Foredrag av statsråd Ragnhild Queseth Haarstad

Kommune - Norge inn i år 2000

Norsk kommuneforbunds 21. ordinære landsmøte 1998.
12. oktober 1998, Folkets Hus, Oslo.

Innledning

Takk for invitasjonen!

Jeg er bedt om å holde en innledning om emnet "Kommune-Norge inn i år 2000". Det er nok mye som kan sies under dette emnet, men jeg vil konsentrere meg om noen av de hovedutfordringene som kommunesektoren vil møte.

År 2000 virker så fjernt, men er nå like om hjørnet. Slik jeg ser det, står utfordringene for kommunesektoren nærmest i kø i årene som kommer. Jeg kan nevne det mye omtalte "år-2000"-problemet innen informasjonsteknologi som også kommunesektoren må hanskes med. Så har vi den såkalte "eldre-bølgen" og gjennomføring av store satsinger innen helse, grunnskole og barnehageutbygging. Fraflytting fra distriktene og integrering av innvandrere er også utfordringer som krever bevisstgjøring og innsats i kommunene. I tillegg har sysselsettings-situasjonen i landet vårt stadig forbedret seg, noe som selvsagt er positivt, men som også skaper nye utfordringer for kommunesektoren.

Kommunens og fylkeskommunens rolle i vårt demokratiske system

Et livskraftig lokalt folkestyre er kjernen i vårt demokrati. Aktiv deltakelse fra innbyggerne i samfunnsdebatten er etter mitt syn en verdi i seg selv, samtidig som det er viktig at innbyggerne opplever at de faktisk har innflytelse. Gjennom deltakelse kan det skapes trygghet i lokalmiljøet for gode oppvekstvilkår og vilje til å satse på en framtid i alle deler av landet.

I de seinere årene har vi fått signaler om at det kanskje ikke står så bra til med lokaldemokratiet. Ett signal har vært den synkende valgdeltakelsen. Et annet forhold er vanskeligheter med rekrutteringen til folkevalgte verv, og stor utskifting av personer ved hvert valg.

På den annen side ser vi et stort folkelig engasjement i aktuelle lokale saker som f. eks skolenedlegginger. Undersøkelser viser at den norske befolkningen er svært aktive deltakere i lag og foreningsliv. Det er et stort spenn i innholdet; kulturaktiviteter, naturvern, religion, trafikkspørsmål for å nevne noe.

Jeg ser også mange positive initiativ, særlig i forholdet mellom kommunen og innbyggerne. Mange kommuner er opptatt av hvordan de kan hente inn synspunkter og engasjere innbyggerne i utformingen av de lokale beslutningene. Hovedstikkordene er informasjon og invitasjon til deltakelse. Tiltak som enkelte kommuner arbeider med er f. eks. åpne spørretimer, informasjonsaviser, TV og radiooverføringer av debatter, legge til rette for tilgjengelige og synlige politikere, og rette fokus mot ungdommen. Jeg har også merket meg den store interessen for miljøsaker lokalt. Jeg tror at arbeidet med å lage lokale handlingsplaner og miljøtiltak for det neste århundre, kalt Lokal Agenda 21, kan fungere som en vitalisering av lokaldemokratiet.

Også i det voksende engasjementet fra kommuner og fylkeskommuner i internasjonalt samarbeid, ligger det et potensial for å mobilisere et lokalt engasjement.

Det er altså ikke entydig at vi står overfor en krise i lokaldemokratiet. Men jeg vil nevne at det er nedsatt et bredt sammensatt utvalg som skal se nærmere på valgloven, og som bl.a. skal drøfte årsaker til den lave valgdeltakelsen og vurdere mulige tiltak for å motvirke denne tendensen.

Demografi, tjenestetilbud og arbeidsmarked

Kommunesektoren har mange og krevende oppgaver som skal løses i årene som kommer, og sektorens behov for arbeidskraft vil trolig øke. Dette skyldes både endringer i befolkningens sammensetning og i kommunenes oppgaver. Noen eksempler kan illustrere dette:

Det blir flere eldre som trenger pleie- og omsorgstjenester. Stortinget har vedtatt en handlingsplan for bedre eldreomsorg som bl.a innebærer økt personalbehov. Det samme gjelder for psykiatrisatsingen.

10-årig grunnskole er nå innført. Samtidig øker elevtallet i grunnskolen, uavhengig av grunnskolereformen. Dette bidrar til å øke etterspørselen etter lærere.

Økt barnehageutbygging fram til år 2000 fører til økt behov for førskolelærere.

Brukerperspektivet

I tillegg til at innbyggernes behov for kommunale tjenester endrer seg i takt med befolkningsutviklingen, er det også grunn til å tro at innbyggernes krav til offentlige tjenester vil øke.

Innbyggernes forhold til kommunene kan deles inn i tre roller: vi er velgere, betalere og brukere.

En spørreundersøkelse fra 1996 viser at brukerorienteringen er viktigst for innbyggerne og vil forsterkes i årene fremover. Vi stiller stadig større krav til de tjenestene som kommunen vi bor i tilbyr oss. Dersom innbyggerne, eller rettere sagt brukerne, trenger andre tjenester enn det som tilbys, må kommunen omstille og tilpasse tjenestene på en bedre måte.

Flere brukerundersøkelser i kommunene er også gjennomført. Den siste store undersøkelsen er omtalt i junirapporten (1998) fra Det tekniske beregningsutvalg for kommunal og fylkeskommunal økonomi. Denne bekrefter inntrykket fra tidligere undersøkelser: Folk er stort sett fornøyd med de kommunale tjenestene. Brukergruppen er mer fornøyd enn innbyggerne totalt sett. En måte å tolke disse resultatene på er at de som f. eks har fått barnehageplass eller sykehjemsplass er fornøyde, mens de som ikke har fått er misfornøyde. Videre kan brukerne være mer fornøyd fordi de har kjennskap til tjenesten, mens de andre innbyggerne kan ha fått sin informasjon fra media, som dessverre har en tendens til å fokusere på de negative eksemplene.

Rekruttering / kompetanseutvikling

Det er de ansatte som møter brukerne ansikt til ansikt. Derfor vil det være de som først får merke endringen i befolkningens sammensetning og endrede og økte krav til tjenestene.

De ansatte spiller en viktig rolle for at kommunesektoren skal klare utfordringen med å tilfredsstille den økte etterspørselen etter tjenester og de økte kravene til kvalitet.

Antall sysselsatte i kommunesektoren var ved årsskiftet 1997/98 468 000. Av disse var 367 000 ansatt i kommunene og 111 000 ansatt i fylkeskommunene. Dette utgjør 23,3 % av samtlige sysselsatte i Norge.

På flere områder er det nå knapphet på arbeidskraft, både i privat og offentlig sektor. Dette skaper utfordringer for kommunene som arbeidsgivere: Hvordan rekruttere og beholde medarbeidere, og hvordan sikre seg kompetente arbeidstakere?

Staten kan på noe lengre sikt avhjelpe kommunenes etterspørsel etter arbeidskraft ved ulike tiltak. Fra 1998 er det iverksatt en fire-årig handlingsplan for helse- og omsorgspersonell. Gjennom denne planen er de personellmessige sidene av helsereformene og eldresatsingen konkretisert i ulike tiltak. Regjeringens satsing på barnehager krever flere førskolelærere. I år har vi lagt opp til å utdanne 2000 nye førskolelærere.

Vi ønsker å tilpasse utdanningstilbudet til behovet for arbeidskraft og legge bedre til rette for at voksne skal kunne utdanne seg etter at de har begynt i arbeidslivet. Vi mener det er viktig å satse mer på fjernundervisning og undervisningsopplegg bedre tilpasset de voksnes behov. Det er nedsatt flere offentlige utvalg som skal jobbe med oppfølging av Stortingsmeldingen om Kompetansereformen. Bl.a. skal man se på permisjonsbetingelser i forbindelse med utdanning, og reglene i Lånekassa. Vi har også satt igang et arbeid med å utvikle et system for å dokumentere folks "realkompetanse". Realkompetanse er det en person kan, men som ikke er dokumentert fra en utdanningsinstitusjon. Ved et slikt system blir det lettere å vise sine ferdigheter, og en kan slippe å ta hele eller deler av en utdannelse som en likevel har tilfredsstillende kompetanse i.

Ordninger som gjør det lettere for voksne å ta utdanning vil komme både den enkelte, arbeidslivet og samfunnet til gode. For å lykkes med å utvikle et bedre system for livslang læring er det avgjørende at vi har arbeidslivet med oss. Jeg har også lyst til å si, nettopp til dere, at som arbeidstaker er det viktig å ha en arbeidsplass som byr på utfordringer. Når utfordringene mestres, er det spennende å jobbe. Derfor vil det være i den enkelte arbeidstakers interesse å kunne følge utviklingen innen sitt fagområde.

Integrering av innvandrere

I tillegg til kompetansetiltak, er det viktig at kvalifiserte personer kommer i arbeid. Jeg tenker spesielt på innvandrergruppen, hvor det fremdeles er høy ledighet. Vi har alle lest avisoverskriftene om innvandrere med relevant kompetanse som ikke engang kommer så langt som til intervju til de mange stillingene de har søkt.

Forskning viser at i ansettelsesprosesser blir innvandrere oftere vurdert etter forestillinger om hvilke egenskaper de har enn etter faktiske kvalifikasjoner. Dette er et tankekors, og jeg mener det er nødvendig å heve bevissthetsnivået hos alle, og særlig hos ledere og andre personalansvarlige med ansvar for rekruttering.

At Norge er blitt et flerkulturelt samfunn bør i større grad reflekteres i forvaltningen. Rekruttering til arbeidslivet er derfor et viktig politisk satsingsområde. Regjeringen ønsker en aktiv rekruttering av kvalifiserte personer med innvandrerbakgrunn til alle nivåer innen offentlig sektor. Dette vil vi blant annet gjøre i dialog med kommuner og fylkeskommuner. Både stat og kommune har her mye ugjort. Jeg har dessverre en mistanke om at det private næringsliv ligger et hestehode foran offentlig sektor, når det gjelder å utnytte den ressursen som innvandrerbefolkningen representerer.

Internasjonal forskning viser at kulturelt mangfoldige grupper håndterer problemer mer kreativt og nytenkende enn mer homogene grupper. Det er på tide at både offentlig og privat sektor tar dette til etterretning og sørger for at arbeidslivet tar i bruk den ressursen som innvandrerbefolkningen i Norge representerer.

Rammer for kommunenes virksomhet

Kommunesektorens tjenestetilbud må tilpasses de ytre rammebetingelsene. I tillegg til demografi og befolkningens behov for tjenester, og kravene som stilles til kvalitet og utvikling, er selvfølgelig også statlig styring og økonomi viktige rammebetingelser.

Statlig styring

Det er på det rene at for sterk statlig styring avgrenser interessen for lokalpolitiske spørsmål. Omfattende bruk av øremerkede tilskudd og nasjonale standardkrav kan gi innbyggere og politikere inntrykk av at kommunen er noe som forvalter statlig politikk; at kommunen er et slags administrativt organ for staten. Det blir dermed lite rom for lokale vurderinger. Jeg tror vi kan ha gått for langt i en slik retning, selv om jeg også mener at en viss statlig styring er nødvendig. Det er ikke noe enten eller. Det er en avveining - mellom nasjonale hensyn og hensynet til lokalt selvstyre.

Kommunenes tjenesteyting er regulert gjennom kommuneloven og annet lovverk, de såkalte særlovene. Regjeringens generelle holdning er at omfanget av detaljregulering bør reduseres, bl.a gjennom forenkling av lover og regler. For at det lokale folkestyret skal ha et reelt innhold, må kommunene ha anledning til å velge ulike løsninger ut fra lokale forutsetninger og behov. På noen viktige områder hvor kommunene har ansvaret for tjenesteproduksjonen, er det nødvendig med nasjonale standardkrav. Dette gjelder bl.a innenfor helse- og utdanningssektoren.

Kommuneloven og de vedtatte endringene i særlovene gir kommunene stor frihet til selv å fastsette hvordan virksomheten skal organiseres. Om det f. eks. er hensiktsmessig med interkommunalt samarbeid på ulike områder og om konkurranseutsetting skal iverksettes er det opp til lokalpolitikerne å avgjøre. Jeg har tillit til at lokalpolitikere har minst like stor ansvarsfølelse som stortingspolitikere når det gjelder å prioritere innbyggernes grunnleggende velferdsbehov.

Nytt system for rapportering fra kommunesektoren til staten - KOSTRA

Vi mener at det nye systemet for rapportering fra komunesektoren til staten - KOSTRA - vil kunne bli et godt verktøy for å sammenligne ressursbruk og tjenestetilbud mellom kommuner og mellom fylkeskommuner. Målet er at systemet skal være fullt utviklet og iverksatt fra år 2000. Dette vil være til hjelp for kommunesektoren selv. Det blir lettere å følge med på hvordan andre kommuner prioriterer. Sammenligningen gir mulighet for å finne frem til tjenesteområder hvor det går an å effektivisere. I tillegg mener vi at dette rapporteringssystemet vil være administrativt besparende for kommunesektoren. Prinsippet i KOSTRA er at det skal rapporteres én gang, men at opplysningene skal brukes flere ganger. Dette er viktig - for det er en belastning å bruke mye tid på rapportering.

Kommuneøkonomi

Det er kommunene og fylkeskommunene som har ansvaret for de mest sentrale velferdsoppgaver i det norske samfunn, og arbeidet med å realisere den videre eldresatsingen og satsingene i helsesektoren er prioriterte oppgaver for Regjeringen i 1999. Dette er kostnadskrevende oppgaver som det er knyttet store forventninger til fra folk flest. Kommuner og fylkeskommuner står derfor midt i den politiske hverdagen, med forventninger og press på tjenestene som skal produseres innenfor fastlagte økonomiske rammer. Jeg har forståelse for at dette er en vanskelig og krevende situasjon, og at følelsen av at pengene og kreftene ikke strekker til kan bli påtrengende. Når de økonomiske rammene blir strammere, vil mange ansatte kanskje oppleve at deres arbeidsbetingelser blir tøffere.

Men kommunalforvaltningen har en meget viktig plass i norsk økonomi, og er derfor også et sentralt element i finanspolitikken. Det vil si at utformingen av det finanspolitiske opplegg har stor betydning for de økonomiske rammene for kommunesektoren. Jeg vil understreke at et fornuftig finanspolitisk opplegg også kan gi positive uttellinger for kommunesektoren, bl.a. gjennom bidrag til reduserte renter.

Budsjett 1999

Rammen for kommunesektorens inntekter i 1999 utgjør 201 milliarder kroner, fordelt på skatt, rammeoverføringer, øremerkede tilskudd og gebyrinntekter mot 190 milliarder i 1998. De reelle inntektene økes med 2,6 milliarder kroner fra 1998 til 1999.

Denne inntektsveksten for kommunesektoren er først og fremst knyttet til handlingsplaner på prioriterte områder som kreft, utstyr, psykiatri og eldreomsorg. Aktiviteten på disse satsingsområdene er i tillegg til øremerkede tilskudd også avhengig av egenfinansiering fra kommunene.

I 1999 står kommunesektoren også overfor betydelige kostnader. Disse er knyttet til:

årets lønnsoppgjør

økte pensjonspremier

utvidet arbeidsgiverperiode i sykelønnsordningen

og økte renteutgifter

Årets lønnsoppgjør er et gunstig oppgjør for de ansatte. Baksiden av medaljen er at det også går utover kommuneøkonomien fordi kommunenes økte lønnsutgifter som vanlig og naturligvis ikke blir kompensert av staten, men må dekkes innenfor kommunene totale inntekter.

Siden pensjonspremiene følger lønnsutviklingen, vil også de øke i både 1998 og 1999.

I tillegg har vi i 1999-budsjettet foreslått å utvide den perioden der arbeidsgiverne har ansvar for å utbetale sykelønn fra 2 uker og 2 dager til 3 uker. Dette forventer vi gir kommunene økte lønnskostnader på 190 millioner kroner. Vi forutsetter at kommunene skal behandles på lik linje med andre arbeidsgivere, og går derfor ikke inn for å kompensere dette. På den andre siden foreslår vi å kutte ned ferien med en dag. Dette vil bidra til å dempe presset i landets økonomi, og gir kommunene som arbeidsgiver en mulighet for innsparing.

Kommunesektorens nettogjeld er på i underkant av 50 milliarder kroner. Dette gjør sektoren svært følsom for renteendringer. Siden kommuneøkonomien er så følsom overfor svingningene i renter og lønnsutvikling, er sektoren tjent med et økonomisk opplegg som bidrar til å dempe renteutviklingen og lønnsveksten.

Selv om det blir et stramt opplegg i 1999, forutsetter vi likevel at økte inntekter til enkeltsektorer gir grunnlag for ny aktivitet. Dette avhenger også av hvordan kommunesektoren selv tilpasser seg de økonomiske rammebetingelsene. Gjennom omprioritering og effektivisering må det frigjøres ressurser som kan vris over til satsingsområdene.

Innenfor en stram budsjettpolitikk prioriterer vi helse- og omsorg:

Den omfattende utbyggingen av eldreomsorgen som Stortinget har vedtatt, skal fortsette. Vi foreslår å øke bevilgningen til pleie- og omsorgstjenestene med om lag 1.450 mill kroner. Kommunenes planer for 1998 viser at handlingsplanen så langt har ført til en betydelig aktivitet i kommunene. For å gi kommunene noe mer tid til å planlegge og gjennomføre byggeprosjektene, foreslår vi at planperioden utvides med 2 år til 2003. Målet om 24 400 nye sykehjemsplasser/omsorgsboliger og 12 000 årsverk, slik det er skissert i handlingsplanen, står naturligsvis fast.

I tillegg til eldreomsorgen prioriterer vi utstyr på sykehus, krefttiltak og styrking av psykiatri-tilbudet:

En 5 årig plan for å bedre utstyrssituasjonen i norske sykehus er vedtatt. Hele satsingen vil bli på i underkant av 3 milliarder kroner. I forslaget til statsbudsjett for 1999 har vi foreslått å øke bevilgningen til utstyr ved sykehus med 130 mill. kroner. Dette, og tilleggsbevilgningen på 300 mill. i Revidert nasjonalbudsjett for inneværende år, er første del av Regjeringens utstyrssatsing.

Satsing på krefttiltak er på i overkant av 2 milliarder kroner, over en 5-års periode. Som et første trinn i satsingen har vi for 1999 foreslått å bevilge 135 millioner kroner. Vi foreslår at 85 millioner kroner av disse går til utbygging av strålekapasiteten gjennom utvidelse av antall strålemaskiner ved sentralsykehusene, statlige sykehus og ved såkalte satelittavdelinger ved enkelte sentralsykehus.

Stortinget har også gitt sin tilslutning til en 8-årig handlingsplan for å styrke tilbudet til mennesker med psykiske lidelser. Som et første skritt foreslår vi i 1999-budsjettet å styrke psykiatrien med 400 mill. kroner. I opptrappingsplanen har vi totalt lagt til grunn 4,6 milliarder kroner i reell økning i forhold til driftsnivået i 1998 og 6,3 milliarder kroner i investeringer i løpet av planperioden fra 1999 til 2006. På grunn av personellsituasjon legger vi, som vi også tidligere har varslet, opp til sterkest opptrapping mot slutten av planperioden.

Oppgavefordelingen

En annen viktig rammebetingelse for kommunesektoren er prinsippene for fordeling av oppgaver mellom staten og kommunesektoren. Jeg vil gjerne nevne for dere at vi har satt ned et offentlig utvalg for å se på denne oppgavefordelingen med et spesielt fokus på regionnivået i norsk forvaltning. Utvalget skal avgi innstilling innen 1. juli i 2000. Om utvalget kommer til å foreslå endringer i den oppgavefordelingen vi har, er det vanskelig å spå noe om på dette tidspunktet. Men det kan jo være mulig at dette arbeidet vil få konsekvenser for kommune-Norge om, la meg si, 5-10 år. Noe som jeg ihvertfall er helt sikker på, er at uansett hva utvalget kommer frem til, så vil det bli en interessant debatt.

Avslutning

Som jeg har pekt på i dag, står kommunesektoren overfor store utfordringer i årene som kommer. Disse utfordringene vil i høyeste grad også berøre dere som ansatte. Raske samfunnsendringer gjør at en blir nødt til kontinuerlig å være opptatt av utvikling og omstilling også i kommunesektoren, ellers blir vi sittende fast med strukturer som ikke er i stand til å takle nye behov og utfordringer. La oss alle bidra til at kommunesektoren framstår som en positiv og dyktig tjenesteprodusent også i årene som kommer.

Tusen takk for oppmerksomheten !