Politisk rådgiver Eva M. Lian, Kommunal- og regionaldepartementet

Regjeringens omsorgspolitikk

Informasjonsmøte om omsorgsboliger, 5. februar 1998, Fredrikstad og Omegn Boligbyggelag

Jeg takker for invitasjonen til å komme hit i dag.

Jeg er bedt om å orientere om Regjeringens politikk når det gjelder omsorgsboliger. Tyngdepunktet i det jeg skal si vil ligge på handlingsplanen for eldreomsorgen som nå er iverksatt. Dette vil derfor handle om mer enn omsorgsboliger, og om mer enn "Regjeringens politikk". Det brede forliket som ble inngått i Stortinget da eldremeldingen ble behandlet i juni i fjor, vil legge føringer på politikken på dette området i flere år framover. Forliket viser at det er stor vilje til å få til noe når det gjelder eldreomsorgen. Nå er jeg klar over at boligbyggelagene er mest opptatt av omsorgsboliger, og jeg skal derfor starte med å si litt generelt om denne boformen før jeg går nærmere inn på handlingsplanen.

Omsorgsboliger

Begrepet "omsorgsbolig" er ganske nytt. Det ble lansert i forbindelse med innføringen av nye låne- og tilskuddsordninger i Husbanken for finansiering av omsorgsboliger og sykehjem i 1994. "Omsorgsboligen" som sådan - det vil si en boform for eldre og andre som har behov for pleie- og omsorgstjenester - eksisterte selvsagt også før 1994.

Den politiske bakgrunnen for satsingen på omsorgsboliger finner vi i stortingsmeldingen om boligpolitikk for 90-årene som ble lagt fram i 1989, og Gjærevollutvalgets innstilling som kom i 1992.

Boligmeldingen tok opp spørsmålet om boligbasert omsorg, og viste til at et overordnet mål i helse- og sosialpolitikken var at funksjonshemmede og eldre skal gis større mulighet til å bo i egnede boliger med et omsorgs- og helsetilbud. Det ble slått fast at mennesker med redusert funksjonsevne må få større mulighet til å bo i egne, selvstendige boliger. Institusjonsomsorgen burde bygges ned og erstattes av en økt satsing på åpen, boligbasert omsorg.

Gjærevollutvalget fulgte opp dette. Utvalgets mandat var å utrede de økonomiske og sosiale konsekvensene av det stadig økende antallet eldre og funksjonshemmede. Særlig var en opptatt av økningen i tallet på de eldste eldre. Samtidig ble det pekt på at morgendagens eldre og funksjonshemmede vil få bedre boforhold enn hva disse gruppene har i dag. Årsaken til det er at kommende generasjoner av eldre vil ha bedre boforhold også før de blir eldre. Det mente utvalget bør gi bedre rammebetingelser også for organiseringen av de kommunale omsorgstjenestene. Boliger som er tilpasset en omsorgssituasjon, vil sette de som skal motta hjelp, og de som skal gi den, i stand til å løse omsorgsoppgavene på en effektiv måte.

Utvalget mente at det vil bli viktig å velge løsninger som fører til at folk flest tar ansvar for sin egen boligsituasjon. Da kan kommunen konsentrere seg om tjenesteytingen. Man må derfor lage ordninger som ikke gjør det fordelaktig for eldre å fraskrive seg boligformuen sin. Omsorgstrengende må stimuleres til å bruke oppspart boligkapital til å skaffe seg boliger som er tilpasset deres situasjon. Utvalget anbefalte på samme måte som boligmeldingen at en isteden for å bygge store institusjoner, bygger boliger hvor det kan gis pleie og omsorg etter behov på heldøgnsbasis. Framtidens omsorgstjenester bør gis i hjemmet.

En tredje referanse jeg vil trekke fram er Velferdsmeldingen fra 1995. Meldingen sa at dersom eldre og funksjonshemmede skal få leve et mest mulig fullverdig liv, med deltagelse og likestilling samfunnet, må pleie og omsorg i større grad knyttes til vanlige boliger. Det ble lagt opp til en fortsatt utbygging av et tjenestetilbud som kan gi trygghet, og god pleie og omsorg fortrinnsvis i eget hjem. Utfordringen er å utvikle et bredt spekter av boformer og tjenester. Dermed unngår en at mindre pleietrengende personer legger beslag på ressurskrevende institusjonsplasser.

De prinsipper for hvordan boligtilbudet for eldre bør være som jeg nå har omtalt, er videreført i handlingsplanen for eldreomsorgen, og lagt til grunn for tiltakene som skal gjennomføres.

Omsorgsboligen skal fylle to funksjoner. Den skal være et alternativ til sykehjemmet, og den skal være et ledd i en helhetlig tiltakskjede som går fra opprinnelig bolig via omsorgsbolig til sykehjem. Selv om det satses på omsorgsboliger, er det viktig å understreke at sykehjemmene fortsatt skal være en sentral del av den samlede pleie- og omsorgstjenesten i kommunene. Sykehjemmene skal innrettes mot mer helserettede pleieoppgaver.

Hva er så en omsorgsbolig? Omsorgsboligen kan defineres som en bolig som er tilpasset orienterings- og bevegelseshemmede. Den må også være fysisk tilrettelagt slik at beboeren kan motta heldøgns pleie og omsorg. De konkrete retningslinjene for hvordan omsorgsboliger skal være utformet, er det Husbanken som har utarbeidet.

De som skal bo i omsorgsboliger er eldre og andre med pleie- og omsorgsbehov. Kravet om skal beboeren skal være pleie- og omsorgstrengende er ikke absolutt. For enkelte kan det være hensiktsmessig å flytte til en omsorgsbolig selv om funksjonssvikten er moderat. Hvor stort behovet for pleie og omsorg må være før man kan få tilbud om omsorgsbolig, vil avhenge av hvor stort tilbud kommunen har av omsorgsboliger. Omsorgsboliger er ikke en lovregulert boform, og det er derfor ingen automatikk i at mennesker som blir tildelt omsorgsboliger også skal ha pleie- og omsorgstjenester. Det må vurderes i hvert enkelt tilfelle. Men beboeren skal være trygg på at hun får pleie og omsorg når hun trenger det. Da framstår omsorgsboliger som et trygt alternativ til sykehjem.

Omsorgsboliger er altså ikke særskilt regulert i lovverket. Et viktig skille mellom omsorgsboliger og sykehjem er dermed at beboere i omsorgsboliger har råderett over boligen. De er herrer i eget hus. Omsorgspersonalet har derfor ikke automatisk tilgang til boligen, selv ikke når det gjelder nødvendig bistand. Vilkåret for utleiers eller pleiepersonalets tilgang til boligen må være avtalt på forhånd.

Jeg har lyst til å si litt om lokalisering av omsorgsboliger. De fleste omsorgsboliger som er bygd til nå ligger nær omsorgsbase eller sykehjem, i mange tilfeller begge deler. De er det vi kaller samlokalisert. Samlokalisering kan være hensiktsmessig for kommunen. Det kan være svært ressurskrevende for kommunen hvis beboere i omsorgsboliger med omfattende omsorgsbehov bor spredt. Med samlokaliserte boliger blir kommunen i stand til å utnytte ressursene mer effektivt.

Nærmiljøfunksjoner som postkontor og bank, butikker, dagsenter og eldresenter, kan være vanskelig å nå hvis de ligger utilgjengelig til og det ikke er tilfredsstillende transportmuligheter. Nærhet til for eksempel frisør og fotpleie spille også en rolle for tilgangen på servicetjenester. Plasseringen av omsorgsboliger bør derfor være nær servicetilbud og omsorgsbaser. På den annen side: Er sykehjemmet stort og ligger usentralt, kan samlokalisering være uheldig.

Spørsmålet om lokalisering må også vurderes i forhold til ulike beboergrupper. Ulike grupper har ulike behov. Eldre ønsker ofte samlokaliserte løsninger, mens funksjonshemmede foretrekker boligløsninger integrert i vanlige bomiljøer. Et viktig prinsipp når det gjelder funksjonshemmede, er prinsippet om organisatorisk og sosial integrering. Dette kan best ivaretas ved at den enkelte får bo hjemme, eller i en omsorgsbolig som er integrert i et vanlig bomiljø. Hensynet til samlokalisering må derfor veies opp mot utvikling av store enheter for spesielle brukergrupper, da dette kan være i strid med integreringsprinsipper og mulighetene for samfunnsdeltakelse.

Omsorgsboliger kan bygges og forvaltes av kommunen eller av andre aktører. Boligbyggelagene spiller en stadig større rolle når det gjelder bygging og forvaltning av slike boliger. I 1995 var 11 prosent av boligene som fikk tilskudd fra Husbanken organisert som borettslag. Året etter var andelen økt til 26 prosent. Tallet for 1997 har vi ikke fått ennå, men det er nok grunn til å tro at andelen har blitt enda større.

Denne utviklingen er i tråd med politikken på dette området, noe jeg kommer tilbake til senere. Jeg har bare lyst til å si at vi vet om en rekke gode omsorgsboligprosjekter i regi av boligbyggelagene. Jeg kan nevne Hallingstadtunet i Lier - som sikkert vil bli omtalt senere i dag, Ringshaug bo- og servicesenter i Tønsberg, Midtløkken i samme kommune, og selvfølgelig Holmen eldresenter her i Fredrikstad.

Disse og flere andre prosjekter er for øvrig omtalt i veilederen om omsorgsboliger som Sosial- og helsedepartementet og Kommunal- og regionaldepartementet ga ut i november. Veilederen er sendt til alle kommunene i landet, og den er også distribuert innen boligsamvirket. Jeg vil anbefale de av dere som ikke har lest den om å gjøre det. Den gir nyttig informasjon om forskjellige forhold knyttet til omsorgsboliger, og om hva som er politikken når det gjelder slike boliger.

Handlingsplanen for eldreomsorgen

Jeg skal ta hovedtrekkene i handlingsplanen, men framstillingen vil bli litt skjev. Ut fra mitt ståsted som boligpolitiske rådgiver finner jeg det naturlig å fokusere på den boligpolitiske utfordringen som ligger i handlingsplanen. Det er å sørge for at sykehjem og omsorgsboliger blir bygd, og har en god standard som er tilpasset brukerne. Ansvaret for å få til dette ligger på mitt departement. Det overordnede ansvaret for handlingsplanen har som kjent Sosial- og helsedepartementet.

Som jeg nevnte innledningsvis er det et bredt flertall i Stortinget som nå slutter opp om handlingsplanen. Sentrumsregjeringen vil følge opp Stortingets vedtak når det gjelder satsingen for de fire årene som planen skal være operativ.

Som jeg har vært inne på, er det et sentralt mål at de eldre skal kunne bo i eget hjem så lenge som mulig. Det er det de eldre selv ønsker. Den enkelte bør derfor ha mulighet til å velge å bo hjemme, eller få et tilpasset botilbud. Dette forutsetter at tjenester både kapasitets- og kvalitetsmessig er så godt utbygd at eldre kan føle seg trygge på at de får et godt tjenestetilbud når det trenger det. Derfor blir det i handlingsplanen lagt vekt på å forbedre hele tjenestekjeden: fra tilbud om hjelp i eget hjem, hjelp i tilrettelagt omsorgsbolig, til tilbud om heldøgns pleie og omsorg i egnet bolig eller sykehjem. Dersom den eldre må ha et tilbud i sykehjem, skal det være et tilbud om ensengsrom.

Handlingsplanen går ut på å:

• Øke tjenestenes kapasitet. Økningen i tallet på eldre over 80 år vil føre til økt behov for plasser med heldøgns pleie og omsorg i egnet bolig. Målet om at eldre skal kunne bo hjemme så lenge som mulig, krever derfor en sterk satsing på hjemmetjenester og bygging av nye omsorgsboliger.
• Bedre kvaliteten. Nærmere 15 000 beboere i alders- og sykehjem deler rom med andre. Mange steder er alders- og sykehjemmene gamle og nedslitte. Det er også nødvendig med tiltak for å sikre kvaliteten på tjenestene for brukerne.
• Sikre brukerne mest mulig likeverdige tilbud på landsbasis. I dag er det store forskjeller mellom kommunene når det gjelder hva de kan tilby eldre med pleie- og omsorgsbehov. Forskjellene kommer blant annet av at kommunene har prioritert forskjellig, av kommunenes økonomi, og av befolkningens alderssammensetning. Dette er et problem i forhold til de nasjonale målene, og det må derfor settes i gang tiltak for å løfte de kommunene som har et for dårlig tilbud opp på et akseptabelt nivå.
• Bedre de statlige styringsmidlene. Det er lagt opp til sterkere bruk av finansielle, juridiske og andre virkemidler, blant annet krav om kommunal planlegging.

For å nå målene for satsingen er det lagt opp til en storstilt utbygging av omsorgsboliger og sykehjem. Også på driftssiden skal innsatsen økes betydelig. Samlet investeringskostnad til bygging av sykehjem og omsorgsboliger i handlingsplanenperioden er 19 milliarder kroner. Til driften må det bevilges 10 milliarder kroner. Handlingsplanen representerer dermed en satsing på nærmere 30 milliarder kroner.

I eldremeldingen er det beregnet at 25 prosent av de som er over 80 år har behov for plasser med heldøgns pleie- og omsorgstjenester på sykehjemsnivå. Beregningen tar hensyn til behovet for korttidsplasser, og at det også framover vil være personer under 80 år med behov for heldøgns pleie og omsorg i sykehjem. Lokale forhold gjør likevel at det reelle behovet i hver enkelt kommune kan variere rundt dette gjennomsnittet. Kommunene må selv ta stilling til om tilbudet til personer med behov for heldøgns omsorg og pleie skal gis i form av plass i sykehjemsplass eller i omsorgsboliger.

Med utgangspunkt i behovsanalysene er det satt opp måltall for byggebehovet i planperioden. Tallene er basert på:

• at dagens utbyggingstakt for omsorgsboliger videreføres
• at alle som bor på sykehjem skal få enerom
• at det er behov for et visst antall nye boliger og plasser med heldøgns pleie og omsorg for å holde tritt med det store antall eldre som kommer i årene framover
• at det er et særlig behov for å styrke eldreomsorgen i kommuner med et dårlig tilbud
• og at mange gamle og nedslitte syke- og aldershjem må utbedres eller skiftes ut

I alt skal det bygges 24 400 nye boenheter, fordelt på 12 800 omsorgsboliger og 11 600 sykehjemsplasser. Av disse vil 4 800 enheter være utskifting og utbedring av gamle sykehjem med dårlig standard. For 1998 har planen som mål at det skal bygges 3 200 omsorgsboliger og 2 600 sykehjemsplasser, til sammen 5 800 enheter.

Da Stortinget behandlet eldremeldingen ble det reist tvil om forslaget til utbygging var godt nok i forhold til det egentlige behovet i kommunene. Stortinget vedtok derfor at en om to år skal gjennomgå behovstallene på nytt, og at handlingsplanen må endres med utgangspunkt i denne gjennomgangen. Regjeringen vil derfor gjennomgå behovet på nytt når vi har gått igjennom de konkrete utbyggingsbehovene og planene fra kommunene.

Når det gjelder personell, er det samlede behovet på omtrent 12 000 nye årsverk. 6 000 av disse vil komme i hjemmetjenesten, og 6 000 i heldøgns pleie og omsorg. Dette krever tiltak for å rekruttere og kvalifisere personell. Sosial- og helsedepartementet har lagt fram en handlingsplan for helse- og omsorgspersonell med en budsjettramme på 110 millioner kroner. Planen inkluderer tiltak for å styrke personellsiden i eldreomsorgen. Kvalifisering av ufaglærte, og etter- og videreutdanning av de som allerede jobber i denne sektoren er viktige tiltak.

Kommunene vil få dekket både driftsutgifter og investeringskostnader. Når det gjelder investeringer, vil det i tillegg til oppstartingstilskudd bli gitt tilskudd til kompensasjon for utgifter til renter og avdrag på lån til omsorgsboliger og sykehjemsplasser. Denne ordningen er ny i år. Bevilgningene til investeringstilskuddene er for 1998 på til sammen 1,7 milliarder kroner. Det er over 1 milliard kroner mer enn i fjor. Bevilgningene til kompensasjonstilskuddet vil øke betydelig i årene framover etter hvert som investeringene øker.

Staten vil dekke kostnader opp til 830 000 kroner pr sykehjemsplass og 740 000 kroner pr omsorgsbolig gjennom investeringstilskuddene. Prosjektkostnader som overstiger disse beløpene vil ikke bli dekket. Kostnadsgrensene er satt for at staten skal ha en viss kontroll med byggekostnadene, og for å sikre at prosjektene er av nøktern standard og kvalitet.

Investeringstilskuddene skal forvaltes av Husbanken. Husbanken får dermed en sentral rolle i gjennomføringen av handlingsplanen. Husbanken skal foruten å tildele tilskudd, også gi lån til omsorgsbolig- og sykehjemsprosjekter. Men det er ikke krav om at prosjektene må lånefinansieres i Husbanken for å få tilskudd. Dersom lånet blir tatt opp andre steder, for eksempel i Kommunalbanken, kvalifiserer prosjektet likevel for tilskudd. Det som er viktig for staten er at prosjektene har nøktern og god standard. Det sikres gjennom Husbankens behandling av søknadene om tilskudd. Husbanken har dermed en viktig oppgave når det gjelder å sørge for at det som bygges har tilfredsstillende standard og kvalitet. I dette ligger det at Husbanken også skal drive kostnadskontroll. En siste oppgave jeg vil nevne er at Husbanken skal ha kontakt med kommuner, fylkesmenn, fylkesleger, boligbyggelag og andre aktører. Husbanken blir dermed et bindeledd mellom departementene og kommuner og andre når det gjelder investeringene som skal foretas.

Vi vil få høre mer om Husbankens rolle i handlingsplanarbeidet i neste foredrag. Jeg skal derfor ikke gå nærmere inn på det her.

Selv om den statlige styringen styrkes, skal eldreomsorgen fortsatt være kommunenes ansvar. Kommunene skal også i framtiden ha ansvaret for utformingen og utbyggingen av pleie- og omsorgstjenestene. For å løse oppgavene i pleie- og omsorgssektoren er det nødvendig med et variert og fleksibelt tilbud. Det blir derfor lagt vekt på at kommunene i størst mulig grad skal utforme og utbygge et pleie- og omsorgstilbud som er tilpasset lokale forhold og behov. Den statlige satsingen skal sette kommunene i stand til å bygge ut et slikt tilbud.

For å kunne følge utviklingen i kommunene nøye, og for å sikre en mest mulig målrettet og effektiv bruk av de statlige tilskuddsmidlene, er det satt som krav at kommunene utarbeider kommunale handlingsplaner for eldreomsorgen. Dette er en forutsetning for å få utbetalt driftstilskudd og investeringstilskudd. Planen skal vedtas politisk, og skal innarbeides i de kommunale økonomiplanene og budsjettene. Fristen for innsendelse av planene til fylkesmannen var 1. februar 1998.

I planen skal behovet for tjenester framover være vurdert, blant annet med utgangspunkt i situasjonen i dag og utviklingen i befolkningssammensetningen framover. På bakgrunn av disse vurderingene skal kommunen ha vedtatt konkrete tiltak for 1998. Kommunene er i tillegg bedt om å anslå satsingen også for de neste årene, selv om dette selvfølgelig ikke blir like konkret.

Å utarbeide gode sektorplaner er likevel en prosess som tar tid, og som også omfatter mer enn bare styrking av pleie- og omsorgstjenesten. For å styrke det mer langsiktige og faglige planarbeidet, skal alle kommuner også utarbeide 4-årsplaner for hele pleie- og omsorgssektoren. Dette er et mer omfattende planarbeid enn det som blir lagt opp til for å få utløst tilskudd for 1998. Arbeidet med disse sektorplanene skal ha startet i løpet av 1998, og må ses i sammenheng med planarbeidet ellers i kommunen, herunder helse- og sosialplaner i de kommunene som har slike. Sosial- og helsedepartementet vil utarbeide retningslinjer og veiledningsmateriell for dette langsiktige planarbeidet. Dette vil være ferdig tidlig i 1998.

Heldøgns pleie- og omsorgstjeneste skal være med i kommunens planer som en integrert del av pleie- og omsorgstjenesten. Tjenesten må være tilgjengelig innen rimelig tid - hele døgnet igjennom sju dager i uka. Tjenesten må være tilgjengelig for alle som trenger pleie eller omsorg, både planlagt og ikke planlagt, med andre ord også i uventede situasjoner. For å få investeringstilskudd må kommunen kunne dokumentere at en slik heldøgns pleie- og omsorgstjeneste er opprettet.

Det er kommunene som skal søke om investeringstilskuddene, og som vil få midlene utbetalt. Når midlene blir utbetalt til kommunene er det fordi de skal stimulere kommunene til å øke tilbudet av omsorgsboliger og sykehjemsplasser innefor kommunens grenser. Det er kommunene som har best forutsetninger for å vurdere de lokale behovene for boliger og plasser. Men ordningene er nøytrale med hensyn til eierform, og kommunene vil derfor også få utbetalt tilskudd om boligbyggelag, stiftelser eller lignende bygger og eier omsorgsboliger og sykehjem.

Kommunen kan videretildele hele eller deler av tilskuddene til andre aktører som ønsker å bygge og forvalte omsorgsboliger og sykehjem. Mest aktuelt er dette når det gjelder omsorgsboliger, og aktuelle samarbeidspartnere for kommunene er boligbyggelag, stiftelser og ideelle organisasjoner. Regjeringen ser positivt på at slike samarbeidsrelasjoner etableres. I eldremeldingen blir kommunene oppfordret til å ta boligbyggelagene med i planleggingen for pleie- og omsorgssektoren.

Boligbyggelagene spiller en viktig rolle som utbygger og forvalter av omsorgsboliger, og denne rollen kommer til å bli viktigere i årene som kommer. Boligbyggelagene har erfaring i å prosjektere omsorgsboliger, og lange tradisjoner for god boligforvaltning. Den demokratiske organiseringen av boligbyggelagene og borettslagene, basert på at beboerne eier boligene og aktivt deltar i styre og stell, er sider ved boligsamvirket som appellerer.

Omsorgsboliger organisert som borettslag gir eldre mulighet til å ta ansvar for å skaffe seg en tilpasset bolig, og å realisere boligkapital som er spart opp gjennom tidligere eierforhold til boliger. Men vi må være klar over at beboerstyre kan ha sine begrensninger når det gjelder omsorgsboliger. Dersom det er mange beboere med sterkt nedsatt funksjonsevne, kan det gå ut over lagets mulighet til å ha et reelt fungerende brukerstyre.

Mange boligbyggelag og borettslag kan også tilby tjenester - eller boservice - ut over vanlige vaktmestertjenester. Jeg kan i den forbindelse nevne at Regjeringen har bedt Husbanken sette av inntil 2 millioner kroner på årets budsjett til et kompetansesenter for samvirkeorganiserte tjenester som NBBL ønsker å etablere. Et slikt senter vil styrke boligsamvirkets mulighet til å videreutvikle slike tjenester. Regjeringen har for øvrig også bedt Husbanken prioritere støtte til boligsamvirkets FoU-fond. Fondet driver forsøks- og utviklingsarbeid innen blant annet effektiv forvaltning og bomiljøtiltak.

Investeringstilskuddene kan altså videretildeles fra kommunen til boligbyggelag eller andre aktører. En forutsetning for det er at kommunen får rett til å utpeke beboere til boligene. Denne utpekingsretten - eller disposisjonsretten - har kommunen fordi omsorgsboligene er en del av det samlede tjenestetilbudet som kommunen har for eldre og andre med pleie- og omsorgsbehov. Fra 1. januar i år er disposisjonsretten utvidet til 20 år. Utvidelsen av disposisjonsretten fra 8 år, som gjaldt til og med i fjor, er gjort for å gi kommunen bedre oversikt over tilbudet av omsorgsboliger i kommunen, og for å sikre at de statlige tilskuddene brukes i samvar med formålet.

Boligbyggelaget må inngå avtale med kommunen for å få tilskudd. Avtalen kan i tillegg til det som gjelder disposisjonsretten, også omfatte klausulering av boligene, og for eksempel en eventuell prisregulering. Hva som skal avtales er vel en forhandlingssak - en gi og ta-situasjon. Hvor langt vil boligbyggelaget strekke seg når det gjelder for eksempel prisregulering, og hvor store deler av tilskuddene vil kommunen videretildele til borettslaget? Borettslag kan vedtektsfeste både klausulering og prisregulering. Dersom boligene prisreguleres, kan også eldre med lite egenkapital kunne kjøpe bolig i laget. Omsorgsbolig i borettslag blir dermed ikke en boform bare for de mer bemidlede blant de eldre som ønsker å flytte til en bolig som er tilpasset alderdommen.

Jeg vil her skyte inn at eldremeldingen oppfordrer til at det tas mest mulig kostnadsriktig husleie i omsorgsboliger. Dette gjelder både kommuner og andre som forvalter omsorgsboliger. I borettslag har beboerne alltid betalt det det koster å bo. I mange kommuner er ikke et slikt prinsipp langt til grunn for beregning av husleier. For at det likevel skal være mulig for pensjonister med lave inntekter å bo i disse boligene er regelverket for bostøtten endret, blant annet ved at det såkalte boutgiftstaket er hevet. Boutgiftstaket er den øvre grensen for hvor høye boutgifter som blir tatt med i bostøtteberegningen.

Fra statens side er det forutsatt at investeringstilskuddene følger boligen, og ikke beboeren. Det betyr at tilskudd ikke må brukes til å redusere beboernes egenkapital i prosjektet, det vil si innskudd i borettslag. Da vil det før eller siden være arvingene som stikker av med gevinsten, så sant boligen ikke er prisregulert.

Avslutning

Jeg vil avslutte med å si at Regjeringen vil følge utviklingen innenfor eldresektoren nøye gjennom handlingsplanperioden. Dette vil skje både ved gjennomgang av de kommunal handlingsplanene, og gjennom utvalgsundersøkelser hvor en ser på hvordan tjenestene for de eldre utvikler seg i kommunene. Det vil også bli sett på hvordan kommunene forvalter de tilskuddene de får i forbindelse med eldresatsingen.