Kommunal- og regionalminister Ragnhild Queseth Haarstad

Å ta kvinners ressurser i bruk – hva er utfordringene?

Månefisken Kultursenter, Oslo 11. februar 1999

Jeg har først lyst til å takke for at Kvinner Viser Vei har tatt initiativ til dette seminaret. Dere gjør et veldig viktig arbeid på dette feltet! Det er derfor en stor glede for meg å innlede om hvilke utfordringer det ligger i å ta kvinners ressurser i bruk. Dette er nemlig en problemstilling jeg er veldig opptatt av. I innlegget vil jeg konsentrere meg om distriktspolitikken vår og utfordringene som ligger der i forhold til dagens tema, selv om dette også er relevant på de andre politikkområdene som jeg har ansvar for.

Utgangspunktet for Sentrumsregjeringens politikk er at vi må legge til rette for at alle som ønsker å bo i Distrikts-Norge, har mulighetene til det. Det gjelder både de som bor i distriktene nå, og de som ønsker å flytte dit.

Vi må bare konstatere at flyttemønsteret er forskjellig mellom kvinner og menn. Kvinnene flytter i større grad enn mannfolka fra distriktene. Resultatet er et ”kvinneunderskudd” i svært mange distriktskommuner. Dette er den generelle tendensen i hele Distrikts-Norge, og utviklingen har pågått over flere år. Dette var også bakgrunnen for at kvinnesatsingen ble satt i gang i distriktspolitikken for 15-20 år siden. Og for å si det enkelt: Uten kvinnene, dør distriktene!

Statistikken tyder altså på at det er færre kvinner enn menn som har et ønske om å bo i Distrikts-Norge. Er det fordi kvinner har færre muligheter der? Jeg mener at svaret er JA! Dette får konsekvenser for hvordan og for hvem vi skal tilrettelegge for i distriktspolitikken. Vi vet ikke nok om hvorfor kvinnene velger som de gjør, men noen generelle tendenser synes forholdsvis åpenbare:

Kvinners yrkesaktivitet og utdanning er blitt pekt på som en viktig forklaring på at kvinner velger å bo sentralt. Det er som kjent langt flere kvinner som er utearbeidende i dag enn tidligere år. Videre er det klart flere jenter som tar høyere utdanning enn tidligere, enda flere enn gutta. Nå krever også kvinner inntektsgivende arbeid med gode karrieremuligheter innenfor rimelig avstand. Mange jenter utdanner seg derfor «vekk» fra store deler av Bygde-Norge. Det er gledelig at så mange jenter tar høyere utdanning. Det er riktig og viktig for kvinnene selv og for det kunnskapssamfunnet vi er en del av. Men problemet er at så få velger å bosette seg i Distrikts-Norge etter endt utdanning.

I Oslo går det nå en revy med tittelen ”Damenes aften – med gutta på slep”. Tidligere var menns valg av bo- og arbeidssted avgjørende for hvor kvinner slo seg ned. Dette er sakte og sikkert i ferd med å endre seg. Vi ser flere og flere eksempler på at kvinners valg av bo- og arbeidssted bestemmer hvor familien etablerer seg.

En vanlig forklaring på at kvinner velger å bosette seg i sentrale strøk, er at det ikke finnes nok attraktive arbeidsplasser i Bygde-Norge. Utfordringen blir da hvordan vi skal skape mange nok attraktive arbeidsplasser både for kvinner og menn i distriktene. Faktum er at gutta i større grad enn jentene velger å bli boende og å flytte til distriktene. Det ser ut til at de i større grad er knyttet til hjemstedet og til familiens virksomhet. De finner distriktene mer attraktive og tilfredsstillende i forhold til egne ønsker og behov. Kvinner ser ikke mulighetene i samme grad som mennene.

En annen årsak er at jentene fortsatt velger svært tradisjonelle og snevre utdanningsretninger, sett i forhold til gutta. Siden utdanningsbakgrunn og yrkesliv henger tett sammen, får da jentene færre jobbmuligheter enn gutta når de skal ut i arbeidslivet. Jentene får gjerne jobb innenfor såkalte tradisjonelle kvinneyrker, som offentlig sektor, tjenesteytende næringer, håndverk og husflid. Blant de relativt få som er i privat sektor, er det en lav andel som har toppstillinger eller som er med i styrer og råd. Distriktskommuner har også færre arbeidsplasser enn byene å tilby for de høyt utdannede kvinnene. Men det er ikke bare snakk om hva distriktskommunene kan tilby. Kvinnene må også selv ta initiativ og ansvar for å skape sin egen arbeidsplass.

Jeg tror ikke at det bare er tilgangen på arbeidsplasser og kvinnenes egne yrkesvalg som avgjør valg av bosted. Unge kvinner sier selv at de blir møtt med tradisjonelle holdninger til hva som er passende å gjøre som kvinne, på samme måte som menn blir møtt med holdninger til hva de bør gjøre. Slike holdninger kan kvinnene bli møtt med både fra sine nærmeste, som kjærester/ektefeller, familie og venner og i bygdesamfunnet generelt. Det er dessverre slik at de ”maskuline” verdiene står sterkt i Bygde-Norge – sterkere enn i byene. For å sette det på spissen er kvinnene opptatt av andre ting enn jakt- og fiskemuligheter. De legger større vekt på mangfold, uformelle møteplasser, kulturtilbud, barns oppvekstvilkår og muligheten til å realisere seg utover det å være hjemmearbeidende mor. For kvinnene som blir boende i distriktene kan holdningene virke begrensende på muligheten til å leve livet slik de ønsker.

Massemedienes og reklamens fokusering på det urbaniserte liv er i sterk grad med på å påvirke holdningene til hva som er det gode liv. Særlig for ungdommen står det urbane i fokus, der urban musikk og film og urbane fritidsaktiviteter er i skuddet.

Vi konstaterer at kvinnenes ressurser og kompetanse ikke blir fullt utnyttet i Distrikts-Norge. Utfra dette kan jeg skissere to viktige utfordringer:

1. Hvordan få kvinnene til å velge mer utradisjonelle utdanningsveier og yrker?
2. Hvordan utvikle lokalsamfunn som gir rom for både kvinner og menn? I det ligger det et ønske om å endre strukturer, kultur og holdninger hos de som bor i bygdesamfunnene, slik at kvinners ressurser blir bedre utnyttet.

Dette er i stor grad et spørsmål om holdninger. Vi kommer ikke utenom holdningsendringer, og derfor er regjeringens markering av 1999 som Distriktskvinnenes år lagt opp som et holdningsskapende arbeid. Parallelt har vi en rekke mer konkrete tiltak, som det er nødvendig å ha samtidig.

I de 15 – 20 åra vi har hatt kvinnesatsing i distriktspolitikken, har strategien over tid har endret seg. I første fase fokuserte man på egne kvinneretta tiltak. Etterhvert ble kvinnesatsingen en integrert del av ordinære distriktspolitiske tiltak. Erfaringene viste at satsingen på dette området da ble mindre tydelig og dermed mindre beskyttet mot nedprioritering.

Erfaringene fra etablererstipendordningen viser behovet for en endring i strategien. Det går fram av en undersøkelse offentliggjort i Olav R. Spillings bok ”SMB 97 – fakta om små og mellomstore bedrifter i Norge” (1997) at det er langt vanligere at menn starter og leder foretak enn kvinner. Våre erfaringer viste at langt færre kvinner enn menn fikk etablererstipend. Mange kvinner opplevde nok at deres prosjekter ikke var relevante for å få stipend. På bakgrunn av dette valgte vi å kreve at 40 prosent av stipendene skal gå til kvinner. I tillegg kan jeg nevne at Nordlandsforskning har fått i oppdrag å vurdere om dette og noen av våre andre virkemidler er godt nok rettet inn mot kvinner.

Jeg har også lyst til å understreke betydningen av at kvinner i større grad går inn lederstillinger. Mange gjør det, men det er behov for flere. Kvinner har mye å lære av mannlige ledere, men også mye nytt å tilføre lederrollen. I et kompetansesamfunn blir det å lytte, veilede, inspirere og vise omsorg stadig viktigere. Her har kvinner mye å bidra med.

Det er ikke alltid enkelt å få gjennomslag for at det bør satses spesielt på kvinner. Både kvinner og menn kan være negative til særbehandling. Mange mener at kvinner og menn har like muligheter i vårt samfunn, og at kvinner ikke trenger ekstra ”drahjelp” for å lykkes. Realiteten er imidlertid at menn blir foretrukket og får ekstra drahjelp på mange områder i bygdesamfunnet. Vi har ikke nådd målet om reell likestilling, tross det faktum at likestillingsloven i år fyller 25 år. Vi har oppnådd mye i løpet av denne perioden. Men vi må også erkjenne at det fortsatt er mye ugjort, og at vi på flere områder har en lang vei å gå når det gjelder å ta kvinners ressurser i bruk.

Når det skjer en særbehandling, egentlig for å rette opp skjevheter, er det viktig å velge ordbruken med omhu, og å være bevisst på hvilke argumenter vi bruker. Kanskje det i en del tilfeller vil være vel så effektfullt å fokusere på problemet, for eksempel at Bygde-Norge trenger kvinnene, og skreddersy tiltak for å demme opp for kvinneunderskuddet – uten nødvendigvis å kalle det kvinnetiltak?

Dessuten vil det i tida som kommer, være nødvendig også å fokusere mer på mannfolka. For å illustrere med et eksempel: Uten å rette søkelyset mot menns holdninger og handlinger vil vi aldri få endret en mannsbasert bygdekultur. Det å integrere et kjønnsperspektiv, ikke bare et kvinneperspektiv, i analyser, strategier og oppfølgende tiltak, vil være veien å gå for virkelig å få full integrering av kvinner i samfunnslivet i Distrikts-Norge. Kvinner og menn lever ikke i hver sin verden. Vi må derfor arbeide for å få oppdatert kunnskapen om dette samspillet mellom kjønnene, ved å undersøke både manns- og kvinneroller i distriktene.

Ungdommen, og særlig de unge kvinnene, er nøkkelen til suksess for å kunne bevare hovedtrekkene i bosettingsmønsteret i Norge, og utvikle levedyktige regioner over det ganske land. Da er det nødvending å tilrettelegge for at alle har muligheter for å bruke sine ressurser.

Selv om jeg har tatt utgangspunkt i utfordringer som ligger i distriktspolitikken, er mye av dette relevant for generelle problemstillinger i hele Norge. Det blir spennende å høre hva forsamlingen mener om dette!

Takk for oppmerksomheten!

Lagt inn 12. februar 1999 av Statens forvaltningstjeneste, ODIN-redaksjonen