Statsråd Ragnhild Queseth Haarstad

Kommunenes rolle: Økonomi, arbeidsmuligheter og behovet for regionalt samarbeid

Innledning ved Fjellregionkonferansen på Otta 3. og 4. mars 1998

Kjære fjellfolk!

Takk for invitasjonen til Fjellregionkonferanse her på Otta. Det er interessant og nytt at representanter fra fjellkommunene fra en større del av landet kommer sammen for å drøfte felles utfordringer.

I dag er mange politiske partier positiv til en offensiv satsing i distriktspolitikken, men jeg tillater meg på vegne av Regjeringen å ta noe av æren for dette. Voksenåsenerklæringen gir et bredt og offensivt grep på distriktspolitikken, noe som de andre partiene har blitt nødt til å forholde seg til. Voksenåsen følges opp systematisk. Regjeringen hadde i januar for første gang, så langt jeg vet et eget seminar om distriktspolitikken. Mange har sikkert også lagt merke til statsministerens utspill om distriktspolitikken den siste tiden. Det pågår et konstruktivt arbeid på bred front i departementene og koordinert av KRD og et eget statssekretærutvalg. Forutsetningene for et offensivt regionalt utviklingsarbeid burde derfor være til stede.

Særlige utfordringer for fjellkommunene

Fjellregionene eller fjellområdene har hittil ikke representert noen egen kategori i tenkning og språkbruk i distrikts- og regionalpolitikken. Jeg synes derfor det kan være interessant om vi innledningsvis prøver å få en oversikt over de områdene av landet som fortjener denne betegnelsen.

Fjellregionene i betydningen fjellkommunene er mer enn de øverste kommunene i Østerdalen og Gudbrandsdalen. Det hersker sikkert uenighet om hvilke kommuner som kan/bør betegnes som fjellkommuner, men det er ihvertfall sikkert at de kommunene som arrangerer denne konferansen kaller seg "fjellkommuner". Etter det som er opplyst dreier dette seg om 24 kommuner. I tillegg vil jeg anslå at det er det samme antall i fylkene Buskerud, Telemark, Aust- og Vest-Agder, Trøndelag og Nord-Norge som har de samme naturgitte forutsetninger.

Fjellkommunene er først og fremst karakterisert ved at de er innlandskommuner. De fleste av disse kommunene er landbruksavhengige kommuner med melkeproduksjon og til dels skogsdrift. Mange er viktige reiselivskommuner og har rike kulturelle tradisjoner knyttet til den gamle bondekulturen. Flere er i tillegg viktige vannkraftprodusenter.

Mange av disse kommunene opplever i dag nedgang i folketallet. Årsaken er en kombinasjon av utflytting og en aldrende befolkning. Befolkningsstrukturen i mange av disse kommunene har hatt en negativ utvikling over flere år. Tidligere kunne en viss andel av ungdomskullene flytte fra hjemstedet uten at dette medførte nedgang i befolkningen, men i dag fødes det også stadig færre barn pr. familie i distriktene. Det er derfor viktigere enn noen gang å skape interessante arbeidsplasser og trivelige samfunn som de unge ønsker å flytte tilbake til etter endt utdanning.

De kommunene som her er arrangører har relativt gode kommunale inntekter sammenlignet med et gjennomsnitt av landets kommuner. Inntektene varierer imidlertid mye fra kommune til kommune, og det er i særlig grad knyttet til hvorvidt kommunen er en kraftkommune eller ikke. I disse kommunene er ressursinnsatsen målt i antall årsverk innen sentrale tjenester, høyere enn landsgjennomsnittet. Årsaken kan være at kommunene satser mye på å løse de viktigste kjerneoppgavene, men en kan også tenke seg at vanskelig geografi fordyrer det kommunale tjenestetilbudet. Den store andelen eldre i disse kommunene fører i tillegg til et stort behov for viktige kommunale tjenester. Det er kombinasjonen av at de er innlandskommuner og av avstanden til større befolkningssentra som utgjør de viktigste fellestrekket for disse kommunene.

I denne korte beskrivelsen av "fjellkommunene" er det lett å se at de er det vi også kaller distriktskommuner. Alle kommunene hører til det distriktspolitiske virkeområdet. Disse kommunene har tilgang til de aller fleste av de distriktspolitiske virkemidlene.

Utfordringer for distriktsnorge og ny distriktssatsing

Det er derfor vanskelig å si noe om utfordringene for fjellkommunene uten å si noe generelt om utfordringene for distrikts-norge. Jeg vil derfor peke på noen viktige utfordringer samtidig som jeg presenterer sentrumsregjeringens strategier for en økt distriktssatsing.

Sentrumsregjeringen vil videreføre de viktigste distriktspolitiske virkemidlene som eksisterer i dag. I tillegg vil vi i løpet av våren komme med flere konkrete tiltak for en økt distriktssatsing. Vi vil ta hele landet i bruk. Vi mener en stabil bosetning er en forutsetning for å kunne realisere viktige samfunnsmål knyttet til ressursutnyttelse, miljø, velferd og trivsel.

Dagens hovedutfordring er å stoppe flyttestrømmen fra distriktene til sentrale områder. Flytting er blant annet knyttet til at en langt større andel av de unge, og ikke minst kvinnene, tar høyere utdanning. Når de unge har investert i utdanning blir kravene til utfordrende arbeidsoppgaver større. Når både menn og kvinner ønsker et aktivt yrkesliv, setter dette krav til at begge har mulighet til å finne interessant arbeid på samme sted.

For å møte de utfordringene vi står overfor i dag, er det nødvendig med en bred tilnærming til distriktsutvikling. I Voksenåsen-erklæringen peker vi på at en politikk for utvikling av livskraftige lokalsamfunn må bygge på følgende hovedpilarer:

1. Kommunene må settes i stand til å opprettholde sysselsetting og ivareta grunnleggende velferdsoppgaver og likeverdige tjenestetilbud i hele landet
2. Som basisnæringer for bosettingen i distriktene må primærnæringene gis økonomiske og sosiale rammevilkår som kan sikre rekruttering og utnyttelelse av lokale ressurser
3. Den økonomiske politikken og den generelle næringspolitikken må legge til rette for utnytting av naturgitte fortrinn og utvikling av arbeidsplasser i små og mellomstore bedrifter, bl.a. ved å utnytte de muligheter for desentralisering som ligger i ny teknologi
4. Ulike distriktspolitiske virkemidler og utbygging av infrastruktur skal bidra til å redusere avstandskostnadene og gjøre næringslivet i distriktene konkurransedyktig

Først vil jeg slå fast at kommunene er viktige aktører i distrikts- og regionalpolitikken. Vi kan bare klare å redusere og eventuelt stoppe flyttestrømmen dersom vi får til et godt og nært samspill mellom kommunene, fylkeskommunene og staten. Først da vil befolkning og næringsliv tro på at det har skjedd noe varig nytt og bedre for framtida i distriktene. Det er klart at den kommunale økonomien er viktig både direkte og indirekte for kraften i kommunenes næringsutviklingsarbeid. Kommunene i landet sett under ett har hatt en reell økning i de frie inntektene de siste årene, og derfor i utgangspunktet forholdsvis stor handlefrihet. Samtidig har det vært en vekst i folketallet, og befolkningssammensetningen er endret. For landet sett under ett har barnetallet gått opp og antall eldre har økt. For kommunene betyr dette press på kommunale kjerneoppgaver som skole og eldreomsorg. Betydningen og veksten i kommunal sektor gjenspeiles også på sysselsettings- utviklingen. Fra 1990 til 1997 har antall utførte årsverk i kommunal sektor økt med om lag 70 000. I mange distriktskommuner er kommunen den største arbeidsgiveren, og har særlig stor betydning for kvinnesysselsettingen. Sentrumsregjeringen vil sikre sysselsettingen i kommunal sektor og gi kommunene rammebetingelser som gir befolkningen trygghet for nødvendige tjenester. Evalueringer har vist at det aller viktigste kommunene kan gjøre for næringsutvikling er å gjøre sine primære tjenesteoppgaver godt og dermed gi god service til både næringsliv og befolkning.

Evalueringer har også vist at kommunale holdninger er viktig. I kampanjen "Etableringer gir vekst for alle" fokuserte Kommunal- og arbeidsdepartementet på kommunens ansvar for å støtte opp om entrepenørene. Det er kort avstand fra kommunehuset og den enkelte innbygger i distriktsnorge. Det gir kommunen og næringskonsulenten en god mulighet til å motivere og ta vare på potensielle entreprenører og kreative personer.

Kommunal- og regionaldepartementet har virkemidler som retter seg både mot kommuner, fylkeskommuner, enkeltindivider og mot næringslivet. I den fremtidige distriktspolitikken må vi gi rom for utvikling og nyskaping. Dette gjelder både i forhold til de tradisjonelle distriktsnæringene, som landbruk og fiskeri, og i forhold til annen type næringsvirksomhet. I dette arbeidet har departementet en god dialog med andre departementer. I årene fremover blir en av de viktigste utfordringene for næringslivet i distriktene å skaffe seg nødvendig kompetanse og arbeidskraft. Utbyggingen av en desentralisert høyskolestruktur skulle bidra til at alle regioner fikk tilgang på nødvendig kompetanse, men situasjonen i dag er likevel at mange av de med høyere utdanning flytter. Det viser seg at bedrifter i Oslo-området ofte er flinkere til å markedsføre seg overfor ungdom enn distriktsbedriftene. Næringslivet i distriktene må bli flinkere til å gjøre seg synlig for distriktsungdommen, også i den perioden hvor de unge er under utdanning. Til å bistå bedriftene i dette arbeidet har Kommunal- og regionaldepartementet etablert et program som heter SMB-kompetanse for å stimulere små- og mellomstore bedrifter til å rekruttere personer med høyere utdanning.

I tillegg til å sikre arbeidsplasser og nødvendige offentlige og private tjenestetilbud, må distriktene hevde seg i konkurransen med storbyene også når det gjelder sosialt miljø og fritidstilbud. Kultursatsing kan skape både flere interessante arbeidsplasser og et mer spennende kulturtilbud.

Mange ungdommer er i tillegg opptatt av de holdningene som preger mange lokalsamfunn i distriktene. For mange oppleves ikke de nære og tette sosiale båndene mellom folk som trygghet, men som begrensende i forhold til egen utfoldelse. Vi må arbeide for å utvikle lokalsamfunn med mer takhøyde og toleranse. Vi må akseptere et større mangfold av livsstiler og levemåter. Jeg vil særlig understreke betydningen av en slik romslighet i forhold til de som flytter til distriktene, enten de er tilbakeflyttere eller nyinnflyttere.

Distriktene står for verdier og livsformer som særlig appellerer til nyetablerte småbarnsforeldre. Når barna er små er sosialt nettverk og tilgjengelige besteforeldre/barnevakt ofte viktigere enn moderne utesteder. Distriktene har ofte god barnehagedekning, skoler med mindre skoleklasser og generelt gode oppvekstkår for barn. Vi må bygge videre på disse fordelene. I Vågå har kommunen arrangert flere møter med utflyttet distriktsungdom som bor i Trondheim og Oslo. Vågå er en av pilotkommunene i vår utkantsatsing, og målet er at blant annet erfaringene fra arbeidet i Vågå skal formidles til andre kommuner med lignende utfordringer.

Som dere sikkert har oppdaget har det kommet flere enkeltforslag til tiltak for å stoppe flyttestrømmen. Jeg har tatt opp noe av det som jeg ser på som de viktigste utfordringene i distriktspolitikken fremover. Jeg har ikke tenkt å gå inn på de konkrete forslagene vi arbeider med, men henvise til det innlegget statssekretær Per. N. Hagen skal ha i morgen, og den årlige redegjørelsen om distrikts- og regionalpolitikken som skal legges frem for Stortinget 30. april i år. I redegjørelsen vil jeg presentere bakgrunnen for- og helheten i regjeringens nye distriktssatsing.

Interkommunalt samarbeid generelt

Ved denne anledning vil jeg legge særlig vekt på det interkommunale samarbeidet.

Som hovedregel ser Regjeringen interkommunalt samarbeid som et bedre alternativ for småkommunene enn kommunesammenslåing, og ser på samarbeid som et langt bedre alternativ for småkommunene enn kommunesammenslåing. Initiativet til interkommunalt samarbeid må komme fra de aktuelle kommunene. Historien har vist at sentrale initiativ i en slik prosess lett blir mistenkeliggjort. Etter min mening kan det imidlertid være riktig, i enkelte sammenhenger, å arbeide for et sterkere og mer forpliktende samarbeid mellom kommuner på enkelte områder. Jeg er ikke redd for at dette skal føre til et "fjerde forvaltningsnivå". Med interkommunalt samarbeid, tenker jeg på et fleksibelt og funksjonelt samarbeid mellom selvstendige kommuner og på frivillig basis.

Kommunalt samarbeid er viktig, både generelt og i forhold til kommunalt næringsarbeid spesielt. Regjeringen har som overordnet målsetting å arbeide for et samfunn bygd på demokratiske verdier som fremmer bred deltakelse, rettferdig fordeling, trygghet gjennom fellesskapsløsninger og innflytelse og frihet for den enkelte.

Dette er en ambisiøs, men viktig målsetning. Jeg er opptatt av at innbyggerne både skal ha reell påvirkningsmulighet i et aktivt lokaldemokrati, og være sikret likeverdig tjenestetilbud uansett bosted.

Kommunene har mange, og uensartede oppgaver som må løses på ulike måter. Samarbeidsløsninger med andre kommuner kan i mange tilfeller gi bedre ressursutnyttelse og øke kvaliteten og omfanget på tjenestene. Samarbeid mellom kommunene er ikke noe nytt. Omfanget har vært varierende og knyttet til hvilke oppgaver kommunene til enhver tid har hatt ansvar for. Interkommunalt samarbeid har sin styrke i at det er en fleksibel ordning. Samarbeidet kan organiseres på ett eller flere saksområder og avvikles når kommunene ikke lenger ser samarbeidet som formålstjenlig. Å styrke det kommunale samarbeidet er en utfordring for hele kommunenorge.

Dagens lovverk understreker at kommunene og fylkeskommunene selv kan ta initiativ til interkommunalt samarbeid på alle områder så sant samarbeidet ikke medfører at kommunestyret gir fra seg sin beslutningsmyndighet. Kommunestyret eller fylkestinget kan imidlertid delegere begrenset myndighet til andre organ.

Som jeg sa innledningsvis, er jeg opptatt av kommunenes og fylkeskommunenes frihet til selv å bestemme organiseringen av den kommunale virksomheten. Dette medfører også at kommunestyrene og fylkestingene selv i stor utstrekning bør bestemme hvilke interkommunale organ man vil ha, og hvilken myndighet som skal legges til organet. Dagen lovverk ivaretar dette hensynet på en rimelig måte samtidig som det ikke legger hindringer i veien for å etablere interkommunalt samarbeid.

Det finnes flere gode eksempler på vellykket interkommunalt samarbeid. Den forrige regjeringen inviterte kommuner i 10 områder til å utrede fordeler og ulemper ved endringer av kommune-inndelingen. Sentrumsregjeringen ønsket å rette et mer konkret fokus på muligheter for et utvidet interkommunalt samarbeid og ga en tilleggsbevilgning for å få dette gjort. Disse utredningene kan gi interessante analyser med viktige innspill til nye områder og samarbeidsformer for interkommunalt samarbeid. Men det viktigste arbeidet i denne forbindelsen blir å formidle ideer og tiltak slik at flere kommuner kan vurdere om tiltakene passer også for dem. Departementet vil derfor, etter at utredningene er avsluttet, formidle resultatene på en måte som gjør at alle kommunene kan dra nytte av dem. Samtidig vil vi - så langt som mulig - være medspillere i å tilrettelegge rammebetingelsene for interkommunalt samarbeid.

Jeg vil også gjerne nevne et interessant eksempel på samarbeid i Ytre Sogn. Kommuner i denne regionen ser nå på mulighetene til samarbeid om økonomistyringen i kommunene gjennom en felles IT-plattform. I forprosjektet vurderte man ulike modeller for samarbeid om lønnsregnskap, innkreving av kommunale avgifter, føring av regnskap for kirkelig fellesråd, arbeidsgiverkontroll, økonomiske analyser av styringsdata, kompetanseutvikling, personal-administrasjon og samfunnsinformasjon. Jeg er spent på å se om kommunene klarer å komme frem til et konkret samarbeid på dette området. Dersom prosjektet blir vellykket kan det gi inspirasjon til lignende samarbeid i andre kommuner.

Interkommunalt samarbeid kan bidra til at kommunen bruker sine driftsbudsjetter mer effektivt samtidig som innbyggerne kan få flere og får kvalitativt bedre tjenester. Dette bør gi flere kommuner et positivt syn på samarbeid.

Interkommunalt næringssamarbeid

Interkommunalt samarbeid for næringsutvikling er meget utbredt. Svært mange av landets kommuner har inngått avtaler med nabokommuner om en form for regionsamarbeid med næringsutvikling som formål. I noen regioner har dette vært hovedformålet eller eneste formål, men i de fleste av regionene er næringssamarbeidet kombinert med andre samarbeidsformål.

Allerede i 1992 viste en undersøkelse som Kommunaldepartementet fikk utført at 80 prosent av alle kommunene her i landet deltok i en eller annen form for interkommunalt samarbeid om generell næringsutvikling. Trolig har omfanget av interkommunalt samarbeidet økt ytterligere i de vel fem årene som har gått siden denne undersøkelsen. Det har også dannet seg et inntrykk av at det etablerte samarbeidet har blitt forsterket de senere årene; selv om vi foreløpig ikke har noen systematisk dokumentasjon for dette.

Det er ikke lett å peke på konkrete resultater av regionalt samarbeid hittil, men utviklingen tyder på at betydningen av samarbeid er økende. En forståelse av betydningen av regional tilpassing og tilrettelegging for næringsutvikling er bl.a. utgangspunktet for den nye ordningen med regionale utviklingsprogrammer.

Som jeg tidligere har påpekt er det nødvendig med en offensiv for å snu dagens flyttestrøm mot sentrale strøk. Kommunen er en viktig aktør i den sammenheng. Vi må imidlertid erkjenne at kommunene lett kan bli for små og maktesløse i forhold til de utfordringene de står overfor. Interkommunalt samarbeid kan derfor være en god løsning for å styrke kommunene.

Jeg tenker da på at en region som regel har klarere felles og sammenfallende interesser enn et helt fylke. Med regioner mener jeg områder som i stor grad utgjør et sammenhengende arbeids- og boligmarked, og f.eks. marked for tjenester både til bedrifter og husholdninger. Et stikkord her kan f.eks. være felles kompetanse-utvikling, og jeg vet at nettopp slike formål er viktige for svært mange av de etablerte samarbeidsregionene.

Arbeid med næringsutvikling lokalt og regionalt innebærer i stor grad å utvikle samfunnsfunksjoner som er viktige for næringslivet. Slike funksjoner har svært ofte rekkevidde utover enkeltkommunen. Samtidig har kommunene "sett utenfra" felles interesser. Det er viktig å jobbe videre med å se dette "innenfra" også, utvikle samhold og felles kultur i en naturlig region. Men konferansen her, og mange andre indikasjoner, kan tyde på at det ikke er så nødvendig med "formaninger" lenger. Mye regionsamarbeid er etablert, nå gjelder det bare å stå på og forsterke det.

Variert næringsliv og varierte arbeidsmarkeder er helt avgjørende for å lykkes med en strategi for å bedre befolkningsutviklingen. I distriktene er det for en stor del bare mulig å utvikle slike forutsetninger i regioner, dvs. for sammenhørende områder større enn enkeltkommunen. Dette gjelder også for utviklingen av tilstrekkelige sentra, som ofte må bli regionsentra. Arbeidsmarkedsregionene er ofte ikke alltid sammenfallende med fylkesgrensene. Som tidligere nevnt har mange kommuner og lokalt næringsliv problemer med å rekruttere kvalifisert arbeidskraft. En særlig utfordring er det å skaffe to velutdannede personer arbeid samtidig. I rekrutteringsøyemed vil derfor regionalt samarbeid være nødvendig. Jeg vet at kommuner har gått sammen om felles utlysning av flere ledige stillinger for slik å synliggjøre behovet for arbeidskraft i arbeidsmarkedsregionen, ikke i den enkelte kommune.

I Distriktsmeldingen er en av strategiene å bidra til utviklingen av funksjonelle regioner. Funksjonalitet i forhold til arbeidsmarked, men også i forhold til det vi betegner som regionale verdiskapingsmiljøer er viktig. I dag har kommunene en viktig næringspolitisk rolle, noe vi i utgangspunktet er svært positiv til. Vi ser imidlertid eksempler på at kommunegrenser fungerer som barrierer for konstruktivt samarbeid i enkelte tilfeller. Et viktig ledd i regionutviklingen for bl.a. for å styrke de regionale nærings- og verdiskapingsmiljøene er å få til en stadig bedre samkjøring av nabokommuners næringspolitikk.

Når det gjelder næringsutvikling, er det viktig at region-senterkommunen er seg sitt ansvar bevisst. Det bør være en felles enighet om at de funksjoner/tjenester som ikke behøver å ligge i regionsenteret, blir lagt andre steder i regionen. For å løse dagens utfordringer må en komme bort fra kommunal smålighet i blant annet lokaliseringsspørsmål, og innse at regionsenterets verdi er avhengig av kommunene som sogner til senteret.

Tidligere var næringsutvikling ofte knyttet til fysiske, konkrete investeringer. I dag ser vi en økt betydningen av immaterielle faktorer som kunnskaps-, kompetanse- og næringsmiljøer, eller verdi-skapingsmiljøer; sett i forhold til mer "fysiske" eller materielle faktorer. Denne utviklingen har gjort regionsamarbeid og nært samspill med fylkeskommunen mer aktuelt enn før. Utviklingen i antall etablerte regioner for næringssamarbeid som er registrert gjennom de siste 10 - 15 årene kan også tyde på dette. En stadig mer utstrakt bruk av fylkesdelplaner, bl.a. her i Nord-Gudbrandsdalen er også et interessant tiltak. Når det gjelder statens innsats er de nye regionale utviklingsprogrammene i fylkene, med tilhørende penger, et konkret virkemiddel som allerede synes å ha bidratt til å styrke det interkommunale næringssamarbeidet.

I stadig flere fylker har vi registrert at interkommunale samarbeidsregioner er viktige medspillere for fylkeskommunene når det gjelder utarbeiding og gjennomføring av planer og programmer. Det er viktig at det grunnleggende nivået, nærmest befolkning og bedrifter som programmene egentlig gjelder, kan delta konkret og aktivt i programarbeidet. Men det kan være noe uhåndterlig å la dette gjelde flere titalls enkeltkommuner i et fylke. Jeg mener at en samlet representasjon fra kommunene i en naturlig region er meget hensiktsmessig når det gjelder arbeidet med programmer, og dette synes å bli stadig mer utbredt.

Tiltak for å bedre interkommunalt samarbeid

Det har, helt fra starten av det regionale programarbeidet i 1995 vært en underliggende intensjon, at dette bl.a. skulle bidra til utviklingen av næringsregioner innen fylkene. Utviklingen er som nevnt i full gang.

Jeg tror også det er et behov for å gjøre noe mer. I departementet opplever vi pågang fra regioner som ønsker at vi skal bidra til å videreutvikle deres samarbeid. Med penger og på annen måte. Midler som bevilges over Kommunale næringsfond kan brukes til regionale samarbeidsprosjekt. Kommunal- og regionaldepartementet ønsker også å videreutvikle utkantsatsingen til i større grad å omfatte regioner som pilotprosjekt heller enn enkeltkommuner. Som en første start har Indre Namdal blitt tildelt status som pilotregion. Vi vil premiere regioner med gode og nye tiltak som kan ha overføringsverdi i forhold til andre. I tillegg vil departementet vurdere andre statlige tiltak kan forbedre regionalt samarbeid i tilknytning til arbeidet med å utvikle en strategi for funksjonelle regioner.

Også i Distriktsmeldingen ble det såvidt antydet hvordan man kunne gjøre mer for å fremme, eller kanskje heller tilskynde, samarbeidet med sikte på næringsutvikling. I forhold til satsingen på utvikling av regionale verdiskapingsmiljøer, vil en økt satsing på regionale næringsplaner kunne være et aktuelt tiltak.

Avslutningsvis vil jeg minne om at regioner er mye mer enn interkommunalt samarbeid. Regioner er nesten hva man gjør dem til, i den forstand at man må velge seg de egenskaper man vil gå ut fra for å definere et slikt område. - Jeg sier dette for igjen å trekke fram Distriktsmeldingens funksjonelle regioner. Det man her har tenkt på er regioner som er virkeområder, eller markeder for funksjoner, f.eks. med utgangspunkt i et regionalt senter. Typisk er sammenhørende arbeidsmarkeds- og serviceregioner. Funksjonene, i vid forstand; som utdanning, tjenester, institusjoner, bedrifter; ligger i sin tur til grunn for regionale miljøer. - Slike regioner er tilstede, "i virkeligheten"; uten hensyn til kommunegrenser. Det er et viktig formål å utvikle - utvide og forbedre - slike regioner; f.eks gjennom samferdselstiltak og utvikling av regionale sentra. Vi vil følge opp Distrikts- og regionalmeldingen på dette.

For å få til et sterkere og mer forpliktende frivillig interkommunalt samarbeid, må vi trolig arbeide for å få til en mer helhjertet systematisk og konkret tilrettelegging fra statens side. Jeg tror dette har vært savnet. Regjeringen har intensjoner om en ny og sterkere innsats i denne retningen.

Oppsummering

Jeg er positiv til tendensen til at stadig flere kommuner inngår i interkommunalt samarbeid. På den måten kan en beholde den nærhet til lokalsamfunnene som kommunene har, og samtidig få grep om de større regionale utfordringene og tiltakene. Det gjør det også mye lettere å få til et nært og godt samarbeid med fylkeskommunene og de statlige etatene på fylkesnivå i næringsutviklingsarbeidet.

I utgangspunktet er det kommunenes ansvar å ta initiativ til denne typen samarbeid. Kommuneloven gir åpning for regionalt samarbeid og over kommunale næringsfond kan kommunene bidra med midler til denne typen prosjekter. Det er i det hele tatt få begrensninger fra statens side når det gjelder muligheten for å inngå interkommunalt samarbeid.

Jeg ser klart at regionalt samarbeid er særlig viktig i forhold til de distriktspolitiske utfordringene mange kommuner står overfor. "Fjellkommuner" er distriktskommuner og mange av disse kommunene har selv allerede innsett behovet for samarbeid.

Jeg mener ikke at interkommunalt samarbeid skal erstatte primærkommunen, men inngå som et supplement og en brobygger mellom kommunene og i forhold til omverden. Det vil også i fremtiden bli opp til hver enkelt kommune hvorvidt den ønsker å delta i et slikt samarbeid, og hvordan den enkelte region velger å organisere samarbeidet. Men, statlige myndigheter vil arbeide for å bedre rammebetingelser som fremmer slikt samarbeid. Jeg håper at en ved å sette problemstillingen på dagsorden kan bevisstgjøre både statlige, regionale og lokale myndigheter på betydningen av interkommunalt samarbeid. Lykke til videre med konferansen og samarbeidet!

Lagt inn 3. mars 1998 av Statens forvaltningstjeneste, ODIN-redaksjonen