Politisk rådgiver Eva M. Lian

Statens satsing på eldre og omsorgsboliger

Konferanse om bruk av teknologi i omsorgsboliger, Gardermoen, 28. januar 1999

Jeg vil først takke for at jeg får lov til å åpne denne konferansen, og for at jeg får anledning til å snakke om en satsing som Regjeringen prioriterer høyt.

Denne konferansen skal fokusere på bruk av teknologi i omsorgsboliger. Konferanser som denne kan bidra til å øke interessen for, og kunnskapen om botilbud for eldre og andre brukergrupper som for eksempel funksjonshemmede. En slik kunnskapsheving er nødvendig hvis dette botilbudet skal bli funksjonelt, trivselsfremmende og kvalitativt godt, både for beboere og de som skal jobbe der.

Det er spennende og interessant at satsingen på bolig og omsorg blir belyst ut fra et teknologisk perspektiv. Det er viktig at bruk av teknologi i omsorgsboliger blir belyst fra ulike vinkler og at ulike problemstillinger knyttet til feltet blir drøftet. Det tror jeg det blir i dag. Jeg ser frem til å høre de ulike innleggene i dag fordi jeg må innrømme at jeg ikke kjenner godt nok til alle sider ved bruk av teknologi i boliger.

(Lysark: St meld nr 50 (1996-97) Handlingsplan for eldreomsorgen

Utgangspunktet for innlegget mitt er linkdoc030005-040010#docSt meld nr 50 (1996-97) Handlingsplan for eldreomsorgen, som ble vedtatt av et samlet Storting 1997.

(Lysark: Mål for satsingen)

Et sentralt mål i eldresatsingen er at eldre skal kunne bo i eget hjem så lenge som mulig. Den enkelte bør ha mulighet til å velge å bo hjemme, eller få et tilpasset botilbud. Dette forutsetter at tjenestene både kapasitets- og kvalitetsmessig er så godt utbygd at eldre kan føle seg trygge på at de får et godt tjenestetilbud når de trenger det. Derfor blir det i handlingsplanen lagt vekt på å forbedre hele tiltakskjeden: fra tilbud om hjelp i eget hjem, i tilrettelagt omsorgsbolig, til tilbud om heldøgns pleie og omsorg i egnet bolig eller sykehjem. Dersom eldre må ha et tilbud i sykehjem, skal det kunne gis et tilbud om ensengsrom. Brukerne skal også sikres et mest mulig likeverdig tilbud på landsbasis.

Handlingsplanen har lagt opp til sterkere bruk av statlige finansielle, juridiske og andre virkemidler. Men eldreomsorgen er fortsatt kommunenes ansvar, og kommunene skal få utforme og utbygge et pleie- og omsorgstilbud som er tilpasset lokale forhold og behov. Den statlige satsingen skal sette kommunene i stand til å bygge ut et slikt tilbud. Det er fra statens side likevel stilt krav om at kommunene må utarbeide lokale handlingsplaner for eldreomsorgen.

Det er, som dere sikkert er kjent med, lagt opp til en storstilt utbygging av omsorgsboliger og sykehjem. De samlede investeringskostnadene knyttet til bygging av botilbud er 19 milliarder kroner. Også på driftssiden økes innsatsen betydelig. Til driften skal det bevilges 10 milliarder kroner. Handlingsplanen representerer dermed en satsing på nærmere 30 milliarder kroner.

(Lysark: Måltall for utbygging)

Til sammen skal det bygges 24 400 boenheter, fordelt på nesten 13 000 omsorgsboliger og drøyt 11 000 sykehjemsplasser. Av dette vil 4 800 enheter være utskifting og utbedring av gamle sykehjem med dårlig standard. For 1998 var måltallet 5 800 enheter, dvs 3 200 omsorgsboliger og 2 600 sykehjemsplasser. Statistikken viser at det ble satt i gang bygging av 5 616 boenheter i fjor, fordelt på 3 832 omsorgsboliger og 1 784 sykehjemsplasser. Dette resultatet er vi svært fornøyd med.

(Lysark: Budsjettet for 1999)

I høst foreslo Regjeringen i sitt budsjettforslag at handlingsplanperioden forlenges med 2 år; fra 4 til 6 år, og at antall boenheter som gis tilsagn pr år reduseres til 3 700 mot 5 800 som forutsatt i eldremeldingen.

Når Regjeringen foreslo å forlenge planperioden var det blant annet fordi det enkelte steder var et betydelig press i byggemarkedet. Vi har også fått signaler om at enkelte kommuner trenger lenger tid på å gjennomføre utbyggingen. Men jeg vil understreke at det samlede målet for utbyggingen ligger fast.

Stortinget vedtok ved behandlingen av budsjettet at handlingsplanens opprinnelige tidsramme på 4 år fortsatt skal gjelde, men at kommuner som har behov for noe lengre tid til å planlegge og iverksette byggeprosjekter skal få anledning til å bruke ytterligere 2 år (til år 2003). Stortinget sluttet seg til Regjeringens forslag om å redusere antall boenheter til 3 700 boenheter, men ba samtidig Regjeringen komme tilbake med saken i revidert budsjett til våren. I tillegg kommer 270 boliger i forbindelse med opptrappingsplanen for psykisk helse.

(Lysark: kommunale handlingsplaner):

Kommunene må utarbeide lokale handlingsplaner for eldreomsorgen. Disse planene skal rulleres årlig og må ses i sammenheng med de øvrige pleie- og omsorgstjenestene i kommunene. Når staten krever kommunal handlingsplaner, er det for å sikre en planmessig gjennomføring av eldresatsingen på kommunalt nivå med utgangspunkt i lokale forhold og behov.

Alle kommunene i landet har laget slike planer. Foreløpige tall for 1999 viser at kommunene har planlagt bygging av over 30 000 boenheter. Byggeaktiviteten er en god del over det nasjonale målet på om lag 25 000 enheter, som Regjeringen har forpliktet seg til i handlingsplanen. Det er kommunenes satsing på omsorgsboliger som trekker tallet opp. Plantallene er synlige bevis på at kommunene nå satser på eldreomsorgen, og at omsorgsboligen er framtidens botilbud for de som trenger pleie og omsorg.

Når de kommunale plantallene er høyere enn de nasjonale måltallene, kan det skyldes at mange kommuner kan ha tatt høyde for økningen i antall eldre også de nærmeste årene etter at handlingsplanen er avsluttet, og at tallene inneholder boligbehov for andre grupper. Opptrappingsplanen for psykisk helse legger for eksempel opp til en utbygging av i alt 3 400 omsorgsboliger de neste 8 årene. Når det gjelder nye årsverk er det godt samsvar mellom kommunenes plantall og det nasjonale måltallet på 12 000 årsverk.

(Lysark: Tilskudd til omsorgsboliger og sykehjem)

Tilskuddene som gis på grunnlag av investeringer i omsorgsboliger og sykehjemsplasser forvaltes av Husbanken. Husbanken er derfor en sentral aktør når det gjelder gjennomføringen av handlingsplanen. Husbanken skal foruten å tildele tilskudd, også gi lån til omsorgsboliger og sykehjem. Men det er ikke krav om at prosjektene må lånefinansieres i Husbanken for å få tilskudd. Det som er viktig for staten er at prosjektene er funksjonelle og har en nøktern og god standard. Husbanken har dermed en viktig oppgave når det gjelder å sørge for at det som bygges har tilfredsstillende kvalitet.

Kommunene vil få dekket byggekostnader opp til 740 000 kroner pr omsorgsbolig og 830 000 kroner pr sykehjemsplass. Disse beløpene tilsvarer de gjennomsnittlige byggekostnadene for henholdsvis boliger og sykehjemsplasser i 1997. Når det er satt slike grenser er det for at staten skal ha en viss kontroll med byggekostnadene, og for å sikre at prosjektene er av nøktern standard og kvalitet.

Tilskuddene blir utbetalt til kommunene for å stimulere kommunene til å øke tilbudet av omsorgsboliger og sykehjemsplasser for kommunens innbyggere. Men ordningene er nøytrale med hensyn til eierform, og kommunene vil derfor også få utbetalt tilskudd om boligbyggelag og andre bygger og forvalter omsorgsboliger og sykehjem.

De siste årene har det vært økende interesse fra private utbyggere når det gjelder bygging av omsorgsboliger. Dette er en utvikling som er i tråd med politikken på dette området. Aktuelle samarbeidspartnere for kommuner er boligbyggelag, stiftelser og ideelle organisasjoner. Kommunen kan videretildele hele eller deler av tilskuddene til slike aktører. Forutsetning er at kommunen får rett til å utpeke beboere til boligene i 20 år, og at boligene klausuleres for målgruppen.

(Lysark: Omsorgsboliger)

De som skal bo i omsorgsboliger er eldre og andre med pleie- og omsorgsbehov. Omsorgsboliger er ikke en lovregulert boform, og av det følger at det ikke automatisk skal gis pleie- og omsorgstjenester. Det må vurderes i hvert enkelt tilfelle. Men beboeren skal være trygg på at hun får pleie og omsorg når hun trenger det. I og med at omsorgsboliger ikke er en lovregulert boform, er det et viktig skille mellom omsorgsboliger og sykehjem at beboere i omsorgsboliger har råderett over boligen. De er herrer i eget hus. Omsorgspersonalet har derfor ikke automatisk tilgang til boligen, selv ikke når det gjelder nødvendig bistand. Vilkåret for utleiers eller pleiepersonalets tilgang til boligen må være avtalt på forhånd.

De fleste omsorgsboliger som er bygd til nå ligger nær omsorgsbase eller sykehjem, i mange tilfeller begge deler. Samlokalisering kan av hensyn til ressursbruk og effektivitet være hensiktsmessig for kommunen. Nærmiljøfunksjoner som postkontor, butikk og eldresenter kan være vanskelig å nå hvis de ligger utilgjengelig til og det ikke er tilfredsstillende transportmuligheter.

Men spørsmålet om lokalisering må også vurderes i forhold til ulike beboergrupper. Ulike grupper har ulike behov. Eldre ønsker ofte samlokaliserte løsninger, mens funksjonshemmede foretrekker boligløsninger integrert i vanlige bomiljøer. For funksjonshemmede er organisatorisk og sosial integrering et viktig prinsipp. Dette kan best ivaretas ved at den enkelte får bo hjemme, eller i en omsorgsbolig som er integrert i et vanlig bomiljø. Hensynet til samlokalisering må derfor veies opp mot utvikling av store enheter for spesielle brukergrupper, da dette kan være i strid med integreringsprinsipper og mulighetene for samfunnsdeltakelse på lik linje med andre.

Så kort om selve temaet på denne konferansen; bruk av teknologi i omsorgsboliger. Teknologi spiller en viktig rolle i mange funksjonshemmedes dagligliv. Men vi vet ennå lite om hvordan teknikken påvirker og former hverdagen og hvordan spesielt eldre opplever teknikken. Brukt på riktig måte kan ny teknologi bidra til å gi bedre kvalitet og effektivitet i omsorgen ved at de sparer personalet for en del oppgaver, slik at mer tid kan brukes på den enkelte. Men det er viktig at teknologi ikke går på bekostning av omsorg, nærhet og kontakt fra pleiepersonell. Den økte satsingen på personell i pleie- og omsorgstjenester vil bidra til at pleie- og omsorgstjenestene fortsatt i hovedsak baseres på menneskelig kontakt fremfor tekniske installasjoner.

Som sagt så bør spørsmål om lokalisering vurderes i forhold til ulike brukergrupper. Det samme tror jeg også gjelder for bruk og omfang av teknologi i omsorgsboliger. Det er viktig å ha som utgangspunkt at ulike grupper har ulike behov og preferanser i forhold til teknologi i boligen. For funksjonshemmede vil for eksempel teknologi være et svært positivt hjelpemiddel, som vil bidra til en mer selvstendig og selvhjulpen tilværelse. Bruk av teknologi i boliger der det for eksempel bor mennesker med aldersdemens kan derimot bety økt grad av kontroll av beboeren og vil i større grad reise sentrale etiske og verdimessige spørsmål knyttet til brukerens rettssikkerhet. De etiske sidene ved teknologi i omsorgsboligene skal belyses i dag, og det synes jeg er veldig bra.

Jeg vil avslutte med å si at Regjeringen vil følge utviklingen innenfor eldreomsorgen nøye de neste årene, og kan nevne at Regjeringen snart vil sette i gang et arbeid for å følge opp Stortingets vedtak om en 2-årsgjennomgang av behov og virkemidler i handlingsplanen. Jeg vil også nevne at både Sosial- og helsedepartementet, Kommunal- og regionaldepartementet og Husbanken har gitt ut rundskriv og annet materiell om eldresatsingen som er informativt, og som jeg vil anbefale dere å lese.

Takk for meg, og lykke til med seminaret!