Statssekretær Olav Ulleren

MERKUR-programmet og den distriktspolitiske satsingen

Innlegg på MERKURs landskonferanse, 11 0ktober 1999

Jeg er svært glad for invitasjon og at jeg får anledning til å delta på MERKURs landskonferanse 1999. MERKUR-programmet er underlagt Kommunal- og regionaldepartementet og er en del av departementets satsingsområde i den smale distriktspolitikken. Først og fremst skal programmet sikre kompetanse og kvalitet i de mindre butikkene i områder av landet hvor nærbutikken kan være truet av nedleggingsspøkelse på grunn av minkende folketall. Fra departementets side var det naturlig at Merkur-programmet ble koordinert i nært samarbeid med utkantkommunesatsingen. Slik sett kan en oppnå samarbeidsgevinster, noe jeg vil komme nærmere inn på senere i foredraget.

Orientering om utkantkommuneprosjektet vil senere i dag bli gitt av prosjektleder Terje Risholm. Jeg vil derfor bare i begrenset grad berøre dette.

Innledningsvis ønsker jeg å komme inn på regjeringens satsing på distriktspolitikken, en satsing som jeg er stolt av. Gjennom målrettet arbeid, ser en at det har lykkes oss med å løfte frem distriktenes muligheter i samfunnsdebatten. Strategisk har en gitt distriktene et ansikt, gjennom å prioritere distriktspolitikken sterkt økonomisk, samt profilert alle de positive muligheter som finnes i distriktene våres.

Regjeringen satser bredt på distriktene, i den erkjennelse av at dette landet vårt også i fremtiden må ha en spredt bosetning. Jeg vil si det så sterkt at landets verdiskapning er avhengig av at det bor folk spredt i landet vårt. Store deler av vår verdiskapning skjer i distriktene, det skulle være nok å nevne fisk, skog, olje og energi m.m. Vi er en nasjon som høster tilvekst både i havet og på land, en må derfor gi rammevilkår slik at menneskene nærmest mulig kan leve der verdiene skapes. Denne regjering innser at det må skapes nye muligheter innenfor nye næringer, da ny teknologi og derav effektivisering i distriktenes basisnæringer stadig krever mindre sysselsetning.

Jeg vet at det er en skapende kraft i distriktene, det ser vi mangfoldige eksempler på. Det som er vår utfordring som nasjon er å tilrettelegge infrastruktur og stille nødvendig risikokapital til veie, noe jeg mener vi har bevist at denne regjering vil. La meg understreke, vi har fortsatt mye ugjort og vi er utålmodige. Skal en gi næringslivet og grundere mulighet til å skape nye arbeidsplasser, må nødvendig infrastruktur være tilstede.

I statsbudsjettet for år 2000 viderefører regjeringen satsingen i kommunesektoren på viktige områder som helse, eldre og skole . Folks opplevelser av å bo i en attraktiv kommune er avgjørende for å rekruttere unge generasjoner til å bosette seg. Vi ønsker derfor å gi kommunene muligheter til å gi befolkningen et akseptabelt tilbud.

(2)

Videre viderefører og forsterker vi fjorårets sterke vekst innenfor alle våre distriktspolitiske virkemidler. La meg her nevne noen.

• Kap. 550 post 60 Utkantmidler 26 mill, en vekst på 3 mill kr.
• Kap. 550 post 61 Kommunale næringsfond 128 mill, men i tillegg 2 mill kr til forsøk

med rammefinansiering av øremerkede tilskudd til noen kommuner.

• Kap. 551 post 51 Tilrettelegging 259 mill, en vekst på 26 mill kr.
• Kap. 551 post 55 Etablererstipend 108 mill, en nedgang på 14 mill kr.
• Kap. 551 post 57 Interreg m.v. 60 mill kr ingen endring.
• Kap. Reg. samordn. tiltak 81 mill, en vekst på 27 mill kr i forhold

til revidert nasjonalbudsjett.

Som dere ser av lysarket, er det flere poster som jeg her ikke går nærmere inn på.

I næringspolitikken satses det sterkt på Statens nærings- og distriktsutviklingsfond som hovedaktør.

SND innehar muligheten til å koordinere virkemidler fra forskning og utvikling, design m.m.

Virkemidlene innenfor SND retter seg mot en bred næringspolitikk i distriktene, og jeg vil understreke at SND vil arbeide aktivt for å gi de mindre bedriftene, grundere og ungdom prioritet også i de mindre kommunene. SND er derfor en aktør i departementets utkantsatsing og det skulle ikke være noen ting i veien for at også SND deltar i å sikre butikkens fremtid som arbeidsplass i mindre samfunn. Departementet viderefører for øvrig tilskuddet til kommunale næringsfond, som sammen med bygdeutviklingsmidler bør kunne brukes til å sikre nærbutikken for befolkningen i mindre bygder.

Så over til selve MERKUR-programmet.

Merkur-programmet ble etablert som en avløsning av drifts- og invisteringsstøtteordningen til små butikker i 1995.Drifts- og investeringsstøtteordningene hadde da vart i 20 år. Stortinget mente at passive støtteordninger burde avløses med et offensivt kvalitets- og kompetanseprogram hvor arbeid med tilleggsoppgaver lagt til butikken var sentrale element.

Det var Nærings- og Handelsdepartementet som igangsatte programmet, og jeg vil skryte litt av NHD og si at dette må da ha vært vellykket. I St. melding nr 31 (1996-97) om distrikts- og regionalpolitikken ble Merkur-programmet viet relativt bred omtale. På bakgrunn av Stortingets behandling av meldingen ble Merkur-programmet flytte over til Kommunal- og regionaldepartementet fra 1 januar 1998, da programmet burde sees som en viktig del i den distriktspolitiske satsingen.

500 butikker fra hele landet har til nå deltatt i programmet. Disse kommer fra om lag 160 kommuner og alle de tre største blokkene i norsk dagligvarehandel, Norgesgruppen, Hakongruppen og NKL er godt representert mellom butikkene som deltar.

Alt fra starten i 1995 ble det etablert et programstyre med sekretariat som har ansvaret for den daglige driften på vegne av departementet. Styret er bredt sammensatt med representanter fra kompetansemiljø, handelens sine organisasjoner, kjedene, butikkene, kommunene, fylke og departementet. Sekretariatet er lagt ut av departementet, ut i distriktet, nemlig til Førde kommune i Sogn og Fjordane. Styret har etablert en landsdekkende ordning med 15 godkjente

(3)

konsulenter og så vidt jeg vet skal alle være tilstede her i dag. Disse konsulentene arbeider med kursing og oppfølging av butikkene med jevne mellomrom. Viktige element i dette arbeidet er oppfølging i forhold til lokale styresmakter, samt tiltak for å styrke servicetilbudet gjennom tilleggsoppgaver til butikkene.

Østlandsforskning gjennomførte i 1998 en evaluering av MERKUR-programmet ved overgangen fra NHD til KRD. Konklusjonen av evalueringen var at programmet har virket godt etter de mål som var trekt opp. Spesielt viste den kvalitative delen av undersøkelsen at brukerene var godt fornøyd med opplegg og gjennomføring. Overføringen av programmet til KRD hadde som målsetning og sterkere integrere arbeidet i den generelle distriktspolitikken, noe som førte til at programstyret og departementet i 1998 gjennomførte en omlegging som førte til revisjon av arbeidet i programmet. Tilleggsmålet ble at en i enda sterkere grad skulle vektlegge lokalsamfunnsperspektivet.

Seinere i konferansen vil det bli presentert et prosjekt i fem lokalsamfunn i Troms og Finnmark. Prosjektet er treårig og har blant annet det mål å jakte på alle muligheter som måtte finnes for å styrke den viktige servicenæringa som butikkene representerer. La meg understreke at denne målsetning også skal være fremtredende i det arbeid som konsulentene gjennomfører.

MERKUR-programmet har tidlig i år etablert et nært samarbeid med Norsk Tipping, hvor en gjennom et forsøk i 14 småbutikker skal se på om det er mulig å senke terskelen for å kunne bli kommisjonær. Dette prosjektet skal avsluttes til neste sommer, og det skal bli spennende å se om det kan føre til at flere småsamfunn får tilgang til dette populære spillet. Tipping/lotto er viktige som inntektskilder for butikken, som igjen utfører et viktig servicetilbud for dem som bor i små bygder.

Hva har så MERKUR-programmet til felles med departementets utkantsatsing:

Vi vet alle at tilgangen på tjenester i eller i nærheten av der folk bor er avgjørende for at folk skal trives. Disse tjenester er derfor livsnødvendige for at stedets befolkning og nyrekrutterte familier skal bli boende. Butikken vil derfor ha en avgjørende rolle når det gjelder å opprettholde en god service til befolkningen i våre bygdesamfunn.

Varer og tjenester har ulik terskelverdi avhengig av hvor spesialiserte de er. Med terskelverdi mener jeg det minimum av befolkningsgrunnlag som må til for å tilby tjenestene uten for store kostnader, eller det som er nivået for akseptabel lønnsomhet. Dette betyr at spesialiserte tjenester krever et høyt kundegrunnlag. Folk er villige til å reise relativt langt for å nå disse spesialiserte tjenestene, men de vil ikke reise for langt når det gjelder livsnødvendige varer de til daglig er avhengig av.

Gjennom samlokalisering kan en til en viss grad samordne disse slik at en utnytter ledig kapasitet på en sektor ved å tilby tjenester innenfor en annen sektor. Hver for seg er de ikke lønnsomme, men sett sammen kan de danne en lønnsom og funksjonell enhet.

Møreforskning la i fjor fram en rapport med tittelen ”Butikken og bygda” på oppdrag fra MERKUR-programmet.

(4)

Rapporten konkluderer med at butikken er like viktig som skolen som serviceinstitusjon i bygde-Norge. Denne konklusjon vil jeg slutte meg helt til.

Oppsummert sier Møreforskning:

• Butikkens viktigste funksjon er som vareleverandør. Men den er nesten like viktig som sosial arena. Halvparten av husstandene i undersøkelsen oppgir at de handler minst 90% av dagligvarene sine i den lokale butikken.
• De som bruker butikken mest bor like i nærheten av butikken og har bil. Nesten alle oppgir motiv for å handle lokalt. De fleste oppgir avstand som viktigste motiv for handel, men nesten like mange oppgir ideologiske motiv. Vareutvalg og sosiale grunner er også viktige.
• De som ikke handler eller handler lite sier prisen og vareutvalg er deres viktigste motiv for ikke å handle lokalt.
• Butikken blir av folk oppfattet som viktig for dem som handlested og sosialt møtested. Butikken blir like høyt verdsatt som skolen, og langt foran post, barnehage og forsamlingshus.
• En massiv majoritet vurderer en nedlegging som negativt for seg selv og bygda.
• Få kommer inn på umiddelbare demografiske argument ved nedlegging av butikken. Men argumentene går heller på at nedlegging vil redusere sjansene ti tilflytting av nye familier, og at dette på sikt vil sette bosetningen i fare.

Nærbutikken er en sentral stasjon i den lokale omgangsstrukturen, av bygdefolk faktisk regnet som like viktig som skolen. For de som har korte avstander å overvinne, blir handleprosjektet relativt enkelt å utføre. Tilgang på bil opphever kapasitetsrestriksjoner, slik at butikken blir oftere brukt. Om butikken blir nedlagt, vil avstandsrestriksjonene øke for mange av bygdefolket. De vil da i større grad bli avhengige av koblings- og styringsrestriksjoner utenfor egen kontroll, slik som rutegående transport og åpningstider for alternativ service utenfor eget lokalsamfunn.

Rapporten fra Møreforskning har satt ord på mye av det en lenge ubevisst har vært klar over. Butikken betyr mye både for forbrukerne i bygdene og for næringslivet som ofte har basis i lokale ressurser, ikke minst primærnæringene.

I forhold til konkurransevridning er det slik jeg ser det uaktuelt at kommune/stat subsidierer driften direkte for å holde liv i bygdebutikken. Men jeg må henstille til det offentlige, ikke minst kommunene at de bør kjøpe varer og tjenester fra nærbutikken. Spørsmålet er om tiden burde være inne til å drøfte samt inngå en mer forpliktende samarbeid mellom nærbutikken og kommunen i forhold til tilsyn av eldre. Nærbutikken bør også kunne spille en viktig rolle i arbeidet med informasjon til turister samt fastboende. Slik sett kunne kommunen ved å kjøpe tjenester i nærbutikken styrke butikkens inntektsgrunnlag.

(5)

Livsvilkårene i samfunnet er på mange måter blitt mer individualiserte og mindre lokalsamfunnsorienterte. Fokus og identitet er for mange av oss rettet mot andre og flere områder en det rent geografiske nærmiljøet.

Vi bor i bygdene, men er blitt mer urbaniserte i tankegangen enn tidligere. Informasjonsteknologien har spilt en viktig rolle i utviklingen, en rolle som vil fortsette. I fortsettelsen vil informasjonsteknologien kunne dekke nye behov for menneskene på dette område.

MERKUR-programmet er videreført som en viktig del i den distriktspolitiske satsingen fordi vi erkjenner at nærbutikken spiller en nøkkelrolle i målsetningen med å skape et levende lokalsamfunn der folk finner det regningssvarende å bo, og flytte til. Da må servicenivået være akseptabelt. Og det som er nyttig for bygda kan være inntektsgivende for butikken.

La meg trekke frem noen eksempler på gode løsninger:

• At Posten har etablert ordninger med postfilialer i butikken.
• At Norsk Tipping samarbeider med MERKUR-programmet for å senke terskelen for å bli kommisjonær.
• At en kommune på Vestlandet samarbeider med nærbutikken som servicesentral for hjemmehjelpen.
• At en kommune bidrar til å tilrettelegge for infrastrukturtiltak rundt og i tilknytning til butikken. Leikeplass, ballplass, natursti, samt ordninger for funksjonshemmede. Bruk av ledige lokaler i butikken er tatt i bruk til kunstutstilling, lørdagskafe, internettkafe m.m.
• At ordningen med servicekontor blir videre utbygd. De fleste kan knyttes opp mot nærbutikken slik vi har eksempler fra i Namsskogan kommune.

La fantasien og kreative muligheter råde.

Butikkene i bygde-Norge står ovenfor store utfordringer i tiden som kommer. Kundegrunnlaget vil mange steder være marginalt i lang tid fremover i mange lokalsamfunn. Samtidig står teknologiske nyvinninger fremfor døra og vil inn, men det koster penger. Kjedene stiller krav, kundene det samme, og butikkene bør gå med et overskudd stort eller lite. Det er derfor viktig at alle gode krefter drar samme veien slik at snever sektortenkning ikke er til hinder for å skape et akseptabelt servicenivå i bygdene våre.

MERKUR-programmets målsetninger og arbeid vil derfor fortsatt bli en viktig del av Kommunal- og regionaldepartementets satsing på utkantene i åra som kommer.

Lykke til videre med konferansen, og arbeide videre med programmet og til distrikskommunene som er tilstede - se viktigheten i å beholde nærbutikken.

Takk for meg.