Statsråd Ragnhild Queseth Haarstad

Svar på interpellasjon fra Karin Andersen

Stortinget 3. desember 1998

President,

På bakgrunn av sentrale reformer vedtatt de siste årene peker representanten Karin Andersen i sin interpellasjon på at en reform også forutsetter rammebetingelser som gir rom og muligheter for gjennomføring av reformen.

Det er en sentral problemstilling representanten her trekker fram. Det hjelper ikke om intensjonene er aldri så gode hvis det ikke er tatt stilling til behov, tilgang og mulige løsninger når det gjelder personell og kompetanse. Likeledes er det viktig at det er lagt ned en god jobb i å vurdere økonomiske konsekvenser og økonomiske rammer.

Kompetanse og utdanning

Tilgang på kvalifisert personell er et sentralt aspekt ved de fleste reformer, og mangel på fagfolk er en aktuell problemstilling i mange kommuner. Regjeringen la i mai i år fram en stortingsmelding om Kompetansereformen (St meld nr 42). De prioriterte områdene som drøftes der vil utgjøre basis for en nasjonal handlingsplan for kompetanseutvikling og voksenopplæring bl a for å møte kompetansebehov i forhold til nye reformer i kommunesektoren.

Ikke minst innenfor helse- og sosialtjenesten finner vi mange omfattende reformer og handlingsplaner. Eksempler er opptrappingsplan for psykisk helse, handlingsplan for eldreomsorgen, nasjonal kreftplan og fastlegereformen. Fordi personellsiden er så viktig for at en skal lykkes med disse ulike handlingsplanene, inneholder planene også ulike tiltak når det gjelder grunnutdanning, videreutdanning og kompetansehevende tiltak. Utdanningskapasiteten innenfor helse- og sosialfagutdanningene er for øvrig også noe som blir kontinuerlig vurdert av Sosial- og helsedepartementet i samarbeid med Kirke, utdannings- og forskningsdepartementet.

Det bør også nevnes at Sosial- og helsedepartementet har utarbeidet Handlingsplan for helse- og sosialpersonell 1998-2001 med tittelen "Rett person på rett plass", og dette dokumentet viser bredden i dette departementets arbeid på personellfeltet.

Rekruttering

Å skape balanse mellom tilbud og etterspørsel i arbeidsmarkedet er ofte vanskelig selv med en grundig planlegging og samarbeid mellom de ulike myndigheter. For eksempel er en følge av et godt arbeidsmarked at enkelte ledige stillinger er vanskelig å besette.

At etterspørselen etter f.eks. sykepleiere og leger har vært større enn tilbudet, har blant annet sammenheng med den generelle gode økonomiske vekst, den klare vridningen mellom fagprofesjonene i retning av større behov for mer spesialisert personale, og demografiske endringer. På kort sikt har en ingen mulighet til å løse dette ved økt utdanningskapasitet. Arbeidsmarkedsetaten har derfor iverksatt et særlig arbeid for rekruttering av personell fra utlandet, i første rekke av sykepleiere og dernest leger gjennom et eget legerekrutteringsprosjekt. Det såkalte Legerekrutteringsprosjektet rekrutterer leger fra Tyskland, Østerrike og Frankrike, både til sykehus og kommunenes helsetjeneste. Her bør det også nevnes at Sosial- og helsedepartementet gir støtte til rekrutterings- og opplæringstiltak overfor utenlandske leger.

En annen problemstilling når det gjelder rekruttering er alle de småkommunene og utkantkommunene som vi ser har problemer med å rekruttere og holde på kvalifisert personell. Det er begrenset hvor mye det hjelper å øke utdanningskapasiteten hvis dette i stor grad fører til en overetablering i sentrale strøk. Utfordringen er derfor ikke bare å sørge for et tilstrekkelig antall med kvalifisert personell på landsbasis, men i tillegg å utforme virkemidler som bidrar til at alle landets kommuner kan nyte godt av denne personelltilgangen.

Lønnspolitikken

Når det gjelder virksomhet der det er kommuner og fylkeskommuner som har arbeidsgiveransvar, er det den enkelte kommune eller fylkeskommune som har ansvaret for å føre en arbeidsgiverpolitikk tilpasset de utfordringer som ligger i de enkelte reformer. På det kommunale og fylkeskommunale tariffområde forhandles tariffavtalene fram gjennom henholdsvis Kommunenes Sentralforbund og Oslo kommune.

I staten ivaretas det overordnede arbeidsgiveransvaret og tarifforhandlingene av Arbeids-og administrasjonsdepartementet. Det er Statens Personaldirektør, som gjennom fullmakter fra regjeringen, fører forhandlinger i det statlige tariffområdet herunder skoleverket. Både ved de sentrale tarifforhandlingene i staten og ved de lokale forhandlingene innenfor det enkelte virksomhetsområde er hensynet til å kunne rekruttere og beholde kvalifisert arbeidskraft et overordnet mål. Det kan i den forbindelse nevnes at ved årets tariffoppgjør ble lønnsøkning til lærere særlig prioritert.

Inntektsrammene

De reformene som representanten viser til berører i hovedsak tjenesteproduksjon på kommunalt og fylkeskommunalt nivå. Som alle i denne forsamlingen vet, blir de årlige samlede inntektsrammene for kommunesektoren fastsatt i forbindelse med statsbudsjettet. Størrelsen på inntektsrammen blir blant annet fastsatt på grunnlag demografiske endringer og forslag til nye satsinger. Samtidig utgjør kommunesektoren en viktig del av norsk økonomi, slik at sektorens inntektsrammer må tilpasses et forsvarlig finanspolitisk opplegg. Økt innsats på nasjonale satsingsområder forutsetter derfor også omprioriteringer og effektivisering av ressursbruken i komunesektoren.

Oppsummering

Iverksetting av nye reformer krever tilpasninger både på økonomi- og personellsiden. Som oftest er mer enn ett forvaltningsnivå og ett fagfelt berørt. Det stiller i tillegg store krav til samordning både innen og mellom forvaltningsnivåene. Alt dette er forhold som Regjeringen i høyeste grad er opptatt av i arbeidet med reformer.