Kommunal- og regionalminister Odd Roger Enoksen

Tale til de nyutdannede siviløkonomene fra Siviløkonomutdanningen i Bodø -Ta utfordringa: Vær en ressurs for landsdelen!

28. mai 1999. Bodø.

Kjære forsamling!

Gratulerer med bestått eksamen og gratulerer også til dere som har bidratt faglig og sosialt for at nok et kull siviløkonomer har blitt uteksaminert fra siviløkonomutdanningen her i Bodø.

Mange tror at livet nærmest tar slutt den dagen en slutter å studere, men de fleste opplever nok at det er minst like spennende og interessant å komme ut i arbeidslivet som å studere. Som siviløkonomer er jeg sikker på dere får mange spennende arbeidsoppgaver i tiden fremover, ikke minst i forhold til de utfordringene som norsk og nord-norsk nærings- og samfunnsliv står overfor.

La meg si det med en gang, i mitt innlegg har jeg lyst til å si litt om de utfordringene vi står overfor i distrikts- og næringspolitikken. I forlengelsen av det, har jeg en oppfordring til dere: Ikke flytt, vi trenger dere her i landsdelen!

Utfordringer i norsk økonomi

I de nærmeste tiår forventes inntektene fra petroleumssektoren å bli mindre. Samtidig vil andelen eldre i befolkningen øke. Norge vil derfor være avhengig av et konkurransedyktig, fastlandsbasert næringsliv for å opprettholde dagens velferdsnivå.

Samtidig er vi inne i en tid hvor den internasjonale konkurransen øker og endringene i næringslivet skjer hurtig. Den økonomiske utviklingen stiller stadig strengere krav til vår omstillingsevne og vår evne til å tilpasse oss markedets krav. Det norske næringslivet må være helt i front internasjonalt, både i teknologisk og organisatorisk forstand.

Et annet hovedtrekk er at kunnskapsinnholdet i varer og tjenester øker. Hvor grunnleggende dette er, gjenspeiles i det faktum at de selskap som er typisk kunnskapsintensive troner på toppen av listen over verdens største selskaper. Selv om det finnes mye kunnskap i mange bransjer i norsk næringsliv, er det viktig å heve kunnskapsnivået i næringslivet. Den kunnskapen som ungdom har, vil være en viktig innsatsfaktor i denne prosessen.

I tillegg til omstilling i eksisterende næringsliv, er vi avhengig av at nye bedrifter etableres hele tiden. Økonomer regner med at i løpet av de neste 20 år vil cirka halvparten av omsetning og sysselsetting komme fra bedrifter som ikke eksisterer i dag. Vi er derfor avhengige av at mange av dagens ungdommer blir framtidige bedriftsetablerere. For omtrent halvparten av dagens ungdom er deres fremtidige arbeidsplass enda ikke skapt!

Flere må etablere sin egen arbeidsplass

Siviløkonomer fra Bodø med innovasjon og entreprenørskap på timeplanen har gode forutsetninger for å etablere egen virksomhet. Likevel viser kandidatundersøkelsen fra 1997 at bare ca. 3% av studentene blir selvstendig næringsdrivende! Dette er et tankekors.

Det er for få som ønsker å starte bedrift i Norge. I erkjennelsen av dette har 5 departementer har derfor gått sammen for å stimulere til økt entreprenørskap, og da særlig rettet mot skolen og utdanningssystemet. Og siden jeg synes det er så viktig, har jeg lyst til å si litt om det til dere også.

Entreprenørskap i skole og utdanning

Det er i hovedsak fem begrunnelser for regjeringens satsing på entreprenørskap i skolen:

1.Gründermotiv: Skolen skal motivere elever til senere å etablere sin egen arbeidsplass. Gjennom satsingen på entreprenørskap i skolen, enten det er gjennom ulike former for yrkesveiledning, prosjekt eller elevbedrift, vil ungdommen få en større forståelse for hva som kreves for å starte egen bedrift.

For det første vil entreprenørskapsarbeidet forhåpentligvis bidra til større kunnskap om og forståelse for privat næringsdrivende. Det er viktig når vi vet at mange som i dag ønsker å starte egen virksomhet ikke gjør det fordi de er redd for hva naboen kan finne på å si. Økt kunnskap kan gi mindre jantelov.

For det andre vil noen av ungdommene få mersmak av arbeidet med entreprenørskap og elevbedrift og etablere sin egen virksomhet, enten like etter avsluttet skolegang eller senere i livet. En undersøkelser fra Sverige viser at etableringshyppigheten er større blant de som har deltatt i entreprenørskapsarbeid i skolen, enn de som ikke har gjort det. Hele 20% av 30-åringene som har etablert ungdomsbedrift har selv blitt etablerere.

2.Arbeidsmarkeds motiv: skolen skal oppdra til framtidige oppgaver i industri og næringsliv i en tid som krever omstilling og handlingskompetanse

3.Bedriftsøkonomisk motiv: Skolen skal gi kunnskap i økonomi, regnskap og administrasjon.

4.Allmennpedagogisk motiv: Entreprenørskapsarbeidet skal bidra til å se eleven som den kreative, initiativrike og ansvarsbevisste samfunnsborger som er med på å utvikle demokratiet og bygge samfunnet. Entreprenørskapsarbeidet skal gi innsikt i ulike typer arbeidsoppgaver som er nyttig uansett om en blir bedriftsetablerer eller ikke. Jeg tenker for eksempel på det å lære å sette opp et budsjett, utforme et prosjekt, invitere til møte, gå til banken og søke om midler, legge frem planer for andre o.s.v.

Å være entreprenør er å være handlingsorientert og ha tro på egne krefter. Ungdom stiller ofte spørsmål ved det etablerte og representerer på den måten et kontinuerlig nødvendig korrektiv og fornyelse som samfunnet er avhengig av. Som Heljar Mjøen har sagt: ”Fordelen ved de eldre er at de har erfaring. Fordelen ved de unge er at de ikke har det”. Vi må sørge for at ungdommen blir engasjert i samfunnet rundt seg. Det er dagens unge som skal drive idrettslaget, musikkorpset, velforeningen, sitte i barnehagestyret og kommunestyret. Selvtillit og tro på egne krefter er i denne sammenhengen uvurderlige verdier.

5.Distriktspolitisk motiv: Elevene skal lære å se lokalsamfunnets ressurser og muligheter; slik at enreprenørskapssatsingen blir en motvekt mot sentraliseringstendensene i samfunnet.

Utdannes ungdommen vekk fra distriktene?

Som kommunal- og regionalminister er jeg særlig opptatt av gründermotivet og det distriktspolitiske motivet. Innenfor distrikts- og regionalpolitikken står vi overfor mange utfordringer i tiden som kommer. Som dere sikkert er klar over, har vi hatt en sentralisering av bosettingen i Norge de siste årene. Distriktskommuner over hele landet opplever nedgang i folketallet. Folketallsnedgangen skyldes både nettoutflytting og færre barnefødsler som resultat av tidligere års flyttemønster. Nå blir det født flere barn i byene enn i distriktene. Regjeringen mener en stabil bosetting er viktig for å kunne realisere viktige samfunnsmål knyttet til ressursutnyttelse, miljø, velferd og trivsel. Det er en bred tverrpolitisk enighet om betydningen av å opprettholde et desentralisert bosettingsmønster, noe som åpenbart har sammenheng med at mange ser at omkostningene ved regionale ubalanser er store, både for fraflytting - og tilflyttingsområder.

I mange år har politikere, forskere og andre stilt seg spørsmålet om vi utdanner ungdom bort fra distriktene. Dette er et nødvendig og viktig spørsmål. Utgangspunktet for en slik diskusjon må være at utdanning er positivt, både for den enkelte, og for samfunnet som helhet.

Vi har lenge sett at stadig flere unge velger å ta utdanning. Andelen av årskullene mellom 19 og 24 år som tar utdanning, økte fra ca. 14% i 1986 til ca. 25% i 1995. Denne økningen har vært sterk i hele landet og aller mest i distriktsfylkene. Nå tar bortimot 90% av ungdomskullene videregående skole, og studenttallet har økt med nesten 140% fra 1980 til 1995. I dag har vi mellom 150- og 160 000 registrerte studenter, dvs. en studentmasse som er på størrelse med antall innbyggere i Trondheim. Vi har faktisk like mange studenter i Norge som i Sverige, som jo har dobbelt så mange innbyggere som i Norge. Det er klart at denne utviklingen får betydning for hvilke arbeidsplasser som oppfattes som attraktive, og at dette igjen får betydning for utviklingen i distriktene.

Vi vet at mange unge ofte har liten kjennskap til de mulighetene de har for arbeid i lokalt arbeidsmarked. For sent blir ungdommen klar over at de utdanningsvalg de har tatt, vanskeliggjør bosetting i distriktene. Barrieren for tilbakeflytting blir enda større ved at mange i liten grad er oppmerksom på de mulighetene som ligger i det å etablere egen bedrift.

Paradokset er at det finnes bedrifter som ikke får rekruttert arbeidskraft, samtidig som ungdommen ikke er klar over hvilke behov det lokale næringslivet har. Med et økt samarbeid kan næringslivet få tilbakemeldinger på hvilke ønsker ungdommen har til fremtidig arbeid, samtidig som ungdommen får økt kjennskap til næringslivet. Utfordringen ligger særlig i hvordan en kan opprettholde kontakten med ungdommen under studietiden. Mange ungdommer fra distriktene flytter i realiteten fra hjemstedet år de er 16 år, og går på skole til de er nærmere 30. I disse årene er det mye som kan ha skjedd i det lokalsamfunnet eller den regionen de kom fra.

Innenfor distrikts- og regionalpolitikken er det utarbeidet en egen ungdomssatsing. Innefor denne satsingen er en av ideene å legge til rette for en ungdomsgenerasjon som er selvstendig og selvhjulpen og som både vil og kan skape arbeidsplasser. Dette arbeidet mener vi bør starte i skolen. Satsingen på entreprenørskap bør være gjennomgående i hele utdanningsløpet, også på høyskoler og universitet. Utdanningssystemet og næringslivet utfyller hverandre i stadig større grad som læringsarenaer og samspillet blir stadig viktigere for nyskaping og innovasjon. Etter Regjeringens syn er det derfor viktig at det utvikles en tettere kobling mellom utdanningsinstitusjoner og næringsliv på alle nivå.

I tillegg til satsing på entreprenørskap i utdanningssystemet, er det viktig at det finnes virkemidler som er tilpasset de behovene dagens unge har. Jeg kommer tilbake til noen av de virkemidlene som jeg mener er spesielt viktige og interessante i tiden fremover.

Taper distriktsbedriftene kampen om ungdommen ?

For mange unge er det tøft å gå rett fra skolebenken til å etablere egen bedrift. Mange ønsker å prøve seg som arbeidstaker noen år, for senere å starte egen virksomhet. Etter mitt syn kan det være positivt med erfaring som arbeidstaker før en velger å etablere egen bedrift.

Fra kandidatundersøkelsen fra 1997, har jeg lagt merke til at stadig færre av siviløkonomene som blir utdannet her i Bodø blir værende i landsdelen, mens stadig flere får seg jobb i Oslo. For landsdelen er det svært betenkelig, og jeg har stilt meg spørsmålet om hvorfor det er slik.

Jeg vet at Høgskolen i Bodø er svært opptatt av å ha en nær kontakt med det lokale næringslivet, og jeg regner med at dere har arrangement hvor næringslivet får presentert seg for studentene. Jeg vet at store og veletablerte bedrifter bruker denne typen arrangement aktivt for å rekruttere arbeidskraft og at mange av jobbene som tilbys ofte finnes i Oslo eller kanskje også i utlandet.

Kampen om ungdommer har blitt hardere og store foretak er svært bevisst på å rekruttere de beste kandidatene, kanskje til og med før de er ferdig utdannet.

Men hvor er de mindre bedriftene fra landsdelen i dette bildet? Har de en egen rekrutteringsstrategi? Møter de opp for å sikre seg fremtidig arbeidskraft? Jeg vet ikke hvilke erfaringer Høgskolen i Bodø har med denne typen arrangementer, men jeg har et inntrykk av at mange distriktsbedrifter og småbedrifter ikke kjenner sin besøkelsestid når utdanningsinstitusjonene inviterer på besøk.

Viktig å styrke samarbeidet mellom utdanningsinstitusjonene og næringslivet

Hva kan vi så gjøre for å styrke kontakten mellom høyskolene/universitetet og næringslivet i landsdelen? I Kommunal- og regionaldepartementet bidrar vi med 16 millioner kr. i år til programmet SMB-kompetanse i Norges Forskningsråd. Jeg regner med at flere kandidater fra Høgskolen i Bodø har deltatt i programmet. Programmet skal bidra til at små- og mellomstore bedrifter (SMB) skal få muligheten til å øke sin formelle kompetanse gjennom å rekruttere høyt utdannede kandidater fra universiteter og høyskoler. I tillegg skal programmet bidra til å knytte tettere bånd mellom SMB og utdanningsinsmiljøene. Kandidatene som deltar i programmet får tilbud om utfordrende problemstillinger å jobbe med og faglig veiledning fra høyskolen eller universitetet. De opparbeider seg erfaring fra arbeid i en mindre bedrift, de får tilbud om faglig videreutvikling og de knytter kontakter og utveksler erfaringer med andre utplasserte kandidater. I 1998 ble ca. 114 kandidater utplassert i bedrifter rundt omkring i landet.

Jeg er opptatt av at flest mulig får mulighet til å jobbe i mindre bedrifter. Ikke fordi det er mer edelt enn å jobbe i store bedrifter, men fordi jeg tror det gir mye læring og god erfaring. I mindre bedrifter må en ofte jobbe på et bredere felt enn i større bedrifter, f.eks. med både økonomistyring, markedsføring og eksport. I tillegg vil en ofte jobbe i nært samarbeid med ledelsen av bedriften, og derfor delta i diskusjoner om viktige veivalg. Det er med andre ord lettere å få oversikt og innsyn i hvordan det er å være typisk norsk bedriftsleder i en småbedrift enn i et stort konsern. Hele 96,8% av alle norske foretak har færre enn 20 sysselsatte og 85% har faktisk færre enn 5 ansatte. Erfaring fra små- og mellomstore bedrifter kan komme godt med dersom en ønsker å etablere sin egen virksomhet, og kan i tillegg avkrefte myten om at det bare finnes gode utviklingsmulighetene og spennende jobber i de store bedriftene.

Virkemidler for fremtiden

I tillegg til å integrere entrepenørskap i undervisningen for studentene generelt, vil universitets- og høgskolesektoren også bidra til positiv regional utvikling gjennom kommersialisering av forskningsresultater. Jeg regner med at noen av dere som er ferdig uteksaminert ønsker å fortsette med en akademisk karriere. Det betyr ikke at dere ikke også kan bli bedriftsetablerere.

I Norge har forskerne ved universitetene og høyskolene full eiendomsrett til egne forskningsresultater, noe som er ganske uvanlig i andre land. Ordningen kan ha hemmet institusjonenes engasjement i kommersialiseringen av forskningsresultater. Det er i så fall uheldig, for næringslivet trenger den nyskapingen som finner sted i universitets- og høyskolesektoren. Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet vurderer nå ordninger som kan bidra til at institusjonene blir bedre motivert, for eksempel ved å sikre dem en del av inntektene. Jeg tror det er viktig at vi lykkes med dette.

FORNY -programmet er foreløpig det viktigste offentlige tiltaket vi har for å stimulere til kommersialisering av forskningsresultater. Nærings- og handelsdepartementet og Kommunal- og regionaldepartementet finansierer programmet, som er et samarbeid mellom Norges Forskningsrådet og SND. En evaluering høsten 1997, viste at etter 3 års aktivitet hadde FORNY bidratt til ca 100 kommersialiseringer. FORNY er i år inne i en avslutningsfase, men et nytt program vil trolig være på plass fra neste år.

Kommunal- og regionaldepartementet har også øremerket 15 millioner kr. til et eget etablererstipend for ungdom under 30 år fra 1999. Personlig er jeg svært spent på å se om dette tiltaket øker etablererhyppigheten blant ungdom. Jeg tror det er viktig å øke bevisstheten om ungdom som potensielle etablerere. Dette er også en mulighet for å få innspill fra unge etablerere på eventuelle spesielle hindringer unge som forsøker å etablere seg møter, eller om disse gründerne har spesielle behov. En ung etablererkvinne sa en gang: ”Å etablere seg i dette landet er like vanskelig som å reise til månen!”. Gjennom regjeringens prosjekt ”Et enklere Norge”, vil vi gjøre det enklere for folk å etablere seg og drive mindre foretak.

Vi vet at ungdom i dag stiller andre krav til jobb og jobbinnhold enn tidligere generasjoner. Jeg er derfor opptatt av at vi kan tilby utfordrende og utviklende arbeidsplasser og miljø for de som ønsker å bosette seg i Distrikts-Norge. Flere av de bransjer som i dag har størst vekst på landsbasis, blir i økende grad lokalisert i sentrale strøk, samtidig som dette er næringsvirksomhet som ofte kan plasseres og drives nær sagt hvor som helst i landet. Utviklingen av informasjons- og kommunikasjonsteknologi gjør det fullt mulig å drive en internasjonalt konkurransedyktig IT-bedrift for eksempel i Lofoten. Regjeringen ønsker å legge til rette for etablering av flere bedrifter som nyttiggjør seg avansert informasjons- og kommunikasjonsteknologi (IKT) i distriktene. Distriktene både kan og må få flere arbeidsplasser innenfor næringer som for eksempel informasjonsteknologi, forretningsmessig tjenesteyting, og annen kunnskapsintensiv virksomhet. Hvis dette ikke skjer, risikerer distriktene å tape i konkurransen om ungdom, utviklingsmuligheter og arbeidsplasser.

I denne sammenhengen har vi store forventninger til næringshagene, og regjeringen har satt av 30 millioner kr. til denne satsingen i 1999. Formålet med næringshagesatsingen er å legge til rette for at det utvikles nye arbeidsplasser innenfor kompetansebasert næringsvirksomhet i distriktene. Næringshagen skal være en ramme for dette, ved å tilby lokaler, god informasjons- og kommunikasjonsteknologi, ulike felles tjenester og et utviklende faglig og sosialt miljø. Næringshagen vil også kunne tilby muligheter for fjernundervisning og telependling.

Avslutning

Denne regjeringen prioriterer ungdom høyt. Vi ønsker at ungdom skal ha mulighet til å velge å bosette seg i distriktene – noe mange føler de ikke har valgfrihet til i dag. Spennende arbeidsplasser er selvsagt viktig for om ungdom velger seg en fremtid i Distrikts-Norge, men vi vet også at andre ting spiller inn. Jeg er opptatt av å skape en dialog med ungdom fra bygd og by, for å få innspill og nye ideer på hvordan vi sammen skal klare å skape den moderne bygda der ungdom vil bo. Jeg vil spørre: ”Hva ønsker dere, hva trenger dere – og hva kan dere selv bidra med?”. Det er dere unge som er framtida – og dere må selv gi mange av svarene.

Jeg er optimistisk på distriktenes vegne. Vi er i gang med den største distriktspolitiske snuoperasjonen på 90-tallet, og vi begynner nå å se resultater av satsinga. I tillegg er det trender i tida som vil kunne hjelpe oss. I USA er ”down-shifting” en klar trend: Ressurssterke folk velger å endre livssyn gjennom å gå ned i levestandard og flytte til et mer landlig sted. Dette gjør de for å finne sitt ”gode liv”. Når denne trenden slår inn for fullt i Norge, vil folk kanskje stå i kø for å få seg ei lita stue i Lofoten eller et småbruk i Steigen? Det er i alle fall klart at distriktene ikke vil spille noen mindre viktig rolle i framtida, kanskje snarere tvert imot.

I denne talen har jeg pekt på noen av utfordringene vi står overfor i norsk næringsliv og i distriktsnæringslivet. Jeg er ikke i tvil om at det er menneskene som er den viktigste ressursen for fremtidig nærings- og samfunnsutvikling. Kampen om ungdommen vil derfor bli stadig sterkere. Jeg er opptatt av at nordnorsk nærings- og samfunnsliv deltar aktivt i denne konkurransen. Hvis dere som går ut her som ferdige siviløkonomer ikke har fått mer kunnskap om næringslivet i landsdelen enn det dere hadde før dere begynte å studere, synes jeg det er svært beklagelig.

Jeg er opptatt av at utdanningsinstitusjonene skal ha en viktig rolle i nærings- og samfunnsutviklingen i den regionen institusjonen er lokalisert. Dere som er utdannet her ved Siviløkonomutdanningen i Bodø er en svært viktig ressurs for næringslivet i landsdelen.

Når jeg mener at dere som nyutdannede siviløkonomer skal vurdere de mulighetene som finnes i nordnorsk nærings- og samfunnsliv, betyr ikke det at jeg forventer eller ønsker at folk skal bo på det stedet de er født og oppvokst hele livet. Jeg tror det er både sunt og fornuftig å flytte på seg i løpet av livet. Det jeg ønsker å få frem er at det finnes gode muligheter i Distrikts-Norge. Oppfordringen til dere som nå for eksempel har tenkt å flytte til det sentrale østlandsområdet er derfor: ikke glem hva landsdelen kan tilby dere, både faglig og sosialt. Dere vil være en ressurs for Nord-Norge, enten dere velger å bli her etter endt utdanning, eller om dere ønsker å flytte tilbake på et senere tidspunkt. Og til dere som ikke hadde tilknytning til landsdelen før dere begynte på siviløkonomutdanningen: Jeg håper dere har fått med dere så mange gode minner fra oppholdet her at dere har lyst til å bli værende. Og skulle dere velge å flytte videre, så håper jeg dere vil fortsette å være positive ambassadører for landsdelen.

La meg avslutte med samme oppfordring som jeg startet med; Ta utfordringa; Vær en ressurs for landsdelen.

Lykke til videre!