Statsråd Ragnhild Queseth Haarstad

Rammebetingelser for kommunene som tjenesteytere og arbeidsgivere

KLP-seminar 16.1.98: Kommunesektoren - arbeidsplass kun for de unge og sterke?

Takk for invitasjonen !

Jeg synes dere har valgt et veldig interessant tema for dette seminaret. I dag er vi i den lykkelige situasjonen at sysselsettingen øker og arbeidsledigheten går ned. Et av Regjeringens mål er å legge til rette for arbeid til alle. Arbeid er viktig for enkeltmenneskets velferd og trivsel. For samfunnet er det sløsing med ressurser når villige hender ikke kan komme i jobb, samtidig som det er uløste oppgaver. Arbeid til alle omfatter selvsagt også alle som av ulike grunner trenger mer tilrettelegging for å komme i arbeid. Regjeringen vil se på mulighetene for å gjøre det lettere å kombinere arbeid og trygd, og å gå ut og inn av arbeidslivet i perioder. Regjeringen vil også arbeide for at funksjonshemmede kan delta i samfunnslivet på linje med andre, dette omfatter ikke minst arbeidslivet.

Ikke minst innenfor offentlig sektor er det mange oppgaver som skal løses. Behovet for arbeidskraft vil trolig bare øke i årene som kommer. Dette skyldes både endringer i befolkningens sammensetning og i kommunenes oppgaver. Noen eksempler kan illustrere dette:

• Det blir flere eldre som trenger pleie- og omsorgstjenester. Stortinget vedtok sist sommer en fireårig handlingsplan for bedre eldreomsorg som bl.a innebærer økt personalbehov.
• Fra dette skoleåret er det iverksatt 10-årig grunnskole. Samtidig øker elevtallet i grunnskolen, uavhengig av grunnskolereformen. Dette bidrar til å øke etterspørselen etter lærere.
• Økt barnehageutbygging fram til år 2000 fører til økt behov for førskolelærere

Det er også grunn til å tro at innbyggernes krav til offentlige tjenester vil øke. Vi er alle i større eller mindre grad brukere av kommunale tjenester. På noen områder er det behov for å bedre kvaliteten på de kommunale tjenestene. Regjeringen vil gjøre sitt for å legge forholdene til rette for at kommunene skal kunne gi et kvalitativt godt tjenestetilbud til sine innbyggere.

På flere områder er det nå knapphet på arbeidskraft, både i privat og offentlig sektor. Vi er selvsagt glade for at flest mulig som ønsker det, kan komme i jobb. Dette skaper imidlertid nye utfordringer for kommunene som arbeidsgivere: Hvordan rekruttere og beholde medarbeidere, og hvordan sikre best mulig kompetente arbeidstakere.

Mitt anliggende i dag er først og fremst å si noe om de rammebetingelser som staten gir kommunene for å sette dem i stand til å løse sine oppgaver. Mitt utgangspunkt er de målsettinger som ble nedfelt i Voksenåsenerklæringen. Det vi ble enige om på Voksenåsen, vil vi forsøke å realisere fra vår posisjon i Regjeringen. Vi fikk satt vårt preg på budsjettet for 1998, men i 1999-budsjettet kan vi legge premissene helt fra starten av. Dette arbeidet er allerede i gang.

Når det gjelder rammebetingelser for kommunene som arbeidsgivere, vil jeg være mer tilbakeholden. For det første har kommunene selv ansvaret for å utforme sin arbeidsgiverpolitikk. For det andre er ansvaret for arbeidsmarked og sysselsetting lagt til det nye Arbeids- og administrasjonsdepartementet. Jeg vil likevel komme inn på disse temaene mot slutten av foredraget.

La meg innledningsvis også presisere at jeg ikke har glemt fylkeskommunene i dette foredraget. Disse er selvsagt en vesentlig del av offentlig sektor, og har mange arbeidstakere i sitt brød. Det er bare for enkelhets skyld jeg bruker betegnelsen "kommune" i dette foredraget.

Lokaldemokrati og kommunal tjenesteyting

Regjeringen tar utgangspunkt i at et levende, desentralisert folkestyre med bred deltakelse er en forutsetning for å møte de store utfordringene samfunnet står overfor. Det er gjennom folkelig engasjement og folkevalgt styring vi best kan løse miljøproblemer, få flere i arbeid, og sikre en bedre fordeling mellom ulike grupper og regioner i vårt land. I dag ser vi at beslutninger i økende grad overføres til markeder, til kapitalsterke personer og grupperinger og til organisasjoner som ikke står til ansvar overfor folket i valg. Dette er en utvikling som Regjeringen vil motarbeide.

Et livskraftig lokalt folkestyre er kjernen i vårt demokrati. I de seinere årene har vi fått signaler om at det kanskje ikke står så bra til med lokaldemokratiet. Ett signal har vært den synkende valgdeltakelsen. Et annet forhold er vanskeligheter med rekrutteringen til folkevalgte verv, og stor utskifting av personer ved hvert valg. På den annen side ser vi et stort folkelig engasjement i aktuelle lokale saker som f. eks skolenedlegginger. Bildet er altså ikke helt entydig.

Det kan sikkert spekuleres i ulike årsaker til det som noen kaller krise i lokaldemokratiet. Jeg vil nevne at det er nedsatt et bredt sammensatt utvalg som skal se nærmere på valgloven, og som bl.a. skal drøfte årsaker til den lave valgdeltakelsen og vurdere mulige tiltak for å motvirke denne tendensen.

La meg videre si at vi gjennom kommuneloven har et godt verktøy som fastsetter rammene for kommunenes virksomhet. Kommunene har godt armslag til å organisere virksomheten innenfor de rammene som loven setter. Mitt inntrykk er at det ikke er behov for vesentlige endringer i kommuneloven, og at kommunene deler dette synet.

Kommunenes tjenesteyting er regulert gjennom annet lovverk, de såkalte særlovene. Regjeringens holdning er at omfanget av detaljregulering bør reduseres, bl.a gjennom forenkling av lover og regler. For at det lokale folkestyret skal ha et reelt innhold, må kommunene ha anledning til å velge ulike løsninger ut fra lokale forutsetninger og behov. På noen viktige områder hvor kommunene har ansvaret for tjenesteproduksjonen, er det nødvendig med nasjonale standardkrav. Dette gjelder bl.a innenfor helse- og sosialsektoren, miljøpolitikken og utdanningssektoren.

Regjeringen er opptatt av at de økonomiske rammebetingelsene må være på plass for at det lokale folkestyret skal fungere. I de seinere årene har vi sett at kommunal økonomi har kommet under sterkt press. Riktignok har kommunenes inntekter økt. I 1997 økte inntektene bl.a som følge av at sentrumspartiene fikk gjennomslag i Stortinget for sitt budsjettopplegg. For 1998 har vi fått til forbedringer i opplegget i forhold til den forrige regjeringens forslag, selv om jeg gjerne skulle sett det enda bedre. Problemet de seinere årene har vært at nye oppgaver og kravene til kommunal tjenesteyting har gått ut over de gitte økonomiske rammene. Det kan vi lese ut av kommunenes regnskaper. De siste årene har underskuddene bare økt. La meg si at jeg ikke hører med til dem som forklarer underskuddet med kommunal skjørlevnet, dyre kulturbygg, idrettsanlegg og rådhus. Jeg har tillit til at lokalpolitikerne har minst like stor ansvarsfølelse som stortingspolitikerne når det gjelder å prioritere innbyggernes grunnleggende velferdsbehov.

Regjeringen mener at en sterk offentlig sektor er ett av virkemidlene for å realisere sentrale mål. Jeg frykter at den økte betydningen som markedskreftene har fått, kan bidra til å øke forskjellene mellom grupper og regioner. Regjeringen ønsker bl.a at det tas nødvendige løft innenfor helsevesen, omsorgssektoren og skole, fordi dette er grunnleggende velferdsområder hvor alle har krav på et likeverdig tilbud, uavhengig av bosted og lommebokas tykkelse. En sterk offentlig sektor kan bidra til å opprettholde spredt bosetting, som er et sentralt mål for Regjeringen. Det er viktig at kommuner over hele landet settes i stand til å gi et likeverdig tjenestetilbud.

Regjeringen vil rette opp misforholdet mellom kommunenes pålagte oppgaver og de økonomiske rammevilkår. Det er nødvendig å følge opp vedtatte reformer med tilstrekkelige bevilgninger. Dessuten må det gis kompensasjon gjennom inntektssystemet for demografiske endringer, det vil først og fremst si veksten i barnetall og antall eldre som vi ser i mange kommuner.

Jeg tror at trang økonomi er en alvorlig trussel mot kommunene, både som tjenesteytende og demokratiske institusjoner. Dårlig kommuneøkonomi innebærer at lokale folkevalgte føler manglende samsvar mellom det ansvaret de er pålagt og muligheten til å løse oppgavene. Dette kan bidra til å undergrave det lokale selvstyret. Regjeringens mål er å gi kommunene tilstrekkelige økonomiske rammer som grunnlag for å drive langsiktig planlegging, gjøre det meningsfylt å være lokalpolitiker, og styrke tilliten til det lokale folkestyret. Regjeringen vil evaluere det kommunale inntektssystemet, med sikte på at den distriktspolitiske profilen styrkes, samtidig som storbyenes behov tilgodeses.

En sterk offentlig sektor skal først og fremst tjene brukernes interesser. Både næringslivet og innbyggerne vil tjene på godt fungerende kommuner. Når kommunene får bedre økonomi, er det viktig at brukerne stiller krav til den service som kommunene gir. Regjeringen vil arbeide for et serviceløft i offentlig tjenesteyting for å styrke tilliten til det offentlige. Et godt eksempel er forsøkene i trygdeetaten med serviceerklæringer, som gir publikum lettfattelig informasjon om hva en skal kunne forvente av tjenester, og hvem som har ansvaret.

Et annet forhold som Regjeringen vil gripe fatt i, er behovet for mer åpenhet i offentlig forvaltning. En sterk offentlig sektor som har betydelig innflytelse på vanlige folks liv og levekår, må finne seg i at det rettes kritisk søkelys på virksomheten. Regjeringen vil bl.a legge fram en stortingsmelding om offentlighet i forvaltningen.

Kommunene og arbeidsmarkedet

Så langt har jeg snakket litt om hvordan Regjeringen ønsker å legge forholdene til rette for videreutvikling av kommunene som demokratiske og tjenesteytende institusjoner. En annen sentral forutsetning for at kommunene skal kunne oppnå de mål som de selv og nasjonale myndigheter setter, er tilgangen på kompetente medarbeidere.

Som jeg nevnte helt innledningsvis, skal jeg ikke legge meg opp i hvordan kommunene sikrer seg den arbeidskraften som er nødvendig. Ulike virkemidler som lønn, pensjonsordninger, etterutdanning og ulike arbeidsmiljøtiltak er det opp til kommunene selv å ta i bruk. Jeg vil imidlertid si litt om andre rammebetingelser som påvirker tilgangen på arbeidskraft.

Den generelle situasjonen på arbeidsmarkedet er selvsagt av stor betydning for kommunene som arbeidsgivere og arbeidsintensive institusjoner. I 1997 var det nedgang i arbeidsledigheten for fjerde år på rad. Den registrerte ledigheten var 71 000 i september 1997. Dette er nesten 50 000 færre enn sommeren 1993, da ledigheten var på sitt høyeste. I 1998 forventes det at ledigheten vil falle videre ned mot 60 000. Det har også vært et markert fall i antall personer på arbeidsmarkedstiltak.

Det har vært en kraftig vekst i sysselsettingen i perioden etter 1993. I 1997 økte sysselsettingen med ca 60 000 personer. For 1998 antas det at sysselsettingen vil øke med 50 000 personer.

Det er allerede sterke presstendenser i arbeidsmarkedet, selv om det er variasjoner mellom regioner og mellom yrkesgrupper når det gjelder rekrutteringsproblemer. De sterkeste regionale presstendensene er på Nord-Vestlandet, på Sørlandet og i hovedstadsregionen. Det er mangel på fagarbeidere i bygge- og anleggsnæringen og i trevare- og verkstedindustrien. Det er også stort behov for arbeidskraft i helse- og omsorgssektoren.

I denne situasjonen er faren for lønnspress og påfølgende inflasjon til stede. Arbeidsmarkedsetaten har derfor en stor utfordring i å mobilisere arbeidskraft og å koble arbeidssøkere og ledige stillinger raskt og riktig, slik at presstendensene kan motvirkes. Formidling av arbeidskraft har høyeste prioritet i etaten.

Kommunene kan vanskelig konkurrere på lønn med private bedrifter når det gjelder å rekruttere og beholde kompetent arbeidskraft. Offentlig sektor skal da heller ikke være lønnsledende. Dette problemet er kanskje tydeligst innenfor teknisk sektor og informasjonsteknologi. Spesielt er det vanskelig å få tak i IT-folk. Problemet med å rekruttere ingeniører er økende, men ikke like stort som å skaffe IT-folk.

For å dempe rekrutteringsproblemene har arbeidsmarkedsetaten i økende grad prioritert formidling av arbeidskraft fra utlandet. Blant annet rekrutteres sykepleiere fra våre nordiske naboland. Det er også et legerekrutteringsprogram som særlig tar sikte på å rekruttere ulike spesialistgrupper i EØS-området. Også økt import av ingeniører vil bli vurdert.

I arbeidet med å skaffe kvalifisert arbeidskraft til Norge er svensk arbeidskraft meget kjærkommen og verdifull, ikke minst på grunn av høy kompetanse. Et særlig område som har vært prioritert, er rekruttering av sykepleiere fra Sverige. Arbeidsmarkedsetaten har brukt "jobbmesser" i Sverige som virkemiddel. Det er nå mellom 1500 og 2000 svenske sykepleiere i Norge, men det er fortsatt 1000 ledige sykepleierstillinger, så behovet er fortsatt stort. Etterspørselen etter sykepleiere forventes å øke ytterligere, slik at det vil være behov for import fra utlandet. Kommunene bør derfor vurdere å kontakte arbeidsformidlingen med sikte på rekruttering fra utlandet.

Staten kan på noe lengre sikt avhjelpe kommunenes etterspørsel etter arbeidskraft ved ulike tiltak. Fra 1998 er det iverksatt en 4-årig handlingsplan for helse- og omsorgspersonell. Gjennom denne planen er de personellmessige sidene av helsereformene og eldresatsingen konkretisert i ulike tiltak. Regjeringens satsing på barnehager krever flere førskolelærere. I 1998 legges det opp til å utdanne 2000 nye førskolelærere.

Alt tyder på at kommunene vil måtte konkurrere hardere om arbeidskraften i årene som kommer. Jeg vil her benytte anledningen til å påpeke at vi i Norge i dag har en ressurs som vi hittil ikke har klart å nyttiggjøre oss fullt ut. Jeg tenker på innvandrerbefolkningen.

Selv om vi kan glede oss over at arbeidsledigheten blant innvandrere går ned, er ledigheten fortsatt mer en tre ganger høyere blant innvandrere enn i befolkningen for øvrig. Årsakene til dette er sammensatte. En årsak er mangelfull kompetanse i forhold til det som arbeidsmarkedet trenger. Men dette forklarer ikke alt.

Vi har alle lest avisoverskriftene om kvalifiserte innvandrere med høy utdanning som ikke engang kommer så langt som til intervju til de mange stillingene de har søkt. Forskning viser at i ansettelsesprosesser blir innvandrere oftere vurdert etter forestillinger om hvilke egenskaper de har enn etter de faktiske kvalifikasjoner de har. Dette er et tankekors, og jeg mener det er nødvendig å heve bevissthetsnivået hos alle, og særlig hos ledere og andre personalansvarlige med ansvar for rekruttering.

At Norge er blitt et flerkulturelt samfunn bør i større grad reflekteres i forvaltningen. Rekruttering til arbeidslivet er derfor et viktig politisk satsingsområde. Regjeringen ønsker en aktiv rekruttering av kvalifiserte personer med innvandrerbakgrunn til alle nivåer innen offentlig sektor. Dette vil vi blant annet gjøre i dialog med kommuner og fylkeskommuner. Både stat og kommune har her mye ugjort. Jeg har dessverre en mistanke om at det private næringsliv ligger et hestehode foran offentlig sektor, når det gjelder å utnytte den ressursen som innvandrerbefolkningen representerer.

Kommunal- og regionaldepartementet arbeider nå med en handlingsplan mot rasisme og diskriminering. Her vil forholdene i arbeidslivet stå sentralt. Rekrutteringsproblematikken vil bli berørt. Regjeringen vil også se nærmere på nødvendigheten av å lage en egen handlingsplan for rekruttering av personer med innvandrerbakgrunn til statlig sektor. Begrunnelsen for en slik handlingsplan er at statlig sektor må sette rekruttering i fokus fordi vi ønsker å gå foran med et godt eksempel.

Internasjonal forskning viser at kulturelt mangfoldige grupper håndterer problemer mer kreativt og nytenkende enn mer homogene grupper. Det er på tide at både offentlig og privat sektor tar dette til etterretning og sørger for at arbeidslivet tar i bruk den ressursen som innvandrerbefolkningen i Norge representerer.

Avslutningsvis vil jeg kort kommentere forholdet mellom enkelte reformer som Regjeringen prioriterer, og behovet for arbeidskraft. I Voksenåsenerklæringen har vi sagt at vi vil arbeide for frivillig førtidspensjon for langtidsledige over 60 år. I de seinere årene er det innført avtalefestede førtidspensjonsordninger i både privat og offentlig sektor. Det er klart at en kan bekymre seg over at disse reformene kommer i konflikt med ønsket om å beholde flest mulig så lenge som mulig i arbeid når behovet for arbeidskraft er så stort.

Jeg mener at vi må holde disse tingene fra hverandre. Slike ordninger må ses på som et tilbud til arbeidstakere som er slitne på tampen av en lang yrkeskarriere. Deres behov for en verdig avgang fra arbeidslivet kan ikke holdes opp mot samfunnets økende behov for arbeidskraft. Dette behovet må løses på andre måter.

Så er det kontantstøtten til småbarnsforeldre. Det er et klart behov blant småbarnsforeldre for mer tid til barna, og til å gi mer frihet i hvordan de organiserer hverdagen. Det er også nødvendig med en mer rettferdig fordeling av samfunnets støtte til småbarnsforeldrene. Kontantstøtten er et bidrag til en lettere hverdag for småbarnsforeldre. Dermed er det ikke sagt at denne gruppa vil flykte fra arbeidslivet. Vi har over lang tid sett økende yrkesdeltakelse blant kvinner. Dette har vært et vesentlig bidrag til økt likestilling mellom kjønnene. Jeg har ingen tro på at kontantstøtten vil reversere denne utviklingen, men den kan bidra til å gjøre hverdagen mindre hektisk i en bestemt fase av livet.