Innlegg av politisk rådgiver Inge Bartnes

”Distrikts- og regionalpolitiske næringstiltak – herunder næringshagekonseptet”

Konferanse om ”Vestre Agder Næringshage”, Rosfjord Strandhotell, Lyngdal, 21. jan. 1999

Innledning

Kjære forsamling!

Jeg vil først få takke for invitasjonen til denne konferansen. Som noen av dere sikkert er kjent med, ble statssekretær Hagen forhindret fra å delta her i dag. Jeg kan imidlertid forsikre dere om at temaet for konferansen – distrikts- og regionalpolitikk og næringshager – er noe som både vi i Kommunaldepartementet og regjeringen er svært opptatt av.

Til å begynne med vil jeg derfor si litt om utfordringene og noen av hovedtrekkene i regjeringens distrikts- og regionalpolitiske satsing. Jeg kommer til å legge hovedvekten på innsats og tiltak for næringsutvikling i distriktene. Deretter skal jeg komme nærmere inn på satsingen på næringshager. Jeg ser på næringshagene som et svært viktig tiltak i regjeringens arbeid for å skape nye arbeidsplasser i Distrikts-Norge. Lenger ut i innlegget vil jeg komme tilbake til de forventningene vi har til dette tiltaket.

Utfordringer og hovedsatsinger i distrikts- og regionalpolitikken

Vi står i dag overfor mange og store utfordringer med tanke på den videre utviklingen i mange deler av landet. Ikke minst gjelder dette folketall og bosetting. I den såkalte ”Voksenåsen-erklæringen” slår sentrumsregjeringen fast at det er ei viktig målsetting å sikre hovedtrekkene i bosettingsmønsteret. Regjeringen sier her at

”En stabil bosetting er en viktig forutsetning for å kunne realisere viktige samfunnsmål knyttet til ressursutnyttelse, miljø, velferd og trivsel.”

Det er en bred og tverrpolitisk enighet om at det har stor betydning å opprettholde en balansert og desentralisert bosetting. Dette har sammenheng med at ubalanse mellom ulike regioner kan føre til store omkostninger, både for fraflyttingsområder og for de områdene som opplever økt tilflytting.

Som dere alle er klar over, har vi hatt en sterk sentralisering av bosettingen i Norge de siste årene. Det er særlig distriktskommuner over hele landet som opplever nedgang i folketallet. I løpet av de siste ti årene har godt over 230 norske kommuner hatt nedgang i folketallet. Av disse har 125 kommuner hatt mer enn 5 prosent nedgang; 50 kommuner mer enn 10 prosent nedgang; og 12 kommuner har fått redusert folketallet med mer enn 15 prosent i løpet av de siste ti år. Det er klart at situasjonen er alvorlig. Det er i overveiende grad ungdommen som flytter – særlig unge jenter. Det kan være mange grunner til dette, uten at jeg skal komme nærmere inn på dette her.

Jeg har lyst til å understreke at vi ikke bare må fokusere på de negative sidene ved flytting, men også se på det positive med mobilitet. Det er sunt å flytte på seg. Det gir nye impulser og erfaringer - til egenutvikling og til utvikling av lokalsamfunnet. At ungdom tar mer utdanning er en viktig ressurs, både for den enkelte og for samfunnet.

Men det er ingen grunn til å undervurdere alvoret i situasjonen. Det er behov for et krafttak for å snu utviklingen i flyttetallene. Vi er inne i en sentraliseringsprosess. Dersom denne prosessen får fortsette over lengere tid, vil det få store og kanskje uopprettelige negative følger for bosettingsmønsteret. En slik utvikling vil også undergrave velferd og servicenivå i distriktene. Den vil også åpenbart føre til betydelige miljøbelastninger for folk i sentrale strøk. Det er derfor viktig å føre en aktiv distriktspolitikk for å motvirke sentralisering. Og her er ungdommen og ikke minst de unge kvinnene den viktigste målgruppen.

Hovedstrategien i distriktspolitikken har i mange år vært å bidra til å skape lønnsomme og varige arbeidsplasser i distriktene. Dette vil fremdeles være den viktigste strategien, men vi vil også øke innsatsen på andre områder. Blant annet gjelder dette tiltak som bidrar til å sikre bostedskvaliteten i lokalsamfunn over hele landet.

Utviklingen i alle deler av landet er på mange måter summen av utviklingen innenfor mange sektorer. Den samlede effekten av politikk og tiltak har derfor mye større betydning for enkeltpersoner og bedrifter enn den særskilte distriktspolitikken alene. Samordning av regjeringens politikk er derfor svært viktig i mange sammenhenger. I den distriktspolitiske redegjørelsen som kommunalministeren holdt for Stortinget i april i fjor, pekte hun på betydningen av å styrke samordningen mellom ulike politikkområder. Det siste året er det derfor blitt mer samarbeid mellom fagdepartementer, med andre statlige eller halvstatlige instanser, med kommuner og fylker, og med privat næringsliv.

Den regionale samordningen er på mange måter like viktig som den nasjonale. Her har ikke minst fylkeskommunen en strategisk viktig rolle, blant annet gjennom arbeidet med regionale utviklingsprogram. Disse årlige programmene skal vise hvordan ulike aktører på fylkesnivå prioriterer virkemidler som kan nyttes til felles regionale formål og utfordringer. De regionale utviklingsprogrammene gir en mer forpliktende kopling mellom planverket på fylkesnivå og virkemiddelbruken.

Ved at både offentlige sektorer og næringslivet involveres i dette arbeidet, vil man styrke mulighetene til å løse prioriterte oppgaver innenfor næringsutvikling i regionen. De regionale utviklingsprogrammene vil dermed gi økt effektivitet i innsatsen for regional utvikling. Dette tror vi vil bidra til økt verdiskaping og sysselsetting i regionene, og dermed bidra til å oppfylle de nasjonale målene innenfor distrikts- og regionalpolitikken.

Før jeg sier mer om hvordan næringshagene passer inn i dette bildet, vil jeg si litt om noen av de tiltakene regjeringen satser på når det gjelder næringsutvikling i distriktene:

SND og fylkeskommunene

Tilstrekkelig tilgang på kapital til lønnsomme prosjekter og investeringer er en forutsetning for å lykkes i å skape arbeidsplasser i distriktene. Regjeringen øker derfor bevilgningen til distriktsrettede tiltak i regi av SND og fylkeskommunene med 134 mill kroner i 1999. 14 mill kroner av distriktsutviklingstilskuddet øremerkes tiltak for å fremme bedrifter innen kompetansebasert forretningsmessig tjenesteyting i distriktene, såkalte KIFT-bedrifter.

Etablererstipendet

Det er stor utskifting av bedrifter i næringslivet. I løpet av en 10-årsperiode forsvinner omtrent halvparten av bedriftsmassen, samtidig som nye kommer til. Arbeidet med entreprenørskap og nyetablering i næringslivet er derfor svært viktig. Bevilgningen til ordningen med etablererstipend økes med 17 mill kroner i 1999, og er nå på totalt 122 mill kroner. Av disse midlene er 15 mill kroner øremerket til ungdom (18-29 år) og inntil 12 mill kroner kan brukes til såkalte nettverkskreditt-prosjekter.

For spesielt å støtte kvinnelige etablerere, stilles det krav om at minst 40% av stipendene skal går til kvinner. Øremerkingen av midler til det nye tiltaket ’nettverkskreditt’ er også et ledd i departementets satsing på kvinner som ei viktig målgruppe.

Kommunale næringsfond

For å ivareta det arbeidet som gjøres i kommunene for å fremme næringsutvikling lokalt, opprettholdes bevilgningen til kommunale næringsfond for 1999 på 130 mill. kroner. Prosjekter som bedrer sysselsettingen for kvinner skal prioriteres også innenfor disse midlene.

Tilrettelegging for næringsutvikling

Det er bevilget 232,5 mill kroner til kommunal og fylkeskommunal tilrettelegging for næringsutvikling i 1999. Deler av denne rammen øremerkes spesielle satsinger, deriblant 23 mill kroner til arbeidet overfor kommuner med sterk nedgang i folketallet.

Kompetansesatsing i distrikts- og regionalpolitikken

Kunnskap og læring blir stadig viktigere produksjonsfaktorer i nærings- og arbeidslivet. De menneskelige ressursene har blitt vår viktigste kapital. Utvikling av kompetanse blir derfor en avgjørende satsing også innenfor nærings- og distriktsutvikling. Ikke minst vil dagens og morgendagens ungdom stå overfor et internasjonalisert samfunn der teknologi og kommunikasjon tilsynelatende overskrider alle grenser. Vi vil møte mennesker og markeder som krever en internasjonal orientering. Det å beherske flere språk, og kjenne andre kulturer og markeder, vil bli avgjørende også for at næringslivet i Distrikts-Norge skal kunne konkurrere.

Programmer for kompetanseutvikling:

Siden utdanning og kompetanseutvikling også er et sentralt tema på konferansen, vil jeg nevne at Kommunaldepartementet har satt av betydelige midler til tiltak også på dette området: Bevilgningen til ulike kompetanseprogram styrkes med 18,5 mill kr i 1999.

Formålet er å legge til rette for at små- og mellomstore bedrifter får tilgang til nasjonale og regionale kompetansemiljø. De små- og mellomstore bedriftene er den dominerende bedriftsgruppen i distriktene. Denne gruppen bedrifter har ofte mindre erfaring og kapasitet når det gjelder systematisk fornying og utnytting av eksterne kompetansemiljø enn større bedrifter har. Sysselsetting og verdiskaping i privat sektor skjer i økende grad i de små- og mellomstore bedriftene. Det er viktig at slike bedrifter i større grad kan dra nytte av kompetansemiljøene, og av forskning og utvikling. Små- og mellomstore bedrifter bør i større grad etterspørre kompetansebaserte tjenester fra FoU-miljøene. Dette vil bidra til å styrke bedriftenes evne til nyskaping og konkurranse. For å bedre disse koplingene bidrar Kommunal- og regionaldepartementet med å finansiere flere program i Norges Forskningsråd. Jeg har lyst til å nevne to programmer spesielt:

”TEFT” er ett av disse programmene. (TEFT står for: ”Teknologiformidling fra forskningsinstitutter til små og mellomstore bedrifter”.) Formålet med dette programmet er å gjøre de nasjonale forskningsmiljøene mer orientert mot mindre bedrifter. Samtidig vil bedriftene få økt sin konkurranseevne, fordi de får bedre evne til å gjennomføre utviklingsoppgaver i egen bedrift. Evaluering av TEFT-programmet viser at bedrifter som har deltatt i programmet i større grad enn andre bedrifter kjøper tjenester fra FoU-miljøer. Vi håper at disse resultatene kan bidra til at forskningsmiljøene blir mer oppmerksom på - og interessert i - SMB som kundegruppe. Mye tyder på at TEFT vil bli videreført i 1999.

Et annet program er ”SMB-kompetanse”, hvor små- og mellomstore bedrifter får tilbud om å rekruttere nyutdannede kandidater med høyere utdanning. For nyutdannede høyskolekandidater kan deltakelse i programmet gi muligheter for kjennskap til - og kanskje jobb i - lokalt næringsliv. I tillegg får kandidatene relevant praksis og interessante jobbutfordringer. I 1997 ble hele 107 prosjekt startet opp i regi av SMB-kompetanse. kandidatene jobbet innenfor arbeidsområder som produktutvikling/design, salg/markedsføring, organisatoriske spørsmål, ledelse og økonomi. I dagens arbeidsmarked, med stor etterspørsel etter de beste arbeidstakerne, tror vi programmet kan bidra til å bedre rekrutteringen til distriktsbedriftene.

I tillegg til de programmene jeg nå har nevnt, bidrar Kommunaldepartementet også med finansiering av andre programmer. Blant annet har SND programmer som legger til rette for at bedrifter i større grad skal etterspørre tjenester og resultater fra forskning og utvikling. Et av disse er et program for forskningsbasert nyskaping (FORNY-programmet).

Utvikle regionale innovasjonsmiljøer

Endringstakten i samfunn og næringsliv går stadig raskere, og bedrifter må hele tiden være i utvikling. Læring gir grunnlag for innovasjoner i form av nye eller endrede produkter, og nye måter å produsere på. Disse endringene, enten de er små eller store, er ofte gull verdt om en bedrift skal overleve. Innovasjoner skjer ofte i nær kontakt mellom bedrift og marked, mellom bedrifter, eller mellom bedrifter og ulike kompetansemiljø. Innovasjon og nyskaping forutsetter med andre ord at mange må spille på lag. For å få til dette lagspillet kreves det en politikk som tilrettelegger best mulig for samarbeid og kontakt mellom aktører.

Et viktig mål med tiltakene innenfor kompetansesatsing er å bidra til å utvikle regionale innovasjonsmiljøer. Slike miljøer innebærer at flere bedrifter samarbeider med – og oftest også er samlokalisert med – kunnskapsinstitusjoner. Miljøene etableres gjerne i tilknytning til tilrettelagte områder som næringsparker, forskningsparker eller kunnskapsparker, eller andre former for nettverk.

Jeg vil i denne sammenheng også nevne programmet ”Regional innovasjon” – eller REGINN. Målet med dette programmet er å stimulere innovasjonsaktiviteter i næringslivet. Hovedtanken er å skape regionale innovasjonsmiljø ved å koble sammen aktører fra forskjellige miljø. Fra kompetansesiden er de regionale høyskolene, forskningsinstituttene og forskningsparkene viktig. Gjennom interessante prosjekt ønsker vi å styrke samarbeidet og kanskje også forståelsen mellom regionale kompetansemiljø og regionalt næringsliv. Det er pr i dag prosjekter i gang i sju fylker, men programmet skal utvides til flere fylker i 1999.

Vi er opptatt av at innovasjonsmiljøer ikke bare skal være begrenset til universitetsbyene og andre sentrale områder. Skal vi få til framtidsrettede og konkurransedyktige bedrifter og lokalsamfunn i distriktene, må slike miljøer utvikles i flere områder. Her kan også næringshagene få en viktig rolle. Dette tiltaket kan bidra til å øke omfanget av innovasjons- og verdiskapingsmiljøene, både geografisk og gjennom at flere bedrifter fanges opp.

Næringshager – attraktive arbeidsplasser for ungdom

Jeg vil avslutte med å si litt mer om næringshagene.

Når vi i Kommunaldepartementet satser sterkt på blant annet de tiltakene jeg har nevnt, er det fordi vi ser dette som avgjørende for å nå det viktige målet: Å snu flyttestrømmen. Vi vil at flere enn i dag skal ha muligheten til å bo og arbeide i Distrikts-Norge. Og vi vet at mange unge ønsker dette. Vi må ta dem på alvor. Vi må vise at samfunnet vil gi dem muligheter.

Som jeg har vært inne på, er det særlig viktig å legge til rette for at ungdom og kvinner skal finne gode arbeidsplasser og velferdstilbud i hele landet. Uten disse gruppene kan verken næringsliv eller folkeliv utvikles og trives i et lokalsamfunn. Det er avgjørende å kunne ha et tilbud om utfordrende og utviklende arbeidsplasser og miljøer. Dette gjelder ikke bare for den høyt utdannede ungdommen, men all ungdom. (Og for dem som er litt eldre, for den saks skyld.)

Flere av de bransjer som i dag har størst vekst på landsbasis, blir i økende grad konsentrert i sentrale strøk. Samtidig er dette næringsvirksomhet som ofte kan plasseres og drives nær sagt hvor som helst i landet. Utviklingen av informasjons- og kommunikasjonsteknologien gjør dette fullt mulig; det ser vi mange eksempler på. Regjeringen mener at også Distrikts-Norge kan delta i denne utviklingen. Vi vil bidra til å legge forholdene til rette for dette. Vi tror at også distriktene kan – og må – få flere arbeidsplasser innenfor næringer som for eksempel informasjonsteknologi, forretningsmessig tjenesteyting og annen kunnskapsintensiv virksomhet. Hvis dette ikke skjer, risikerer lokalsamfunn i distriktene å tape i konkurransen om ungdom, utviklingsmuligheter og arbeidsplasser.

I denne sammenhengen har vi store forventninger til næringshagene. Derfor har regjeringen satt av 30 mill. kroner til næringshagesatsingen i 1999.

Det er Selskapet for industrivekst – eller SIVA – som har utviklet innholdet i konseptet næringshager, og det er SIVA som har ansvaret for å gjennomføre satsingen. SIVA har satt som mål å delta i etablering av ca. 20 næringshager rundt om i landet de nærmeste fem årene. Jeg skal ikke bruke tid på å redegjøre for detaljer i selve konseptet ’næringshager’. I det innlegget som følger umiddelbart etterpå, vil Ole Svendgård fra SIVA fortelle mer inngående om tanken bak næringshager, hva de vil inneholde, og hvordan SIVA arbeider med utvikling av næringshagene. Jeg vil her si litt om hvordan vi i Kommunaldepartementet vurderer næringshagesatsingen.

Formål:

Formålet med næringshagesatsingen er, som jeg har vært inne på, å legge til rette for at det utvikles nye arbeidsplasser innenfor kompetansebasert næringsvirksomhet i distriktene. Næringshagen skal være en ramme for dette, ved å tilby lokaler, god informasjons- og kommunikasjonsteknologi, ulike felles tjenester og et utviklende faglig og sosialt miljø.

Næringshagene vil også kunne tilby blant annet muligheter for fjernundervisning og telependling. Alt i alt tror vi at næringshagene vil bidra til å styrke kompetanse og miljøer lokalt, og dermed være et godt utgangspunkt for å få til næringsutvikling basert på lokalsamfunnets ressurser.

På denne måten tror vi at næringshagene vil kunne være et tilbud til mange unge (og en del eldre også) – en mulighet til bruke sin kompetanse på nye utfordringer i et utviklende miljø. Vi tror at satsingen på næringshager vil vise at slike muligheter kan skapes også i lokalsamfunn utenfor de større byene og områdene rundt disse.

Jeg skal kort si litt om hva som er departementets overordnede forutsetninger for næringshagesatsingen:

• Næringshagesatsingen skal ikke være et statlig tiltak i den forstand at en kommune eller et område ”tildeles” næringshage på grunnlag av politiske vedtak. Forutsetningen er at SIVA selv må vurdere hvor selskapet skal investere, slik de gjør i andre sammenhenger. Det må være sterk vilje og engasjement lokalt for at SIVA skal gå inn i et samarbeid. Og det må være et grunnlag og et potensiale for å lykkes. Målet er at den enkelte næringshage skal bli økonomisk selvbærende etter de første fem – seks årene.
• Næringshagene skal i hovedsak ligge innenfor det distriktspolitiske virkemiddelområdet. Tanken er at de skal lokaliseres i mindre regionsentra. Større byer, og steder med regionale høgskolemiljøer eller lignende, vil normalt sett ikke være aktuelle. Grunnen til dette er at slike steder allerede har de viktigste forutsetningene for kunnskapsbasert næringsutvikling – uten ekstra hjelp i form av en næringshage.
• Den siste forutsetningen jeg vil nevne er at når en næringshage etableres, bør dette ha en forankring ikke bare i kommunen, men også i fylkets næringspolitiske planer. Når fylkeskommunen nå har fått en sterkere rolle i distrikts- og regionalpolitikken, er det naturlig at også fylkesnivået er engasjert i næringshagene. Grunnen til dette er ikke minst at dette nivået har ansvaret for en rekke tiltak og virkemidler som ofte vil kunne sees i sammenheng med etablering av en næringshage. Gjennom en grundig forprosjektfase skal det i samarbeid med SIVA avklares hvordan ulike aktører, deriblant fylkeskommunen, kan delta i næringshagesatsingen. Deretter tar SIVA endelig stilling til om de skal investere i en næringshage.

SIVAs rolle

Som jeg har nevnt, er det SIVA som vil være ansvarlig for næringshagesatsingen, og SIVA skal selv ta beslutninger om hvor selskapet skal investere. Jeg vil likevel understreke at SIVA også vil kunne være diskusjonspartner i forbindelse med lokale næringshager der selskapet ikke investerer sjøl. Dette er også noe som SIVA vil kunne si mer om.

Avrunding

Næringshagesatsingen er et konkret eksempel på at regjeringen tar ansvar for å legge til rette for en god utvikling i alle deler av landet. Det er et viktig tiltak for å møte noen av de utfordringene vi står overfor. Men vi trenger hjelp! Det må til et bredt samarbeid for å lykkes. Både offentlige myndigheter på alle nivå og det lokale næringslivet har en viktig rolle å spille. Vi må ha enkeltpersoner med idéer og pågangsmot til å sette i gang ny virksomhet og drive fram spennende prosjekter og tiltak. Mye av jobben handler om å finne fram til disse ressurspersonene og at vi støtter opp om dem. Kommunaldepartementet og SIVA vil bidra til dette, men er helt avhengig av engasjement på lokalt plan.

Denne konferansen tyder på at det både her i Lyngdal og i regionen for øvrig er engasjement og oppslutning rundt det arbeidet dere er i gang med. Dere har tatt et positivt initiativ, og konferansen kan være et viktig skritt for å bringe flere personer og aktører sammen. Felles mål og felles forståelse av utfordringene er det beste utgangspunktet for å komme videre.

Jeg vil ønske dere lykke til med det videre arbeidet med utvikling av næringsliv og lokalsamfunn.

Takk for oppmerksomheten!