Foredrag av Inge Bartnes

”Ungdom – ei distriktspolitisk utfordring”

Konferanse om bygdeutviklingsmidlene påSkei hotell i Jølster, Sogn og fjordane 02.03.99.

Innledning

Først og fremst vil jeg takke for at jeg fikk komme til denne konferansen om BU-midlene her i Sogn og Fjordane. Jeg har fått forespørsel om å snakke om ungdom som en distriktspolitisk utfordring. Dette er da en fin anledning til å berømme fylket for deres innsats i forbindelse med ungdomssatsing. Min påstand om at dere er et foregangsfylke i så måte vet jeg at mange vil være enige i. Vi i departementet følger arbeidet deres med stor interesse, og jeg håper at også andre deler av distrikts-Norge kan dra lærdom av det dere gjør her.

Distriktsrettet ungdomssatsing

Ungdomssatsingen har høy prioritet i departementet, og vi har trappet opp denne innsatsen betydelig. Bakgrunnen er at stadig flere kommuner opplever at ungdom flytter fra hjemstedet, og at mange ikke kommer tilbake igjen. Dere kjenner selv til flyttetallene her i Sogn og Fjordane. Av de ungdommene som tar høyere utdanning velger omtrent 2/3 å bosette seg utenfor fylket.

I utgangspunktet mener jeg at det ikke bør være noen målsetting å forsøke og hindre at ungdom flytter litt på seg. Mennesker har til alle tider hatt behov for å utforske og utvide sin horisont og oppleve nye steder. Ungdom har godt av å få nye impulser og ny kunnskap som kan gi både personlig utvikling og utvikling av de enkelte lokalsamfunn. Hovedutfordringen er derfor å få ungdom, med en spesiell innsats overfor unge kvinner, til å flytte til distriktene når bostedsvalg skal foretas.

Sogn og Fjordane har fått utført en ungdomsundersøkelse. Ett av resultatene fra denne var at mange færre enn de som ønsker å flytte tilbake til hjemfylket faktisk gjør det. Dette er i samsvar med andre undersøkelser som er foretatt i andre deler av landet. Det kan bety at mange ungdommer ikke har noen reell valgfrihet når det gjelder bostedsvalg. Jeg er opptatt av at vi må tilrettelegge for at alle som ønsker det skal ha mulighet til å bo og arbeide i distrikts-Norge. Dette er i stor grad avhengig av at jobbmulighetene er i samsvar med den kompetansen disse personene har, eller at de får sjansen til å skape sine egne arbeidsplasser.

Samtidig vet vi at flytting til distriktene også krever at potensielle tilbakeflyttere har bevart sine tilhørighetsbånd til bygda, og at holdningene til distriktene er positive. Vi må fange opp ungdom i alle aldersgrupper, blant annet for å ha mulighet til å utvikle lokal identitet og tilhørighet fra tidlig alder av. Og vi må profilere bygdene på en positiv måte overfor de som er flyttet vekk og overfor potensielle tilflyttere. Ungdomssatsingen bør derfor ha en bred innretning, og legge en helhetlig tankegang til grunn. Det innebærer en erkjennelse av at det er mange ulike faktorer som skal vurderes ved bostedsvalg. Både arbeid, kultur, tjenestetilbud, bolig og bomiljø er elementer som unge mennesker er opptatt av. Vektleggingen av hvert av disse vil variere med livsfase og alder. En tverrsektoriell satsing er avhengig av et godt samarbeid mellom ulike aktører og evne til å tenke strategisk på tvers av satsingsområder. I bygdeutviklingssammenheng legges det nettopp vekt på å tenke helhetlig - med mål om å opprettholde og utvikle velferdstilbud, samfunnsfunksjoner og lønnsomme arbeidsplasser i bygdene. Ungdom er en viktig målgruppe i denne sammenheng. BU-midlene er knyttet til det å utvikle et allsidig næringsliv og skape nye sysselsettingsmuligheter i og i tilknytning til landbruket, og er således et sentralt virkemiddel i den distriktspolitiske innsatsen.

I dette foredraget vil jeg konsentrere meg om de utfordringene vi står overfor med hensyn til jobbmuligheter for ungdom i distriktene. Det å få frem arbeidsplasser for personer med høyere utdannelse vil være en nøkkeloppgave. Jeg vil likevel understreke at selv om dette kanskje er det viktigste satsingsområdet for oss, så er det viktig å se det i sammenheng med annet arbeid som gjøres overfor ungdom, for eksempel i kultursektoren og andre sektorer av betydning for denne gruppen.

Rekruttering

I landbrukssammenheng er rekruttering til næringen en av utfordringene. Dette er en utfordring som også andre distriktsnæringer står overfor. Manglende eller svak rekruttering kan blant annet skyldes mangel på kvalifisert arbeidskraft eller at arbeidet blir betraktet som lite attraktivt eller ulønnsomt. Vi vet for eksempel også at mange unge faktisk ønsker å starte opp med eget gårdsbruk, men at det er mangel på småbruk som legges ut for salg. Jeg vil her innledningsvis berømme det initiativet som ble tatt til å nedsette et bredt sammensatt utvalg som skulle kartlegge status for likestilling og rekruttering til landbruket. Gjennomgangen av eksisterende ordninger har munnet ut i forslag til nye tiltak for hvordan en kan øke andelen av ungdom og kvinner i landbruket. Disse vil bli drøftet i den kommende stortingsmelding om landbrukspolitikken.

For å få til en økt rekruttering til utsatte næringer, tror jeg blant annet det er viktig å rette en innsats mot en styrket og forbedret veiledning i skolen. Skolen kan gi de unge kunnskap om hvilke muligheter som ligger i lokalt næringsliv, og gi veiledning i yrkes- og utdanningsvalg. I samarbeid med KUF har departementet blant annet gitt støtte til et forsøksprosjekt i Lund kommune hvor kommunen skal prøve ut bruken av rollemodeller i yrkesveiledning generelt. Målet er å få til en bevisstgjøring av ungdoms utdanningsvalg. Vi kan for eksempel påvirke gutter og jenter til å velge utradisjonelle yrkesretninger som gir større valgmuligheter i distriktene.

En økt rekruttering fordrer også en aktiv innsats fra bedriftene selv. Dessverre har mange bedrifter for knappe ressurser til å foreta et bredt rekrutteringsarbeid. Vi ser mange eksempler på at ressurssterke bedrifter i sentrale strøk profilerer seg mot høgskoler og universiteter for å ”kuppe” studentene selv før de er ferdig med utdannelsen. Jeg vil oppfordre distriktsbedrifter til forsøke å profilere seg overfor unge både før og under utdanning. Her kan det kanskje være muligheter til å få i stand et samarbeid med lokale utdanningsinstitusjoner?

Forskningsresultater viser at utdanningssted har innvirkning på fremtidig arbeids- og bosted. Regjeringen ønsker derfor å videreutvikle og styrke det desentraliserte utdanningssystemet. Det å gi ungdom mulighet til å få seg en utdannelse i distriktene, vil også være en fordel for det lokale næringsliv. Nærhet til utdanningsinstitusjonene gir bedre rammebetingelser for profilering av bedrifter overfor studentene. I budsjettforslaget for 1999 er det blant annet avsatt 8 mill kroner til dekning av ekstra kostnader ved desentralisert utdannelse. Disse millionene skal fordeles til høyt prioriterte utdanninger i regioner med særskilte behov.

For å gi de som ønsker det et tilbud om utdanning i hjemregionen, kan teknologien bidra til undervisningsformer som er uavhengig av hvilket sted en befinner seg på. Fjernundervisning er ett eksempel på dette. Bruk av Internett og videokonferanser åpner opp for nye muligheter. I grunnskolen er det for eksempel gitt støtte til utprøving av denne teknologien som et ledd i arbeidet med å unngå nedleggelse av små skoler i Troms, nærmere bestemt Sandøy-prosjektet. Resultatene fra dette prøveprosjektet kan gi oss nyttige erfaringer med bruk av avstandsuavhengig undervisning. I et bredere omfang kan dette gi spennende løsninger for fremtiden. Jeg tror også at bruk av en slik teknologi kan føre til et større rekrutteringspotensiale for distriktsbedrifter ved at flere blir værende på hjemstedet under utdanningen.

Regjeringen ønsker i det hele tatt å satse på små- og mellomstore bedrifter, og sikre gode rammebetingelser for disse. Med hensyn til rekruttering ønsker vi blant annet å få satt i gang et forsøk med fagopplæring i flere småbedrifter i Nord-Østerdal. Bakgrunnen for dette er at mange småbedrifter ikke er godkjent av fagopplæringskontoret i fylkene på grunn av størrelse og ensidighet. Målet med forsøksprosjektet er å gi slike bedrifter sjansen til å samarbeide om et fagopplæringstilbud. Hvis erfaringene fra dette forsøket er positive, vil vi vurdere å utvide forsøket til andre regioner.

Jeg vil også trekke frem SMB-kompetanse som er et program som skal bidra til rekruttering av personer med høyere utdanning til små og mellomstore bedrifter. Dette er en ordning for utplassering av slike personer i disse bedriftene, hvor kandidaten gjennomfører et prosjekt for bedriften i løpet av ett år. En fadder fra en høgskole assisterer kandidaten og bedriften. Målet er å overføre kunnskap til bedriftene som kan fungere som en katalysator for utvikling og innovasjonsprosesser i bedriftene. Det å lære bedrifter til å utnytte den høye kompetansen som unge mennesker har i dag, er altså en viktig del av denne ordningen. SMB-kompetanse er et høyt prioritert satsingsområde i departementet, og i 1999 har vi økt bidraget til programmet med 2 mill til 16 mill.

Kunnskapssamfunnet

Jeg har hittil vært inne på hvordan vi best mulig kan legge til rette for å øke rekrutteringen til næringslivet i distriktene. Dette er et viktig arbeid i forhold til spesielt de tradisjonelle distriktsnæringene og småbedrifter. En annen utfordring ligger i fremveksten av det som blir betegnet som kunnskapssamfunnet. Kunnskapsinnholdet i varer og tjenester øker. En stadig økende andel av befolkningen tar høyere utdannelse. Studenttallet økte med nesten 140 % fra 1980 til 1995, og det var særlig kvinneandelen som økte. Økningen har vært stor i hele landet, men hovedsakelig størst i distriktsfylkene. Om lag 90 % av ungdomskullene gjennomfører nå videregående skole, og kanskje vil etter hvert halvparten av årskullene ta utdanning ved universiteter og høgskoler. Per i dag tar cirka 25 % høyere utdanning.

Denne utviklingen gir store utfordringer for samfunnet. Vi har for det første behov for jobbtilbud som samsvarer med den kompetansen som flere og flere av dagens unge erverver seg. For det andre krever det at eksisterende næringsliv blir i stand til å nyttiggjøre seg av denne kompetansen. Og for det tredje vil det være av sentral betydning at det legges til rette for entreprenørskap og aktivisering av enkeltpersoner.

Jobbtilbud for personer med høyere kompetanse

Jeg tror at en utvikling av kunnskapsintensive bedrifter og næringer i distriktene kan bedre jobbmulighetene for personer med høyere utdannelse betraktelig. Regjeringen ønsker da også å satse mer på dette. Vi har blant annet styrket Statens nærings- og distriktsutviklingsfonds arbeid med å utvikle flere kompetansebedrifter i distriktene. I statsbudsjettet for 1999 er det reservert 14 mill kroner av distriktsutviklingstilskuddet til et eget utviklingsprogram for å fremme bedrifter innen kunnskapsintensiv forretningsmessig tjenesteyting i distriktene, såkalte KIFT-bedrifter. Vi vil videre, i samarbeid med SND, vurdere muligheten for å få til en målrettet vridning av våre eksisterende virkemidler mot mer kunnskapsintensive næringer. Et annet alternativ vil være å forsøke å komme opp med nye program og virkemidler som er spesielt rettet mot slike næringer.

Regjeringen har også iverksatt et forsøk med næringshager i distriktene, nærmere bestemt i enkelte mindre regionsentra. Grunntanken er at næringshagene skal fungere som lokale sentra for fjernundervisning, kompetanseutvikling, nettverksbygging og nyetablering. Disse «hagene» vil hovedsakelig være et tilbud til personer med høy kompetanse, og blir utviklet av SIVA i nært samarbeid med lokale offentlige og private aktører. I årets budsjettforslag foreslås det avsatt 30 mill til dette tiltaket. I 1998 ble det valgt ut fem steder som deltar i forprosjekter. Vi håper at det i løpet av 1999 vil bli inngått et formelt samarbeid i ytterligere ti prosjekter.

Næringslivets bruk av høyere kompetanse

Det etablerte næringsliv har behov for kompetanseutvikling og innovasjon nettopp for å kunne tilpasse seg samfunnsutviklingen og være i stand til å ta i bruk den kunnskapen som høyt utdannede representerer. I praksis betyr dette blant annet at næringslivets opplæringsbehov vil øke, noe som betyr at kunnskapsleverandører får en fremtredende rolle. Vi i departementet ønsker blant annet å involvere videregående skoler som en slik leverandør, for dermed å knytte nærmere kontakt mellom ungdom og det lokale næringsliv. KRD og KUF bevilger midler til ressurssentra som finnes ved flere videregående skoler her i landet. Sentrene selger opplæring og tjenester til næringslivet. I samarbeid med kundene blir det avdekket hvilke opplæringsbehov en har, og det blir utarbeidet opplæringsplaner som gjennomføres ved hjelp av frigjorte ressurser i skoleverket.

Departementet jobber generelt for å øke kunnskapsnivået i små- og mellomstore bedrifter. Vi har fått til et godt samarbeid med både SND og Norges Forskningsråd i denne forbindelse. SNDs hovedoppgave innenfor kompetansesatsingen er å stimulere bedrifter til egenutvikling og etterspørsel av ekstern kompetanse. NFRs hovedoppgave er å bidra til at utdannings- og forskningssektoren blir tilgjengelig og relevant for næringslivet i alle deler av landet. Jeg vil spesielt trekke frem REGINN-programmet (regional innovasjon) i regi av NFR. Dette programmet skal stimulere og iverksette innovasjonsaktiviteter i næringslivet, for eksempel knyttet til produktutvikling, design og markedsføring. Slike aktiviteter kan igjen skape rom for at bedriften i neste omgang ser behov for å benytte seg av personer med høyere kompetanse.

Entreprenørskap

Det å få frem kunnskapsintensive bedrifter fordrer i stor grad at enkeltpersoner har evne og vilje til å bruke sin kapasitet og kunnskap til å skape noe nytt. Å stimulere til entreprenørskap blant unge mennesker er viktig i denne sammenheng. Skal vi lykkes i arbeidet med å utvikle lokale nyskapingsmiljøer, må vi påvirke holdningene til ungdom. Dette må begynne i tidlig alder, i et tett samarbeid mellom skole og næringsliv. Arbeidet med Distriktsaktiv skole, elevbedrift og Ungdomsbedrifter er viktige tiltak i denne sammenheng.

Skolen kan gjøre mye for å legge til rette for entreprenørskap. Distriktsaktiv skole og elevbedrift er derfor et satsingsområde for regjeringen. Dette tiltaket er hovedsakelig rettet mot elever i barne- og ungdomsskolen, og er et arbeid som flere departementer er involvert i. Gjennom elevbedriftene får elevene ansvaret for etablering av egen bedrift i skolen. På denne måten håper en å utvikle handlingskompetanse og skaperkraft hos elevene. Distriktsaktiv skole har bidratt til å utvikle nettverk og nye samarbeidsrelasjoner mellom skole, lokalsamfunn og næringsliv.

Departementet har også bevilget midler til oppbyggingen av foreningen Ungdomsbedrifter. Denne foreningen retter seg mot ungdom i videregående skoler, og har også som mål å fremme entreprenørtankegangen. Gjennom bedriftene får ungdom kunnskap om næringslivet, og skolen knyttes til arbeidslivet, noe som kan være med på å utvikle motivasjonen og interessen for gründervirksomhet.

Alle disse tiltakene har som mål å gi de unge tro på sine evner og lære dem å ta i bruk lokale ressurser som grunnlag for utvikling av arbeidsplasser. I så måte er både kunnskapsnæringer og tradisjonelle næringer viktige som grunnlag for nyetableringer og innovasjon i distriktene.

En viktig ordning på departementets budsjett er etablererstipendordningen. 15 mill er reservert ungdom under 29 år. Jeg er av den oppfatning at dette kan stimulere til entreprenørskap blant unge mennesker, og til et mer mangfoldig næringsliv i distriktene.

Avslutning

Vi står altså overfor mange utfordringer når det gjelder den distriktsrettede ungdomssatsingen. Dette er et meget viktig arbeid som vil være helt avgjørende for distriktenes fremtid. Helt til slutt vil jeg komme med en innstendig oppfordring: Spør ungdom selv hva de ønsker, og ta de med på råd! Det å la ungdom få delta i planleggingsprosesser er med på å skape engasjement som i neste omgang øker tilknytningen til hjemstedet. Det vil da være større sjanse for at de som flytter vekk, har lyst til å komme tilbake til den bygda der de fikk lov til å si sin mening – og faktisk bli hørt!

Takk for oppmerksomheten!

Lagt inn 2. mars 1999 av Statens forvaltningstjeneste, ODIN-redaksjonen