Statssekretær Johanne Gaup:

Det politiske ansvaret for å ta imot krigsflyktninger fra Kosovo – hva gjøres i Norge?

Folkets Hus, Oslo, mandag 10. mai 1999.
Foredrag på konferansen ”Kosovo-flyktninger til Norge – utfordringer for psykisk helsevern.”

Jeg er glad for å være invitert til denne konferansen. Det er et viktig og brennaktuelt tema dere tar opp her i dag. Mennesker på flukt er en av vår tids største politiske utfordringer, både i Europa og i verden for øvrig. En del av disse utfordringene er av helsepolitisk karakter.

Dere har bedt meg snakke om ”Det politiske ansvaret for å ta imot krigsflyktninger fra Kosovo – hva gjøres i Norge?” Det er et betimelig spørsmål dere stiller. Jeg skal svare fra mitt ståsted som statssekretær i Kommunal- og regionaldepartementet, som har ansvaret for mottaket av flyktninger i Norge.

Det internasjonale samfunn har påtatt seg et ansvar for å gi hjelp og beskyttelse til flyktninger. FNs høykommisær for flyktninger – UNHCR – har fått i mandat å forvalte dette ansvaret. Landene må på sin side sette UNHCR i stand til å utføre sitt mandat. Men ansvaret til Norge og andre enkeltland slutter ikke her.

FNs flyktningkonvensjon pålegger land som slutter seg til den, å ta imot og ikke avvise eller deportere personer med behov for internasjonal beskyttelse. Å etterleve dette kan bli en stor belastning for land i nærheten av en flyktningkatastrofe, slik som Albania og Makedonia i disse dager. I forordet til FNs flyktningkonvensjon heter det at større flyktningproblemer ikke kan løses uten internasjonalt samarbeid. I flere konklusjoner fra UNHCRs styrende organ henstilles det derfor til at andre land viser solidaritet og bidrar til å dele byrdene ved store flyktningankomster.

En akutt situasjon oppsto da hundretusener av kosovoalbanske flyktninger strømmet over grensene til nabolandene Albania, Makedonia og Montenegro. De fleste flyktningene kan og bør få beskyttelse i disse landene eller i andre land i nærområdet. Det er det bred internasjonal enighet om. Det store antallet flyktninger utgjør imidlertid en tung byrde for nabolandene. Makedonske myndigheter har også uttrykt frykt for at flyktningstrømmen skal virke destabiliserende. Uten at andre land sier seg villige til å dele byrdene, kan Makedonia komme til å stenge grensene mot Kosovo. Noe slikt ville være en katastrofe for dem i Kosovo som venter på å unnslippe.

Ansvaret som Norge og andre land bør påta seg på grunnlag av solidaritetsprinsippet i flyktningkonvensjonen, gjelder ikke bare mottak av flyktninger. Det omfatter også innsats for at flyktninger skal kunne leve et aktivt og meningsfullt liv i eksil og en innsats for å legge til rette for at de skal kunne vende tilbake til hjemlandet når det blir trygt.

Det er ikke bare staten som har et ansvar. Ansvar har vi alle, både som organisasjonsmedlemmer og som privatpersoner. Regjeringen legger stor vekt på det sivile samfunn og det frivillige engasjement. Dette er mer enn bare et supplement til den statlige innsatsen. Jeg kommer tilbake til dette senere.

På Norges vegne har regjeringen vist seg sitt ansvar bevisst og besluttet den 2. april å foreslå for Stortinget at Norge i samarbeid med FNs Høykommissær for flyktninger kan ta imot inntil 6 000 flyktninger fra Kosovo. Etter en midlertidig stans 16. april besluttet regjeringen 19. april å gjenoppta uttaket av flyktninger. Både beslutningen om midlertidig stans og om gjenopptaking var i samsvar med anbefalinger fra UNHCR.

UNHCR og Den internasjonale organisasjonen for migrasjon – IOM – samarbeider nå om organiseringen av et program for humanitær evakuering fra Kosovo. Det norske uttaket skal ses i sammenheng med gjennomføringen av dette. Programmet gjelder uttak av flyktninger fra Makedonia. Formålet er dels å gi et tilbud til særlig utsatte flyktninger, dels å lette presset for å sikre at grensene mot Kosovo holdes åpne. Utlendingsdirektoratet er representert i Makedonia og foretar det faktiske uttaket på grunnlag av saker lagt frem av UNHCR.

UNHCR vurderer løpende behovet for videre evakuering og i hvilken grad man skal benytte alle de plassene ulike land, deriblant Norge, har stilt til disposisjon. Flyktningsituasjonen i området endrer seg raskt, og situasjonen i nærområdet er ustabil. UNHCR ønsker derfor at Norge skal opprettholde høy beredskap og ha kapasitet til på kort varsel å kunne ta imot flyktninger fra Kosovo innenfor den kvoten vi har avsatt. Det gjør vi og vi øker fra denne uken takten i uttaket til 7 fly i uken.

UNHCR arbeider for at tilbakevending til Kosovo skal bli den varige løsningen på flyktningsituasjonen. Dette er også den norske regjeringens siktemål. Flyktningene fra Kosovo som kommer til Norge gis kollektiv beskyttelse. Det betyr at flyktningene får oppholdstillatelse uten individuell behandling så lenge de har behov for beskyttelse. Den individuelle asylvurderingen stilles i bero i inntil tre år. Dette betyr også at flyktningene skal vende tilbake når behovet for beskyttelse ikke lenger finnes. NATO og det internasjonale samfunn har som mål å etablere en sikkerhetsordning for Kosovo som fører til at flyktningene kan vende tilbake dit i trygghet.

I uttaket av flyktninger fra Kosovo legges det vekt på at familieenheter ikke splittes i forbindelse med uttaket, og at flyktningene har gitt sitt aktive samtykke til overføring. Barnefamilier, syke og eldre skal prioriteres. I tillegg tas det hensyn til nær familietilknytning til Norge. Politisk profilerte personer og personer som har jobbet for norske myndigheter, frivillige- eller internasjonale organisasjoner kan tas ut.

Personer som etter gjeldende retningslinjer har rett til familiegjenforening – ektefelle og samboer, barn under 18 år og enslige foreldre over 60 år - vil ikke regnes innenfor kvoten på 6 000 personer, hvis det søkes om gjenforening med en person som befinner seg i Norge. Andre familiemedlemmer – barn over 18 år, foreldrepar og søsken – kan tas ut innenfor kvoten på 6 000 personer.

Mottak av flyktninger på en slik ekstraordinær kvote fører naturligvis med seg merutgifter for staten på en rekke områder. Utgiftene er gjort nærmere rede for i en proposisjon fremlagt for Stortinget der regjeringen foreslår en tilleggsbevilgning på 1,2 milliard kroner. Deler av bevilgningen skal gå til helsetiltak og psykososialt helsevern, til sammen 65, 3 millioner.

Mange av flyktningene som kommer til Norge fra Kosovo vil være sterkt preget av hva de har opplevd før og under flukten. Situasjonen er i tillegg vanskelig ved ankomsten til tilfluktslandet. Den generelle helsetilstand hos flyktningene vil for mange være påvirket av flere døgns utendørs opphold med mangelfull væske- og mattilførsel. I området finnes det tuberkulose og andre infeksjonssykdommer. Enkelte av disse er multiresistente og krever spesielle tiltak for diagnostisering og behandling. Samtidig med at pasientene får nødvendig behandling og pleie, er det viktig å unngå spredning av de smittsomme sykdommene. For å møte behovet for somatiske sykehustjenester og sikkert smittevern foreslår regjeringen en tilleggsbevilgning på i alt 26,3 millioner kroner til den fylkeskommunale helsetjenesten. Bevilgningen kan også benyttes til smitteverntiltak i kommunene for å avlaste annenlinjetjenesten. Det er lagt til grunn at 10 prosent av flyktningene trenger sykehusbehandling.

Det er grunn til å anta at flyktningene fra Kosovo også vil ha et stort behov for psykososiale tjenester. Hovedtyngden av dette behandlingstilbudet forutsettes gitt av den ordinære, fylkeskommunale, psykiatriske helsetjenesten. For å kunne gi et tilfredsstillende psykososialt tilbud har regjeringen foreslått en tilleggsbevilgning på 39 millioner kroner til psykososialt arbeid blant flyktninger. Fra kommunene har vi fått vite at det er sterkt behov for psykososiale helsetjenester for denne gruppen. Mange kommuner viser til helseproblematikk som en av årsakene til lavere sysselsetting blant personer med innvandrerbakgrunn. Ekstrabevilgningen på 39 millioner kroner skal gå til statlige stimuleringstiltak for psykisk helsevern og dekke utgifter til terapeuter, tolker, administrasjon, reise- og oppholdsutgifter for helsepersonell. Pengene fordeles til de aktuelle fylkeskommuner etter hvor mange flyktninger som tas imot i det enkelte fylke.

Samtidig – og særlig dersom oppholdet for flyktningene blir langvarig – er det viktig at den enkelte relativt raskt kan flytte ut av mottak, bosette seg på vanlig måte i en kommune og komme i arbeid for å forsørge seg selv og familien. På den måten vil de bli uavhengige av offentlige støtteordninger.

Av erfaring vet vi også at det ofte er dem som har vært engasjerte og aktive i eksilperioden, som har det beste utgangspunktet for å greie den vanskelige tilpasningsprosessen som følger etter tilbakevending til hjemlandet. Regjeringen går derfor inn for å videreføre politikken med å legge til rette for at flyktningene skal kunne delta aktivt og få brukt sine ressurser i samfunns- og arbeidsliv. Samtidig skal det satses på å legge til rette for vellykket tilbakevending til hjemlandet den dagen det blir mulig. Det er i den forbindelse nyttig å kunne bygge videre på erfaringene fra mottaket av flyktninger fra Bosnia-Hercegovina.

I menneskerettighetserklæringens artikkel 13 er det nedfelt at retten til å vende tilbake til hjemlandet skal anerkjennes i like stor grad som retten til å søke asyl i et annet land. Tilbakevending er også en av UNHCRs prioriterte løsninger på en flyktningsituasjon, og har i løpet av hele 1990-tallet vært i fokus på den internasjonale flyktningpolitiske arenaen. I dag er det skapt forståelse for tilbakevendingspolitikken.

Det er viktig at mottakerland som de nordiske påtar seg ansvaret med å legge til rette for at flyktningene som ønsker og har mulighet til det, kan vende tilbake til sitt hjemland. Det kan vi gjøre gjennom tilbakevendingsprogram og tiltak i eksil som forbereder flyktningene på å vende tilbake. Mye tyder på vi i Norge har lyktes bra med tilbakevendingspolitikken overfor bosniske flyktninger. Nylig ble det publisert en undersøkelse som viser at 15 prosent av flyktningene fra Bosnia har vendt tilbake. Ingen av de andre nordiske landene har en så høy tilbakevendingsprosent. En annen og viktig side ved arbeidet med å legge til rette for tilbakevending, er også å gjøre en innsats på den internasjonale arenaen for å løse konflikter og bidra til fred og demokratisering i land herjet av krig.

Politikken med kollektiv beskyttelse for store flyktninggrupper og den tilhørende sterke satsningen på tilbakevending er beskrevet som tidsskjør. Det er en god betegnelse. Langvarig tidsforløp er en faktor som fører til at tilbakevending blir vanskelig å gjennomføre. På det politiske plan blir det komplisert å føre en aktiv tilbakevendingspolitikk overfor en flyktninggruppe der utfallet for den enkelte kan bli mer eller mindre ufrivillig tilbakevending. For flyktningene kan det være vanskelig å se for seg og planlegge en framtid i hjemlandet, samtidig som oppholdet her i landet er midlertidig og usikkert. Det viktigste er imidlertid at vi har en politikk som legger til rette for at flyktningene som virkelig ønsker å vende tilbake til hjemlandet, kan gjennomføre det. Målet må være at de gjennom oppholdet i Norge får et så godt utgangspunkt som mulig for å kunne starte på nytt i hjemlandet.

For å kunne håndtere mottak av flyktninger fra Kosovo er det etter regjeringens oppfatning behov for bistand fra blant annet de frivillige organisasjonene. Organisasjonene kan bidra med rådgivning, opplæring og informasjon til flyktningene, og spille en særlig viktig rolle i forhold til situasjonen for barn i mottak. Det er viktig at barna får hjelp så snart som mulig etter ankomst til å bearbeide de vonde opplevelsene de har hatt. Det vil derfor være nødvendig med oppmerksomhet omkring både barna og foreldrenes situasjon og behov. Det kan derfor blant annet være aktuelt å knytte dette til ulike prosjekter som styrker foreldrenes evne til å hjelpe barna med å bearbeide sine opplevelser.

Det er regjeringens forslag at dersom det skulle vise seg at beløpet som avsettes til innenlands forbruk i tilknytning til mottaket av kosovoalbanske flyktninger overstiger de faktiske utgifter, skal det overskytende gå til hjelpetiltak i nærområdet til Kosovo. Den foreslåtte bevilgningen på 1,2 milliard kroner skal altså gå uavkortet til å avhjelpe flyktningkrisen i Kosovo.

Lykke til videre med konferansen!