Statsråd Ragnhild Queseth Haarstad

Åpningstale på konferansen ”Midlertidig beskyttelse. Blindvei eller framtidens flyktningpolitikk i Norden?”

Fredag 12. februar 1999.

Jeg er glad for å åpne denne konferansen som har fått tittelen ”Midlertidig beskyttelse. Blindvei eller framtidens flyktningpolitikk i Norden?” Dette er et viktig tema fordi mennesker på flukt faktisk er en av de største politiske utfordringene vi har i dag, både i Europa og i verden for øvrig.

Bakgrunnen for konferansen er avslutningen på det nordiske forskningsprosjektet om mottak av flyktninger i et tilbakevendingsperspektiv. Forskningsprosjektet startet allerede i 1994. På det tidspunktet raste krigen i Bosnia-Hercegovina og de nordiske land hadde tatt imot en betydelig gruppe bosniske flyktninger. Samtidig var de nordiske landenes flyktningpolitikk i endring. Ideen om en helhetlig flyktningpolitikk ble introdusert. Den går ut på å se de enkelte landenes innsats i en større sammenheng. Blant annet ved å vurdere mottaket av flyktninger i forhold til innsatsen for å forebygge konfliktsituasjoner og hjelp til flyktninger i krigens nærområder. At flyktningproblemet krever internasjonale løsninger og samordning blir også vektlagt i den helhetlige flyktningpolitikken. Denne politikken åpner også for mottak av flyktninggrupper så lenge de har behov for beskyttelse, og tilrettelegging for tilbakevending når behovet for beskyttelse ikke lenger er til stede.

I enkelte av de nordiske land brukte man i denne perioden for første gang midlertidig – eller kollektiv beskyttelse – for den bosniske flyktninggruppen. De bosniske flyktningene ble på mange måter ”prøvekluter” for den nye flyktningpolitikken. Hvordan det har gått med bosnierne og de nordiske lands politikk overfor dem, er grundig dokumentert i dette omfattende forskningsprosjektet og vil bli presentert, og debattert, her i dag.

Konferansens tittel gjenspeiler at en politikk som baserer seg på midlertidig opphold og tilbakevending vil være sentrale tema for diskusjon. I menneskerettighetserklæringens artikkel 13 er det nedfelt at retten til å vende tilbake til hjemlandet skal anerkjennes i like stor grad som retten til å søke asyl i et annet land. Tilbakevending er også en av UNHCRs prioriterte løsninger på en flyktningsituasjon, og har i løpet av hele 1990-tallet vært i fokus på den internasjonale flyktningpolitiske arenaen. Året 1992 ble erklært som FNs internasjonale tilbakevendingsår. Ved innledningen til tilbakevendingsåret var det en viss optimisme med hensyn til gjennomføringen av flere store tilbakevendingsoperasjoner etter bileggelse av konflikten mellom øst og vest og fredsavtaler både i Mellom-Amerika, Etiopia og Sør-Afrika. Men som vi alle kjenner til oppsto det nye og alvorlige konflikter i dette tidsrommet, som førte til nye store flyktningstrømmer. Konflikten i det tidligere Jugoslavia er ett eksempel.

I de nordiske lands flyktningpolitikk var tilbakevending imidlertid et nokså nytt tema da forskningsprosjektet startet. Det var i hvertfall nytt å føre en aktiv tilbakevendingspolitikk. Det var også en side ved flyktningpolitikken som – i Norge – engasjerte mange, både politikere og flyktningkonsulenter i kommunene, og i opinionen for øvrig. Dette antar jeg også gjelder for de andre nordiske land.

I dag er det skapt forståelse for tilbakevendingspolitikken. Det er viktig at mottakerland som de nordiske påtar seg ansvaret med å legge til rette for at flyktningene som ønsker og har mulighet til det kan vende tilbake til sitt eget hjemland. Det kan vi gjøre gjennom tilbakevendingsprogram og tiltak i eksil som forbereder flyktningene på å vende tilbake. En annen og viktig side ved arbeidet med å legge til rette for tilbakevending, er også å gjøre en innsats på den internasjonale arenaen for å bryte ned konflikter og bidra til fred og demokratisering i land hvor krig og konflikter herjer.

Tilbakevendingen fra de nordiske land til Bosnia-Hercegovina, ble ikke så omfattende som man antok da de bosniske flyktningene begynte å komme til våre land. Da trodde man at krigen ville bli kortvarig og at tilbakevending kunne skje forholdsvis raskt. Men krigen trakk ut i langdrag og utfallet av fredsavtalen er et delt land. Dagens Bosnia-Hercegovina er på mange måter et annet land enn det flyktningene forlot i 1992-1993. I en av rapportene i denne studien beskrives politikken med midlertidig opphold for de bosniske flyktningene og den store satsningen på tilbakevending som tidsskjør. Dette er jeg enig i. Tiden er en faktor som fører til at tilbakevending blir vanskelig å gjennomføre. På det politiske plan blir det komplisert å føre en aktiv tilbakevendingspolitikk overfor en flyktninggruppe over lengre tid hvor utfallet for eksempel er en mer eller mindre ufrivillig tilbakevending. På det individuelle plan blir det – som forskningsresultatene her viser - vanskelig for flyktningene å se for seg og planlegge en framtid i hjemlandet. Når dette er sagt, vil jeg understreke at kriteriet for å vurdere - eller måle - tilbakevendingspolitikken ikke kan være å telle antallet tilbakevendte. Det viktigste er at vi har en politikk som legger til rette for at flyktningene som virkelig ønsker å vende tilbake til hjemlandet, kan gjennomføre det. Målet må være at de gjennom oppholdet i våre land har fått et så godt utgangspunkt som mulig til å kunne starte på nytt i hjemlandet dersom de ønsker det.

Da forskningsprosjektet startet var det som nevnt sider ved den helhetlige flyktningpolitikken - som for eksempel tilbakevending - hete tema i den offentlige debatten, og det var mange meninger.

På kunnskapssiden var det derimot ”tynt” når det gjaldt dokumentasjon av konkrete erfaringer med flyktninger som har midlertidig opphold og vender tilbake til hjemlandet fra land i Europa og Norden. Det har blitt produsert mye interessant stoff i dette prosjektet, og mange dyktige forskere har vært involvert i dette nordiske forskningssamarbeidet. Til sammen vil det foreligge 8 nordiske rapporter. I tillegg har det pågått forskning i de enkelte land omkring disse tema som har resultert i en rekke rapporter, noen hovedfagsoppgaver og doktorgradsavhandlinger innenfor ulike fagdisipliner. Med utgangspunkt i kunnskapstilstanden da prosjektet startet, er dokumentasjonen som legges fram her i dag et unikt resultat i seg selv.

Gjennom dette forskningsprosjektet ser vi at de nordiske land tilsynelatende har forskjellig politikk og forskjellige løsninger på de samme problemene. Å se de samme problemstillingene utfra ulike innfallsvinkler er nyttig og noe vi kan ta lærdom fra. I denne sammenheng vil jeg understreke at kunnskap er et nødvendig og viktig grunnlag for den videre politikkutviklingen på feltet. Som nordisk samarbeidsminister vil jeg også understreke at dette er nok et eksempel på at det nordiske samarbeidet har båret frukter. Resultatene som foreligger fra dette forskningsprosjektet oppmuntrer til mer forskningssamarbeid på nordisk nivå innenfor flyktning-, minoritets- og innvandringsfeltet.

Avslutningsvis vil jeg si at kunnskapen som framkommer i disse ulike rapportene, er viktig å bringe videre på den internasjonale arenaen. Med denne ballasten kan vi i høyeste grad være med på å sette dagsorden når flyktningpolitikken drøftes internasjonalt. Midlertidig opphold for flyktninger, tilbakevending og byrdefordeling i flyktningpolitikken er svært aktuelle tema i EU og andre internasjonale fora. Dette er spørsmål som vi kommer til å bli konfrontert med både på et teoretisk plan og på et praktisk plan, når nye konflikter og kriger oppstår og nye personer ser seg tvunget til å flykte fra sine hjem.

Jeg ønsker dere lykke til med konferansen. Det er et spennende program – og høyst aktuelle tema.

Lagt inn 15. februar 1999 av Statens forvaltningstjeneste, ODIN-redaksjonen