Kommunal- og regionalminister Odd Roger Enoksen

Nyskaping og gründerkultur som faktor i distriktspolitikken – der alle tenker likt, skapes lite nytt

Tromsø, 3. november 1999

Jeg vil først få takke for invitasjon til denne konferansen. Behovet for nyetablerere og nyskapere er stort. Landet som helhet er avhengig av en vellykket næringsutvikling, og en vellykket næringsutvikling er avhengig av nyskaping. Entreprenørskapsfeltet fortjener oppmerksomhet. ”Der alle tenker likt, skapes lite nytt” står det i tittelen på innlegget mitt. Dette ordspråket er det mye i. Både for næringsutvikling i landet som helhet og i distriktene spesielt er det viktig å skape mangfold. Det er viktig å finne lokale løsninger på lokale utfordringer. Næringsutvikling dreier seg om å finne nisjer og utnytte nasjonale, regionale, lokale og personlige ressurser for å skaffe konkurransefortrinn. Nytenkning må til for å skape et konkurransedyktig og framtidsrettet næringsliv i distriktene.

Næringsminister Lars Sponheim skal ha innlegg i morgen. Jeg vil derfor i dette innlegget fokusere på Kommunal- og regionaldepartementets satsing på nyskaping/ entreprenørskap. Først vil jeg si litt generelt om utfordringene i distriktspolitikken, deretter begrunne hvorfor satsing på nyskapning og entreprenørskap er så viktig. Jeg skal også si en del om hva vi arbeider med i dag, og noen av de nye tiltakene som regjeringen har foreslått i statsbudsjettet for 2000.

Utfordringer i distrikts- og regionalpolitikken

Som dere er klar over, har vi hatt en sterk sentralisering av bosettingen i Norge. De ti siste årene har over 230 av våre 435 kommuner hatt nedgang i folketallet. Det er i overveiende grad ungdommen som flytter. Dermed blir alderssammensetningen i distriktene ubalansert. Færre unge gir færre barn, og vi får en befolkningsstruktur med stor andel eldre i distriktene. På grunn av dette vil mange kommuner få befolkningsnedgang også uten netto utflytting. Flere kommuner er etter hvert avhengig av innflyttere/tilbakeflyttere for å opprettholde folketallet.

En av årsakene til at ungdommen flytter er utdanningseksplosjonen. I perioden 1980 til 1995 økte studentantallet med nesten 140%, og økningen har vært størst i distriktsfylkene. Mange av de unge flytter til sentrale strøk for å ta seg høyere utdanning. Forholdsvis få kommer tilbake. Folk med høyere utdanning er en mangelvare i distriktene. Dette er et problem for næringslivet som trenger mer kompetanse for å opprettholde konkurranseevnen. Samtidig mangler det jobbmuligheter for folk med høyere utdanning i distriktene. Dette er en alvorlig utfordring for distriktene når vi etter hvert står ovenfor ungdomskull hvor nesten samtlige tar videregående utdanning og kanskje halvparten fortsetter på universitet og høyskole.

Lav kvinneandel er et tilleggsproblem for mange distriktskommuner. Kvinneflyttingen gir generell fraflytting. Regjeringen har valgt ungdom og kvinner som den viktigste målgruppen i distriktspolitikken.

Utvikling i næringslivet

Vi vet at den mest kritiske faktoren for bosettingsutviklingen er tilbudet av arbeidsplasser. Hovedstrategien i distriktspolitikken er, og har i mange år vært, å bidra til å skape lønnsomme og varige arbeidsplasser i alle deler av landet. Men vi står overfor en ny og viktig utfordring: Arbeidsplasser er ikke lenger nok, i seg sjøl. Det blir mer og mer avgjørende hva slags arbeid vi kan tilby ungdom og ”unge voksne”.

Det er utnyttelsen av den rike tilgangen på naturressurser som har lagt grunnlaget for det bosettingsmønsteret vi har og det velferdssamfunnet vi lever i. Mye av vårt lands eksportinntekter kommer da også fra bedrifter og næringer i distriktene som er basert på utnyttelse av ulike naturressurser. Mye av dette næringslivet er meget avansert på sine områder og ligger teknologisk helt i front på verdensbasis. Store deler av produksjonen består likevel av lite bearbeidede varer der de viktigste konkurransefaktorene er pris og volum. Mye av distriktenes næringsliv er derfor sterkt utsatt for internasjonale konjunkturer og store prissvingninger.

Kravene til kunnskapsinnhold i varer og tjenester øker og krever høyt kunnskapsnivå i næringslivet. IKT og forbedringer i transportteknologier, gjør det mulig å nå større markeder i løpet av kortere tid. Dette gir økt internasjonal konkurranse som stiller store krav til omstillingsevne og markedstilpasning. Kunnskap og informasjon er meget viktige handelsvarer, og bedrifter som baserer seg på informasjonsbehandling og formidling vokser raskt.

Det er viktig at alle deler av landet aktivt følger med i denne endringen i økonomien, slik at en kan utnytte den til å skape alternative arbeidsplasser og utvikle det tradisjonelle næringslivet. Ny teknologi reduserer på mange områder avstandsulempene i distriktene og muliggjør at en større del av verdikjeden kan ivaretas lokalt. Etter min vurdering ligger det fortsatt store muligheter for økt verdiskapning og konkurransekraft i det etablerte næringslivet i distriktene. Likevel er ikke dette nok til å sikre stabile inntekter og trygge leveforhold i mange lokalsamfunn. For å skape attraktive arbeidsplasser og næringsutvikling må vi ha en todelt satsing: På den ene siden må det satses på økt kunnskapsinnhold og omstilling i eksisterende produksjon og næringsliv. På den andre siden må vi bidra til at det utvikles og etableres langt flere nye bedrifter innen nye næringer. Knapphet på midler gjør at vi må prioritere. Jeg tror at offentlige midler framover må spisses mer mot næringer med potensiale for vekst. De siste 20 årene har veksten i fastlandsindustrien vært så vidt over 1 %. Dette er for lite til å møte de utfordringer vi står ovenfor blant annet med hensyn til at andelen eldre i befolkningen øker. En mindre del av befolkningen vil måtte stå for en økende produksjon.

Mitt departement har i år fått utarbeidet en rapport om ”Regionale næringsstrategier i kunnskapssamfunnet”. (Rapporten er skrevet av Erik Reinert (Norsk Investor Forum) og Egbert van de Schootbrugge (selvstendig konsulent).) Jeg vil gjerne trekke et viktig resonnement fra denne rapporten:

Menneskene endrer stadig på måten de arbeider. Disse endringene foretar de ved hjelp av oppfinnelser, som når de blir tatt i praktisk bruk blir til nyskapninger/innovasjoner. Innovasjonene drives fram av ny kunnskap. Innovasjoner skaper investeringsbehov. Det er altså en nær forbindelse mellom innovasjoner og behovet for kreditt. Nasjoner og regioner der det finnes kapital men ikke innovasjoner, opplever en kapitalflukt. Innovasjonsbaserte prosjekt tiltrekker seg kapital. Å sende kapital til et distrikt der det ikke er initiativ og innovasjon, er som å gjødsle uten å ha sådd først.

I et dynamisk markedssystem synker fortjenesten hos dem som ikke innoverer, slik at bedriften til slutt ikke kan overleve. Det er bare ved kontinuerlig innovasjon at både bedrifter og nasjoner kan opprettholde henholdsvis fortjeneste og velstand. ”Så fort må man løpe her for å stå stille” sa kaninen til Alice i eventyrland. Så fort må et land innovere for ikke å sakke akterut i velstand kan man tilsvarende si om verdensøkonomien.

En vellykket næringspolitikk, og jeg vil føye til: En framtidsrettet distriktspolitikk, må fokusere på innovasjon og nyskapning. Jeg vil trekke fram 3 hovedelementer:

1. Vi må stimulere til kunnskapsutvikling og skape mekanismer som kobler kunnskapsproduksjon og entreprenørskap i regionale innovasjonsmiljø
2. Vi må stimulere til entreprenørskap både i eksisterende bedrifter og nyetableringer, og sørge for risikokapital til å utløse nye prosjekt
3. Vi må etterstrebe å bygge opp en gründerkultur der både suksess og feilslag kan tolereres

Kobling av kunnskap og entreprenørskap

Høgskoler, forskningsinstitutter etc. utgjør sammen med bedrifter, rådgivningstjeneste, organisasjoner og lokale og regionale myndigheter såkalte ’innovasjonssystemer’. Innovasjoner skjer ofte i nær kontakt mellom bedrift og marked, mellom bedrifter eller mellom bedrifter og ulike kompetansemiljø. For å få til dette ”lagspillet” kreves det en politikk som legger til rette for samarbeid og kontakt mellom aktører.

Næringsstrukturen i Norge er sterkt dominert av småbedrifter. Hele 96,8% av foretakene har under 20 sysselsatte, 85% av alle foretak har under 5 sysselsatte. Det er viktig å stimulere til samspill mellom ulike kunnskapsmiljø og små- og mellomstore bedrifter slik at gjensidig læring, produktutvikling og kommersialisering av FoU-resultatene fremmer lønnsomheten i distriktsnæringslivet. For å styrke disse koplingene finansierer mitt departement flere program i regi av blant annet SND og Norges Forskningsråd. SND og Forskningsrådet samarbeider i flere programmer for å lette bedriftenes tilgang til forskningsmiljøene, til ny teknologi og til nye markeder.

Dere kjenner sikkert til flere av disse programmene. Jeg har lyst til å nevne to programmer spesielt.

Det første er program for nyskapning og teknologispredning i Nord-Norge, bedre kjent som NT-programmet. NT-programmet skal bidra til nyskaping i nordnorske teknologibedrifter. Dette gjøres ved å investere kapital, bidra med kompetanse samt utvikle nettverk mellom bedriftene og mellom bedrifter og kompetansemiljøer. Prosjektene skal være teknologisk avansert og ha et stort markedspotensiale. Målgruppen er eksisterende og nystartede teknologibedrifter i Nord-Norge med evne og vilje til nyskaping. Tidligere evalueringer av ordningen er gode, og viser at måten NT-programmet jobber på er framtidsrettet og riktig.

Programmet ”Forskningsbasert nyskaping”, forkortet ’FORNY’ vil være kjent for mange av dere. Bakgrunnen for FORNY-programmet er et stort potensiale for realisering av forskningsbaserte forretningsideer i universiteter, høyskoler og forskningsinstitutter. Programmet skal stimulere forskere til å identifisere ideer som har et mulig kommersielt potensiale, og tilføre ressurser til videre foredling, eventuelt helt fram til bedriftsetablering eller lisensiering. FORNY skal bidra til økt verdiskaping basert på forskningsresultater, og dermed til å styrke kunnskaps- og teknologiinnholdet i norsk næringsliv. Forskningsparkene er sentrale i gjennomføringen.

FORNY-programmet avsluttes i år. Et nytt FORNY-program (FORNY II) vil bli igangsatt fra januar 2000. I statsbudsjettet har regjeringen foreslått en vesentlig økning, fra 24 til 40 millioner kroner over NHDs og KRDs budsjetter.

Næringshager – attraktive arbeidsplasser for ungdom

Veksten i moderne økonomier vil i økende grad komme fra såkalt ”kunnskapsintensiv næringsvirksomhet”. Tyngdepunktet av slik virksomhet ligger i grenselandet mellom høyteknologisk industri og kunnskapsbasert tjenesteyting. Som jeg har vært inne på, er det særlig viktig å legge til rette for at ungdom og kvinner skal finne gode arbeidsplasser og velferdstilbud i hele landet. Det er avgjørende å kunne ha et tilbud om utfordrende og utviklende arbeidsplasser og miljøer. Uten dette risikerer lokalsamfunn i distriktene å tape i konkurransen om ungdom, utviklingsmuligheter og arbeidsplasser.

Mange av de bransjene som i dag har størst vekst på landsbasis, er konsentrert i sentrale strøk. Samtidig er dette virksomhet som ofte kan plasseres og drives nær sagt hvor som helst i landet. Utviklingen av informasjons- og kommunikasjonsteknologien gjør dette fullt mulig; det ser vi mange eksempler på. Også distriktsNorge kan delta i denne utviklingen. Vi tror at også distriktene kan – og må – få flere arbeidsplasser innenfor næringer som for eksempel informasjonsteknologi, forretningsmessig tjenesteyting og annen såkalt ’kunnskapsintensiv’ virksomhet. Hvis dette ikke skjer, risikerer lokalsamfunn i distriktene å tape i konkurransen om ungdom, utviklingsmuligheter og arbeidsplasser.

Her tror jeg næringshagene kan spille en viktig rolle. Vi har store forventninger til dette tiltaket. For neste år er det i statsbudsjettet foreslått 31 mill. kroner til satsingen.

Formålet med næringshagesatsingen er å stimulere til utvikling av nye arbeidsplasser innenfor kunnskapsbasert næringsvirksomhet i distriktene. Næringshagen skal være en ramme, ved å tilby lokaler, god informasjons- og kommunikasjonsteknologi, ulike felles tjenester og et utviklende faglig og sosialt miljø. Næringshagene vil også kunne tilby blant annet muligheter for fjernundervisning og telependling. Alt i alt tror vi at næringshagene vil bidra til å styrke kompetanse og miljøer lokalt, og dermed være et godt utgangspunkt for å få til næringsutvikling basert på lokalsamfunnets ressurser.

Det er Selskapet for industrivekst – eller SIVA – som har utviklet innholdet i konseptet næringshager, og det er SIVA som har ansvaret for å gjennomføre satsingen. Som lokaliseringssteder for næringshagene har Kommunaldepartementet og SIVA lagt vekt på mindre regionsentra der det finnes sterke lokale initiativ og potensiale for utvikling.

SIVA har det siste tiåret fått en rekke oppgaver ut over det å være eiendomsutvikler i distriktene, som de jo tradisjonelt har vært. Kommunaldepartementet har gitt SIVA ressurser til å engasjere seg i blant annet forskningsparker, kunnskapsparker og andre innovasjonsmiljøer. Arbeidet med utvikling av næringshagene er kanskje det mest spennende SIVA gjør nå.

En del av de ressursene SIVA får, brukes til å bygge nettverk mellom kompetansemiljøer og næringsmiljøer og bedrifter i distriktene. Jeg tror at utvikling av slike nettverk kan være en bærebjelke i arbeidet med regional næringsutvikling. Det trengs ”myk infrastruktur” for å formidle kunnskap og teknologi mellom nyskapingsmiljøer og næringsliv. Skal vi få til framtidsrettede og konkurransedyktige bedrifter og lokalsamfunn i distriktene, må slike miljøer utvikles i flere deler av landet og på ulike geografiske nivå. Jeg mener hjelp til nettverksbygging bør være en av det offentliges oppgaver på regionalt nivå.

Satsing på inkubatorer

Sammenlignet med andre land har Norge satset lite på å stimulere til innovasjon og kommersialisering av FoU. Forskningsparker, kunnskapsparker og andre regionale innovasjonsmiljøer utgjør et stort potensiale for forskningsbasert nyskaping. Vi vil derfor – sammen med andre departementer – satse mer for å forløse og utvikle dette potensialet. Som mange av dere kjenner til, ble det sist vinter nedsatt en arbeidsgruppe, der SND, SIVA, NFR og Forskningsparkene i Norge deltok, sammen med representanter fra flere departementer. De anbefalingene som arbeidsgruppa la fram, blir nå fulgt opp av de aktuelle departementene. Både virkemiddelaktørene og Forskningsparkene i Norge er invitert til å være med i den videre prosessen. Målet er at dette skal lede fram til en del viktige strategiske grep for å styrke nyskapingsarbeidet de nærmeste årene. Vi ønsker å starte opp denne innsatsen allerede neste år.

Regjeringen har i statsbudsjettet for 2000 foreslått 18 mill. kroner til etablering av inkubatorer over KRDs budsjett. Vi tror at en slik satsing vil bidra bl.a. til å styrke nyskaping og kommersialisering av forskning. De fleste i denne forsamlingen kjenner vel rimelig godt til begrepet ”business incubators”, som det heter på engelsk. Nye/potensielle bedrifter har behov for rådgivning og praktisk hjelp i en første kritisk fase av en etablering. En inkubator er et tilrettelagt miljø hvor kunnskapsbaserte bedrifter under etablering i en startfase gis faglig rådgivning, tilgang til kompetansenettverk og husleie/servicefunksjoner til en kostnad tilpasset bedriftens økonomiske evne. Erfaringer fra andre land viser at inkubatorer har gitt meget gode resultater når det gjelder økt nyskaping og etablering av nye bedrifter. Et av våre naboland, Finland, er et godt eksempel på dette. Der er det i dag mer enn 50 eksisterende eller planlagte inkubatorer.

Målet er å sette i gang 8–10 inkubatorprosjekter årlig, over en treårsperiode. Inkubatorene kan etableres i tilknytning til ulike miljøer med potensiale for nyskaping. Vi har lagt stor vekt på at inkubatorsatsingen skal være distriktsrettet og ha klare effekter for nyskaping og næringsutvikling i distriktene.

Vi har lagt opp til at SIVA skal være den sentrale operatøren for inkubatorsatsingen. SIVA er medeier i alle forskningsparkene, kunnskapsparkene og næringshagene i Norge, og har bygd opp et betydelig nettverk rundt dette engasjementet. Samtidig er det viktig at alle de sentrale virkemiddelaktørene retter både oppmerksomhet og ressurser mot denne satsingen. Ulike former for samordning av enkelte virkemidler og program er ett tiltak som vil bli vurdert for å oppnå dette.

Risikokapital til å realisere nye prosjekt

Tilstrekkelig tilgang på kapital til lønnsomme prosjekt og investeringer er en forutsetning for en vekstkraftig næringsutvikling. Det offentlige virkemiddelapparatets rolle som risikoavlaster i utviklingsprosjekter som er i en tidlig fase, er viktig.

Kommunal- og regionaldepartementet har et betydelig omfang av støtteordninger for næringsutvikling. Det tyngste virkemiddelet målt i kroner, er distriktsutviklingstilskuddet som for år 2000 er foreslått til 836 mill kroner. (DU-tilskuddet inneholder: investeringstilskudd, bedriftsutviklingstilskudd, bedriftsretta rentestøtte, betingede lån og risikolån.)

Samfunnsøkonomisk sett er det viktig at mye av den offentlige innsatsen i distriktsrettet næringsutvikling fokuserer på den type næringsvirksomhet og de bedrifter vi skal leve av om 10 – 20 år. Dette har vi ikke vært flinke nok til. Departementet vil fokusere enda sterker på å rette distriktsutviklingstilskuddet inn mot nyskapingsprosjekter og kunnskapsintensive næringer. Vi har blant annet gjennom tildelingsbrevet til SND for år 2000 stilt krav om at 30 prosent av distriktsutviklingstilskuddet skal gå til kompetansehevende tiltak i bedrifter. Det trengs en kraftig omprioritering fra bevaring av bestående næringer til avlastning av risiko for nyskapning i alle bransjer.

Når jeg snakker om ”kunnskapsintensive næringer”, mener jeg næringer som er kjennetegnet ved den dominerende rollen ny kunnskap spiller som innsatsfaktor i produksjonsprosessen. Grovt sagt er kunnskapsintensiv næringsvirksomhet kjennetegnet av at en meget stor del av kostnadene utgjøres av direkte kunnskapsrelaterte faktorer, som utgifter til FoU, høyere lønn til folk med høy utdannelse, kjøp av konsulenttjenester, etterutdannelse, utgifter til seminarvirksomhet, og lignende.

Næringsutvikling handler om å finne nisjer. Norge kan ikke konkurrere på volum og pris. Vi er derfor avhengige av å få fram nye ideer og tanker. SND har inngått en samarbeidsavtale med Designrådet, og gjennom dette er det satt et sterkere fokus på design som konkurransefaktor i næringslivet.

SND har nå distriktskontorer i alle fylker. Dette er et godt utgangspunkt for å bistå bedriftene i å øke kompetansen og kunnskapsinnholdet i produktene. Men SND har store utfordringer. Gründere er ofte annerledes enn vi tror: unge, ring i nesa, annerledes døgnrytme, osv. 2 kulturer møtes, og det er en utfordring for virkemiddelapparatet å ta i mot alle med gode ideer på en god måte. Virkemiddelapparatet er vant til vurdere søknader til investeringer i bygg og maskiner. Nå skal de vurdere søknader fra bedrifter hvor størstedelen av kapitalen i bedriften er intellektuell kapital (eks 2 doktorgrader). Det er en utfordring å lage et system for hvordan intellektuell kapital skal verdsettes i utmåling av tilskudd. Det er stor usikkerhet når verdiene i selskapet er knyttet til de ansatte – de kan ta med seg sin kunnskap og gå. Departementet og SND jobber kontinuerlig med disse problemstillingene.

Viktigheten av å stimulere til entreprenørskap

Professor Olav R. Spilling ved handelshøyskolen BI har arbeidet med entreprenørskap over lang tid, og har framskaffet statistikk på norske små- og mellomstore bedrifter. I følge Spilling forekommer det 25-30.000 nyetableringer i Norge hvert år, og frafallet av bedrifter er omtrent like stort. Tallet tilsvarer nesten 10% av det samlede antall foretak. Dette innebærer at det årlig skjer en betydelig utskifting av arbeidsplasser. Levetiden for en bedrift har de siste årene blitt kortere. Det skal følgelig flere etableringer til per år for å kunne øke sysselsettingen.

Økonomer regner med at i løpet av de neste 20 år vil ca halvparten av omsetning og sysselsetting komme fra bedrifter som ikke eksisterer i dag. Sagt med andre ord: For omtrent halvparten av dagens ungdom er deres fremtidige arbeidsplass enda ikke skapt.

En undersøkelse Nordlandsforskning gjorde i 1996 viser at kun 8,5% av den yrkesaktive befolkningen i Norge er selvstendig næringsdrivende. Dette er en svært lav andel sammenlignet med andre OECD-land. Jeg tror ikke dette skyldes at potensialet i Norge er mindre. Det er mange forhold i lokalsamfunnet som påvirker nyetableringsfrekvensen. Norge trenger blant annet en utbredt kultur for entreprenørskap.

Sunnmøre er kjent for å ha en gründerkultur der det er vanlig at innbyggerne starter egne virksomheter. Den sosiale risikoen i lokalsamfunnet er relativt lav. Det betyr et en ikke trenger å tape ansikt om en ikke lykkes med det første. I en levende gründerkultur er det lov å feile. Læringen som skjer gjennom å prøve og feile er verdifull. Den eksisterende næringsstrukturen gir forbilder, rollemodeller og den gir læringsarenaer. Forskningsrapporter viser at personer som har foreldre som er selvstendig næringsdrivende har en tendens til å klare seg bedre sammenlignet med de som ikke har det. Dette er et eksempel på at gode rollemodeller har stor innvirkning på etableringsfrekvensen.

Koblingen skole/næringsliv

For å få opp etableringsfrekvensen er det viktig å stimulere entreprenørholdninger både gjennom tilrettelegging for nyskapere og i holdningsarbeid i samfunnet for øvrig. Selv om de fleste av oss også i framtiden vil kunne gå inn i ferdig definerte jobber, er det mye som tyder på at en stadig økende del av befolkningen må skape sin egen arbeidsplass. For å skape en entreprenørskapskultur i Norge, tror jeg det er viktig å starte med barn og ungdom. Regjeringen er derfor opptatt av at ungdommen allerede på skolen får innblikk i bedriftsetableringer og entreprenørskap. Ungdommen må få tro på egne skapende krefter for å kunne ha mot og kunnskap til å skape egen bedrift.

Fem departementer, Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet, Fiskeridepartementet, Kommunal- og regionaldepartementet, Landbruksdepartementet og Nærings- og handelsdepartementet, har gått sammen i en spesiell satsing på entreprenørskap i skolen. Noen av tiltakene vi fokuserer på er elev- og ungdomsbedrifter og samarbeid mellom skole og næringsliv gjennom partnerskapsprosjekt mellom skoler og bedrifter. Både elevbedrifter og partnerskapsprosjekt bidrar til at ungdommen får kunnskap om næringslivet lokalt og det å etablere og drive egen bedrift. Gjennom denne kunnskapen tror vi ungdommen lettere vil velge alternativet å bli arbeidsskapere. Etableringsprosessen blir ufarlig gjort, ved at elvene får prøve og feile i trygge omgivelser. Samtidig vil ungdommen bli bevisstgjort på hva slags næringsliv som eksisterer lokalt, noe som kan bidra til å styrke stedstilknytningen.

Det er en stor utfordring for landets kommuner og fylkeskommuner å få til et fruktbart samarbeid mellom skole og næringsliv i kommunen/fylket. Men jeg vil også benytte anledningen til å utfordre næringslivet til å vise initiativ. Det hjelper lite å klage over mangel på kvalifiserte arbeidstakere dersom bedriften selv ikke er aktiv og gjør seg kjent ovenfor nærmiljøets ungdom. Mange ungdommer ønsker å flytte tilbake til hjemplassen. De bør få mulighet til å velge å utdanne seg i en retning som er etterspurt lokalt.

Etablererstipend

Når det offentlige nå stimulerer ungdom til å ville etablere egen bedrift, er det viktig at vi ”i den andre enden” gjør det mulig for dem å etablere seg. Bevilgningen til ordningen med etablererstipend er i 1999 på totalt 122 mill kroner. Av disse midlene er 15 mill kroner øremerket til ungdom mellom 18 og 29 år. På landsbasis får vi tilbakemeldinger om at det har vært mange gode søknader fra ungdommen, og i de fleste fylker er disse øremerkede midlene allerede brukt opp. Øremerking av etablererstipendmidler til ungdom videreføres for år 2000.

Avslutning

For å oppsummere: Behovet for nyskapning og nyetablering er stort. En vellykket næringsutvikling krever satsing på dette feltet. Oppgaven med å sørge for et livskraftig næringsliv står vi sammen om. Derfor er det viktig at vi snakker sammen, og i fellesskap utarbeider kreative løsninger som fører oss dit vi vil. Jeg tror det er svært viktig at vi i det offentlige stiller oss selv spørsmålet: ”Hva kan jeg gjøre?” eller ”Hvilken rolle kan jeg spille ovenfor næringslivet?”.

Nyskaping innebærer endring fra noe kjent og tradisjonelt til noe ukjent og fremmed. Det kan ta tid før lokalsamfunnet erkjenner at eksisterende strukturer er mer utrygge enn endring til nye. Jeg mener at vi i dag er på god vei mot en framtidsrettet politikk for næringsutvikling i distriktene. Distriktspolitikken fokuserer sterkt på entreprenørskap, nyskaping og omstilling. En økende andel av de økonomiske virkemidlene går til tiltak for å styrke kunnskap og kompetanse, til å utvikle regionale kunnskaps- og verdiskapingsmiljøer, og til å fremme innovasjon og nyskaping. Men det er fremdeles mange utfordringer å ta tak i. Blant annet blir det en utfordring å erstatte de arbeidsplassene som går tapt i forbindelse med nedskjæring i bemanningen i offshorevirksomheten.

Jeg tror at distriktene kan tilby svært mye av det som moderne mennesker etter hvert ønsker. Store tomter, frisk luft, natur, miljøkvaliteter, osv. Viktige hindringer for desentralisering er gjennom ny teknologi redusert. Distriktene har mange utfordringer, men jeg føler meg sikker på at distriktene har så mye positivt og viktig å tilføre at også framtidige generasjoner vil ønske å bo, leve og arbeide her. For at vi skal få til dette er det viktig å ha et nyansert næringsliv, som er på topp også internasjonalt sett.

Takk for oppmerksomheten!

Lagt inn 10. november 1999 av Statens forvaltningstjeneste, ODIN-redaksjonen