Politisk rådgiver Inge Bartnes

Samarbeid næringsliv - skole, hvorfor?

Skolepolitisk konferanse, Steinkjer 25. november 1998

Innledning

Kjære forsamling.

Takk for invitasjonen hit til konferansen om næringsliv og skole. I den årlige redegjørelsen for Stortinget om distrikts- og regionalpolitikk, ble det fremhevet at ungdom og kvinner er de sentrale målgruppene i distriktssatsingen i årene fremover. Økt fokus på ungdom vil også medføre økt fokus på skole- og utdanningssystemet.

I mange år har forskere og andre stilt seg spørsmålet om vi utdanner ungdom bort fra distriktene. Dette er et nødvendig og viktig spørsmål. Utgangspunktet for en slik diskusjon må være at utdanning er positivt, både for den enkelte, og for samfunnet som helhet. Så får vi diskutere hvordan utdanningssystemet fungerer i forhold til utviklingen og behovene i distriktene. Allerede i dag ser vi at enkelte distriktsnæringer har problemer med å få rekruttert fagarbeidere. Det kan skyldes at det er få som har den kompetansen bedriften etterspør, at jobben ikke er attraktiv for ungdom, eller at stedet ikke er attraktivt som bosted. Vi må trolig gå inn og vurdere alle sidene ved manglende samsvar mellom jobbtilbud og kompetansen hos de arbeidssøkende.

I dette innlegget vil jeg gå inn på de utfordringene vi står overfor i distrikts- og regionalpolitikken og peke på hvilken rolle utdanningssektoren har i arbeidet med å få til en mer balansert regional utvikling.

Bosettingsmål og flytting

Som dere sikkert er klar over, står vi overfor mange utfordringer i distrikts- og regionalpolitikken i årene fremover. Målet er å opprettholde hovedtrekkene i bosettingsmønsteret og utvikle robuste regioner i alle deler av landet. Dette er et ambisiøst mål, når vi vet at vi er inne i en sterkere sentraliseringsprosess enn på lenge. Både i 1997 og 1998 har vi hatt høyere flyttetall enn på mange år. I de senere årene har mer enn halvparten av våre kommuner hatt folketallsnedgang, og 160 kommuner ville hatt folketallsnedgang også uten utflytting. Årsaken er tidligere flytting og forgubbing. Denne prosessen har ført til at de fleste barn nå blir født i byen. Befolkningsstrukturen er mange steder slik at om 10 år kan hele 260 kommuner få nedgang i folketallet.

Forskning viser at det normalt er flere og sammensatte motiver og vurderinger som ligger bak valg om flytting. Valg av bosted er blant annet avhengig av hvilken livssituasjon vi er i. Når unge opplever lokalsamfunnet som lite og klager over sterk sosial kontroll, kan de som etablerer seg med familie oppleve at lokalsamfunnets tette sosiale nettverk gir trygghet og muligheter som det er vanskelig å oppnå i en by.

Flytting er ikke bare negativt. Når ungdom flytter ut for noen år, får de nye impulser og andre erfaringer. Erfaringer som er viktig både for deres egen utvikling, men også for det lokalsamfunnet/stedet de velger å bosette seg. Hovedutfordringen er derfor å gi ungdom som flytter ut muligheten til tilbakeflytting.

Flytteundesøkelser viser at de viktigste flytteårsakene blant unge, er ønsket om interessant utdanning, og ønsket om å oppleve noe nytt. Det er likevel ikke slik at flytting bare en del av et "ungdomsopprør". I såfall ville like mange byungdom som distriktsungdom hatt ønsker om annet bosted. Undersøkelser viser at ca. 70% av osloungdommen ønsker å bli boende på hjemstedet, mens i underkant av halvparten av de unge fra resten av landet ønsker det samme. Disse ønskene er ofte koblet sammen med en forståelse av hvor mulighetene for "det gode liv" finnes. Når distriktsungdom med ambisjoner om karriere i yrkeslivet ikke ser mulighetene i det lokale eller regionale arbeidsmarkedet, vil de logisk nok heller ikke ønske å bosette seg på hjemstedet. Generelt flytter flere enn de som har flytteplaner, og flere havner i storbyregioner enn de som i utgangspunktet vil det. Disse forskningsresultatene viser at det er strukturelle trekk ved samfunnet som fører til økt sentralisering av bosettingen. Dette både kan og vil vi gjøre noe med!

Regjeringen mener en stabil bosetting er nødvendig for å kunne realisere viktige samfunnsmål knyttet til ressursutnyttelse, miljø, velferd og trivsel.

Dagens sentralisering har sin pris. På det sentrale Østlandsområdet sliter man med miljøproblemer og et stramt boligmarked. Distriktskommuner på sin side får ikke brukt de skolene, boligene og veiene som er bygd opp. Dette er ufornuftig ressursbruk.

Men, distrikts- og regionalpolitikk dreier seg ikke bare om kroner og øre. Et levende Distrikts-Norge har også en verdi som vi ikke kan sette prislapp på. Distriktene representerer en rik kulturtradisjon og et kulturelt mangfold som gjør Norge interessant. Og, selv om forskjellene mellom by og land blir mindre, representerer bygdelivet fremdeles alternative bo- og levemåter. Det er viktig å sikre denne valgmuligheten også for fremtidige generasjoner.

Kunnskapssamfunnet og næringsutvikling

Selv om vi innenfor distrikts- og regionalpolitikken har lagt oss på en bredere tilnærming enn før, er fremdeles hovedstrategien å utvikle varige og lønnsomme arbeidsplasser og stimulere verdiskaping basert på de særlige forutsetningene i hver region. Arbeidsplasser er en viktig betingelse for å opprettholde bosettingen.

I løpet av de siste 10-15 år har det skjedd en omfattende rasjonalisering innen nær sagt all form for næringsvirksomhet. Vi merker det innen landbruk og fiske, i industrien og også når det gjelder statlige arbeidsplasser. Utskiftingen i næringslivet er stor. I perioden 1980 til 1990 forsvant for eksempel halvparten av alle industribedriftene som eksisterte i 1980. Denne utskiftingen vil trolig ikke bli mindre i årene som kommer. Utfordringen er å legge til rette for omstilling og nyskaping i eksisterende bedrifter og utvikling av flere nye bedrifter.

Mange peker på at vi er på vei inn i et kunnskapssamfunn - et samfunn der kunnskap er en av de tyngste drivkreftene i utviklingen. Parallelt har vi fått en globalisering av handelen med varer og tjenester som har skapt store utfordringer for næringslivet. Disse utfordringene er like store i Namdalen som i Asker. I alle næringer og i alle deler av landet må konkurranseevnen styrkes for at bedriftene skal overleve i et stadig mer åpent marked. I dette bildet ser vi at kunnskap og læring blir en stadig viktigere produksjonsfaktor.

Endringstakten i samfunnet går stadig raskere, og bedrifter må hele tiden være i utvikling. Læring gir grunnlag for innovasjoner i form av nye eller endrede produkter, og nye måter å produsere på. Denne læringen eller kunnskapen, er ofte av uformell art, og knyttet til enkeltpersoner, bestemte bedrifter eller lokalsamfunn. Disse endringene, enten de er små eller store, er ofte gull verdt for om en bedrift skal overleve eller ikke.

Så hva har så ungdommen og skolen med denne utviklingen å gjøre?

I rapporten "Ungdom - utdanningseksplosjon - nye karrierer" viser forsker Kåre Heggen fra Høgskolen i Volda hvordan skolegang og utdanning har utviklet seg til å stå helt sentralt samfunnets endringsprosesser. Tre-generasjons-perspektivet er illustrerende i denne sammenheng.

For de som vokste opp i 30-40 åra var skolegang utover 7. klasse sjelden kost. Annen generasjon som vokste opp på 60-tallet hadde valget - enten tidlig ut i lønnet arbeid, eller videre utdanning. I dag er situasjonen en annen. Dagens ungdom fyller utdanningsinstitusjonene til trengsel.

En stadig større del av befolkningen tar høyere utdanning. Studenttallet økte med nesten 140% fra 1980 til 1995, og det var særlig kvinneandelen som økte. Økningen har vært stor i hele landet, men hovedsakelig størst i distriktsfylkene. Fremdeles er det imidlertid Oslo og Akershus som har størst andelen av befolkningen med høyere utdanning, mens Hedmark har lavest andel.

Omlag 90% av ungdomskullene gjennomfører nå videregående skole, og kanskje vil etterhvert halvparten av årskullene ta utdanning ved universiteter og høyskoler.

Takket være et godt utbygd utdanningssystem på alle nivå, og en skole for alle, har vi en godt utdannet befolkning sammenlignet med mange andre land. De største utfordringene i dag er derfor å få til et godt samsvar med den kunnskapen samfunnet har bruk for og de kunnskapene befolkningen har. Det er særlig viktig å få til et godt samsvar mellom jobbtilbud og utdanningsvalg i distriktene.

I forhold til samfunnets kunnskapsbehov, er det også viktig å se de utfordringene samfunnet står overfor når det gjelder å tilby befolkningen etter- og videreutdanning. Som tidligere nevnt er kunnskap forgjengelig. Skal vi følge med i utviklingen, er det derfor helt nødvendig at den enkelte tilegner seg stadig ny kunnskap og kompetanse.

Hvorfor satse på skolen?

Innledningsvis har jeg pekt på viktige utfordringer knyttet til forholdet mellom bosettingsmål og næringsstrategi i distrikts- og regionalpolitikken. Jeg har også gått inn på forhold ved det nye kunnskapssamfunnet og kompetansebehov i næringslivet. Fremdeles mener mange at vi utdanner ungdom bort fra distriktene. Samtidig ser vi at kunnskap og kompetanse blir stadig viktigere. Vi må derfor gå inn og vurdere alle sidene ved manglende samsvar mellom jobbtilbud og kompetanse hos de arbeidssøkende. I dette arbeidet vil samarbeid med utdanningssektoren være svært viktig.

For å tilrettelegge for en positiv regional utvikling, er det viktig med kunnskap om hvordan de unge vurderer ulike typer arbeid knyttet til jobbinnhold, avansementsmuligheter, lønn og jobbsikkerhet. Agnete Wiborg, forsker ved Nordlandsforskning, har intervjuet ungdom for å undersøke hvordan de tar sine utdannings- og flyttevalg. Det er ikke de "objektive" arbeidsplassmulighetene på steder som gir grunnlag for ungdoms flyttebeslutninger. Ungdommen har som regel ikke oversikt over hvilke faktiske muligheter som finnes. For eksempel viser Wiborgs undersøkelse at det lokale arbeidsmarkedet i Nordland fremtrer som lite attraktivt for jentene på videregående skole. Mange har kjennskap til arbeidsmarkedet via egne erfaringer fra sommerjobber eller via mødre og andre kvinner. Utfra jentenes syn er dette jobber de helst ikke vil ha. Andre deler av arbeidsmarkedet kjenner de lite til.

Utfra kunnskapen fra Nordland, er det, slik jeg ser det, en stor utfordring å gi de unge god kunnskap om de faktiske mulighetene som finnes. I tillegg er det er en utfordring å oppfordre både gutter og jenter til å velge utradisjonelt i forhold til utdanning og yrke. Ungdom velger blant svært få utdanningsretninger. Ved å velge utradisjonelt, kan utdannings- og yrkesmulighetene utvides betraktelig.

Så til spørsmålet om hvilken type kompetanse som er viktig i fremtiden. Det har kommet signaler fra næringslivet hvor de særlig etterspør ungdom som er lærevillige og i stand til å tilegne ny kunnskap. Ungdom trenger en basis av allmennkunnskap for å orientere seg, og for å bli aktive samfunnsborgere. Ut over det, vil mye av den kunnskapen de vil ha behov for i arbeidslivet måtte læres etterhvert. Mye av den fagkunnskapen ungdom tilegner seg i skolen kan bli gammel før de får bruk for den. Det viktigste blir derfor å opprettholde motivasjonen for å lære. Vi må lære ungdommen hvordan de kan innhente informasjon og hvordan de skal kunne sile ut relevant informasjonen blant all informasjonen vi har tilgang til. Samfunnet trenger kunnskapstørst ungdom.

Strategi for hvordan

Representanten fra Kirke- og utdanningsdepartementet skal snakke om konkrete tiltak for å få til et bedre samarbeid mellom næringsliv og skole. Jeg skal derfor ikke gå grundig inn på de enkelttiltakene som KUF, KRD og andre departementer samfinansierer.

Jeg vil imidlertid gå kort inn på hvordan vi innenfor distrikts- og regionalpolitikken vil jobbe i forhold til utdanningssektoren.

I Voksenåsenerklæringen står det:

"En sentrumsregjering vil styrke Kommunal- og arbeidsdepartementet som et samordnende distriktsutbyggingsdepartement. Departementet skal påse at det foretas konsekvensutredninger av forslag som har betydning for utviklingen i distriktene".

Kommunal- og regionaldepartementet er styrket administrativt for å sikre bedre samordning og større helhet i regjeringens regionalpolitikk. Vi vet at den samlede effekten av landbrukspolitikk, næringspolitikk, økonomisk politikk, utdanningspolitikk o.s.v. har mye større betydning for bedrifter og enkeltpersoner enn den særlige distriktspolitiske innsatsen. Samordning av regjeringens politikk blir derfor svært viktig. For å nå målene i distrikts- og regionalpolitikken vil vi arbeide gjennom følgende tre hovedlinjer:

Ved at departementene til å vurdere distriktsmessige hensyn når viktige endringer blir vurdert

Ved at departementene arbeider med helheten slik at enkelttiltakene treffer brukerne

Ved at sektorpolitikken blir åpnet opp på regionalt nivå slik at den ivaretar de særlige regionale forutsetningene og utfordringene i hver enkelt fylke

Bedre samordning er svært viktig på regionalt nivå. Fylkeskommunen, fylkesmannen, statens nærings- og distriktsutviklingsfond, utdanningsdirektøren og andre statsetater i fylkene er sentrale aktører i arbeidet med å fremme en ønsket utvikling.

Et hovedperspektiv i den forrige St. meldingen om distrikts- og regionalpolitikk var å få til en bedre kobling mellom planene på fylkesnivå og den faktiske ressursbruken innenfor de ulike sektorene. Fylkene ble derfor bedt om å lage årlige regionale utviklingsprogram som skulle bygge på fylkesplanen og strategisk næringsplan. Regjeringen ser for seg at det dokumentet som beskriver strategier og innsatsområder i kommende fireårsperioden, skal utformes gjennom en bred prosess hvor fylkeskommunen, regionale statsetater, næringsliv og andre brukergrupper er aktive medspillere sammen med fylkeskommunen. På grunnlag av den fireårige planen skal det lages årlige regionale utviklingsprogram som ser resurssene innenfor ulike sektorer i sammenheng og i forhold til utfordringene i det enkelte fylke. Med innføringen av regionale utviklingsprogram har regjeringen ønsket å gi fylkesnivået større handlefrihet til å formulere egne utviklingsstrategier.

Utdanningsdirektørene og utdanningskontorene har i varierende grad vært trukket med i arbeidet med regionale utviklingsprogram. De regionale statsetatene er positive til de regionale utviklingsprogrammene, men noen er usikre på hva slags nytte dette gr for sektoren. Målet er, slik jeg ser det, at samhandling skal gi merverdi for alle som deltar i samarbeidet.

Utdannings- og helsesektoren står på mange måter i en særstilling i forhold til andre statlige sektorer på fylkesnivå. Innenfor disse sektorene er det selvsagt helt nødvendig å definere og sikre nasjonale standarder, slik at alle, uansett bosted, får tilgang på sentrale velferdsgoder. Men, innenfor de nasjonale standardene må vi også sørge for at det blir et visst handlingsrom for regional og lokal tilpassing. Jeg håper derfor at utdanningssektoren selv tar initiativ til å delta i konkrete fellesprosjekt med andre sektorer på fylkesnivå. Utdanningssektoren har viktig kompetanse om utdanningssystemet og høy legitimitet. Det er derfor viktig at utdanningskontorene engasjerer seg for å få skolene mer på banen i spørsmål knyttet til nærings- og samfunnsutvikling.

I tillegg til det arbeidet som blir gjort i det enkelte fylke, vil KRD på sin side arbeide aktivt for å styrke samarbeidet mellom næringslivet og alle nivåene i utdanningssystemet. Vi er særlig opptatt av å styrke entreprenørskaps-tankegangen blant ungdom. Etter min mening har vi i altfor lang tid utdannet folk til å bli arbeidstakere og ikke arbeidsskapere. Flere departementer samarbeider om entreprenørskapssatsing, og det utarbeides nå en felles brosjyre med eksempler på gode entreprenørskapssatsinger i skolen.

Gjennom et samarbeid med KUF har KRD bidratt til å etablere ressurssentra ved videregående skoler. Det finnes i dag over 250 ressurssentre i hele landet, og disse utgjør en viktig kunnskapskilde or lokalt næringsliv. Det er en stor geografisk spredning på sentrene, noe som gjør at de er lokalisert nær distriktsbedriftene. Den geografiske nærheten og lokalkunnskapen gjør ressurssentrene til viktige samarbeidspartnere for bedriftene.

For å sikre rekrutteringen til viktige distriktsbedrifter, tror jeg det er viktig med økt innsats og nye veiledningsmetoder i skolen. I tillegg er det viktig å legge til rette for å få flere lærlinger og flere lærlingebedrifter i distriktene. Mange bedrifter i distriktene er for små og for ensidige til å bli godkjent av fagopplæringskontoret i fylket. KRD har derfor invitert Hedmark fylkeskommune, utdanningskontoret i Hedmark og SND-kontoret i fylket til å sette i verk et forsøksprosjekt i Nord-Østerdal. Tanken er at flere små bedrifter kan gå sammen om å gi fagopplæring og på den måten sikre rekruttering til lokalt næringsliv.

Noen blir urolige når det snakkes om å få næringslivet inn i skolen. En kan lett tenke at dette kommer til å gå på bekostning av tradisjonell læring. Jeg tror ikke det. Kanskje er det et for stort skille mellom teori og praksis i dag. Gjennom å delta i elevbedrift, prosjektarbeid eller ha praksis ute i en bedrift, vil elevene få brukt sin kompetanse. Jeg vil heller ikke se bort fra at disse arbeidsmetodene gjør det mer interessant å gå på skolen for en del elever. Kanskje kan denne typen nytenking i skolen til og med motivere til videre læring? Samarbeid skole-næringsliv er et satsingsområde fremover. Jeg er derfor glad for å kunne fortelle at departementene samarbeider godt på dette området.

Avslutning

Det er mange gode grunner for økt samarbeid mellom skole og næringsliv. Det er de unge som vil bidra til nytenking og verdiskaping i årene fremover. Gjennom ulike skoleprosjekt ser vi at ungdom har store ressurser. Min oppfordring til utdanningssektoren er derfor: Legg til rette for at ungdommen får brukt sin kreativitet og sine evner i skolehverdagen. Jeg vil også oppfordre representanter for næringslivet: Ta kontakt med skolen, inviter til samarbeid og tenkt langsiktig. Lykke til!