Politisk rådgiver Eva Margrete Lian

Konferanse om regional samordning av ressurser innenfor næring-, landbruk-, fiskeri-, arbeidsmarked- og distriktspolitikk.

Scandic Hotel, Ålesund 8. -9. september 1998.

Regjeringens ambisjoner for samhandling mellom sektorer.

• nytten og nødvendigheten av samordning
• hovedprinsipper for regional samordning
• handlingsrommet som finnes regionalt
• oppsummering av erfaringene så langt.

Etter at vi i mange år har snakket om samhandling mellom sektorer, har vi nå kommet så langt at vi gjør praktiske ting. Det er derfor en glede for meg å kunne ønske vel møtt til denne konferansen som samler både regionale og sentrale instanser som arbeider med den regionale utviklingen. På denne konferansen skal vi oppsummere hvor vi står og vi skal peke på hovedveier som vi skal gå i den nærmeste tida.

La meg ta utgangspunkt i arbeidet med regionale utviklingsprogrammer- Kommunaldepartementet gjorde de første forsøkene på dette området for flere år siden. Hensikten var å få til en bedre kobling mellom planene på fylkesnivået og den faktiske ressursbruken innenfor sektorene. Det har vist seg at dette arbeidet har gitt positive ringvirkninger og har nå blitt anerkjent som et hovedgrep for å fremme regional utvikling. Dette var som kjent ett av de viktigste budskapene i den regionalmeldinga som ble lagt fram i 1997. Denne meldinga fikk brei støtte i Stortinget. Både fylkeskommunene og statssektorene har sett klare fordeler ved å lage slike regionale utviklingsprogrammer.

For 1998 gav departementet beskjed om at det skulle lages egne utkantstrategier i fylkene, siden flyttebevegelsene mot sentrale strøk var urovekkende. De regionale utviklingsprogrammene gav dermed grunnlaget for å fordele de ekstra ressursene som ble kanalisert til fylkene, samtidig som utkantstrategien gav grunnlaget for den interne fordelingen i fylket. Departementet har også gitt mulighet for at fylkene gjennom sitt regionale utviklingsprogram skal kunne foreslå en omdisponering av de midler som går til henholdsvis tilretteleggingstiltak og bedriftsrettede tiltak.

Jeg skal senere i innlegget ta for meg en del konkrete forhold når det gjelder de regionale utviklingsprogrammene. Innledningsvis er det naturlig for meg å understreke at den nåværende regjering har økt ambisjonene vesentlig når det gjelder samordningen av regionalpolitikken. Dette arbeidet holder nå på å gi praktiske resultater. Fra Voksenåsenerklæringen ble det gitt et klart ønske om at en ønsker å ha et bredt perspektiv på hvordan en vil fremme regional utvikling generelt, og en mer positiv utvikling i distriktene spesielt. Jeg siterer:

"Den distriktspolitiske effekten av innsatsen på politikkområder som f.eks landbruk, fiske, kommuneøkonomi, samferdsel, energi og den generelle økonomiske politikk er meget omfattende. Det er derfor et behov for å samordne den "brede" distriktspolitikken, slik at beslutninger som har betydning for utviklingen i distriktene kan ses i sammenheng med de distriktspolitiske målsettingene".

Dette er bakgrunnen for at KRD tillegges en forsterket rolle som samordningsdepartement for distriktspolitiske spørsmål. Det er en forventning om at departementet skal overvåke virkningen av ulike beslutninger på bosettings- og flyttemønstret og rapportere til Stortinget om den faktiske utviklingen i forhold til de fastlagte mål for distriktspolitikken.

Det er nå et eget statssekretærutvalg som arbeider med disse spørsmålene.

Regjeringens ambisjoner når det gjelder den brede regionalpolitikken kan beskrives langs tre hovedlinjer:

For det første ønsker vi fra Kommunaldepartemenets side å påvirke de andre fagdepartementene for å sikre at distriktsmessige hensyn blir vurdert når departementene vurderer viktige endringer. Arbeidet med distriktsmessige konsekvensutredninger er et viktig redskap her.

For det andre ønsker vi at departementet skal arbeide med helheten slik at enkelttiltakene er samordnet når de treffer brukerne. Det er ikke nok med variert næringsliv i distriktene, men bo- og servicetilbudene skal henge sammen med arbeidsplasstilbudet

Den tredje hovedoppgaven for departementet er å arbeide for at sektorpolitikkene blir åpnet opp på regionalt nivå slik at en ivaretar de særlige regionale forutsetningene og utfordringene som gjelder i de ulike fylkene.

La meg så gå nærmere inn på de erfaringer vi har med regionale utviklingsprogrammer til nå.

Generelt er vi meget godt fornøyd med det engasjementet som sektorene og de ulike etatene har utvist på fylkesnivået. Ideene har blitt akseptert og det er en gjennomgående oppfatning at dette er et nyttig redskap både for å fremme regional utvikling og for å fremme de enkelte sektorenes særlige målsetninger. Den breie deltakelsen her i dag vitner om dette. Vi er også glad for at vi nå har fått styrket samarbeidet på sentralt plan. Som det framgår av programmet er det en rekke departementer og sentrale organer som har samarbeidet om dette opplegget. De enkelte departementene har sine særlige målsettinger og sine spesielle måter å forstå verden på. Men vi tror faktisk at vi kan få fram ekstragevinster eller merverdi ved at vi setter oss ned og drøfter hva slags temaer vi kan samarbeide om. Vår holdning er at synliggjøring av samarbeidsgevinstene for de enkelte sektorer og etater skal bli en viktig drivkraft i det regionale samarbeidsforumet.

La oss ta landbruk. Gjennom bygdeutviklingsmidlene ser vi en samarbeidsarena for utvikling av primærnæringene. I forhold til Fiskeridepartementet ser vi klare berøringspunkter når det gjelder kystnæringer, hvor struktur og utvikling mot mer kompetanse står sentralt. Mot arbeidsmarkedspolitikken har vi felles nytte av å samarbeide om arbeidsmarkedsinformasjon og arbeidsmarkedsregioner, målrettet formidling og virkemidler som forbedrer kompetansen til arbeidssøkerne. Videre har vi samarbeidet med Næringsdepartementet som har hovedansvaret for SND, hvor forholdet mellom landsdekkende virkemidler og de spesielt distriktsrettede er fellesnevneren. I forhold til KS ser vi et felles berøringspunkt når det gjelder arbeidet med å styrke fylkeskommunen som utviklingsaktør. Sist, men ikke minst, samarbeidet med næringslivet selv slik at vi får fram gode planer og programmer, men også slik at bedriftene ser nytte av å bruke de offentlige tiltakene.

Et felles stikkord i det jeg har sagt er kompetanse - og hvordan vi kan utnytte hverandres kompetanse for å møte utfordringene som vi ser komme. Vi tror dette bidrar til å gi merverdi, i den forstand at helheten er mer enn summen av delene. Vi tror også at dere regionalt har et handlingsrom som ikke er fullt ut utnyttet i dag. Det er en utfordring for dere å utnytte denne fullt ut. Dersom det er hindringer for å videreutvikle samarbeidet, ber jeg om å bli gjort kjent med dette så får vi se hva vi kan gjøre.

Selv om mye bra arbeid er utført når det gjelder de regionale utviklingsprogrammene, er det riktig å si at vi fortsatt er i starten av et utviklingsarbeid. Jeg vil kommentere noen områder hvor det er forbedringspunkter.

Fortsatt oppfatter flere fylkeskommuner regionale utviklingsprogram som en fylkesintern prosess og som et dokument som i første rekke berører fylkeskommunen. Dette kommer til uttrykk ved at fylkeskommunene utarbeider utkast til program og deretter sender det på høring til de parter som de i utgangspunkt skal samarbeide med. Dette gjør at det i ettertid ikke er noe eierskap hos disse partene til programmet og at oppfølgingen av den grunn ofte blir svak.

Fra frifylkeforsøkene husker vi at de startet ut med utgangspunkt å lage samordning og innordning på fylkeskommunens premisser, men at dette ikke viste seg å være noe godt grep. Gjennom den læringsposessen som frifylkene gjennomgikk ble det etterhvert langt mer viktig å betone samhandling mellom likeverdige aktører. Jeg vil sterkt understreke at samarbeidsklimaet må preges av det vi lærte gjennom frifylkeforsøkene på dette området. Budskapet som må sendes til alle regionale aktører er derfor at vi må ha respekt for hverandre, vi må bygge tillit og vi må ha vilje til samarbeid og til å tenke nytt og utradisjonelt.

Rapporteringen fra forrige års aktivitet er svak i mange fylker. Det er derfor en utfordring å styrke rapporteringsdelen, bl.a. slik at det gir et bilde av hvordan man har gjennomført de planer som var i programmet. Dette krever også at programmene blir bedre på målformuleringer og med større bevissthet om hvordan man skal måle framgangen. Generelt er det grunn til å vektlegge gjennomføringssida. Analysedel og strategiene er gjennomgående godt utviklet i programmene.

Vi har erfart at det er stort behov for forenkling og bedre integrering av ulike planer og prosesser. Vi har fylkesplan, strategisk næringsplan, årlig utviklingsprogram samt sektorenes virksomhetsplaner. Dette har de sentrale organene grepet tak i og vi håper nå at plansystemene skal bli mer oversiktlige. Når vi tar fatt på neste fylkesplanrunde er det vår ambisjon at det i fylkene bare skal være ett dokument som forteller om næringsstrategiene og de viktigste innsatsområdene i den kommende fireårsperioden. Med grunnlag i fylkesplanens næringsstrategi og departementenes føringer gjennom tildelingsbrev utarbeides årlige regionale utviklingsprogram hvor sektorenes ressurser er innarbeidet. Gjennom dette håper vi å få til en skikkelig integrering av fylkesplanen, utviklingsprogrammene og sektorenes virksomhetsplaner. Dette vil bli gjennomgått mere i detalj i morgen tidlig.

Fra sentralt hold vil vi nå vektlegge brukermedvirkning og brukersynspunkter langt sterkere i utarbeidelsen av strategier og i gjennomføringen av disse. Dette gjelder både medvirkningen fra næringslivet, fra kommunesektoren og fra organisasjonsliv. Når jeg understreker dette er det fordi at vi aldri må glemme hvem vi tilrettelegger for. Hvordan vi skal få til brukermedvirkningen i praksis er ikke noe enkelt tema. Det er nyttig at konferansen drøfter dette spørsmålet mere inngående.

Til nå har næringslivets medvirkning vært ivaretatt gjennom egne næringsplanprosesser. Fra Kommunaldepartementet ser vi det som ønskelig at vi får en bred og forpliktende representasjon fra de ulike brukergruppene i utarbeidelsen av såvel problemanalysen, mål og strategiene, de konkrete handlingene og i utarbeidingen av rapporter som så skal danne grunnlag for neste års utviklingsprogram. Et slikt samarbeidsforum eller partnerskap må også ta oppgaven med å lage rapport etter fire års gjennnomføring av næringsstrategiene, slik at dette blir innspill til departementenes arbeid med revidering av rammebetingelser og retningslinjer for regelverk m.v, og slik at det danner grunnlag for neste planprosess i fylket. Dette betyr at Regjeringen ønsker å bruke fylkesplanen og utviklingsprogrammene som et viktig verktøy i gjennomføringen av politikken, og som et redskap som skal gi holdepunkter for ny politikk og nye føringer fra sentralt nivå.

Når det gjelder søknader om omdisponeringer mellom budsjettkapitler til henholdsvis tilrettelegging av næringsvirksomhet og bedriftsstøtte er det etter departementets oppfatning klare forbedringsmuligheter. Det er ingen automatikk at søknader skal innvilges. Det er viktig at det argumenteres for søknaden og at en synliggjør konsekvensene for de ulike innsatsområdene ved å omfordelene ressursene. Vi anbefaler et tettere samarbeid mellom de regionale aktørene på dette feltet, hvor det framstilles tydeligere hva som kan bli effekten av de ulike satsingene.

Som jeg har gitt klart uttrykk for innledningvis står arbeidet med distrikts- og regionalpolitikken særlig sentralt hos denne regjeringen. Dette betyr at vi følger utviklingen nøye og at vi hele tiden vurderer behovet for å ta nye grep som kan realisere målene på en bedre måte. Et minstemål for utviklingsprogrammene i 1999 er at de samordner ressursene innenfor næring, landbruk, fiskeri, arbeidsmarked og distriktspolitikk, på samme måte som i 1998. Fylker som ønsker å gå lengre enn dette, må gjerne ta initiativ til dette.

Vi ser nå behovet for å styrke samarbeidsformene på regionalt nivå, slik at det blir enda mer spennende å arbeide her og slik at det blir mer kraft i ideene og i gjennomføringen av handlingene. La meg kort peke på bakgrunn for dette initiativet.

En klar anbefaling fra frifylkeforsøkene var at det måtte foreligge friere midler på fylkesnivået som kunne brukes til å fremme samarbeidsprosessen mellom aktørene. Slike midler ble anbefalt brukt for å fjerne hindringer for samarbeidsløsninger og for å stimulere den horisontale prosessen. Ved å ha slike friere midler på fylkesplanet kan en bl.a. arbeide med å synliggjøre handlingsrommet, slik at en får utnyttet de muligheter som allerede finnes.

Vi ser også nye muligheter for de medvirkende partene til å utvikle sin virksomhet og sin organisasjon. I et forsterket samarbeidsmønster gis det mulighet for å lære av hverandre og derigjennom forstå mer av drivkreftene bak regional utvikling. Vi tror det er mulig å hente inspirasjon fra andre sektorers erfaringer - også fra den internasjonale utviklingen. Det langsiktige målet vi ser for oss er at det tverrsektorielle samarbeidsforumet blir en lærende organisasjon og at vi får fram denne merverdien jeg snakket om tidligere.

På denne bakgrunn vil vi nå anbefale at det legges enda mer kraft i å få fram regionale utviklingsprosjekter i samarbeid mellom fylkeskommunene, statsetatene på fylkesnivå, SND, næringslivet eller frivillige organisasjoner. Tiltakene kan rette seg mot hele den breie regionalpolitikken, f.eks flaskehalser i infrastruktur, videreutvikling av offentlige tjenestetilbud særlig på kultur- og utdanningsområdet, tilrettelegging for funksjonelle regioner og brede næringsutviklingstiltak. Vi tror at et slikt tverrsektorielt samarbeid vil gi økt tyngde og fleksibilitet i utviklingsarbeidet, samt bedre sektorpolitikkens tilpasning til lokale forhold.

Det er viktig at forslag til tiltak er godt forankret i fylkets utfordringer og at de fremmes gjennom det regionale utviklingsprogrammet for neste år. Innkomne forslag behandles i samband med den sentrale behandlingen av regionale utviklingsprogram. Fra departementets side er vi opptatt av å kanalisere ressurser til dette viktige arbeidet, slik at det regionale nivåets utviklingskraft blir styrket.

Jeg vil så knytte noen merknader til arbeidet med den breie regionalpolitikken på sentralt plan.

Regjeringen har som allerede nevnt gått tydelig ut med et mål om større samordning på dette feltet. Jeg og mine folk i departementet har utvilsomt et spesielt ansvar for å følge opp dette. En god del ting er allerede gjort og enda flere gjenstår.

Det felles og overliggende problem vi tar sikte på gjøre noe med er ganske enkelt å skape en bedre regional balanse i Kongeriket. Målet er selvsagt balanse i befolkningsutviklingen - denne er jo i stor ubalanse i dag. Men for å nærme oss det så må vi tilstrebe balanse i økonomisk aktivitet - både i privat og offentlig sektor. Sammenhengene mellom myndighetenes innsats for arealplanlegging, boligbygging, næringsutvikling, arbeidsmarkedet, utdanning, infrastrukturtiltak og velferdsutvikling er kjernene i den breie distriktspolitikken.

Klarer vi ikke å gjøre noe ut av slike sammenhenger så klarer vi heller ikke samordningsjobben som departementet har. I mine ører finnes det ikke fornuftige argumenter for at tilsynelatende all økonomisk aktivitet trekkes mot Østlandsområdet og Osloregionen. Hvis vi ser 60 000 studenter i Oslo som arbeidstagere, så bidrar jo disse til presset på boligmarkedet i Osloregionen. Samtidig roper universitetet på mer penger, uten at noen for alvor har foreslått å legge alle grunnfagene til andre høyskoler hvor det ikke er det samme presset.

Noe har da heldigvis skjedd allerede i den korte perioden regjeringen har sittet. Det ble f.eks lagt frem en IT-melding i fellesskap mellom Næringsministeren, Utdanningsministeren og Kommunalministeren i våres. I denne ble for det første Fornebu-satsingen diskutert, og nettopp i lys av Fornebuprosjektet lanserte Regjeringen Tromsø som et nasjonalt koordineringssted for fjernundervisning.

I forhold til den første av de tre hovedlinjene jeg nevnte er dette et godt eksempel på det vi kan kalle "vaktbikkjerollen" - vi samarbeidet tett med de to andre departementene i deres prosesser og bidro til at utfallet har et regionalt fingeravtrykk som vi kan leve med.

Men jobben er ikke ferdig med at meldinga er lagt frem - vi må følge opp fagdepartementene som hauker for at vedtakene skal bli fulgt opp. Tilsvarende står store saker i kø fremover - jeg nevner i fleng: fastlegereformen, sykehusstrukturen, samla transportplan for bare å trekke frem noen. Dette er store og viktige saker av avgjørende betydning for den regionale balansen i fremtiden.

Men eksemplet Tromsø og fjernundervisning antyder at også fylkesnivået må hjelpe oss: når Regjeringen her har sagt sitt så håper vi at de regionale myndigheter også ser sin sjanse til å utvikle tanker og ideer om hvordan dette kan gjøres i f.eks fjernundervisnings-tilfellet. Hvilke erfaringer har man å bygge på, hva finnes av ressurser og ekspertise og hvordan kan kort sagt en prinsippdrøfting i en stortingsmelding bli konkretisert i praksis? I transportplanarbeidet fikk desverre ikke fylkeskommunene den ledende rolle som vi gjerne hadde sett. Men jeg er ganske overbevist om at når det konkrete samarbeidet regionalt kommer i gang så vil det vise seg at fylkeskommuene med sin breie tilnærming til samfunnsutforming og kommunikasjoner vil spille en meget sentral rolle. Jeg håper i hvertfall at ikke revirstrid og prestisje vil blokkere for fornuftig samarbeid.

Den kanskje viktigste arbeidslinjen blir å se på tvers av departementer og sektorgrenser. Dette vil jeg kalle "dagsorden-rollen" i samordningsambisjonen. Også her er vi i gang, og på vårt siste møte i statssekretærutvalget ble to viktige oppgaver trekket frem, som begge kan bli av betydning for framtidas regionale balanse.

Den første saken er at vi får på bordet en oversikt over den regionale profil i statens samlede investeringer. For meg er det ganske enkelt utrolig at ingen i dag har noen slik samlet oversikt. I Finansdepartementet gjøres det selvsagt overslag over de samlede investeringer i nasjonalbudsjettet og liknende, men ingen har noen gang summert f.eks samferdselsinvesteringene, bygginvesteringene og kanskje oljeinvesteringene for å se hvor i det nasjonale landskapet de faktisk faller ned.

Jeg vil ha slike tall på bordet for å dra i gang en diskusjon om de investeringene som regjeringen har kontroll på skal brukes til nærmest automatisk å følge etter befolkningsstrømmene, eller om de skal brukes til å påvirke de samme flyttebevegelsene. Hvis det skal være noen vits i å drive politikk må man også være villige til å styre, og så får vi heller ta en debatt om premissene for den samme styringa. Og dette skal være en politisk debatt med verdier i bunn, ikke en teknisk brøk eller ligning med kostnader og nytte pr hode. Regional balanse har aller mest med at det ikke er likegyldig hvor i landet tingene skjer, og jeg nekter å tro at en million kroner brukt på Senja eller i Nord-Norge er like opphetende på norsk økonomi som om den samme millionen brukes i Bjørvika i Oslo sentrum

Det andre eksemplet er at staten ikke har noen samlet lokaliseringspolitikk for sin egen virksomhet. Vi diskuterer både utflytting av oppgaver og institusjoner som en rekke isolerte enkeltbeslutninger. Samtidig møter vi en omfattende effektivisering og sentralisering i eksisterende statlig virksomhet. Dette gjelder ligningsetaten, arbeidsetaten, trygdesektoren, lensmannsetaten for bare å nevne noen. Også disse møter vi enkeltvis, og da er det uhyre vanskelig å stå imot sektormyndighetenes i og for seg velbegrunnede forslag. Men ingen av disse myndigheter har noe ansvar for å se på den samlede effekt av rasjonaliseringene, og vi har heller ingen etablert statlig politikk for statens egen tjenesteproduksjon å vurdere omleggingene opp i mot. Dette kan ikke fortsette på gamlemåten. Jeg vil at KRD alene eller i samarbeid med andre utvikler en slik tverrsektoriell lokaliseringspolitikk som et ledd i samordningsarbeidet.

Statsbudsjettet er en viktig mekanisme for samordning. Selv om jeg ikke kan lekke noe fra dette her, så er det allerede antydet at det arbeides hardt for å få en distriktsprofil inn i budsjettet. Bl.a ved at departementer samarbeider og retter sin innsats mot områder som er viktige for distriktspolitikken. Dette skjer nå i utkantsatsingen, vi håper å få det til innafor tiltak for ungdom i kobling med kultur og stedsutvikling, vi satser på å få det til innenfor fjernundervisning og telekommunikasjoner.

Så vi har startet, selv om det er langt igjen å gå.

Vi har lang tradisjon i vår felles distrikts-bransje for at det er en viss parallellitet mellom det som skjer sentralt og det som skjer regionalt. Når ambisjonen og rollene utvides sentralt så har vi forhåpninger til at det samme kan skje regionalt. Ja, erfaringene viser at skottene er tettere sentralt enn regionalt.

Jeg har forhåpninger til at vi fra sentralt hold kan legge forholdene bedre til rette for partnerskap på fylkesnivået. I distrikts- og regionalpolitikken har alltid fylkeskommunene hatt en ledende utviklingsrolle. Dette lederskapet er i stor grad knyttet til at pengene i hovedsak er kanalisert til eller via fylkeskommunene. Med planansvaret og koblingen mot utviklingsprogram kan lederrollen også brukes på å skape et samhandlingsklima regionalt som går langt ut over de ordningene som faktisk håndteres i fylkeskommunene alene.

Vi har allerede utfordret Hedmark og Oppland til å forene krefter i en brei satsing i fellesskap.Min forhåpning er at vi allerede i 1999 kan invitere til spleiselag i mellom utviklingsaktørene på fylkesnivået og staten. Får vi til det, og dere på fylkesnivået griper anledningen, ja så tror jeg vi ser kimen til en ny distrikts- og regionalpolitikk hvor regional selvstendighet og medansvar er langt tydeligere enn før.

Avslutning.

Av det jeg har sagt framgår det at Regjeringen har klare ambisjoner om å ta tak i den breie regionalpolitikken. Dette vil skje dels i fylkene gjennom arbeidet med de årlige utviklingsprogrammene og fylkesplanen, og dels vil det skje sentralt gjennom arbeidet mot de andre departementene. Et viktig stikkord her er kommunikasjon og dialog mellom nivåer og mellom sektorer og etater. Konferansen er et viktig redskap for utveksling av synspunkter og for meningsbrytning. Det er bare gjennom å snakke sammen at vi kan få til framgang i arbeidet. Jeg ønsker lykke til med konferansen .