Politisk rådgiver Eva Lian

Trearkitektur og byggeskikk: Perspektiv ved årtusenskiftet

Bergen, 11. februar 1999

Innledning

Kjære deltakere! Jeg vil først takke for invitasjonen og si at jeg er svært glad for at jeg ble spurt om å åpne dette seminaret, og få anledning til å snakke om Trearkitektur og byggeskikk: Perspektiv ved årtusenskiftet.

Byggeskikk

Innledningsvis vil jeg stille spørsmålet – Hva mener vi med begrepet byggeskikk?

Bebyggelsen skal betraktes og vurderes ut fra:

• Byggemåten og detaljene
• Helheten i det enkelte byggverk
• Bebyggelse i sammenheng og sett i forhold til omgivelsene

Byggeskikk innebærer altså både at nybygg i seg selv skal ha en god utforming funksjonelt og arkitektonisk, og at byggene skal være tilpasset stedet der de blir oppført. De krav og forventninger vi har til våre boliger forandrer seg gjennom årene. Både leiligheter, bygninger og utearealer blir også nedslitt og umoderne – selv der beboere driver et godt vedlikehold. Endringer i befolkningen samt teknologisk og økonomisk utvikling stiller stadig nye krav til bostandard. Mange steder inneholder bebyggelsen arkitektoniske kvaliteter, naturkvaliteter, gode materialer og tidstypiske detaljer som gir området karakter og identitet som det er viktig å bygge videre på.

Originale hus som skiller seg ut som en kontrast til omgivelsene kan være et positivt element i bebyggelsen. Nye hus bør utformes slik at de er tidstypiske, men samtidig må hovedformen ikke stå i for sterk kontrast til nabolaget. For sterk kontrast mellom nabolaget kan lett virke ødeleggende. Ved bygging i eldre bebyggelse er det spesielt viktig å tilstrebe god byggeskikk. Nye hus i fortettingsområder bør ha hovedtrekk som er tilpasset eksisterende hus. God tilpasning til eldre bebyggelse betyr likevel ikke at man må kopiere den opprinnelige byggemåten. Med begrepet god byggeskikk menes også at hus er tilpasset natur, klima og bygningsmiljøet i regionen, og ikke minst at utformingen er tilpasset tomta på en slik måte at huset ”ligger godt i terrenget”.

Denne vide måten å vurdere byggeskikk på er nedfelt i den såkalte skjønnhetsparagrafen i plan- og bygningsloven § 74 nr 2.

Byggeskikk angår alle, og vi har alle et ansvar for det bygde miljø. Vi må bry oss om hvordan det ser ut rundt oss av samme grunn som vi bryr oss om hvordan det ser ut hjemme i egen stue. Det skaper trivsel og tilhørighet.

Vi har en tradisjon for å legge vekt på estetikk og arkitektur. Denne interessen er altså ikke ny, selv om en kan få inntrykk av det. Allerede i Christianias bygningslov av 1888-89 er det lagt vekt på estetikk. I bygningsloven av 1924, som omfattet alle landets byer og tettbygde strøk, fikk vi inn krav om at ”bebyggelse skal ordnes på en arkitektonisk tiltalende måte, og således at den nye og gamle bebyggelse kommer i harmoni med hinanden”. Lovene av 1965 og 1985 hadde omtrent samme formulering som i 1924-loven. I mange kommuner hadde en egne ”skjønnhetsråd” eller fasaderåd” som rådgivende organ for bygningsrådet. Ved endringene i plan- og bygningsloven i 1995 kom det som kjent et klart signal fra Stortinget om at estetikk er et sentralt moment ved vurderingen av tiltak etter plan- og bygningsloven. Lovreglene ble skjerpet ut fra reaksjoner på det som mange mener er stygge omgivelser, både enkelthus, bygningsmiljø, landskapsforandriner osv. Men det er som sagt strengt tatt ikke lovhjemmelen som har manglet; men heller en kollektiv interesse for å vektlegge formingsaspektet. De nye lovformuleringene må ses som resultat av fornyet interesse og økt politisk press for estetikk. Stortinget vedtak er altså et utslag av en generell tendens til at man stiller krav til estetikk.

I Norge har trevirket gjennom århundrer preget vår måte å bygge og bo på og dermed vår livsstil og nasjonale identitet. Denne arven ønsker vi best mulig å ta vare på og videreutvikle. I denne sammenheng er det viktig at en får synliggjort de beste eksempler på bruken av tre, at en får fremhevet treets unike egenskaper som byggemateriale også i offentlige miljøer der mange ferdes.

Trearkitekturen har hatt en særlig rik utvikling. Årsakene til dette er flere. For det første har tilgangen på utmerket trevirke alltid vært god og for det annet har treet særlig godt kunnet tilfredsstille de krav det norske klimaet stiller. Norsk arkitektur påvirkes i stadig sterkere grad av internasjonale strømninger med nye utrykksformer. Den samordning som foregår innen EØS`s regelverket forsterker denne utviklingen.

Det har vært vanlig å hevde at norsk byggevirksomhet tilfredsstiller minst like høye kvalitetskrav som en stiller i våre naboland. Med kvalitet menes dels de økte krav som stilles til at bygninger og anlegg skal være godt utformet i forhold til sin bruk, i lys av stadig mer spesialiserte og nyanserte funksjonskrav. Byggevirksomheten preges av relativt mange skadesaker og utbedringsarbeider. Økte krav til ”kvalitet” er også knyttet til slike forhold, slik at mindre ressurser skal benyttes på skadeutbedringer. Slike forhold var en av hovedbegrunnelsene for lovendringer i plan- og bygningsloven som trådte i kraft 01.07.97. En tredje dimensjon ved økte krav til ”kvalitet” er ønsket om at våre bygde omgivelser skal preges av høyere estetiske og arkitektoniske kvalitet. Det er en økende forståelse for at bygninger og fysiske omgivelser gir de klareste uttrykk for vår kultur og våre samfunnsmessige prioriteringer.

Miljøvernhensyn er også et viktig aspekt ved kvalitet. Med miljøvern menes i denne sammenheng mindre ressursbruk, forurensning og avfall samt bedre inneklima. Et overordnet mål, som også gjenspeiles i økte krav i den norske plan- og bygningsloven, er knyttet til at bygninger og anlegg gjennom hele sin livssyklus skal forbruke mindre ressurser. Slike målsettinger er forankret i internasjonale avtaler. (Rio- konferansen o.a.) Målsettingen om mindre ressursbruk har også påvirket drøftingene knyttet til arealbruk og utforming av byer og tettsteder, det vi til daglig kaller ”fysisk planlegging”.

Byggevirksomheten er i volum en av våre større næringer. Byggevirksomheten skal i siste instans sikre at den samlede materiellstruktur tjener alle funksjonelle behov for arbeidslivet, og de behov vi har som privatpersoner knyttet til bolig og fritid. Byggevirksomheten angår oss alle på en svært direkte måte, og er derfor underlagt en omfattende samfunnsmessig kontroll for ivaretakelse av funksjonelle, økonomiske, helsemessige, miljømessige og andre aspekter.

De første tiårene etter 2. verdenskrig var preget av stort behov for nye bygninger. Årsakene til dette var etterslepet som krigsårene skapte, omstrukturering og økt flytting til byer og tettsteder, en markert befolkningsøkning og en generell velstandsøkning som særlig ga seg utslag i omfattende boligbygging. I de siste tiår har en økende andel av den samlede bygge- og anleggsvirksomheten vært preget av vedlikeholdsarbeid, ombygninger og påbygninger. Bakgrunnen for dette er at veksten i dag skjer i utbygde områder i de sentrale byregioner, og i mindre grad i ”urørte” natur- og kulturlandskaper. Økt respekt for og verdsetting av den historiske bygningsmassen er trolig også en medvirkende årsak.

Rehabilitering av eldre hus utgjør stadig en større del av det totale byggemarkedet. Ved å rehabilitere framfor å rive og bygge nytt, tar vi i større grad vare på ressursene. Like viktig er det å verne om våre eldre bygninger og bygningsmiljøer. Mye elder håndverk er uerstattelig, og det er både vanskelig og dyrt å kopiere det. Derfor bør vi bevare det gamle for ettertiden. Resultat av en rehabilitering kan variere mye, både praktisk, teknisk, estetisk og økonomisk. I 70-årene ble flere saneringstruede trebyer reddet. Idylliske steder i byene ble fredet eller gjort til bevaringsverdige bygg. I Oslo har vi eksempler på dette blant annet på Rodeløkka, Bjølsen og Kampen. Vi finner liknende steder ikke minst her i Bergen og la meg også nevne Røros.

I boligbyggingen har trehus en dominerende stilling. Av totalt byggevolum er ca 85 % småhus, og av denne småhus andelen er ca 98 % trehus. Vi har en lang trehustradisjon her i landet. Men det høye prosenttallet for trehus skyldes nok først og fremst at trehuset og byggemetodene for det har hatt en spesiell evne til å tilpasse seg utviklingen. Ferdighusprodusentene står for den største andel av de småhusene som oppføres i landet. Med sin dominerende posisjon i markedet er det viktig at ferdighusindustrien har gode kunnskaper om betydningen av byggeskikk. Statens Byggeskikkutvalg har tatt initiativ til å holde kurs for boligprodusentene, hvor det vil bli fokusert på det arkitektoniske både i forholdet til selve huset og ikke minst omgivelsene. Det skal ikke være noen motsetninger mellom det å bygge ferdighus og det å skape god arkitektur.

Store konstruksjoner i tre har alltid vært en utfordring for både det formskapende og det konstruktive leddet i byggevirksomheten. I gammel tid ble det skapt byggverk i tre, der form og funksjon utgjorde en helhet. Stavkirkene er eksempler på den type helstøpte byggverk. Norske stavkirker er de eldste eksisterende trebygninger vi kjenner. De er internasjonalt berømte, ikke bare for deres vakre og interessante arkitektur, men like mye for deres evne til å motstå værets skadelige innvirkninger i mange århundrer.

Industrialismen derimot har spaltet opp byggeprosessen mer og mer. Det har igjen ført til en unødvendig stor avstand mellom den formende idè, de tekniske løsninger og den praktiske utførelse. Mye sprikende arkitektur har vært resultatet, men i dag er det heldigvis tegn på at denne utviklingen kan snus.

Trearkitektur - liv laget?

Trearkitektur bør være et kjennemerke fra oss også i det neste årtusen. Vi har en lang historie på trearkitektur, en del av vår kulturarv. Tømmer og trelast har alltid vært våre viktigste byggematerialer. Trelastindustrien er dessuten ressursvennlig industri. At tre er et naturmateriale, blir spesielt viktig i en industriell tidsalder og satt stadig mer pris på. Mens industriproduksjon stadig er gjentagelse, skaper treet alltid fornyelse.

Trelastindustrien omfatter ca 300 bedrifter med til sammen ca 7000 ansatte. De fleste trelastbedriftene ligger i skogdistrikter på Østlandet og i Trøndelag hvor det er relativt god tilgang på råstoff. Trelastindustrien er en typisk distriktsorientert industri. Ikke bare er treindustrien også i dag en viktig faktor for vår økonomi, men bruken av tre synes å tilfredsstille behov som det ellers ikke er lett å møte. Årsaken er sikkert ikke bare den at vi er vant til treet, at det er så viktig i vår tradisjon, men at det er så rikt som materiale. Neppe noe annet materiale, naturlig eller syntetisk, har så allsidige egenskaper som treet.

Med tanke på miljøet stiller trelast som materiale ved husbygging, til vinduer og innredning sterkt blant europeere generelt og er et etterspurt materiale. Tre møter likevel beintøff konkurranse fra andre byggeprodukter. I følge opplysninger fra Boligprodusentenes forening taper trelast i konkurranse med andre materialer. Treproduktene har ikke klart å ta ”sin andel” av et jevnt økende byggevaremarked og byggeaktivitet. Det er viktig å satse på bruk av tre der tre passer, og på den andre siden tenke tre i kombinasjon med andre materialer. Her har treindustrien kanskje en markedsføringsjobb å gjøre. Jeg har lest at fabrikanter av andre materialer bruker i dag 10 til 20 ganger så mye på markedsføring i forhold til trelastindustrien. Mens vi i Norge bruker 2,5 millioner kubikk trelast i året går det med 15 millioner kubikk i Sverige og 13 millioner kubikk i Tyskland.

Tre har altså spilt en grunnleggende rolle i arkitekturhistorien, men store deler av tidligere tiders trearkitektur er blitt borte. Årsaken til dette er vel i det vesentligste treets nærmest eneste negative egenskap - brannfarlighet. Jeg er blitt gjort oppmerksom på at det foregår forskning på brannimpregnering av tre som åpner for nye muligheter i hele byggebransjen. Impregneringsvæsken antas også å ha råte- og soppforebyggende tilleggseffekt. Det er derfor mulig å forebygge brann på skoler, sykehjem, eldreboliger og alle typer boligbygg med bruk av dokumentert brannimpregnerte trematerialer. Dette vil forhåpentligvis gi samfunnet solid avkastning fordi man i enda større grad kan ta i bruk trevirke i all byggevirksomhet, samtidig som den særpregede nordiske arkitekturen kan revitaliseres. Ut fra programmet ser jeg at det er flere som vil komme inn på temaet brannfare, og vil sikkert gå langt mer inn på dette enn jeg kan.

Jeg håper derfor at det kan satses på tre, både alene og i kombinasjon med andre materialer, som bygningsmateriale også ved større bygg – ikke bare eneboliger. Tre er et svært miljøvennlig materiale, og dette bør veie tungt også etter årtusenskiftet.

Takk for oppmerksomheten og lykke til videre med seminaret!