Kommunal- og regionalminister Odd Roger Enoksen

Innvandrerkvinner er viktige kulturbærere i det fargerike lokalsamfunnet

Tale på Den Internasjonale kulturkvelden for markering av Verdens Distriktskvinnedag (World Rural Women’s Day ), 14.oktober 1999

Kjære gjester og vertskap.

Jeg takker for invitasjonen til å besøke Ås ved en så spennende begivenhet som denne. Programmet for kvelden er både fargerikt og inspirerende.

Jeg reiser mye rundt i landet, men det er ikke hver dag man blir tilbudt indiske samosa, gresk folkedans, norsk bondebakst og Prøysen på spansk i løpet av to timer!

Norske lokalsamfunn er jammen mangfoldige. I så måte er jeg ikke i tvil om at Ås er blant de mest vellykkete, i den forstand at man her greier å trekke ut det beste i møtet mellom mange kulturer.

Dette har jeg fått bekreftet i samtalen jeg har hatt med representanter for Den Internasjonale kvinnegruppa og kommunen tidligere i dag. Og det skal vi sikkert få gode eksempler på utover kvelden.

Det er viktig for meg og regjeringen å ha direkte kontakt og aktiv dialog med ulike grupper og miljøer blant innvandrere i Norge. På denne måten får vi tilbakemeldinger på den politikken som føres og vi får informasjon om hvordan folk med ulike kulturelle opphav har det i landet vårt.

Ås er et lokalsamfunn som på flere måter skiller seg litt ut fra de fleste andre norske kommuner. En er at andelen innvandrere er relativt stor og stabil og at de representerer alle verdenshjørner og nasjonaliteter. En av årsakene til dette er Landbrukshøyskolen som trekker utenlandske studenter, stipendiater og forskere.

Kommunen har også vært åpen for flyktninger og asylsøkere og for øvrig vist seg å være et sted som mange innvandrere ønsker å bosette seg.

Hva er det ved dette lokalsamfunnet som virker positivt for mennesker som kommer langveisfra? Jeg er blitt fortalt at den Internasjonale Kvinnegruppa i Ås fortjener sin del av æren. I hvert fall for kvinner med utenlandsk bakgrunn virker det som denne gruppa

fungerer som en viktig døråpner for fellesskapet og møteplass for enkeltpersoner som ønsker deltakelse i samfunnslivet.

Blant de fleste her er det vel godt kjent at gruppa i mange år har arrangert spennende kulturkafeer. Ikke alle vet at den også organiserer svømmekurs for voksne kvinner og matkurs der mange tradisjoner mikses sammen.

At denne gruppa fungerer som en treningsarena i organisasjonsarbeid er også verdt å merke seg. Det norske samfunnet er tuftet på et mangfoldig organisasjonsliv. Nordmenn er organisert i arbeid og fritid. I grunnen lever vi vårt sosiale liv i en eller annen form for organisert sammenheng! Dette er ikke like vanlig i andre land og møtet med det norske samfunnet kan for mange utlendinger fortone seg som en jungel av lag og foreninger.

Man kan velge å ikke delta. Men det kan være nyttig allikevel å vite at svært mye av vårt felles sosiale liv foregår i regi av disse lag og foreninger . Derfor er kvinnegruppas eksistens og tilbud så viktig. Samtidig som man tydeligvis evner å skape et godt og trygt fellesskap internt, fungerer den aktivt i lokalmiljøet. Dermed blir også innvandrerkvinnene synlige, for hverandre og for lokalsamfunnet.

Kvinner med bakgrunn fra andre land og kulturer viser i flere sammenhenger at de engasjerer seg. De tar ansvar og samarbeider både for å være til gjensidig støtte, men også som pressgrupper for å bedre forholdene for sine medsøstre. Andre eksempler på slike kvinnegrupper er ”MIRA, ressurssenter for innvandrerkvinner”, og ”Selvhjelp – for innvandrere og flyktninger”.

Kvinner med innvandrerbakgrunn er en meget uensartet gruppe og de aller fleste klarer seg godt i det norske samfunnet. Men vi skal imidlertid ikke legge skjul på at det blant disse kvinnene også er mange som sliter med å få jobb som passer til den utdanningsbakgrunnen de har. Godkjenningsordninger av utdanning tatt i utlandet forsøker å bøte på dette. Arbeidet mot diskriminering gjennom arbeidsmiljøloven er et annet virkemiddel.

Mangelfull grunnutdanning fra hjemlandet er en annen barriere for aktiv deltakelse. Da blir det en ekstra utfordring å lære seg norsk. Her spiller uformelle nettverk og kvinnefellesskap en viktig rolle fordi de skaper trygghet rundt læringa.

Kvinner og menn skal i prinsippet ha de samme muligheter, ha lik lønn for likt arbeid, kunne gå ut i arbeidslivet og være selvforsørgende. Det er likevel ikke alltid slik at idealene og virkeligheten henger sammen. Og vi vet også at ikke alle har de samme idealene.

Det er derfor viktig at alle kvinner i Norge får kunnskap om hva vi mener med likestilling, hvilke muligheter som gis og hvilke forventninger som stilles til kvinner om aktiv deltakelse i det norske samfunnet. Så må kvinner med innvandrerbakgrunn som alle andre kvinner i Norge selv velge hvilke muligheter de vil benytte seg av.

Om de velger seg et liv i by eller bygd er nok avhengig av både egen bakgrunn, muligheter og tilfeldigheter. De kvinner som er kommet til Ås har fått noe midt imellom. Oslofolk vil nok si dette er landsbygd, mens mange rundt om i landet vil oppfatte dette lokalsamfunnet som temmelig urbant.

Vi markerer uansett Distriktskvinnenes år og Verdens Distriktskvinnedag her i kveld. Og det er faktisk ikke så kunstig kobling som noen tror. Dette vil mine etterfølgere på talelista si mer om. Jeg vil bare minne om hva målet med Distriktskvinnenes år er; nemlig å synliggjøre kvinners ressurser og kompetanse og det mangfoldet dette representerer.

La oss enes om at det målet også omfatter de mange kvinner rundt om i landet med en annen kulturell ballast enn den urnorske.

Jeg takker for oppmerksomheten og ønsker lykke til med resten av arrangementet!

Lagt inn 15. oktober 1999 av Statens forvaltningstjeneste, ODIN-redaksjonen