Politisk rådgiver Inge Bartnes

Distriktspolitisk satsing og situasjonen i Steinsvika

2. mars 1999

Takk for invitasjonen hit til Steinsvika.

Av arrangementskomiteen er jeg bedt om å si noe om situasjonen i Distrikts-Norge generelt og om situasjonen her i Steinsvika. Jeg vil selvsagt også komme inn på hva myndighetene gjør for å møte de utfordringene vi står overfor både nasjonalt og lokalt.

Målene for distrikts- og regionalpolitikken er å opprettholde hovedtrekkene i bosettingsmønsteret og å utvikle robuste regioner i alle deler av landet. Politikken handler med andre ord om å sikre gode levekår og et godt grunnlag for bosetting og sysselsetting i alle deler av landet.

Distriktspolitikken står nå høyt på dagsorden og medieomtalene er mange. Det fokuseres mye på fraflytting og avfolking. En kan lett få inntrykk av at alle i Distrikts-Norge er på flyttefot. Heldigvis er bildet mer nyansert. Vi kan imidlertid ikke ”stikke under en stol” at fraflytting fra distriktene, de siste årene, har vært større enn innflyttingen.

Det er gjort flere undersøkelser om flytteårsaker. En undersøkelse foretatt av Norsk institutt for by- og regionforskning (NIBR 1998) har vist at en del ønsker å bo i distriktene, men at mangel på relevante arbeidsplasser hindrer dem i dette. Mye av flyttingen til sentrale strøk er en følge av at tilgangen på arbeidsplasser er bedre og mer variert i byene. Det distriktene trenger er nye og attraktive arbeidsplasser, spesielt for unge med høyere utdanning.

Rammene for de distriktspolitiske satsingene på statsbudsjettet for 1999 har økt med ca 500 millioner. Dette er den største distriktspolitiske satsingen av noen regjering siden begynnelsen av 90’tallet.

Regjeringen har gitt kvinner, ungdom og mulige tilbake/tilflyttereet særskilt fokus i distrikts- og regionalpolitikken. Alle tiltakene tar utgangspunkt i at stadig flere av disse målgruppene har høyere utdanning og stiller andre krav til arbeidsinnhold, utdannelse og kulturelle og sosiale tilbud, enn tidligere generasjoner.

Vi har allerede kommet godt i gang med flere viktige satsinger for å snu den negative trenden jeg pekte på innledningsvis. For det første har KRD fått en forsterket rolle som samordningsdepartement på det distriktspolitiske området. I dette ligger det et ansvar for å ha et mer helhetlig blikk for hvordan de enkelte departementenes politikk, samlet sett, påvirker utviklingen i ulike deler av landet. Departementet skal sikre at distriktsmessige hensyn blir vurdert og ivaretatt når viktige endringer av betydning for utviklingen i distriktene foreslås.

Bedre samordning av ressursene som brukes til næringsutvikling på fylkesnivå, er også viktig for å fremme en ønsket utvikling i distriktene. Det er fylkeskommunen som har ansvaret for å koordinere dette arbeidet i fylkene. Regionale utviklingsprogram er et sentralt verktøy for å fremme en slik samordning. Kommunal- og regionaldepartementet har støttet opp om en helhetlig satsing ved å bevilge 100 millioner kroner til regionale samordningstiltak.

Gjennom statsbudsjettet for 1999 har vi også fått etablert et langt tettere samarbeid med øvrige departement om distriktspolitikken. Ca 200 millioner kr ble bevilget til ulike tiltak ( bedre legekapasiteten i distriktene, utvide kultur- og fritidstilbudet for ungdom i distriktene, utvikling av desentralisert utdanningstilbud og fleksible studieløsninger mv).

Situasjonen i Steinsvika

Så over til situasjonen i Steinsvika. Hovedutfordringen, slik jeg har forstått den, er kort og godt å få rekruttert nok arbeidskraft til de bedriftene som ligger langs Dalsfjorden.

Hva er årsaken til dagens situasjonen og hva kan gjøres?

Jeg tror at problemene med rekruttering til bedriftene i Dalsfjorden må ses i sammenheng med utviklingen av kunnskapssamfunnet og kampen om ungdommen. Kunnskap og kompetanse er en viktig faktor for regional utvikling. I distrikts- og regionalpolitikken har det derfor vært viktig å heve utdanningsnivået i Distrikts-Norge. Gjennom å utvikle et desentralisert utdanningssystem skulle alle få lik tilgang til utdanning på alle nivå, uansett hvor i landet de bodde. I dag kan vi si at denne satsingen på mange måter har vært vellykket.

Andelen av årskullene mellom 19 og 24 år som tar utdanning, økte fra ca. 14% i 1986 til ca. 25% i 1995. Denne økningen har vært sterk i hele landet og aller mest i distriktsfylkene. Nå tar bortimot 90% av ungdomskullene videregående skole, og studenttallet har økt med nesten 140% fra 1980 til 1995. I dag har vi mellom 150- og 160 000 registrerte studenter, dvs. en studentmasse som er på størrelse med antall innbyggere i Trondheim. Det er klart at denne utviklingen får betydning for hvilke arbeidsplasser som oppfattes som attraktive, og at dette igjen får betydning for Dalsfjorden.

Samtidig som stadig flere unge tar utdanning, har det også skjedd store endringer i næringslivet. Jeg kjenner ikke utviklingen i Dalsfjorden i detalj, men på landsbasis har det de siste 10-15 årene vært omfattende rasjonalisering innenfor næringer som fiske, landbruk og industri. Utskiftingen i næringslivet er stor. I perioden 1980 til 1990 forsvant for eksempel halvparten av alle industribedriftene som eksisterte i 1980. Denne utskiftingen vil trolig ikke bli mindre i årene som kommer. De nye vekstnæringene innefor service og tjenesteyting er i stor grad lokalisert til sentrale områder. Innenfor distrikts- og regionalpolitikken satser vi derfor både på omstilling og nyskaping i eksisterende næringsliv og tilrettelegging for etablering av nye bedrifter. I dette arbeidet vil vi legge særlig vekt på å utvikle arbeidsplasser som er attraktive for kvinner og ungdom.

I en verden i stadig endring, vil næringslivet og enkeltbedrifter måtte forandre seg i takt med det markedet krever. Det er i denne sammenhengen utfordringene for Møresko og de andre bedriftene langs Dalsfjorden må diskuteres.

Hva kan en så gjøre for å sikre både rekruttering, omstilling og tilpassing i det næringslivet som finnes i Dalsfjorden?

Fylkeskommunen har fått ansvar for å koordinere innsatsen i forhold til regional utvikling i det enkelte fylket. I den forbindelse utarbeider hvert fylke et regionalt utviklingsprogram som gir en oversikt over strategier og tiltak for bruk av regionale utviklingsmidler. I det regionale utviklingsprogrammet for Møre og Romsdal står det: ”Utvikling av kompetansefortrinn får stadig meir å seie for bedriftene si konkurranseevne og den samla verdiskapinga i fylket. På grunn av at talet på ungdomar som no går ut i arbeidslivet er lågt og fordi få vel utdanning relevant for næringslivet i fylket, blir kompetansefornying i eksisterande arbeidsstyrke viktigare”.

Med andre ord er det behov for et tettere samarbeid mellom utdanningssystemet og næringslivet, både for å sikre at ungdommen velger utdanning som er relevant i forhold til utdanningsbehovet i samfunnet, og fordi stadig flere vil ha behov for tilpasset etter- og videreutdanning.

I mange år har politikere, forskere og andre stilt seg spørsmålet om vi utdanner ungdom bort fra distriktene. Dette er et nødvendig og viktig spørsmål. Utgangspunktet for en slik diskusjon må være at utdanning er positivt, både for den enkelte, og for samfunnet som helhet. Så får vi diskutere hvordan utdanningssystemet fungerer i forhold til utviklingen og behovene i distriktene.

Når vi ser at enkelte distriktsnæringer har problemer med å få rekruttert fagarbeidere, skyldes det ofte flere forhold: ”Det kan være få som har den kompetansen bedriften etterspør, jobben er kanskje ikke attraktiv for ungdom, yrkesveilederne på skolen mangler kunnskap om lokalt næringsliv og/eller stedet blir ikke oppfattet som et attraktivt sted å bo”.

Forskning viser at elever og studenter ofte har lite kunnskap om de mulighetene som finnes i lokalt og regionalt arbeidsmarked. Gjennom en tettere kobling mellom skole og næringsliv kan elever og studenter få en mer spennende yrkesveiledning, og bedrifter kan få en mulighet til å komme i kontakt med utdanningsmiljøene samt sikre rekruttering av fremtidig arbeidskraft. Kan det for eksempel være en idé at Møre skofabrikk presenterer seg for elevene i bygda? Vet elever på videregående at de kanskje kan få jobb i lokalt arbeidsmarked hvis de velger data eller elektronikk? For mange unge er valg av utdanning og yrke basert på lite kunnskap om de muligheten som finnes på hjemstedet eller i regionen.

For å bidra til en bedre kobling mellom skole og næringsliv, støtter KRD flere enkelttiltak som vi håper vil bidra til å styrke samarbeidet mellom skole og næringsliv. Vi har bl.a. bidratt med støtte til samarbeidsprosjektet Distriktsaktiv skole, som er et nasjonalt tiltak som skal lære skole-elever om entreprenørskap og etablering av egen virksomhet.

Vi støtter også Foreningen Ungdomsbedrifter, som er en organisasjon som arbeider for at elever i den videregående skole skal lære bedriftsetablering. I løpet av 1998/99 vil ca 50 skoler og nærmere 900 elever delta i ungdomsbedrifter.

Videregående skole er en viktig kunnskapsleverandør for det lokale næringslivet. Sammen med KUF gjennomførte vi prosjektet RESULT på slutten av 80-tallet, som igjen førte til etableringen av 14 ”Ressurssentra” ved 14 videregående skoler. Nå er ansvaret for oppfølging av Ressurssentra ”delegert” til fylkeskommunene, som kan velge å bruke av sine distriktspolitiske midler til denne satsingen. Det er opprettet over 250 ressurssentra over hele landet.

I tillegg til entreprenørskapstiltak rettet mot grunnskolen og videregående skole, bidrar vi også med finansiering av programmet SMB-kompetanse, som er et 4-årig program i regi Norges Forskningsråd (NFR). Programmet skal bidra til rekruttering av personer med høyere utdanning til små- og mellomstore bedrifter. Målet er at kandidatens kunnskap skal komme bedriftene til nytte, samtidig som kandidaten får erfaring fra å arbeide i en mindre bedrift. I 1998 ble 119 kandidater utplassert og 13 av de var fra Møre og Romsdal. Her i fylket finnes det kontaktpersoner for ordningen både på Høgskolen i Molde og Høgskolen i Ålesund.

Dersom Dalsfjorden ønsker å benytte seg av noen av disse tiltakene, er det enklest å ta kontakt med nærings- og miljøavdelingen i fylkeskommunen. Det er også mulig å ta direkte kontakt med sentrale prosjektledere for de ulike tiltakene. Både fylkeskommunen og KRD har adresser og telefonnumre til aktuelle personer og institusjoner.

I tillegg til at dere eventuelt kan benytte dere av de nasjonale tiltakene som finnes, er det viktig at dere selv griper tak i de utfordringene som er særegne for Dalsfjorden.

Mange nyutdannede vet lite om mulighetene for å jobbe og bo i distriktene, og enkelte distriktskommuner har derfor gått ut med tilbud om hele ”pakker”, bestående av både jobb, bolig, barnehage, etterutdanning o.s.v., for å tiltrekke seg attraktiv arbeidskraft.

Dette som eksempler og innspill til dere. Jeg anbefaler dere imidlertid å spørre ungdommen og potensielle tilbakeflytterne hvilke forhold som har betydning for deres valg av bosted. En slik ”undersøkelse” kan danne utgangspunkt for valg av tiltak for å bedre fremtidsutsiktene for Dalsfjorden.

Lag en spørreundersøkelse der dere spør hva som er nødvendig for eventuell bosetting i bygda, ta med ungdommen på råd, styrk samarbeidet mellom skolen og bedriftene i bygda og profiler de positive sidene ved det å bo i Steinsvika. Innenfor distrikts- og regionalpolitikken finnes det flere virkemidler som kan brukes til denne typen tiltak, både i kommunen, fylkeskommunen, SND og sentralt. Men, viktigere enn midler, er trolig lokalt engasjement og gode ideer. Jeg ønsker dere lykke til!