Statsråd Ragnhild Queseth Haarstad

Minoriteter i lokalpolitikken

Åpningstale ved KIMs landskonferanse, 30. oktober 1998

Jeg setter stor pris på å bli invitert til å åpne KIMs landskonferanse også i år. Som kommunal- og regionalminister har jeg ansvaret både for valgavvikling, det kommunale selvstyre og integreringspolitikk. Jeg er glad at dere i dag skal diskutere et så sentralt tema som "minoriteter i lokalpolitikken". Å delta i politikken er viktig for å kunne ivareta sine rettigheter, ikke minst for grupper som opplever at de ikke alltid blir hørt når spørsmål som angår dem diskuteres.

Sentrumsregjeringen har satt fokus på behovet for et levende folkestyre lokalt, og er bekymret for den generelt synkende interessen og engasjementet vi ser i lokalpolitikken. For denne regjeringen er større reell makt til folkevalgte organer, ikke minst i kommuner og fylkeskommuner, en forutsetning for at folk skal finne det meningsfylt å engasjere seg i politisk arbeid og ta ansvar for samfunnsutviklingen.

Vårt politiske system bygger, både lokalt og nasjonalt, på det representative demokrati. Det betyr at velgerne, gjennom valg, gir de folkevalgte et mandat til å ta avgjørelser på vegne av folket. Skal systemet ha legitimitet, er det viktig at folk deltar.

At personer med innvandrerbakgrunn engasjerer seg i lokalpolitikken blir i lys av det perspektiv jeg her skisserer, viktig. Vi trenger en levende debatt om:

• hva som kan gjøres for å øke valgdeltagelsen både blant innvandrere og i befolkningen ellers
• om hvordan forholdet mellom politikere med innvandrerbakgrunn, velgerne og partiene er og bør være
• om innholdet i lokalpolitikken og
• om forholdet mellom de politiske partiene og innvandrerorganisasjonenene.

Det har ikke alltid vært selvsagt at kvinner har en plass i politikken selv om vi utgjør 50% av befolkningen. Vi må dessverre konstatere at det er et stykke igjen til at også personer med innvandrerbakgrunn har en selvsagt plass på den politiske arena. Mine erfaringer som kvinnelig politker, tilsier at her er en jobb som må gjøres av dere som har innvandrerbakgrunn, men også av de politiske partiene.

I 1983 fikk utenlandske statsborgere fra ikke-nordiske land stemmerett og adgang til å stille opp som kandidater ved kommune- og fylkestingsvalg dersom de hadde bodd her i tre år. Grunntanken bak denne endringen av valgloven, var at det er negativt for demokratiet dersom mange mennesker ikke har stemmerett i landet der de bor og arbeider. Ved de siste kommune- og fylkestingsvalgene har valgdeltagelsen blant utenlandske statsborgere stabilisert seg i underkant av 40 prosent. Dette er langt under gjennomsnittet for norske statsborgere, men samtidig må vi huske på at det her er snakk om en gruppe der mange relativt nylig har kommet til landet. Man kan ikke forvente at de skal ha like høy deltakelse som resten av befolkningen. En del av de som får stemmerett har dessuten en midlertidig tilknytning til Norge, som studenter eller spesialister i oljesektoren.

Jeg skal likevel være den første til å innrømme at vi har en stor utfordring i å øke valgdeltakelsen for innvandrere. Årsakene til at valgdeltakelsen blant utenlandske statsborgere er betydelig lavere enn for resten av befolkningen, er imidlertid sammensatte. Ungdom har lavere valgdeltakelse enn resten av befolkningen og blant de som ikke har norsk statsborgerskap, er det mange unge. Vi vet også at valgdeltakelsen øker jo lenger en har bodd her i landet og da er det også mange som velger å søke om norsk statsborgerskap. For norske statsborgere med innvandrerbakgrunn nærmer valgdeltakelsen seg nivået for innfødte nordmenn. Jeg konstaterer også at innvandrerkvinner har noe høyere valgdeltagelse enn mennene. Det gjelder særlig kvinner fra vestlige land, mens valgdeltagelsen blant innvandrere fra ikke-vestlige land er mere jevnt fordel mellom kjønnene, men med en noe høyere prosentandel blant kvinnene. Her er det en utfordring til mennene.

Regjeringen har som et klart mål at alle skal kunne være med å påvirke sin hverdag. For å inkludere alle i fellesskapet og sikre alle like muligheter for deltakelse, er det nødvendig å skape trygghet - i nærmiljøet, mellom befolkningsgrupper og for enkeltindivider i forhold til storsamfunnet. Trygghet er en forutsetning for at den enkelte skal ha mot til å stå fram med egne meninger og er derfor nødvendig for et levende demokrati.

Aktiv deltakelse er etter mitt syn en verdi i seg selv, og det blir derfor viktig at innbyggerne opplever at de faktisk har innflytelse. Bred deltakelse i lokalsamfunnet er viktig for å sikre fellesskap og mangfold. Gjennom deltakelse kan det også skapes trygghet i lokalmiljøet for gode oppvekstvilkår og vilje til å satse på en framtid i alle deler av landet. Som samfunnssystem kan ikke demokrati vedtas en gang for alle, det må løpende holdes ved like. Deltakelse i partier og lokalpolitikk virker som en skole i demokrati.

Regjeringen jobber aktivt for å bidra til å skape et slikt fellesskap gjennom tiltak mot rasisme og diskriminering og for økt rekruttering av personer med innvandrerbakgrunn til arbeidslivet. Vi arbeider for å redusere levekårsforskjeller og øke norskkunnskapene, som er en forutsetning for å kunne delta i debatten og gjøre seg opp en mening. I sommer la regjeringen fram en handlingsplan mot rasisme og diskriminering og en annen handlingsplan for økt rekruttering av personer med innvandrerbakgrunn til statlig sektor. Det er innført nivåbasert norskopplæring og i høst ble Senter mot etnisk diskriminering opprettet, for bare å nevne noen sentrale tiltak.

Siden endringen av valgloven i 1983 har flere minoritetspolitikere markert seg i lokalpolitikken. Det gjenspeiler at Norge i økende grad er blitt et flerkulturelt samfunn, og det er viktig at dette også kommer til uttrykk på den politiske arenaen. Slik sett har personer med innvandrerbakgrunn fått økt innflytelse over egen hverdag, fått en mulighet til å sette saker som gruppa selv er opptatt av på dagsordenen. I rapporten "Alibier eller kolleger" påpeker Atta Ansari og Naushad Qureshi, som skal holde et innlegg senere i dag, at minoritetspolitikere i hovedsak jobber nettopp med innvandrings- og integreringsspørsmål. Å kunne gjøre noe med disse sakene, er som oftest også hovedmotivasjonen deres for å bli politikere. De fleste minoritetspolitikerne har hatt konflikter med eget parti, men sier samtidig at de har gjennomslag for sine synspunkter i partiet, særlig i minoritetsspørsmål.

Atta Ansari og Naushad Qureshi skriver videre at de politiske partiene ennå ikke har innsett viktigheten av å dele makt og innflytelse med nye grupper. Det hevdes at partiene ønsker minoritetspolitikere på valglistene for å sanke stemmer i disse gruppene. Samtidig foretrekker partiene sjelden politikere med minoritetsbakgrunn til sentrale posisjoner i partiene. Dette er påstander vi politikere må ta på alvor.

Medlemsflukten fra de politiske partiene er et utviklingstrekk som bekymrer de fleste partier. Til sammen har nesten 100 000 medlemmer forlatt de politiske partiene de siste åtte årene. Etter mitt syn er det viktig at mange, også innvandrere, er med på å utforme politikken i partiene. Dette sikrer at ulike interesser blir hørt, og bidrar til at partiene kan framstå som helhetlige alternativer. Å få personer med innvandrerbakgrunn inn i partiene er nok en utfordring som Ansari og Qureshi også påpeker. Denne utfordringen må partiene ta. Det må legges strategier for hvordan man trekker nye grupper inn i partiarbeidet. For å øke deltagelsen av kvinner i den utøvende politikken var det nødvendig at partiene kumulerte dem. Det kan også være nødvendig for at politikere med innvandrerbakgrunn skal oppnå posisjoner i politikken.

Nå står nominasjonsprosessen foran kommune- og fylkestingsvalget neste høst for døra. Her vil partiene ha sjansen til å markere at de tar det flerkulturelle Norge på alvor og at flere blir med på å utforme politikken. En av hovedgrunnene utenlandske statsborgere oppgir som årsak for at de ikke benytter sin stemmerett, er at de ikke vet hvilken politikk partiene står for. Her har partiene en utfordring.

Samtidig har også personer med innvandrerbakgrunn et ansvar for å engasjere seg, for å delta i debatten slik dere gjør her i dag og for å sette seg inn i partienes politikk. Jeg vil igjen trekke paralleller til kvinnebevegelsen. Uten et aktivt engasjement fra kvinnene på 70-tallet ville en regjering med 50% kvinner aldri sett dagens lys. Det gjelder å sette seg inn i politikken også på andre områder enn innvandrings- og integreringspolitikken. Jeg ser fram til at det kommer minoritetspolitikere som markerer seg på områder som miljø-, samferdsels- eller forsvarspolitikk. Dette tror jeg er en utvikling som naturlig vil komme som følge av at det blir flere og flere personer med innvandrerbakgrunn i landet, som har bodd her lenge og som er født her. Å få ungdommen engasjert i politikk er viktig, og det er derfor spennende at dere skal ha et ungdomspanel senere i dag som skal diskutere disse spørsmålene.

Det vil alltid finnes andre alternativer enn stemmeseddelen for å engasjere seg i samfunnsspørsmål, for eksempel gjennom å skrive under opprop, delta i demonstrasjoner, være aktiv i interesseorganisasjoner eller i lokale aksjonsgrupper. KIM er et viktig forum for dialog og diskusjon ikke bare mellom myndighetene og representanter for innvandrere, men også mellom de politiske partiene og personer med innvandrerbakgrunn. Ved å ta opp spørsmål som engasjerer er dere en kanal som sikrer at innvandreres synspunkter blir hørt, selv om man ikke alltid er enige. Jeg tror dere vil oppleve en spennende debatt på landskonferansen og ser frem til resultater i form av økt deltagelse i de kommende valgene.

Lykke til.