene.

- Lønnsomheten må ses i et langsiktig perspektiv og underlegges en helhetlig vurdering. Det må ikke bli slik at private virksomheter presser prisene i første runde, for så å ta det tapte igjen senere. Vi har eksempler på anbud på båtruter med null i kapitalkostnader. Da er det grunn til å sjekke tallene nærmere. Gode kontrakter kommer heller ikke gratis. Det kreves betydelige ressurser til å utforme og følge opp kontrakter som ivaretar enkeltindividets rettsstilling når private utfører offentlige oppgaver på en tilfredsstillende måte. Dette er administrative ekstrakostnader man ofte glemmer å ta med i totalregnskapet.

- Den politiske styringen må ikke svekkes. Det norske velferdssamfunnet er bygget opp gjennom deltakelse og påvirkningsmuligheter av prioriteringer som blir gjort lokalt. Og ikke minst er det viktig å se til at arbeidsvilkårene for den enkelte ansatte blir ivaretatt på en god måte.

Som dere forstår vil utfordringene for kommunesektoren innenfor dette området være mange, både administrativt og politisk, og jeg tror alle parter vil være tjent med at vi bruker god tid med grundige analyser av konsekvensene før vi gjør store endringer i retning av privatisering av den kommunale tjenesteproduksjonen. Min grunnholdning er at det er det lokale selvstyret som skal være fundamentet for videreutviklingen av den kommunale organisasjonen. Selv om jeg er skeptisk til privatisering i form av mer markedsbaserte løsninger, vil jeg likevel bøye meg for de vurderinger som bli gjort lokalt, og oppfordre til grundige vurderinger før man velger å gå til det skritt å privatisere kommunale tjenester.

Nasjonaløkonomiske utfordringer

Rammen for den offentlige økonomien framover vil etter alt å dømme bli strammere. Dette henger bl.a. sammen med svingninger i oljeinntektene, samtidig som utgiftene vil øke, f.eks. til folketrygden. Gjennom omstilling, nyskaping og effektivisering er det nødvendig å målrette den offentlige innsatsen best mulig, slik at ressursene kanaliseres dit behovet er størst. En hovedutfordring består i å frigjøre ressurser som i dag brukes f.eks. til administrasjon, til å gi rom for å styrke innsatsen i direkte tjenesteyting overfor innbyggerne.

3. Virkemidler for å følge utviklingen

Det finnes flere virkemidler og måter å møte disse utfordringene på og vi må ta i bruk mange virkemidler samtidig. Etter mitt syn vil spørsmålet om vi lykkes eller ikke være avhengig av om vi bruker de rette virkemidlene på de enkelte områdene. Det er en vanskelig og omfattende diskusjon som jeg ikke vil berøre i sin helhet her. Jeg vil derfor først og fremst konsentrere meg om det dere har satt fokus på her - nemlig samarbeidsrelaterte virkemidler. Jeg vil likevel understreke at dette i mange tilfeller må suppleres med andre virkemidler som økonomi, omstilling, organisering mv.

Etter mitt syn ligger det åpenbare muligheter for samarbeid om fagpersonell. Ofte vil behovet for fagpersonell ikke fylle en hel stilling. I en slik situasjon kan et samarbeid gi bedre tilbud til kompetent arbeidskraft. Et godt eksempel her kan være samarbeid om miljøfaglig ekspertise. Mange kommuner kobler i dag disse stillingene til andre arbeidsoppgaver som kultur og næring. Det kan bidra til at stillingene blir mindre attraktiv. Miljøspørsmål og -planlegging er i tillegg en oppgavetype som strekker seg lenger enn kommunegrensene, og i så måte burde den passe spesielt bra, selv om dette ikke bør være en forutsetning.

Videre vil jeg trekke fram interkommunalt samarbeid som et alternativ til privatisering. Interkommunalt samarbeid kan f.eks. innen driftstekniske oppgaver, på mange måter sees på som "outsourcing", gjennom at avgrensede spesialiserte oppgaver trekkes ut av den ordinære kommunale organisasjonen til f.eks. et interkommunalt selskap. Til forskjell fra "outsourcing" vil man gjennom interkommunale selskaper i stor grad selv kunne legge rammebetingelser for virksomheten gjennom vedtektsutformingen og ved representasjon i styret. I tillegg holder man så og si virksomheten innen "familien", slik at forståelse for justeringer med grunnlag i politiske vedtak trolig vil være lettere å innarbeide.

4. Hva kjennetegner norske kommuner?

Før vi går nærmere inn på samarbeid mellom kommuner, vil det være nyttig å se på hvilke rammebetingelser og forutsetninger som ligger til grunn for den kommunale virksomheten i Norge i dag. Et sentralt kjennetegn for de norske kommunene er at de er underlagt de samme lover og regler uansett hvilke forutsetninger de har. Tidligere hadde vi riktig nok et skille mellom bykommuner og herredskommuner i navnet på den gamle kommuneloven, men skillet i lovens materielle innhold har aldri vært av vesentlig betydning for kommunenes funksjon eller oppgaveløsning de siste førti årene. Slik sett kan alle innbyggere ha de samme krav og de samme forventninger til den kommunale virksomhet, uansett hvem man er og hvor man bor.

• Alle kommuner skal ivareta både demokratiske funksjoner, tjenesteproduksjon overfor innbyggerne og utviklingsoppgaver i lokalmiljøet.
• Kommunene skal sikre innbyggerne i alle deler av landet gode muligheter for reell deltakelse og påvirkning i lokalpolitikken. Lokaldemokratiet bygger på de samme friheter og de samme begrensninger for alle kommuner.
• Kommunene bør ha et bredt og enhetlig ansvar for offentlig tjenesteproduksjon innenfor sine geografiske områder på en slik måte at innbyggerne har akseptabel tilgjengelighet til et mest mulig likeverdig tjenestetilbud. I lovgivningen defineres kommunenes velferdspolitiske rolle på en likeartet måte ved at alle kommuner skal ivareta de samme lovpålagte oppgaver og er således likestilte forvaltningsorganer i forhold til statlig styring.

De norske kommunene står i sterk kontrast til mer differensierte kommunesystemer der oppgavefordelingen varierer etter hvilke forutsetninger den enkelte kommune har. I land som Frankrike, Italia og Spania har kommunene langt færre oppgaver sammenlignet med oss. Oppgaver innenfor f.eks. helse og undervisning løses ofte på høyere forvaltningsnivå eller gjennom statlige organer. Dette gjenspeiles i kommunestrukturen, der Frankrike har over 36 000 kommuner, Italia og Spania i overkant av 8 000 kommuner. Spania har for øvrig et kommunesystem der oppgavefordelingen på en systematisk måte er differensiert etter kommunestørrelse. Gjennom lovgivningen er det fastlagt at store kommuner kan løse flere og tyngre oppgaver enn de små kommunene. Et tilsvarende system finnes også i USA.

Riktig nok har vi hatt ordninger med særkommuner i Norge også, som for eksempel bygningskommuner, brannkommuner og havnekommuner. Disse ordningene er fjernet etterhvert som det er kommet ny lovgivning på de respektive områdene.

Jeg tror at det er viktig at vi fortsetter å dyrke en kommunetype som gir like rettigheter og et likeverdig tjenestetilbud til alle innbyggerne. Det er viktig ut fra flere hensyn:

• For det første er det avgjørende at kvaliteten på offentlige tjenester ikke skal bidra til at den enkelte ønsker å flytte fra hjemstedet sitt.
• For det andre må det være et visst samsvar og en viss rettferdighet i fordelingen av de offentlige midlene og godene.
• Og for det tredje bidrar et enhetlig regelverk og overføringssystem til en mer effektiv og enklere styring og forvaltning. Gjeldende lover og regler kan etter mitt syn være kompliserte nok om man ikke skulle etablere differensiert lovgivning i tillegg.

Når dette er sagt vil jeg understreke at det er tillatt med variasjoner i tjenestene kommunene i mellom, men da selvsagt innenfor visse rammer. Dette er en logisk konsekvens av at vi har folkevalgte organer på kommunenivå, som har rett til å prioritere og rett til justere oppgaveløsningen ut fra lokale forutsetninger og behov.

5. Tidligere prosesser

I 1989 ble det oppnevnt et offentlig utvalg som skulle se på kommune- og fylkesinndelingen. Flertallet i dette utvalget, som kanskje er bedre kjent som Christiansenutvalget, konkluderte med at det var behov for en nasjonal inndelingsreform både på kommune- og fylkesnivå. Flertallet mente også at interkommunalt samarbeid ikke er et fullgodt alternativ til en inndelingsreform.

Senterpartiets representant Unn Aarrestad, utgjorde mindretallet i utvalget og var uenig i flertallets konklusjon. Aarrestad mente det var viktig å ha en kommuneinndeling som tar hensyn til den spredte bebyggelsen og de geografiske ulikhetene i landet. Arrestad hadde også andre vurderinger av de prinsipielle og praktiske konklusjonene om interkommunalt samarbeid, enn flertallet. Hun mente at en del av de kommunale oppgavene må løses gjennom et forbedret samarbeid mellom kommunene, og understreket at det meste av samarbeidet er frivillig og bygger på felles interesser for de kommunene som er med. Aarrestad foreslo også at staten burde inngå forsøksordninger med interkommunalt samarbeid for å prøve ut nye modeller og høste bredere erfaringer med slikt samarbeid.

Det er vel ikke oppsiktsvekkende at jeg er helt enig med Unn Aarrestad i dette. Jeg vil senere komme tilbake til hva Regjeringen har gjort i forhold til disse vurderingene.

Den siste regjeringen Harlem Brundtland fulgte opp hovedtrekkene i Christiansenutvalgets utredning i sin stortingsmelding. Meldingen ble behandlet i Stortinget 7. juni 1996, der et flertall - inkludert Senterpartiet - var uenige med Regjeringen i at det var behov for en nasjonal inndelingsreform. Et flertall mente videre at interkommunalt samarbeid er en velegnet samarbeidsform som i mange situasjoner vil gi bedre og mer effektive løsninger enn tilfellet vil være dersom kommunene løser oppgaven hver for seg. Interkommunalt samarbeid har også den styrke at det kan opprettes når det er behov for det innen de områder og med de kommuner der et samarbeid gir størst gevinst. Flertallet mente også at den fleksibilitet og det mangfold interkommunalt samarbeid gir muligheter for, i mange tilfeller vil kunne gi bedre uttelling for innbyggerne enn grensejusteringer og kommunesammenslutninger.

I debatten om interkommunalt samarbeid blir ofte spørsmålet om et fjerde forvaltningsnivå trukket fram. Senterpartiet ser en slik fare og vil advare mot løsninger som i for stor grad trekker beslutningsmyndighet bort fra de folkevalgte organene. Jeg tror imidlertid at vi har relativt god kontroll med utviklingen så lenge staten ikke utvider antall pålagte samarbeidsområder og kommunestyrene selv skal bestemme omfanget av myndighetsavgivelse.

Dette bringer meg inn på en annen side ved interkommunalt samarbeid som er veldig viktig for Senterpartiet, nemlig at det i størst mulig grad skal være frivillig. Det er neppe noen tvil om at det beste samarbeidet skjer dersom partene selv er interessert og ønsker det. Likevel vil det aldri være mulig å skape vinn-vinn situasjoner innenfor alle samarbeidsområder. Jeg tror derfor det vil være formålstjenlig at kommunene forplikter seg til å samarbeide også i situasjoner der resultatet av et samarbeidstiltak totalt sett får positiv effekt, men der enkeltkommuner likevel kommer dårligere ut. Kunstgrepet i en slik situasjon bli da at kommuner som innenfor ett samarbeidområde kommer dårlig ut, får større gevinster ved andre tiltak, slik at summen av samarbeidet blir positivt for alle.

6. Ulike former for interkommunalt samarbeid

Samarbeid mellom kommuner er ikke noe nytt. Kommunene har samarbeidet om ulike oppgaver i hele dette århundret, og det er godt mulig det var samarbeid mellom kommunene i forrige århundre også. Omfanget har nok vært varierende, og mulighetene for samarbeid henger mye sammen med hvilke oppgaver kommunene etterhvert har fått ansvaret for og utviklingen av kommunikasjonsforholdene.

Interkommunalt samarbeid har sin styrke i at det er en fleksibel ordning. Det kan bli organisert på ett eller flere saksområder og kan avvikles når kommunene ikke lenger ser samarbeidet som formålstjenlig. Å utvide og styrke det interkommunale samarbeidet er en utfordring både for dere her i Knutepunkt Sør og for hele Kommune-Norge. For dere antar jeg det også er viktig at samarbeidet mellom fylkeskommunene er bra, etter som fylkesgrensa går gjennom regionen.

Interkommunalt samarbeid kan ha ulike uttrykksformer og ulikt omfang. Vi kan dele samarbeidformene inn i fire typer:

(Lysark)

• Uformelle nettverk. Dette er strukturerte fora for erfaringsutveksling mellom fagpersoner eller politikere. Et eksempel kan være at kultursjefene i en region møtes for å diskutere løsning av enkeltsaker eller spørsmål som gjelder regionen som helhet.
• Interkommunalt samarbeid om enkeltsaker. Dette er konkrete samarbeidstiltak som går på løsning av enkeltoppgaver som ofte er av driftsteknisk art. Denne typen oppgaver kan være regulert av kommunelovens § 27. De omfatter sjelden kjerneområdene for den kommunale virksomheten og har ikke organisasjonsmessige konsekvenser.
• Helhetlig, kommunalt samarbeid. Et slikt samarbeid betyr tett integrasjon mellom de kommunale organisasjonene, slik at de kan utfylle hverandre i løsning av større oppgaver. Eksempel her kan være et prosjekt i Ytre Sogn, der seks kommuner nå ser på mulighetene for samarbeid om økonomistyringen i kommunene gjennom en felles IT-plattform. I forprosjektet var det vurdert ulike modeller for samarbeid om lønnsregnskap, innkreving av kommunale avgifter, føring av regnskap for kirkelig fellesråd, arbeidsgiverkontroll, økonomiske analyser av styringsdata, kompetanseutvikling, personaladministrasjon og samfunnsinformasjon. Dette prosjektet har mange spennende sider ved seg og jeg er spent på om de klarer å komme fram til et konkret samarbeid. I så fall, kan dette bli et samarbeidsområde andre kommuner også kan lære av og selv vurdere.
• Regionalt samarbeid. Til forskjell fra de øvrige samarbeidsformene, som har fokus på de kommunale organisasjonene og måten de fungerer på, dreier regionalt samarbeid seg først og fremst om å fremme regionens interesser i forhold til ytre interesser. Det kan være tale om næringslivet i og utenfor regionen, statlige og fylkeskommunale styresmakter. Konkrete uttrykksformer for slikt samarbeid kan være regionråd eller regionale næringsorgan.

En slik oversikt over ulike typer samarbeidsformer illustrerer både omfanget av hva som kan kalles interkommunalt samarbeid og nødvendigheten av det. Undersøkelser som er gjort med denne firedelingen, viser at mengden av samarbeid er betydelig større enn hva man kunne forvente i utgangspunktet. Dette synes jeg er positivt og det viser med tydelighet at samarbeid mellom kommunene er et godt innarbeidet virkemiddel for løsning av ulike spørsmål. Det viser seg også at interkommunalt samarbeid kan være et fleksibelt virkemiddel som kan tilpasses behovene på ett eller flere områder i et gitt tidsrom.

Jeg tror at de uformelle nettverkene og samarbeid om mindre enkelttiltak må karakteriseres som uproblematiske. Det er ikke den typen samarbeid der behovet for sterkere forpliktelser mellom kommunene er størst. Jeg vil derfor i siste del av foredraget konsentrere meg om større samarbeidstiltak der kravene til samarbeidsvilje er større og sannsynligheten positive resultat større.

7. Trekke lasset sammen

Med en forutsetning om at alle kommuner skal ha de samme oppgavene og være underlagt de samme lovene og reglene, tror jeg det vil være nødvendig på sikt med et tettere interkommunalt samarbeid for å løse mange av de utfordringene vi står overfor. Interkommunalt samarbeid handler om å dra lasset sammen. Det betyr at alle må bidra, men det betyr også at man kommer lenger, kanskje med mindre ressurser.

Selv om jeg ser mange muligheter med interkommunalt samarbeid, er det imidlertid også viktig å erkjenne at det er mange skjær i sjøen. Alle som har etablert et regionråd eller har utviklet interkommunalt samarbeid på flere områder, har sikkert opplevd det. Vi husker nok alle ett eller flere eksempler der vi ikke var så fornøyd som vi hadde håpet på. For å møte de politiske og praktiske problemene, tror jeg det er viktig at de samarbeidende kommunene har enes om en viljeserklæring, slik som dere har gjort. I tillegg til dette vil det også være nyttig å erkjenne at samarbeidet kan medføre konflikter eller konkurranse- situasjoner mellom kommunene. Særlig gjelder dette saker der det er snakk om lokalisering av nyetableringer. I det konflikten er et faktum, vil det ofte ikke være mulig å komme fram til en omforent løsning, med den følge at samarbeidsforholdet blir dårligere og kanskje også at nyetableringen forsvinner helt ut av regionen. Telemarksforsking har i rapporten "Nå skal det samarbeides" tatt til orde for at det, i tillegg til viljesærkleringer, utarbeides kjøreregler for hvordan man behandler konflikter i samarbeidet særlig knyttet til nyetablering og lokalisering. Det betyr ikke at man alltid skal være enige om sak, men at det er enighet om prosedyrer for konflikthåndteringen.

For å illustrere hva jeg mener med kjøreregler, kan jeg ta et eksempel fra regionrådet i Midt- og Aust-Telemark som består av seks kommuner:

(Delt i 4 lysark)

Kjøreregler vedrørende nyetableringer og lokalisering foreslått for Midt- og Aust-Telemark regionen.

Generelt

Med unntak av situasjoner der kommuner er i direkte konkuransesitusjon eller der det er snakk om næringsetableringer som krever konfidensiell behandling, skal kommunene etterstrebe å holde hverandre informert om initiativer og aktiviteter som kan ha regional interesse.

Om lokalisering

• Hver kommune har rett til å arbeide for å få nyetableringer til en kommune i konkurranse med de andre.
• Kommunene må ikke aktivt "stjele" idèer og virksomheter fra hverandre.
• Hvis en kommune har mulighet for en etablering som kan ha regionale virkninger, bør de andre kommunene aktivt støtte opp under dette gjennom uttalelser eller på annen måte.
• Hvis det er snakk om større offentlige prosjekter/etableringer som er aktuelle for regionen, skal det tas kontakt på regionrådsnivå med sikte på sammen å analysere situasjonen og komme fram til det lokaliseringsforslaget som gavner regionen best og som regionen kan stille seg samlet bak.
• Over tid må det være en målsetting å arbeide for at alle kommunene får sin naturlige del av de nyetableringer som regionen i fellesskap støtter opp om.

Med bakgrunn i at endel samarbeid går i stå eller i oppløsning, blir spørsmålet om mer forpliktende samarbeid reist. Jeg synes det er et naturlig spørsmål, og jeg er på mange måter enig i at det er i den retningen vi må gå. Men først er det imidlertid nødvendig å klargjøre hvilke forutsetninger og verdier forpliktelsene skal baseres på. Jeg mener at det både av prinsipielle og praktiske grunner er viktig å legge frivillighet til grunn ved samarbeid. Dette betyr at kommunene selv skal bestemme i hvilket omfang og på hvilke områder det skal samarbeides. Med et slikt utgangspunkt må kommunene pålegge seg selv forpliktelser til å drive fram nye samarbeidstiltak og videreføre allerede eksisterende tiltak.

I modellen med viljeserklæringer og kjøreregler for samarbeid ligger det en slik mulighet til det man kan kalle en "frivillig forpliktelse" fra kommunenens side. Jeg tror det er her, i Odyssevs fotspor, mulighetene for et godt og stabilt samarbeid ligger. Dere kan la dere binde til masten, og seile forbi Sirenenes øy.

8. Utredninger om fordeler og ulemper ved eventuelle kommunesammenslutninger og utvidet interkommunalt samarbeid

Dere kjenner kanskje til at den forrige regjeringen inviterte kommuner i 10 områder til å utrede fordeler og ulemper ved endringer av kommuneinndelingen. Den nye statsråden mener at disse utredningene er en interessant mulighet for de kommunene som selv vil ha utredet dette, men ønsket da hun tok over å rette et mer konkret fokus på muligheter for å videreutvikle og utvide mulighetene for interkommunalt samarbeid. Derfor gav Kommunal- og regionaldepartementet en tilleggsbevilgning for å få dette gjort. Jeg tror at slike analyser, som vi også kan betrakte som en form for idedugnader, kan gi viktige innspill til nye områder og samarbeidsformer for interkommunalt samarbeid. En viktig del av oppfølgingen av dette arbeidet blir å formidle idéer og tiltak slik at flere kommuner kan vurdere om tiltakene passer også for dem. Departementet vil derfor, etter at utredningene er avsluttet, formidle resultatene på en måte som gjør at alle kommunene kan dra nytte av dem. Samtidig vil vi - så langt som mulig - være medspillere i å tilrettelegge rammebetingelsene for interkommunalt samarbeid i tiden som kommer. Slik jeg ser det, må oppgaven for sentrale myndigheter først og fremst knyttes til formidling av modeller og resultater fra ulike samarbeidstiltak.

9. Avslutning

Kommune-Norge står overfor store utfordringer. Staten setter en del nasjonale mål og må ellers tilrettelegge rammebetingelsene. For kommunene dreier det seg om å ta ansvar, og søke opp hvilket sett av virkemidler dere ønsker å ta med i ryggsekken inn i neste årtusen. Og det er nettopp dette ansvaret dere viser gjennom dette felles formannskapsmøtet i Knutepunkt Sør. Ett viktig virkemiddel er interkommunalt samarbeid. Nå er det altså slik at rammene for interkommunalt samarbeid er vide. Kommunene og fylkeskommunene har stor frihet og anledning til å tenke nytt og tilpasse samarbeidet til lokale forutsetninger og behov, og dette er for meg den sentrale verdien knyttet til samarbeidsløsninger. Prinsipielt fordi jeg mener at statlige påbud ikke er et gode i denne sammenhengen og fordi resultatene blir bedre fordi det er dere som best kjenner hvor skoen trykker og vet hvilke muligheter lokale forutsetninger kan gi. Det er de lokale kreftene som er ressursene i denne sammenhengen og på mange måter blir stifinnere for nye og forbedrede samarbeidsmodeller. Og her synes jeg kommunesektoren er på riktig vei. Denne samlinga er ett eksempel. Et annet viktig eksempel er de landsomfattende regionrådskonferansene. I oktober ble det for tredje år på rad arrangert en landsomfattende regionrådskonferanse - på regionrådenes eget initiativ og i egen regi. Selv om det forumet ikke favner hele Kommune-Norge, er det et utmerket sted å drøfte felles problemstillinger og utveksle erfaringer om nye modeller og måter å organisere og drive interkommunalt samarbeid på. Fortsett med det!