Tale av statsråd Ragnhild Queseth Haarstad

Utfordringer ved århundreskiftet

Arbeidsmiljøkongressen 7. - 9. oktober 1998
Bergen, 7. oktober 1998

"Utfordringer ved århundreskiftet"

Ærede forsamling!

Det er en glede for meg å være her i dag for å åpne Arbeidsmiljø- senterets arbeidsmiljøkongress. Arrangementer som dette er av stor betydning for å holde bevisstheten om målet om et godt arbeidsmiljø oppe både hos myndighetene og i arbeidslivet for øvrig.

Temaet for denne innledningen er "Utfordringer ved århundreskiftet". De er naturligvis mange, men jeg skal her konsentrere meg om noen av de utfordringene vi ser på arbeidsmiljøområdet. Men, før jeg sier noe mer, la oss ta en kort titt på tilstanden i 1998.

Status

I et godt arbeidsmiljø skal ikke arbeidstakerne utsettes for helserisiko. Antall innmeldte skader og arbeidsrelaterte sykdommer viser at vi har langt igjen. I 1997 ble det meldt 34 000 skader og 3450 arbeidsrelaterte sykdommer. Disse tallene er antagelig alt for lave fordi mange skader og sykdommer ikke blir innmeldt til Arbeidstilsynet. Antall dødsulykker i arbeidslivet har i perioden 1993 til 1997 ligget på mellom 42 og 58. I 1997 skjedde det 40 dødsulykker i arbeidslivet, dersom vi unntar de 24 dødsulykkene ved Barentsburg på Svalbard. Dette er det laveste tallet noensinne. I første hal vdel av 1998 har imidlertid Arbeidstilsynet registrert 29 dødsulykker i arbeidslivet, mot 18 i samme periode i fjor. Så kan vi spørre om dette er et resultat av tilfeldige svingninger, eller om det kan være symptomer på et mer presset arbeidsmiljø ?

Hvilke typer arbeidsbelastninger dominerer i norsk arbeidsliv i dag? Selv om en del av de klassiske industriarbeidsplassene er borte, viser tall fra Statistisk sentralbyrå at reduksjonen i de tradisjonelle arbeidsmiljøbelastningene på det fysisk/kjemisk og ergonomiske området er marginale i perioden 1989 til 1996. Negativt stress og manglende mulighet til å styre arbeidet, er samtidig en stadig viktigere årsak til belastninger.

Antall arbeidstakere med ubekvem arbeidstid øker noe ifølge Statistisk sentralbyrås levekårsundersøkelser. I 1996 jobbet 15 % skift,- eller turnusarbeid, mot 13 % i 1989.

Myndighetenes opprinnelige mål var at systematisk helse,- miljø- og sikkerhetsarbeid (internkontroll) skulle vært iverksatt i alle virksomheter i løpet av 1992. Undersøkelser viser at dette på langt nær er oppnådd. Lengst unna er de små og mellomstore virksomhetene.

Arbeidstilsynets tall fra 1998 viser at av virksomhetene som er pålagt å knytte til seg verne- og helsepersonale etter den såkalte bransjeforskriften, mangler hele 63 % slik tjeneste. Tre fjerdedeler av disse virksomhetene har under 10 ansatte.

Nå ser det ut som tilstanden i norsk arbeidsliv utelukkende er preget av elendighet, men slik er det jo ikke! Vi har også et arbeidsliv som bl a preges av høy kompetanse i arbeidsstokken og

fleksibilitet- også på arbeidstakers premisser. Kunnskapen og evnene til å ta tak i problemene og gjøre noe med dem er også tilstede i mange virksomheter. I tillegg har vi fått teknologiske nyvinninger som i mange tilfeller har gjort arbeidsmiljøet både renere og bedre. Og ikke minst har vi solide tradisjoner for medbestemmelse og samarbeid mellom partene i arbeidslivet, både sentralt og lokalt i virksomhetene.

Når jeg i foredraget fokuserer mye på problemene som utgangs- punkt for utfordringene, er det derfor ikke et uttrykk for at myndighetene bare ser negativt på tingenes tilstand.

Generelle utviklingstrekk

Når vi skal se på hvilke arbeidsmiljøutfordringer som vi vil stå overfor i det neste århundre, er det viktig å se på næringssammen- setningen- og dermed hvilke yrker som vil være mest frem- tredende. Framtidsbildene av arbeidslivet, slik de beskrives av nasjonale og internasjonale forskere, er sammenfallende: Det skjer en forskyving i retning av at stadig flere arbeider i tjenesteyting og kunnskapsproduksjon. Det ventes at det særlig er det psykososiale og organisatoriske arbeidsmiljøet som forverres. Arbeidsmiljø- utfordringene vil derfor i særlig grad være knyttet til samarbeids- problemer og konflikter, tidspress og jag. Samtidig må vi ikke glemme at en stor andel av arbeidstakerne fortsatt vil ha jobber som har mange trekk fra det "gamle" arbeidslivet". F eks vil mange små virksomheter fortsatt streve med kjemiske og fysiske arbeidsmiljøproblemer. Nye kjemiske stoffer kommer til og sammensetningen av flere stoffer kan utgjøre en større risiko enn de enkelte stoffene alene osv. En stadig økende andel eldre i befolkning vil føre med seg økende behov for arbeidskraft innen pleie- og omsorgssektoren. Blant annet av denne grunn forventer vi ikke at omfanget av muskel- skjelettlidelser vil bli redusert i årene fremover.

Andre utviklingstrekk som vil påvirke utfordringene på arbeidsmiljøområdet, både for myndighetene og virksomhetene, er økende grad av internasjonalisering, endring i eierformene, nye arbeids- og organisasjonsformer, mer etnisk sammensatt arbeidsstyrke, krav til omstilling (helst) gjennom kontinuerlig læring, nye kompetansekrav og stadig endring i teknologi.

Vi har vært vant til stabile og trygge ansettelsesforhold i Norge. Men også i vårt land foregår det omstruktureringer i arbeidslivet som fører til oppdeling av store selskaper i mindre enheter med selvstendig funksjon, kjøp av tjenester (kontraktørvirksomhet), utsetting av arbeidsoppgaver og nedbemanning. Arbeidstakere blir selvstendig næringsdrivende og leies inn av sin tidligere arbeidsgiver.

De fleste arbeidstakerne i Norge er fortsatt knyttet til en konkret arbeidsplass med bestemte arbeidsoppgaver. I relativt nær fremtid vil kanskje stadig flere av oss befinne oss i et arbeidsliv som preges av mer flytende grenser mellom arbeid og fritid, et kunnskaps- samfunn der vi selger vår kunnskap for å utføre bestemte oppgaver, men ikke nødvendigvis til en og samme arbeidsgiver.

Utfordringer

Hvilke utfordringer stiller de utviklingstrekkene vi har skissert oss overfor?

Kunnskapsinnhenting blir en sentral utfordring, både for myndighetene og virksomhetene. Vi trenger kunnskap om utviklingen i arbeidslivet og hvilke konsekvenser det får for arbeidsmiljøet i virksomhetene. Vi vet f. eks lite om hvilken betydning slike former for arbeidsliv som vi nå har beskrevet vil få for forholdet mellom hjemmeliv og arbeid og for kvinners og menns handlingsrom. Vi vet heller ikke hva det vil bety for arbeidstakernes medvirkning på arbeidsplassen og for mellom- menneskelig kommunikasjon. Når kunnskap blir arbeidstakernes viktigste kapital, hvilke konsekvenser vil det få for dem som, frivillig eller ufrivillig, trer ut av arbeidslivet for en periode? Vil utviklingen gå så fort at de ikke vil kunne tre inn igjen?

Vi er også avhengig av kontinuerlig produksjon av kunnskap om sammenhengen mellom arbeid og helse knyttet til ergonomi og muskel/ skjelettlidelser, kjemisk helsefare og støy og hørsels- skader, og ikke minst på det psykososiale området. Kunnskap om sammenhengen mellom arbeid og helse dreier seg imidlertid også om hvordan arbeidsmiljøet kan være en ressurs for arbeidstakerne gjennom velvære og støtte.

Men kunnskap er ikke bare noe som blir produsert i forsknings- institusjoner og som skal formidles nedover til virksomhetene. Kunnskapen om problemene og om mulige løsninger ligger først og fremst ute i virksomhetene. Her ligger også kompetansen til og ansvaret for å handle.

Det finnes mye tilgjengelig informasjon om arbeidsmiljøspørsmål i dag. Noe av informasjonen blir også omsatt til praktisk handling i virksomheten. Det er likevel et stykke igjen før vi kan bli fornøyd med oss selv. I tillegg til virksomhetene selv og myndighetene finnes flere aktører som bidrar til kunnskapsformidling og veiledning, bl. a verne- og helsepersonale. Disse utgjør en ressurs som antagelig ikke er godt nok utnyttet i dag. Vi vil forhåpentlig- vis vite mer om hvordan verne- og helsepersonaleordningene fungerer når evalueringen av dette tiltaket foreligger i januar 1999.

Hvor ligger sperrene for aktiv handling i virksomhetene? Vet ikke arbeidsgiver nok til å handle, eller utsettes vi for en overdose av informasjon slik at vi ikke klarer å ta informasjonen innover oss? Oppfattes arbeidsmiljøarbeid fortsatt i stor grad som et hinder for å fylle produktivitetskravene? Omsettes ikke informasjonen i de rette fora i forhold til arbeidslivet som målgruppe?

Å løse dagens problemer blir ofte prioritert fremfor å forebygge morgendagens. De helseskader som ikke forebygges i dag, blir først synlig i fremtiden. Resultatene av forebyggende arbeid er nesten pr definisjon lite synlig, og det skal ofte mer til enn kunnskap og informasjon for å få virksomhetene til å prioritere slikt arbeid. Det er velkjent fra annet sikkerhetsarbeid at for å endre atferd kreves ikke bare informasjon, men også lovregulering og kontroll med effektive sanksjoner. Brudd på arbeidsmiljøloven må få konsekvenser. Det skal svi dersom en arbeidsgiver utsetter sine arbeidstakere for risiko og påfører dem helseskade. Slike alvorlige lovbrudd må derfor prioriteres høyere enn de har vært hittil. Samarbeidet mellom Arbeidstilsynet, påtalemyndighetene og ØKOKRIM er styrket nettopp med tanke på dette.

Myndighetenes utfordring for å få til aktiv handling i virksomhetene er å utforme rammer i form av et regelverk som også tar høyde for morgendagens utfordringer. Vi skal i tiden fremover regulere både det tradisjonelle, men også det "grenseløse" arbeidslivet. Mange arbeidstakere vil arbeide med oppgaver som stiller store krav, men som også gir stor frihet. Hvordan skal vi regulere et "grenseløst" arbeidsliv i forhold til stillingsvern, arbeidstid, permisjonsordninger osv? Ett annet spørsmål er hvor langt myndighetens skal gå i å lage regler for hvilke forpliktelser en arbeidsgiver skal ha overfor arbeidstakere som arbeider i eget hjem.

Regjeringen har besluttet å sette ned et partssammensatt utvalg som skal vurdere ulike bestemmelser i arbeidsmiljøloven, blant annet arbeidstidsbestemmelsene. Konkret mandat for utvalget er imidlertid ikke utarbeidet ennå, så dette vil vi komme tilbake til.

Samarbeid er et nøkkelord i forhold til de utfordringene norsk arbeidsliv står overfor. I et arbeidsliv preget av økende mangfold og kompleksitet ser vi stadig tydeligere at de ulike faktorene i arbeidsmiljøet ikke kan sees uavhengig av hverandre. I tillegg ser vi at lidelser som kan knyttes til arbeidsmiljøet, ofte også har røtter utenom arbeidsforholdet. Samarbeid på tvers av faggrenser vil derfor være en sentral utfordring, både for forskningsinstitusjonene og myndighetene. Omstilling og internasjonalisering i arbeidslivet, arbeidsmarkedsutviklingen, behov for å opprettholde et levedyktig distrikts-Norge, gjør samarbeid innen og på tvers av forvaltnings- områder, enten det er på kommunalt, fylkeskommunalt eller statlig nivå, til en utfordring for myndighetene.

Samarbeid mellom virksomheter, myndigheter, og andre aktører som partene i arbeidslivet, både sentralt og lokalt i virksomhetene, og verne- og helsepersonale er selvsagt også helt avgjørende for å få til et aktivt HMS- arbeid i virksomhetene.

Stikkordsmessige konklusjoner på myndighetenes og virksomhetenes hovedutfordringene for å fremme et godt arbeidsmiljø er derfor:

Kunnskapsinnhenting

Kunnskapsformidling

Aktiv handling i virksomhetene på HMS- området

Samarbeid

Tiltak

Hvordan møter myndighetene utfordringene- noen tiltak .

Kunnskapsinnhenting

Arbeidsmiljømyndighetene vil fortsatt bruke midler til å finansiere forskning og utvikling som en måte å øke egen, og arbeidslivets kunnskap om forebyggende arbeidsmiljøarbeid og sammenhengen mellom arbeid og helse.

Kunnskapsformidling

Arbeidstilsynet legger vekt på å drive en målrettet informasjons- og veiledningsvirksomhet, bl.a gjennom kampanjer dels rettet mot arbeidslivet generelt, og dels rettet mot spesifikke bransjer. Mot århundreskiftet skal det satses videre på en Idebank og på hjemmesider på Internett. Regjeringen har også planer om å opprette en idebank om sykefravær.

Men mest av alt er vi avhengig av alle dere andre som er her i dag, Arbeidsmiljøsenteret, verne- og helsepersonale i virksomhetene og partene i arbeidslivet- bare for å nevne noen.

Hvordan fremme aktiv handling i virksomhetene ?

Regelverk

Det bærende prinsippet for myndighetenes reguleringer og virksomhetenes aktiviteter skal fortsatt være forebyggende arbeid, selv om det tar tid før resultatene viser seg.

Regelverket må utformes på en slik måte at virksomhetene vet hva vi venter av dem. Etatene på arbeidsmiljø- og sikkerhetsområdet har satt i gang et omfattende arbeid med forenkling av regelverket. Målet er å få et brukertilpasset regelverk som også er anvendbart for de små og mellomstore virksomhetene. Parallelt arbeides det med en kartlegging av lov- og forvaltningsstrukturen på HMS- området for se om det er behov for ytterligere effektivisering.

Et sentralt svar fra myndighetene på hvordan norsk arbeidsliv skal bli i stand å oppfylle kravene i lovverket er vektlegging på systematisk helse,- miljø- og sikkerhetsarbeid (internkontroll). Dette skal bli et stadig viktigere verktøy i et arbeidsliv som er under kontinuerlig omstilling. HMS- arbeidet i virksomhetene må være systematisk for å kunne videreføres selv i virksomheter under omstilling der personer flyttes og stillinger opphører.

Som et ledd i dette arbeidet har myndighetene, i samarbeid med partene i arbeidslivet, hatt en toårig satsing på praktiske tiltak og informasjon både lokalt og sentralt. Den største utfordringen ligger nå på virksomhetsnivå. Norsk arbeidsliv må i årene fremover klare å utforme systematisk HMS- arbeid til en aktiv, integrert del av virksomheten .

Det er sentralt at de ulike tilsynsmyndighetene klarer å møte virksomhetene med et effektivt og samordnet tilsyn. Samordning av tilsynsvirksomheten er en del av den toårige satsingen innenfor systematisk HMS- arbeid. Resultatene så langt viser betydelig bedre samarbeid og informasjonsutveksling, også når det gjelder andre forhold som er felles for etatene. Dette arbeidet vil bli videreført både sentralt og regionalt etter at hovedprosjektet avsluttes i 1998.

Vurdering av risiko i forhold til omfang og alvorlighetsgrad, skal fortsatt være et grunnleggende prinsipp for tilsyn. Det er verdt å merke seg at vi med risiko ikke bare tenker på brann og ulykker. Risiko kan også være knyttet til fare for å pådra seg muskel- skjelettlidelser.

Tilrettelegging og utvikling av økonomiske incentiver

Arbeidsmiljømyndighetene deltar i utviklingen og tilretteleggingen av økonomiske incentiver for å øke virksomhetenes motivasjon til å drive forebyggende arbeidsmiljøarbeid. Det grunnleggende prinsippet er den samme som på ytre- miljøområdet: "forurenseren skal betale". Vi håper at bl. a yrkesskadeforsikringsordningen skal kunne fungere som et slikt økonomisk incentiv.

Samarbeid

Samarbeid går som en rød tråd gjennom alle de områdene jeg har vært innom nå. HMS- satsingen er et utmerket eksempel på hvordan samarbeid mellom alle de berørte myndighetene og partene er en vei å gå for å fremstå enhetlig og forståelig overfor virksomhetene.

Arbeidstilsynet skal videreutvikle dialogen og samarbeidet med partene i arbeidslivet, og andre organisasjoner/institusjoner som kan påvirke virksomhetenes evne og vilje til å arbeide systematisk med HMS- arbeid. Arbeidsmiljømyndighetene legger også sterk vekt på Arbeidstilsynets samarbeid med de statlige forsknings- institusjonene, slik at prioritering av tilsyn ut fra risikovurderinger skal være basert på best mulig kunnskap.

Det å få til gode tiltak som kan bidra til at norske arbeidsplasser blir trivelige og trygge er en stor utfordring både for myndig- hetene, som gir rammene og for arbeidslivets parter og virksomhetene, som skal sørge for iverksettingen. Men med gode samarbeidspartnere, er jeg overbevist om at vi stadig kan ta noen skritt i riktig retning inn i et nytt århundre, for ikke si årtusen!

Lykke til med det videre arbeidet og med kongressen!