Statssekretær Per Olaf Lundteigen

Revisjon av forskriften til plan- og bygningsloven

Oslo, 21. september 1999

Innledning

Jeg vil innledningsvis takke for invitasjonene til dette delseminaret som har fokus på den nye loven om oppføring av bolig (bustadoppføringslova fra 1997) og de omfattende endringene som er foretatt i plan- og bygningslovgivningen.

Overskriften ”Revisjon av forskriften til plan- og bygningsloven ” kan kanskje virke noe smal og teknisk orientert i en forbrukerorientert forsamling som dette. Men for meg og de fleste når de tenker litt etter, er plan- og bygningsloven med forskrifter et helt sentralt forbrukerrettede virkemiddel vi alle kommer i berøring med i hverdagen, både som boligeier, leietaker, folkevalgt eller nabo – eller som fagmann. Lovgivningen på dette feltet skal ikke bare ivareta den tekniske og bruksmessige kvaliteten for forbrukeren, men også rettssikkerheten for så vel utbygger som den nabo som måtte være berørt.

Når departementet nå etter de første erfaringer med reformen har under sluttbehandling endringer på flere områder for å forbedre og forenkle forskriftene ytterligere, er jeg takknemlig for at forbrukerrådet har fokus på temaet.

Bakgrunn

Formålet med byggesaksreformen som ble vedtatt av Stortinget i 1995, var å heve kvaliteten på det som bygges og dermed spare samfunnet og forbrukerne i egenskap av tiltakshavere og fremtidige eiere, for store kostnader.

Undersøkelser har vist at byggskadene har hatt stort omfang.

Ved reformen ble det på denne bakgrunn stilt nye krav til de som prosjekterer og bygger. De skal ha et direkte ansvar overfor bygningsmyndighetene. Det ble videre innført nye kontrollregler hvor kontrollansvaret plasseres hos private foretak, mens kommunen beholder sin tilsynsrett og i en viss utstrekning også en tilsynsplikt. Det ble også etablert en sentral godkjenningsordning for foretak(firma) som får ansvarsrett.

Systemet i ny plan- og bygningslov er basert på en antakelse om at dokumenterte og planlagte aktiviteter utført av fagfolk, gir det beste resultat. Prosedyrer og dokumentasjonskrav som loven og de nye forskriftene innførte, er derfor mer omfattende bl.a. fordi systemet skal kunne fungere for så vel store som små byggetiltak. Det er likevel en forskjell på redskapsskjul og kongresshall. Innholdet i reglene og omfanget av system og dokumentasjon må derfor tilpasses situasjonen - noe som skal tydeliggjøres i de endringer som nå ligger på beddingen.

I denne sammenheng – og for den vanlige huseier - må jeg minne om at enkelte bygg og anlegg er unntatt fra krav om søknad og melding. I dette ligger at forbrukeren i sitt nærmiljø er gitt frihet under ansvar til å gjennomføre mindre byggearbeider uten storsamfunnets medvirkning. Dette er skritt i riktig retning både overfor bransjen og forbrukerne. Men vi ønsker å gå videre - allerede inneværende år.

Ved lovendringen bestemte Stortinget at selvbyggeren fortsatt skal ha en rolle som utførende i egen bolig og fritidshus . Det vil si at en selvbygger som kan vise til at han (eller hun) har rimelig gode kunnskaper om fagområdet og regelverk eller at han arbeider under kyndig veiledning, vil kunne få ”personlig godkjenning” til å forberede og utføre mindre bygearbeid (i tiltaksklasse 1) på egen eiendom. Dette er et viktig element i regelverket som viser at vi har tillit ikke bare til dem som har såkalte”kvalitetssystemene” på plass (i permer).

Effekt av endringen/overgangsproblem

De nye byggereglene har vært under debatt i den senere tid; - sentral godkjenning har gått for trådt – dokumentasjonskravene har vært for omfattende – saksbehandlingstidene går over alle støvleskaft …… vi kjenner igjen overskriftene.

Allerede i fjor, nærmere bestemt 12. juni, så departementet det derfor nødvendig å sende et lengre brev til kommunene hvor det ble fokusert mer på de mulighetene det nye regelverket gir enn på de umiddelbare fødsels- og vekstsmertene. KRD ønsket med brevet å oppfordre kommunene til effektiv saksbehandling av byggesaker, ved å peke på at regelverket gir rom for enklere praksis i mange tilfeller. Det er likevel viktig å se til at forenklinger skjer innenfor regelverkets rammer, og at ikke prinsippene for saksbehandling eller rettssikkerhet blir brutt.

Brevet var utløst av signaler både fra Stortinget og bransjen om problemer knyttet til bl.a. lang saksbehandlingstid.

Som følge av at deler av bransjen alt for lenge hadde utsatt nødvendig opplæring i de nye reglene, mottok kommunene i en lang periode til dels svært mangelfulle søknader og meldinger. Departementet fant det derfor også nødvendig å påpeke at kommunene ikke hadde noe opplæringsansvar overfor de profesjonelle aktørene.

Evaluering

I samsvar med anmodningen fra Stortinget etablerte Kommunal- og regionaldep. tidlig en plattform for evaluering av byggesaksreformen. Allerede høsten 1997 presenterte vi et flerårig evalueringsprogram for å kartlegge virkningene av endringene. På myndighetssiden omfatter programmet kartlegging av bl.a. status ved iverksetting av reformen, utvikling av holdninger og kompetanse, innretting av selve byggesaksbehandlingen, samspillet mellom myndigheter og bransje samt kartlegging av samfunnsmessige effekter, bl.a. omfang av byggskader.

Det foreligger allerede delresultater fra flere prosjekter som bl.a. ligger til grunn for de endringer som nå foretas.

1. Byggforsk har foretatt en kartlegging av situasjonen i flere kommuner før reformen ble iverksatt, herunder forventninger til reformen
2. Nord-Trøndelagforskning har foretatt første kartlegging av reformen sett fra bygg- og anleggsnæringens side
3. ECON (Senter for økonomisk analyse) har i samarbeid med STEP-gruppen (Stiftelsen for samfunns- og næringslivsforskning) undersøkt byggesaksreformens konsekvenser for bedriftene og eventuelt for bransjestrukturen
4. I regi av Forum for bygningskontroll pågår det et prosjekt kalt Evaluering av nøkkeltall som har fokus på utvikling i saksbehandlingstid i 5 kommuner i Grenland, hvor saksbehandlingstiden er enhetlig elektronisk registrert etter en standard.

Dette var et knippe av evalueringsprosjekter vi har igang. Det vil føre for langt i denne sammenheng å gå inn på resultater og flere prosjekter. Poenget for meg er at den politiske ledelse i departementet følger utviklingen nøye med løpende registrering av tilstand og temperatur. Det ligger ingen prestisje hos meg, snarere tvert imot som skal kunne forhindre at jeg raskt tar initiativ til ytterligere forenklinger og forbedringer etter hvert som tilbakemeldinger fra evalueringsprosjektene skulle tilsi at kursen bør justeres eller tempo forseres. Vi må under enhver omstendighet holde fast ved de uttrykte samfunnsmessige mål med reformen, nemlig å heve kvaliteten på bygninger, slik at denne blir i samsvar med de kvalitative krav som stilles i lov og forskrifter. Dette må likevel skje uten for store byråkratiske anstrengelser for kommunene, næringen og herr og fru Hvermansen. Vi må huske at den beste byggeattest gis i form av godt omdømme og mye å gjøre for enkeltmannsforetaket eller firmaet.

Forskriftsendringene

Et enklere Norge

Statlig regelverk rettet mot kommunesektoren

De forenklinger av byggeforskriftene som nå gjennomføres, må ses som element i Regjeringas beslutning om en gjennomgang av statlig regelverk rettet mot kommunesektoren, med sikte på å gi kommunene økt frihet. Regelverksgjennomgangen inngår i regjeringens program ”Et enklere Norge”. Hovedsiktemålet er å sikre at statlige styringsvirkemidler utformes slik at de ikke unødig binder ressurser og dermed hindrer effektive løsninger lokalt.

Denne sammenhengen har kommunal- og regionalministeren gjort rede for i proposisjonen om kommuneøkonomien hvor også oppfølgingen av byggesaksreformen og de forestående endringene i byggeforskriftene er gitt bred omtale.

Bakgrunnen for de endringene som nå fremmes er dels at Stortinget har bedt om forenklinger og justeringer i regelverket, dels at det gjennom evaluering og foreløpig praksis er avdekket behov for justeringer.

De viktigste endringene vi ønsker iverksatt nå og som vil få umiddelbar effekt for den vanlige småhuseiere vil først og fremst være:

• Utvidelse av adgangen til å bruke meldingssystemet - fra 30 m2 til 50 m2 for frittliggende bygning på bolig og fritidseiendom, som bl.a. åpner for bygging av dobbeltgarasjer etter denne enkle regelen
• Kravet om at alle byggesaker som krever dispensasjoner, forutsetter full søknadsbehandling, endres. Dersom dispensasjon gis, kan for eksempel mindre tilbygg nær nabogrense behandles som meldingssak
• Unntakene fra søknads- og meldeplikten utvides og presiseres. Dette får direkte konsekvenser for mindre tiltak på boligeiendom som redskapsboder, terrengplanering, levegger og forstøtningsmurer.

Konkret foreslår jeg at grensen for å bygge småhus uten søknad eller melding utvides fra 10m² til 15m²,

grensen for unntak for levegger inntil 1,8m høye, utvides fra 5m til 10m,

grensen for forstøtningsmurer etter det samme systemet økes fra 1m til 1,5m høyde

og grensene for terrengplanering uten søknad eller melding ønsker jeg å øke til 3 m i spredtbygd strøk og 1,5m i tettbebyggelse. Grensen er i dag 1m.

Mindre fasadeendringer ønsker jeg også å unnta, bl.a tilbakeføring av fasade til opprinnelig utseende. Vurderer også balkong/veranda på bakkeplan, det griper ikke inn i konstruksjonen til huset.

Grensen for antall parkeringsplasser på boligeiendom oppheves. Til privat bruk for eiendommen bør det ikke være noen øvre grense.

• Kravene til dokumentasjon forenkles – det skal ikke lenger gå an å kle en enebolig med nødvendig søknadsdokumentasjon, slik vi har sett det overdrevet framstilt i pressen. (Nå i høyden en dukkestue eller hundehus)
• Som ledd i en enklere og mer brukervennlig dokumentasjonsprosess vil jeg også nevne nye og enklere skjemaer som i disse dager gjøres tilgjengelig. Skjemaene er utarbeidet av Norges Byggstandardiseringsråd i samarbeid med bransjen, myndigheter og brukerorganisasjoner.

Samlet håper vi at antall dokumenter kan reduseres med nærmere 30% som følge av disse tiltakene. Jeg legger her også inn en viss effekt av at så vel kommunene som bransjen nå kjenner det nye regelverket og er bedre i stand til å vurdere hva som er ”nødvendig og tilstrekkelig dokumentasjon”, slik at innslaget av ”for-sikkerhets-skyld-dokumenter” snart er historie?

Parallelt med forskriftsendringene foretar vi nå en omfattende revisjon av den såkalte ”Godkjenningskatalogen”. Denne er utarbeidet av Statens bygningstekniske etat (eller BE) som et hjelpemiddel for klassifisering av oppgaver som krever godkjenning etter plan- og bygningsloven. Hele godkjenningsordningen skal sikre at aktørene i byggeprosessen har tilfredsstillende kvalifikasjoner slik at byggetiltakene blir i samsvar med de offentlige krav som gjelder etter plan- og bygningslovgivningen. Ordningen skal således også styrke seriøsiteten i bygge- og anleggsbransjen.

Endringene, som nå foretas, innebærer at antallet godkjenningsområder reduseres med 28% ift dagens system og tar sikte på en klassifisering som er

• bedre tilpasset tiltakshavers ulike behov
• tilpasset de vanligste ansvarsforhold og strukturer i bransjen, og som
• sikrer tilstrekkelig kompetanse i foretakene som godkjennes.

Et omdiskutert element i den nye katalogen er introduksjonen av den såkalte ”bygg-komplett-modellen”. Dvs at ett foretak vil kunne påta seg ansvarsrett for alle funksjoner og oppgaver, f.eks ved bygging av en enebolig, med en forutsetning om at foretaket

1. selv knytter til seg kvalifiserte aktører for de oppgaver det selv ikke utfører,

2. selv tar ansvar for å påse at disse aktørene har de nødvendige kvalifikasjoner.

Det er åpenbare praktiske fordeler med en ”bygg-komplett-modell” ved at en på den måten, særlig sett fra et kommunalt ståsted, kan begrense antallet foretak som trenger godkjenning for ansvarsrett i det enkelte prosjekt. Rent organisatorisk vil det også være rasjonelt å la ansvarsretten følge entrepriseformen.

Modellen reiser spørsmål ved et hovedprinsipp ved byggesaksreformen, nemlig at ”ansvaret overfor myndighetene for at regelverket er fulgt, legges på den som faktisk utfører jobben”.

Når vi nå likevel vil prøve ut en slik modell er det fordi vi ser de rasjonelle forenklingsmotivene som ligger til grunn. I tillegg har jeg tillit til at bransjen er seg sitt ansvar bevisst og ikke i ly av ordningen bidrar til å uthule ansvars- og kvalitetsambisjonene i reformen gjennom ikke å stille nødvendige kvalifikasjonskrav til de aktørene foretaket knytter til seg.

Ett konkret forhold ved Godkjenningsforskriften opptar meg spesielt, nemlig at kravet til kvalitet og kompetanse synes å forhindre at ellers kompetente mindre byggmestere også kan ta ansvar for søknadsprosessen. Bakgrunnen er at kvalifikasjonskravene her direkte forutsetter at ”ansvarlig søker” har prosjekterings- eller prosjektledererfaring noe som av og til ikke er tilfelle for alle disse byggmesterne som har jobbet i faget og hvor papir er et nødvendig hjelpemiddel, men ikke mer.

Dette forholdet vil jeg derfor følge opp for å se om det er nødvendig med slike strenge kvalifikasjonskrav med de konsekvenser dette har for ellers dyktige husbyggere.

Totalt sett fremstår ikke de endringer som nå foretas som omfattende og dyptgripende ift hovedreformen. De er mer et uttrykk for nødvendige korreksjoner og justeringer basert på erfaringer fra de første årene med den nye loven. Min kontakt med alle deler av bransjen gir signaler om at vi er på rett veg, men vi vil videre. Jeg er derfor veldig opptatt av og spent på de erfaringer som avdekkes av de mange evalueringsprosjektene vi har på gang. Personlig er jeg også opptatt av forholdet by/land og ser at mange av reglene, som jo skal gjelde for hele landet, ofte er motivert ut fra trange bysituasjoner og ikke av mer romslige landlige forhold. I det videre forenklingsarbeidet er jeg derfor opptatt av å se nærmere på mulighetene for bedre tilpasning til lokale forhold for derved også å stimulere det lokale selvstyret.

Ved byggesaksreformen i 1997 ble det innført bestemmelser om at byggevirksomheten i alle faser skal drives med forsvarlig belastning på ressurser og miljø og uten at livskvalitet og levekår forringes. I teknisk forskrift 97 er kravene til energiforbruk skjerpet med 25 % ift Byggeforskrift 1987. Selv om vi ved forrige revisjonsrunde kom et stykke videre i retning av en mer bærekraftig byggevirksomhet, er det klart at også miljøvern vil stå i fokus i kommende revisjoner av bygningslovgivningen. Overgang fra elektrisk oppvarming til varmtvannsoppvarming basert på for eksempel andre fornybare energikilder.

Avslutning

Dersom vi i vårt reformarbeid makter å være lydhøre og tilpasningsdyktige innenfor de kvalitetsnormer vi har fastsatt, håper jeg at flere etter hvert skal kunne slutte seg til den oppsummering som ble gitt under årets ”BE-dager” av Håkon Kleiven, Oppland fylkeskommune, hvor han avsluttet slik: ”De nye byggereglene har bidratt til en kurs for bygge- og eiendomsbransjen som peker i riktig retning. Med den offensive vilje myndighetene viser til å justere reglene i tråd med de behov erfaringene tilsier, er en viktig ”kundetilpasning” ivaretatt, uten at dette går ut over effekten av de nye reglene”.

Om jeg i ikke alt for fjern fremtid også opplever å høre dette fra en eldre byggmester eller kanskje også en selvbygger, mener jeg vi er kommet svært langt i vår felles bestrebelse i å legge til rette for ”en arealbruk og bebyggelse som er til størst mulig gavn for den enkelte og samfunnet”, slik formålsbestemmelsen i plan- og bygningsloven pålegger oss.

Takk for oppmerksomheten!