Statssekretær Johanne Gaup

Politiske problemstillinger:

Departementets strategier for nasjonale minoriteter, krav i henhold til konvensjonen, kvenkulturen i en lokal og regional sammenheng.

Johanne Gaups foredrag i Nordreisa, 1. september 1999

Ærede forsamling!

Først må jeg få takke for å bli invitert til denne kvenkulturkonferansen. Det er et viktig tema som skal belyses og debatteres.

Kvenene har bodd i denne landsdelen i flere hundre år. Stedet her, Nordreisa, er et godt eksempel på et sted der nordmenn, kvener og samer har møttes og lært av hverandres kultur og språk. Dette ser vi ofte omtalt som de ”Tre stammers møte”. Sammen har de tre befolkningsgruppene satt sitt preg på det som i dag er Troms-kulturen og Finnmarks-kulturen. Selv har jeg, som mange her nord, både kvensk og samisk avstamning.

Kvensk kultur er viktig som en del av Nord-Norges kulturelle mangfold. I en flerkulturell landsdel som vår er det svært viktig at ulike grupper anerkjenner og verdsetter hverandres kulturelle særpreg. Men vi må også holde fram betydningen av at folkegruppene har lært av hverandres kultur. Slik kulturutveksling er en berikelse, både for folkegruppene og for samfunnet som helhet.

Mange har også identiteten sin knytta opp til to av disse gruppene, eller kanskje til alle tre. Det er naturlig i denne landsdelen som har vært flerkulturell i så lang tid, og det er med på å gjøre dette til en enda rikere landsdel å høre hjemme i.

Jeg har blitt bedt om å gjøre rede for hvilke strategier Kommunal- og regionaldepartementet har for politikken for nasjonale minoriteter, og det er jeg glad for. På dette politikkområdet skjer det for tiden mye.

Den europeiske rammekonvensjonen om beskyttelse av nasjonale minoriteter ble formelt ratifisert av Norge 17. mars 1999. Denne konvensjonen er viktig i europeisk sammenheng fordi den setter opp minimumsstandarder for hvordan de nasjonale minoritetene skal behandles. Konvensjonen har også med en del politiske målsetninger som landene har forpliktet seg på, og som kan få betydning for utformingen av politikken her i landet.

I arbeidet fram mot ratifikasjon har regjeringen pekt på kvenene som en av seks minoritetsgrupper som er nasjonale minoriteter i konvensjonens forstand. De andre er romanifolket eller ”de reisende”, rom eller ”sigøynerne”, skogfinnene, jødene og samene. Samene har imidlertid mer vidtgående rettigheter som urfolk etter ILO-konensjon nr. 169, og politikken overfor nasjonale minoriteter vil derfor ikke omfatte samene.

Forut for ratifikasjonen ble det vurdert hvordan statlig politikk overfor nasjonale minoriteter kunne samordnes på en god måte. Det ble konkludert med at det var ønskelig at ett departement fikk et særlig samordningsansvar for denne politikken. Det ble derfor besluttet at samordningsansvaret for politikken for nasjonale minoriteter skulle legges til Kommunal- og regionaldepartementet.

Fra 1. januar i år ble så den nye ”Urfolks-, minoritets- og innvandringsavdelingen” opprettet. Avdelingen har blant annet fått samordningsansvar for politikken for nasjonale minoriteter, sammen med samepolitikken og innvandringspolitikken. Her har de nasjonale minoritetene fått en entydig adresse for henvendelser til statlige myndigheter.

Det er imidlertid viktig å påpeke at prinsippet om sektoransvar fortsatt gjelder på alle fagområder, så som kultur, utdanning og helse. Fagmyndighetene på de ulike sektorer og forvaltningsnivåer har samme ansvar for personer som tilhører nasjonale minoriteter som for resten av befolkningen, på hver sine områder.

I statsbudsjettet for 1999 ble det satt av ekstra ressurser til arbeidet knyttet til den nye samordningsfunksjonen og til utvikling av en helhetlig politikk på området. Videre er det opprettet et tverrdepartementalt samordningsutvalg for å sikre sammenheng i politikken på dette området.

Endelig har regjeringen besluttet at det skal utarbeides en stortingsmelding om politikken for nasjonale minoriteter. Departementet tar foreløpig sikte på at den skal legges fram i løpet av neste år.

Gjennom arbeidet med meldinga ønsker regjeringen å legge premisser for en helhetlig politikk overfor minoritetene det gjelder, og å finne fram til gode tiltak for å styrke politikken på de områdene det viser seg å være behov for det.

Meldinga vil blant annet inneholde en historisk redegjørelse for de nasjonale minoritetenes tilknytning til staten Norge og utviklingen av norsk minoritetspolitikk. Videre vil Norges internasjonale forpliktelser på området bli gjennomgått og vurdert, og det prinsipielle og juridiske grunnlaget for politikken som skal føres framover vil bli drøftet. Det vil også bli drøftet hvordan en kan sikre like vilkår for samfunnsdeltakelse og bevaring av språk og kultur, og det vil bli gjort rede for hvordan myndighetenes videre arbeid på området vil bli lagt opp.

I arbeidet med stortingsmeldingen vil minoritetenes egne organisasjoner vil bli trukket aktivt inn. Som et første ledd i dette arbeidet vil vi i begynnelsen av oktober arrangere en konferanse med navnet ”De nasjonale minoritetene og staten – en konferanse for kontakt og dialog”. Her er blant andre Norske kveners forbund invitert til å delta. Dette er et arrangement jeg ser frem til å delta på!

Som nevnt inneholder Rammekonvensjonen om beskyttelse av nasjonale minoriteter både juridiske minimumsstandarder og politiske mål som statene har forpliktet seg til å følge. Norge oppfyller allerede de aktuelle minimumsstandardene, og jeg vil derfor her legge vekten på konvensjonens politiske side.

I artikkel 5.1 i konvensjonen heter det (sitat):

”Partene forplikter seg til å fremme de forutsetninger som er nødvendige for at personer som tilhører nasjonale minoriteter, kan bevare og utvikle sin kultur, samt bevare de grunnleggende bestanddelene av sin identitet, det vil si deres religion, språk, tradisjoner og kulturarv”.

Konvensjonen understreker også viktigheten av gjensidig respekt, toleranse og interkulturell dialog, og kulturelt mangfold blir pekt på som en kilde til berikelse for ethvert samfunn.

Dette er politiske mål som vil være en viktig del av grunnlaget for departementets arbeid framover. Som jeg var inne på innledningsvis, er kvensk kultur en viktig del av det kulturelle mangfoldet i Nord-Norge.

Hva dette konkret vil bety for det emnet som er tema for debatten i morgen, kvenske kulturinstitusjoner, er det for tidlig å si noe konkret om. Som mange i denne forsamling er kjent med, har Kulturdepartementet flere søknader om støtte til slike institusjoner til behandling.

Innenfor de gjeldende økonomiske rammer etterstreber Kulturdepartementet på museumsfeltet en balanse mellom ønsket om at institusjonene skal være der brukerne er og muligheten til å samle den nødvendige museumsfaglige kompetanse. Selv om formålet som oftest er aktverdig, tror jeg det er meget risikabelt på forhånd å gå ut fra at et museumsprosjekt skal få støtte over statsbudsjettet. Antallet støtteverdige museumsprosjekter overstiger alltid de midler som er til disposisjon.

Kulturdepartementet er dessuten opptatt av kvalitet i formidlingen av minoritetskultur. Det blir vanskeligere å skape et godt tilbud hvis man sprer den tilgjengelige kompetansen ut over en lang rekke sentre. Slike hensyn må selvfølgelig veies mot betydningen av en lokal forankring. Ofte kan flere hensyn ivaretas ved å knytte museet til en allerede eksisterende institusjon.

Man er også opptatt av at museer og kultursentre i tillegg til sin spesielle innretning, vitner om mangfold, og at de gjenspeiler det samspillet som på godt og ondt har preget forholdet mellom de forskjellige befolkningsgruppene. Det er dessuten viktig av institusjonene henvender seg til et bredt og sammensatt publikum.

Til slutt vil jeg gjerne peke på hvor viktig samarbeid og dialog er for at arbeidet for kvenske kulturinstitusjoner skal bli vellykket. Kvensk kultur berører to fylkeskommuner og flere kommuner. De gode løsningene må bli til i samtale mellom alle disse partene slik at ressursene kan bli utnyttet best mulig, og slik at de institusjonene som blir etablert blir solide og holder høy faglig kvalitet.

Det er bra at det blir tenkt nytt og kreativt. Samtidig er det viktig at nye institusjoner som måtte komme til, må planlegges slik at de utfyller de eksisterende. Det sentrale må være at de samlede oppgavene blir utført på en best mulig måte.

I innlegget mitt har jeg lagt vekt på at Nord-Norge er en flerkulturell landsdel der det kvenske har sin naturlige og viktige rolle å spille. Regjeringen ønsker å føre en aktiv politikk i forhold til de nasjonale minoritetene, og i denne politikken vil respekten for kulturelt mangfold vil være en sentral verdi.

Etablering av kulturinstitusjoner er et av flere tiltak som kan bidra til å bevare en minoritetskultur og minoritetsidentitet. Jeg ser fram til drøftingen av dette emnet videre på denne konferansen.