Politisk rådgiver Inge Bartnes

Tjenestetilbudet i spredt befolkede kommuner

Konferanse i Østersund 27. november 1998

Kjære møtedeltakere/Godtfolk.

La meg først benytte anledningen til å takke for at jeg ble invitert, samt fikk anledning til å holde ett innlegg om et tema som opptar oss sterk i Norge, nemlig " spredtbygde kommuner og regional utvikling".

Innledningsvis vil jeg påpeke hvor viktig vi politisk ser på det Nordiske samarbeide, og det arbeid som her er utført av NERP/NAJS, og som er tema for denne konferansen.

Jeg vil innledningsvis i foredraget gå gjennom de strategier som den norske regjering har valgt i distriktspolitikken, og se den i sammenheng med de tiltak vi etablerer. En slik gjennomgang synes jeg er viktig for at en kan sette en ramme rundt de politiske valg vi har gjort.

I regjeringserklæringen fra oktober i fjor ble retningen for distrikts- og regionalpolitikken gitt i formuleringen: "Regjeringen vil ta hele landet i bruk. Derfor må arbeidsplasser, kapital ogmakt desentraliseres". I Regjerings-erklæringen er dette omtalt nærmere. Sitat: "Det er en viktig målsetning for sentrumsregjeringen å sikre hovedtrekkene i bosettingsmønstret.En stabil bosetning er en viktig forutsetning for å kunne realisere viktige samfunnsmål knyttet til ressursutnyttelse, miljø, velferd og trivsel. Den enkelte kommune bør derfor, som en målsetning for den langsiktige planlegging, kunne legge til grunn at folketallet skal opprettholdes".

Regjeringens klare holdning er at kommunene i samarbeid med fylkeskommunene og departementene skal settes i stand til å opprettholde sysselsetning og ivareta grunnleggende velferdsoppgaver og likeverdige tjenestetilbud i hele landet. Og som basisnæring for bosetningen i distriktene, må primærnæringene gis økonomiske og sosiale rammevilkår som kan sikre rekruttering og utnyttelse av lokale ressurser.

Slik sett må den økonomiske politikken og den generelle næringspolitikken legges til rette for utvikling av arbeidsplasser i små- og mellomstore bedrifter, bl.a. ved å utnytte de muligheter for desentralisering som ligger i ny teknologi. Ulike distriktspolitiske virkemidler og utbygging av infrastruktur bør bidra til å redusere avstandsulempene og gjøre næringslivet i distriktene mer konkurransedyktig.

Dette er en ambisiøs, men vi setter nå inn egnede virkemidler for å nå den. Det betyr at vi plusser på den regionalpolitiske innsatsen med ca. en halv milliard. Dette er en økning fra et år til et annet en skal gå langt tilbake i historien for å finne. Sist dette skjedde var da senterpartiets Johan J. Jakobsen var kommunalminister fra 1989 til 1990. Fra 1990 og frem til siste år har Arbeiderpartiregjeringen gradvis redusert både ambisjonene og pengebruken på politikkområdet.

Dårlig distriktspolitikk koblet med rask økonomisk vekst har hatt sine konsekvenser. I de siste 10-åra har mer en halvparten av kommunene, 231 stk hatt nedgang i folketallet. 125 av disse kommuner har hatt mer enn 5% nedgang. 50 kommuner har hatt mer en 10% nedgang og 12 kommuner har mer en 15% nedgang.

Regjeringen og kommunal- og regionaldepartementet vil i sitt reformarbeid styrke distriktene og vende utflyttingen til innflytting. Skal vi klare det må vi satse maksimalt på ungdom og kvinner. I så henseende må satsingen være bredest mulig innenfor de tiltak som vi velger. Fokus på bokvalitet i distriktene er også viktig.

Men en ting er sikkert, ønsket utvikling i distriktene forutsetter flere arbeidsplasser for høyt utdannet ungdom lagt til og tilpasset distriktene. Jobber som er utfordrende og interessante for ungdommen og kvinnene må fokuseres.

Regjeringen vil derfor satse bredt, og tilrettelegge for små- og mellomstore bedrifter, slik at nye arbeidsplasser skapes, samtidig som en vil stimulere grundere til å skape nye arbeidsplasser, basert på ny teknologi. Til det har vi foreslått bevilgninger innenfor flere områder som skal gi stimulans for nyskapning.

Denne regjering er reform- og forsøksorientert. Vi vil derfor iverksette forsøk over et bredt spekter av områder, som skal gi oss ny kunnskap som kan deles med alle kommuner som sliter med nedgang i folketallet. Erfaringene vil også gi oss kunnskap for utvikling av ny politikk for distriktene inn i ett nytt årtusen.

Som regjering vil vi på alle plan ruste opp distriktskommunene, slik at de fremstår som interessante og kreative bosteder for ungdom med god utdanning. Det skal være den enkelte ungdom som etter endt utdanning selv skal velge bosted, vi vil kun legge forholdene best mulig til rette slik at mange flere ungdommer en i dag velger våre distriktskommuner.

Hva er så målet for vår satsing overfor unge mennesker. Etter min mening er det viktig at unge mennesker blir beviste i sine valg, og at de har valgfriheten. Dette gjelder de unge som i utgangspunktet velger å bo i distriktene, og eller de som ønsker å flytte til distriktene. Det er valgfriheten vi er opptatt av. Det handler med andre ord ikke om moral. Det handler derimot om valgfrihet, til selv å velge hvor det "gode liv" kan leves.

Når det gjelder vårt ønske om at unge mennesker skal bo i distriktene så skjer ikke dette uten enkelte forbehold. Ett har vi vært igjennom, valgfrihet, et annet er at vi ønsker at distriktsungdom- og byungdom – skal komme seg ut i verden, enten ved å ta utdannelse, reise eller ta arbeid andre steder før de eventuelt vender tilbake til heimplassen. Vi ønsker ikke bare påsatte bondedrenger som bare har vært heime. Jeg tror det er bra for et lokalsamfunn med litt utskiftninger – at noen flytter ut, mens andre flytter inn – dette tror jeg bare bidrar positivt til utviklingen i et samfunn. Problemet for distriktene har på mange måter vært at flyttingen bare har gått en vei – ungdom har flyttet fra bygdene til byene, mens svært få har flyttet den andre veien.

Jeg har vært inne på hvor viktig det er å skape arbeidsplasser, men jeg tror at når en satser på ungdom og unge voksne må dette arbeid gå etter to linjer – for ikke å si to felt. På den ene siden tar i dag en stadig større del utdannelse etter endt ungdomsskole eller videregående skole – akademisk eller ikke akademisk. Det er derfor svært viktig å informere unge mennesker om høyere utdannelse som det er behov for og etterspørsel etter i distriktene. På den andre siden er det ikke alle som tar utdannelse etter ungdomsskolen eller videregående skole. Det vil være viktig å legge bedre til rette for gode lærlingeordninger og desentralisert etter- og videreutdanningstilbud, kultur- og fritidsaktiviteter.

Ungdom og unge voksne har som alle andre ulike behov og ønsker på dette området. I denne forbindelse må vi se på slike ting som hvilke muligheter og utfordringer den globale ungdomskulturen representer, hvor distriktene har sine komparative fortrinn – for å bruke økonom språket, og hvor står de svakt, hvor langt bør vi gå i å fremme en mer urban livsstil – i motsetning til det å satse på det lokale. Spørsmål jeg tenker på i denne sammenhengen er hvilke utfordringer det faktum at Internett er tilgjengelig over hele landet representerer. Andre spørsmål kan være at samholdet i en bygd kan være tett og oversiktlig, men kanskje for tett og for oversiktlig. Man har god tilgang til naturen, men det kan være langt til nærmeste kino, eller konserthall.

Dette er mange og vanskelige spørsmål, og jeg tror ikke at vi politikere alene kan styre utviklingen på dette området – det er vel kanskje heller ikke ønskelig. Men vi kan påvirke og det er derfor viktig med kunnskap om holdninger til disse spørsmålene.

Vi er optimister. Vi har i neste års budsjett foreslått å avsette 9 mill kr, som skal nyttes til nye og utradisjonelle tiltak for å få unge mennesker mer oppmerksom på de muligheter som finnes i distriktene. Det "gode liv i distrikts-Norge" skal bli mer synlig. Vi har også bevilget 15 mill. kr til ungdom mellom 18-29 år gjennom et nytt etablererstipend for ungdom. Vi har også avsatt 30 mill. kr som skal gå til etablering av næringshager, eller innovative bygg i enkelte mindre regionsentra i 1999. Formålet med tiltaket er å stimulere til utvikling av nye arbeidsplasser innenfor kompetansebasert næringsvirksomhet i distriktene – gjennom å etablere infrastruktur og utviklingsmiljø for personer og virksomheter med høy kompetanse.

Vi har videre bedt Statens nærings- og distriktsutviklingsfond om å utvikle et program for å fremme bedrifter innen kompetansebasert forretningsmessig tjenesteyting (KIFT) i distriktene. Dette arbeidet vil bli startet opp i løpet av høsten, og det er øremerket 14 mill. kr til dette arbeidet på 1999-budsjettet. I tillegg vil distriktsutviklingstilskudd og den bedriftsrettede risikolån styrkes betydelig. Totalt har vi foreslått en vekst I 1999-budsjettet på ca. en halv milliard i neste års budsjett.

Jeg valgte å bruke en forholdsvis bred gjennomgang på vår distriktspolitiske satsing, dette for at kommuner fra våre naboland skal få et innblikk i den Norske regjerings reformarbeid i distriktene, hvor ungdom og kvinner er spesielle målområder.

Samarbeid mellom de nordiske land.

Kikker en på norgeskartet ser man raskt at store deler av distriktsnorge grenser opp til Sverige. INTERREG er med andre ord distriktspolitikk. Økt samarbeid mellom organisasjoner og ikke minst næringsliv over grensen vil bidra til å styrke samarbeidet i grenseregionene og følgelig være positivt i distriktspolitisk sammenheng.

Det er lange tradisjoner for samarbeid over grensene mellom de nordiske land. Passunion, felles nordiske trygghetsavtaler og ikke minst få språkbarrierer har muliggjort en omfattende arbeidspendling over landegrensene. Selv om privatpersoner bosatt i grenseområdene ikke oppfatter grensen som en hindring, vil man ofte i næringslivet møte på forhold som oppfattes som problem. Ulike nasjonale regelverk, kompliserte skjema å fylle ut, er bare stikkord på forhold som ofte gjør grensen til et hinder for næringslivet.

Næringslivet står overfor store utfordringer i årene fremover. Økt internasjonalisering er en av de utfordringene. Dette er en utfordring som kanskje i særlig grad møter næringslivet i distriktene. Distriktenes bedrifter som daglig sliter med problemer på grunn av lange avstander til hovedstadsområdet i eget land. Når markedet utvides til å omfatte fjernere land blir ikke avstandsproblemene mindre.

Likevel er det mange trekk i utviklingen som tyder på at betydningen av avstanden blir mindre. Det tradisjonelle skille mellom et hjemmemarked og et utemarked er i ferd med å viskes ut. At verden blir stadig mindre avspeiles også i det nordiske næringssamarbeidet. Det nordiske samarbeidet har i større grad blitt en del av et bredere europeisk samarbeid. Dette innebærer at det nordiske samarbeidet nå formelt er utvidet til å befatte seg med Nordens forhold til Europa samt de baltiske land.

Spørsmål relatert til næringspolitiske problemstillinger drøftes av flere sektor- kommiteer under Nordisk Ministerråd. Jeg vil her nevne tre områder hvor det arbeides aktivt på nordisk nivå for å fremme næringsutviklingen:

IT

Kapitaltilgang

Program for grenseregionalt samarbeid (Interreg)

I denne anledning vil jeg spesielt peke på det grenseregionale samarbeidet innenfor Interreg.

Grenseregionalt samarbeid har foregått i regi av Nordisk Ministerråd gjennom 30 år, men aldri har det grenseregionale samarbeidet fått ett slikt ressursmessig løft som gjennom Interreg.

Hovedmålsettingen med den norske deltagelsen i INTERREG er å bedre betingelsene for næringsutvikling, verdiskapning og sysselsetting i grenseregionene. Norge er med i seks ulike Interreg program: Barents, Nordkalotten, Kvarken-Midtskandia, Nordens grønne belte, Ett grenseløst samarbeid og Indre Skandinavia. Til nå har Kommunal- og regionaldepartementet bevilget ca 150 mill. kroner til dette arbeidet. Innenfor disse programmene kan bedrifter søke om støtte. Så langt har ikke søknadene fra det private vært dominerende. Det er derfor viktig å minne om at her finnes det muligheter for å få støtte til samarbeidstiltak mellom norske , svenske og finske bedrifter. Det er fylkeskommunene som forvalter ordningen på norsk side.

Interregprogrammene innenfor rammen av EU’s regional- og strukturpolitikk er vedtatt videreført av EU etter 1999. Interreg samarbeidet har styrket det grenseregionale samarbeidet. Men, det er fortsatt ønskelig at privat næringsliv ytterligere blir involvert i prosjektene. Fra norsk side vil legge vekt på at næringslivet får en bredere plass i de nye programmene etter 1999. Det er spesielt næringslivet i distriktskommunene (små- og mellomstore bedrifter) som trenger stimulans i en stadig sterkere internasjonalisering. Det offentlige har her et spesielt ansvar i å legge tilrette for møteplasser, slik at næringslivet gis arenaer til samarbeid om næringsutvikling.

Nordisk samarbeid er viktig, et samarbeid som den norske regjering gjennom tidene har prioritert. På denne konferansen samles vi for å evaluere en ny milepel i dette samarbeidet.

Innenfor samarbeidet har en gjennomført flere prosjekter, basert på livskvaliteten i våre land`s mindre kommuner med spredt bosetning. Et av disse prosjekter er å skape samarbeid og erfaringsutveksling mellom kommuner i de nordiske land hvor arbeidstittelen har vært "tjenestetilbudet i spredt befolkede kommuner".

I utdrag fra Nord-Trøndelag forskning`s rapport 1998:15: er det foretatt en oppsummering av arbeidet. Utgangspunktet for prosjektet er å se på kommuner som har et innbyggertall som er mindre enn 6 innbyggere pr. km2, eller at kommunen har problemer med tilgjengelighet på andre måter. Dette innebærer at flere øykommuner, og et relativt stort innslag av primærnærings kommuner har deltatt.

Innenfor jordbruk og industri, er det få suksesshistorier å melde. Historiene fra jordbruk kommer fra Norge, mens historiene fra industri er mer spredt. I undersøkelser som jeg ser er gjort, synes det som om det er skapt få nyetableringer, med noen få unntak. Hovedinnsatsen har vært rettet mot å stabilisere og utvikle de industrielle aktiviteter man hadde. Få nye prosjekter innenfor primærnæringene er meldt, med unntak av rasjonalisering og effektivisering av kapitalinnsatsen. Forskningen viser at det ikke råder krisestemning i jordbruket, men det er en nedgang i sysselsetningen, mens produsert volum synes å holde seg stabil.

Servicenæringene er spesielt undersøkt i prosjektet, og de fleste suksesshistorier kommer her. Varehandel holder stillingen i kommunesentrene, men har en betydelig nedgang ellers. Kjededannelsen i varehandelen er kommet i alle nordiske land, og disse stiller oss ovenfor nye utfordringer i spredt befolkede områder.

Innenfor turisme finner vi de fleste positive resultatene. Her finner vi suksesshistorier fra mange mindre kommuner hvor en har satset profesjonelt mot markedet. Jeg nevner Rendalen og Trysil kommune i Norge, Kolari og Kittila kommune i Finland, med mange flere.

Det vil gå for langt, hvis jeg skal gå dypere i forskningsresultatet, men konstaterer at mange positive funn er gjort. Politisk fra norsk side, bør den kunnskapen, og det nettverk som er etablert mellom kommuner i de nordiske land føres videre. Innledningsvis i mitt foredrag var jeg inne på hvor viktig det er å satse på små- og mellomstore bedrifter i utkantkommunene, i en tid med større internasjonalisering. På dette område har vi store oppgaver foran oss i alle nordiske land, og jeg er overbevist om at samarbeid over grensene, vil skape sterkere bedrifter, som vil møte utfordringen en mer åpen verdenshandel gir.

Lykke til med konferansen videre og i alt nordisk samarbeid, til gjensidig nytte mellom svært gode naboer.