Statssekretær Johanne Gaup

Hovedprinsippene i norsk flyktningepolitikk

Foredrag på seminaret "Kvinner og barn - krigens nye målgruppe" 13. og 14. januar 1999

1. Innledning

Jeg må først få takke for invitasjonen om å komme hit. Jeg ser av programmet at mitt innlegg avslutter to innholdsrike dager, og KFBs seminarrekke "Kvinner og barn – krigens nye målgruppe".

Dere har fått en god del kunnskap om bakgrunnen for at det finnes millioner av flyktninger og internt fordrevne i verden, og ikke minst hva de kan ha blitt utsatt for av overgrep. Spørsmålet dere har diskutert i dag er tiltak, og blant annet hva vi kan gjøre fra statens og kommunenes hold for å bidra til å lette problemene til de som kommer hit til landet.

Det er ingen enkle svar på dette. Det som er sikkert er at det er vanskelig for oss å sette oss inn i hvordan det er å ha opplevd krig, og kanskje også å ha blitt utsatt for overgrep som er så fryktelige at det ikke hjelper hva vi enn gjør. Det betyr ikke at vi ikke skal forsøke. Vi må hele tiden forsøke så godt vi kan. I går fikk dere høre om erfaringene fra Drammen kommune. Min oppgave er å si noe om hvilke prinsipper norsk flyktningpolitikk bygger på.

Først noen ord om hvorfor jeg, på vegne av Kommunal- og regionaldepartementet, holder dette innlegget og ikke noen fra Justisdepartementet.

Flere departementer har et ansvar for ulike deler av flyktningpolitikken. I korthet er det slik at Utenriksdepartementet har ansvar for flyktningpolitiske tiltak ute, enten det dreier seg om internasjonalt samarbeid, nødhjelp og annen bistand til flyktninger, konfliktforebygging og innsats for å bidra til å løse de konfliktene som skaper flyktningproblemer. Justisdepartementet har ansvaret for utlendingslovgivningen, som blant annet inneholder bestemmelser om asyl og opphold på humanitært grunnlag. Kommunal- og regionaldepartementet har på sin side ansvar for kvoten for overføringsflyktninger, ordninger for mottak og bosetting av flyktninger og for tilbakevending.

I tillegg har vi et samordningsansvar for hele flyktningpolitikken. Derfor var det mitt departement som la fram den siste stortingsmeldinga om flyktningpolitikken, St meld nr 17 (1994-95), som omhandler både tiltak ute og i Norge. Det var bred politisk oppslutning om hovedprinsippene i denne meldinga, og de gjelder fortsatt. Disse prinsippene skal jeg kort gjøre rede for nå. Jeg skal også komme inn på den oppmykingen av flyktningpolitikken, som den nåværende trepartiregjeringen har gjennomført. Noen av tiltakene berører kvinner og barn, som dere er spesielt opptatte av.

2. Hovedprinsipper

Flyktningpolitikken skal ha et helhetlig perspektiv: Hva vi gjør i Norge må ses i sammenheng med hva som skjer internasjonalt og med norsk utenriks- og bistandspolitikk.

Vi legger særlig vekt på:

• å bidra til å forebygge at konfliktsituasjoner utvikler seg til alvorlige flyktningproblemer og til å finne regionale løsninger på de problemene som har oppstått
• å bidra til at flest mulig mennesker på flukt - i eller utenfor eget land - får beskyttelse og hjelp så lenge de har behov for det, med de ressursene vi har til rådighet
• å bidra til at flyktninger kan vende hjem i trygghet når de ikke lenger har behov for beskyttelse og forholdene i hjemlandet ligger til rette for det

Norge har lenge hatt en flyktningpolitikk som både omfatter tiltak rettet mot de landene problemene oppstår i, og mot flyktninger som kommer hit. Enkelte elementer i politikken, og det at det legges så stor vekt på sammenhengen mellom tiltak utenlands og innenlands, var imidlertid noe nytt da den stortingsmeldinga jeg nettopp nevnte, ble lagt fram og drøftet i 1995. Jeg skal nevne et par viktige momenter:

• Det legges stor vekt på det internasjonale flyktningarbeidet og at dette må kobles til norsk bistandspolitikk. Norge er en av "stormaktene" når det gjelder slikt internasjonalt flyktningarbeid i vid forstand, både med tanke på overføringer til FNs Høykommissær for flyktninger (UNHCR) og andre bidrag, blant annet i form av fredsbevarende styrker, nødvendig fagpersonell og hjelp til konfliktløsning. Vi har også et langsiktig bistandssamarbeid med land som sender eller tar imot flyktninger. Noe av bistanden rettes derfor mot årsaker til og virkninger av flukt. Det dreier seg for eksempel om tiltak for å styrke respekten for menneskerettighetene og for demokratiske spilleregler og om tiltak for å sikre at utsatte minoritetsgrupper tas nødvendig hensyn til.
• Det er åpnet for å kunne gi kollektiv beskyttelse i massefluktsituasjoner som Norge blir berørt av. Vi utsetter da inntil videre en individuell vurdering av søknader fra den enkelte, og lar alle fra et område få opphold. Denne muligheten ble brukt da et stort antall bosniere kom til Norge i 1993. Asylsøkere får ellers en individuell vurdering av sin søknad ut fra gjeldende lovverk, før de får svar på om de vil få beskyttelse i Norge.
• At flyktninger en dag får anledning til å vende tilbake til hjemlandet, er den mest positive løsningen på flyktningproblemer. Mye av det internasjonale arbeidet er rettet inn mot å få til dette. I Norge skal det legges til rette for at den enkelte blir forberedt på tilbakevending, når det lages ordninger for mottak, bosetting og videre opphold i landet. Den som kommer i arbeid og klarer seg selv her, har også de beste forutsetningene for å vende tilbake til hjemlandet og makte den omstillingen, når det blir mulig å reise. I arbeidet med mottak av de bosniske flyktningene er det lagt vekt på å sikre at tilbakevendingsperspektivet er godt forankret hos alle som jobber på flyktningfeltet, ikke minst i kommunene. I tillegg til at den enkelte som vender tilbake får individuell økonomisk støtte, er det satt i gang tiltak rettet mot gjenoppbygging, etablering av arbeidsplasser i de områdene flyktningene vender tilbake til.

3. Oppmyking av flyktningpolitikken

Det er lite uenighet om den internasjonale delen av flyktningpolitikken og om at det er viktig å legge til rette for at flyktninger kan vende tilbake i trygghet, i alle fall så lenge det skjer frivillig. Det er heller ikke mange som stiller spørsmålstegn ved at Norge årlig tar imot overføringsflyktninger etter avtale med UNHCR, selv om det kan være ulike syn på hvor mange vi bør ta imot på den måten.

Uenigheten gjelder hvordan vi behandler søknadene til dem som kommer hit og ber om asyl. Det er dette som ofte kalles asylpolitikken, og som Justisdepartementet har hovedansvaret for. Jeg kan ikke gå inn i detaljene på dette området, men vil peke på et par forhold, som jeg synes er særlig viktige.

I asylpolitikken er det umulig å gjøre alle til lags. Noen vil synes at myndighetene er for strenge, mens andre synes vi gir opphold til alt for mange. Det er dessverre slik at ikke alle som kommer hit og søker om asyl, fyller vilkårene for opphold i Norge, verken for asyl eller opphold på humanitært grunnlag. Vi kan heller ikke se helt bort fra hva andre land gjør eller fra internasjonalt samarbeid, innen Norden eller i Europa for øvrig. Det er vanskelig å føre en politikk som skiller seg vesentlig ut fra andre lands på dette området, om vi skulle ha ønsket det.

Når det er sagt, har den nåværende samarbeidsregjeringen klart gitt uttrykk for i ord og handling at den ønsker en oppmyking av asylpolitikken. Vi har selv kritisert den forrige regjeringen for å ha vært for streng, og vi har sett at Norge tidligere fikk kritikk utenfra, blant annet fra UNHCR. Vi har derfor gjennomført flere tiltak:

• Regjeringen foretok allerede i januar 1998 en oppmyking av asylkriteriene, slik at noen flere får asyl.
• Vi har også åpnet for at flere asylsøkere kan få sin søknad behandlet her, selv om de kom til annet trygt land først, dersom de har familietilknytning til Norge.
• Antall overføringsflyktninger er økt med 500 personer årlig. Det vil si at vi kan ta imot 1500 personer i gjennomsnitt per år.
• Gjennomføring av avhøret av asylsøkere skal overføres fra politiet til UDI. Mange asylsøkere kan ha negative erfaringer med politiet i hjemlandet og vil derfor føle seg tryggere når avhøret foretas av en instans som UDI.
• Regjeringen har foreslått at det opprettes en utlendingsnemnd, som skal behandle klager på vedtak i alle slags utlendingssaker, fattet av UDI. Det er ment å styrke den enkeltes rettssikkerhet.
• Det er videre satt i gang et arbeid med å vurdere hvordan saker der barn er involvert, håndteres. Vi vil sikre at barns situasjon ikke blir oversett i prosessen, og at "barnets beste" skal være et hovedhensyn når det tas avgjørelser i utlendingssaker, slik Barnekonvensjonen pålegger oss. I den forbindelse må utlendingsforvaltningen sikres nødvendig barnefaglig kompetanse.

4. Enslige mindreårige asylsøkere

Den kanskje mest utsatte gruppen flyktninger er enslige mindreårige asylsøkere. Dette er barn som kommer alene til Norge, uten foreldre eller andre med foreldreansvar. Det er vanskelig å gi en felles beskrivelse av disse barna og deres livssituasjon. Det de har felles er at de ikke har foreldre i Norge, og at de fleste av dem kommer fra land som enten er i krig eller krigsliknende situasjoner. Deres bakgrunn fra hjemlandet er imidlertid ulik, de har forskjellige opplevelser under reisen til Norge og forskjellige muligheter til å takle det nye livet her.

Vi kan vanskelig erstatte foreldrene til disse barna, men har til enhver tid et spesielt fokus på deres situasjon. I mitt departement, som er ansvarlig for mottak av asylsøkere og bosetting av flyktninger, har vi sett at det er et særlig behov for å vurdere tilbudet i mottak for denne gruppen. Vi vil derfor om kort tid nedsette en interdepartmental arbeidsgruppe som får i mandat å se nærmere på dette.

Som jeg nevnte innledningsvis, finnes det ingen enkle svar på hvordan vi kan bidra til å lette problemene for de som kommer hit. I staten forsøker vi hele tiden å legge til rette det vi kan, men vi kan ikke løse dette alene. Vi er helt avhengig av hjelp fra kommunene, og også alle de enkeltpersonene som har engasjert seg, og fortsetter å engasjere seg, for disse barna.

5. Avslutning

De alle fleste av verdens mange millioner flyktninger har ingen mulighet til å komme seg til Norge eller til et annet rikt land for å få hjelp og beskyttelse. Dette gjelder særlig kvinner og barn. De er helt avhengig av at innsatsen rettes mot deres eget land eller i et naboland. Derfor er det gjennom den internasjonale delen av flyktningarbeidet at de ressursene vi setter inn, når fram til flest mulig mennesker på flukt, i første rekke til kvinner og barn. Dette perspektivet må vi ikke miste av syne.

Takk for oppmerksomheten.