Statssekretær Johanne Gaup

Tale ved konferanse 19. mars 1999 -for å markere FNs internasjonale dag mot rasisme

- i regi Norsk Folkehjelp , Sørmarka studie og konferansesenter og LO

Kjære deltakere. Jeg er svært glad for å bli invitert til å delta på LOs, Norske Folkehjelps og Sørmarka studie og konferansesenters jubileumsmarkering, og til å delta på deres markering av FNs internasjonale dag mot rasisme. Mitt tema i dag er myndighetenes ansvar i forhold til arbeidet mot rasisme og diskriminering.

Sentrumsregjeringen har satt seg som mål å ha en høy profil i forhold til arbeidet med menneskerettigheter både i Norge og i andre land. Dette er nedfelt i Voksenås-erklæringen. Vår utviklings og bistandsminister er også en menneskerettighets-minister, og regjeringen ønsker å sette søkelyset på etterlevelsen av menneskerettighetene i Norge. Dette kommer bl a til uttrykk gjennom en årsrapport om menneskerettigheter som ble lagt frem sommeren 1998, og gjennom et lovforslag om å innarbeide de tre mest sentrale menneskerettighetskonvensjonene i norsk rett. Forslaget om en menneskerettslov er for tiden til behandling i Stortinget. Regjeringen har også varslet at det vil bli lagt frem en Handlingsplan for menneskerettigheter for Stortinget.

Både gjennom FN og gjennom Europarådet er det utarbeidet viktige instrumenter som forplikter landene til arbeid mot rasisme. Norge har ratifisert FNs internasjonale konvensjon for avskaffelse av alle former for rasisme (ICERD). Dette er den viktigste konvensjonen på dette feltet, og det innebærer at norske myndigheter har et ansvar for å påse lovgivning og praktiseringen av denne til enhver tid ligger innenfor konvensjonens rammer.

Arbeidet mot rasisme og diskriminering har vært og er fortsatt et viktig og prioritert arbeide både nasjonalt og internasjonalt. Jeg vil spesielt understreke det viktige arbeidet som har skjedd i Europarådet på dette feltet gjennom de 50 årene det har eksistert. Norge har spilt en viktig rolle i dette arbeidet og vil fortsatt prioritere arbeidet med rasisme og diskriminering innenfor Europarådet.

Rasisme er et internasjonalt fenomen som ikke kjenner landegrenser. I denne forbindelse kan det nevnes at internett bidrar til at det dannes en åpen kanal også for de rasistiske og ekstreme grupperingene. Regjeringen har kjennskap til at denne typen grupperinger i Norge knytter kontakter med og arbeider sammen med tilsvarende grupperinger i andre land. Selv om det ikke er det beste grogrunn for den typen virksomhet i Norge, er det grunn til vise årvåkenhet i forhold til disse miljøene.

Myndighetene ser det som sitt ansvar å begrense nedslagsfeltet for denne type virksomhet. Både Barne- og familiedepartementet og Utlendingsdirektoratet gir støtte til et flerårig EXIT-prosjekt. Formålet med dette prosjektet er å utvikle strategier og tiltak som kan forhindre rekruttering til rasistiske og nasjonalistiske miljøer. Prosjektet retter seg mot ungdom som ønsker seg ut av slike miljøer, foreldre med barn som tilhører slike miljøer og fagpersonell som arbeider blant ungdom.

Også i Norge forekommer både rasisme og det som jeg her kaller etnisk diskriminering. Det gjelder ikke bare den åpne diskrimineringen men også den som foregår mer skjult, gjennom den tause utstengingen og gjennom marginaliseringen. Det påhviler alle et ansvar å påse at slike mekanismer ikke får virke fritt.

I 1998 opprettet regjeringen et nytt offentlig forvaltningsorgan under navnet Senter mot etnisk diskriminering. Senteret skal yte rettshjelp til personer som blir diskriminert, og overvåke omfanget av rasisme og diskriminering. Senteret er en oppfølging av St meld nr 17Om innvandring og det flerkulturelle Norge, og skal fungere i en prøveperiode frem til 2002. Opprettelsen av senteret er også i tråd med Europarådets anmodning om å opprette særskilte organer for å bekjempe rasisme og diskriminering. Flere europeiske land har fulgt dette opp og opprettet denne typen organer.

Mange personer med innvandrerbakgrunn opplever en form for rasisme som kommer til uttrykk f eks gjennom å få slengt hånsord etter seg på gata eller gjennom rasistisk graffiti på offentlig og private steder. Unyanserte debatter i media om innvandrerungdom og vold som setter søkelyset på innvandrere som et problem i det norske samfunnet, oppleves av mange som en form for offentlig trakassering, ved at alle blir tatt under en kam. Vi har mottatt meldinger fra personer med innvandrerbakgrunn som til tider føler seg engstelige og redde etter å ha blitt møtt med en fiendtlig innstilling fra enkelte deler av den norske befolkningen. Dette har særlig kommet opp i kjølvannet av den politiske debatten i forkant av kommune- og Stortingsvalg. Politikerne har her et særlig ansvar for å påse at argumentasjonen som benyttes i den politiske debatten ikke fører til at svake grupper settes opp mot hverandre.

Regjeringen la i 1998 frem en Handlingsplan mot rasisme og diskriminering. Handlingsplanen gjelder for perioden fra 1998 frem til 2001, og omhandler tiltak rettet mot rettsapparatet, arbeidsmarkedet, boligmarkedet, skoleverket, nøkkelsektorer i forvaltningen, grunn- og videreutdanningen for et utvalg yrkesgrupper og mot aktiviteter i lokalmiljøene. Handlingsplanen fastsetter en tidsplan for gjennomføring av 32 konkrete tiltak mot rasisme og diskriminering. Planen er et viktig signal om at myndighetene ønsker å ta et aktivt ansvar i forhold til arbeidet på dette feltet.

Jeg vil særlig understreke at det er viktig å sette søkelyset på arbeidslivet når man arbeider med tiltak mot rasisme og diskriminering. Derfor er det positivt at LO som representant for arbeidslivets parter vil gjøre en innsats på dette feltet. Arbeidslivet er for mange den viktigste arena for å bli en del av fellesskapet. Når du er på arbeid får du nye venner, du lærer språk, du får realisert dine evner. Mange av de fordommer vi har om hverandre blir avkreftet. Dessuten er det å ha en jobb og kunne sørge for seg og sine, viktig for vår selvfølelse - det gir livet verdi. Arbeidsledigheten er betydelig høyere blant personer med innvandrerbakgrunn enn i resten av den norske befolkningen.

Fra myndighetenes side er vi opptatt av å redusere ledigheten og å sikre at det er lettere å komme inn på arbeidsmarkedet gjennom kvalifiseringstiltak for nyankomne. Men her trenger vi å spille på lag med arbeidslivets parter for å oppnå resultater.

Diskriminering i arbeidslivet er et samfunnsproblem - ikke minst fordi samfunnet mister de ressurser som ligger i den menneskelige arbeidskraft. Myndighetene bør her gå foran med et godt eksempel og regjeringen har derfor lagt fram en Handlingsplan for økt rekruttering av personer med innvandrerbakgrunn til statlig sektor. Gjennom aktiv rekruttering av personer med innvandrerbakgrunn er målet at statlig sektor på sikt skal gjenspeile befolkningssammensetningen. Hensikten er ikke bare å redusere arbeidsledigheten blant personer med innvandrerbakgrunn, men også å utnytte de ressurser som ligger ubrukt. På den måten sikrer vi at staten yter best mulig tjenester.

Tall fra meningsmålinger utført av Aftenposten nylig, viser at 60 % av den norske befolkningen er for arbeidsinnvandring forutsatt at de som innvandrer er kvalifisert for de norske arbeidsmarkedet. Tidligere holdningsundersøkelser viser også at det er en del positive trekk når det gjelder nordmenns holdninger mot innvandrere og personer med innvandrerbakgrunn.

Barn av innvandrere som selv er født og oppvokst i Norge, betrakter selvsagt Norge som sitt hjemland. Dette er en stadig voksende gruppe i Norge som ikke vil akseptere å bli forskjellsbehandlet bare fordi de ser litt annerledes ut eller fordi de har navn som ikke er ”typisk” norske. Utfordringen er å skape et samfunn med gjensidig forståelse og respekt mellom alle i vårt land. Den yngre generasjonen viser at det er håp for et slikt samfunn, og at det er positive krefter som arbeider mot at rasisme og diskriminering skal få grobunn i Norge. Det er disse trekkene vi må bygge videre på når vi skal sikre et solidarisk samfunn for fremtiden.

Jeg ønsker dere til lykke med dagen, og lykke til i det videre arbeidet på dette feltet.